Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Reklamer

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.
image

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Reisen til Kiev

Etter en svært kort natt stod Olia opp halv tre og jeg like etter. Vi hadde god tid om morgenen som skulle det være en vanlig arbeidsdag, alt fikk vi tid til, og vi ble faktisk stående og vente der borte med flybussen som skulle gå klokken 0350.

Den store bekymringen var om Olia skulle komme seg gjennom med det nye etternavnet sitt, det var endret på billetten, men ikke i passet. Ved innsjekking sjekket de ikke engang, og ved boarding så de riktignok over både billett og pass, men ikke tilstrekkelig til å se at der stod det to forskjellige navn.

Olia gjennom sikkerhetskontrollen og i god stol grytidlig morgen på Flesland.

Vi var med det trygt om bord på flyet og på vei til København. Det skulle mye til om det skulle bli rot på denne mellomstasjonen frem til Kiev. Reisen var sikret.

Men vi klarte likevel ikke å slappe av og sovne. Olia hadde tatt seg av nistematen, og her hadde hun ikke holdt igjen på noen ting. Det var en hel bærepose full både med brødmat og med middagsrester fra i går. Ingen sjanse å spise opp så mye mat på en skarve flytur.

Fremme i København ville Olia bruke tid på å finne igjen den tapte Mp3-spilleren vår, eller min, den jeg glemte forrige gang vi reiste hjem. Jeg regnet imidlertid sjansene som små, siden jeg hadde kontaktet dem, og etter flere måneders sommel og surr med feil adresser og forskjellig, så hadde jeg fått til svar at om jeg ikke fikk svar innen tre uker var spilleren å regne som tapt, og fikk jeg svar, betydde det at de hadde funnet den. Siden jeg ikke hadde fått svar, resonnerte jeg at den ikke var å finne. Søvn i noen av Kastrups flyplasskomfortable liggestoler var å foretrekke. Etter en stund var til og med Olia enig.

Olia i komfortabel liggestol på Kastrup flyplass i København.

Turens dramatiske opptrinn kom i køen gjennom passkontrollen i København. Den var så lang at selv flyplasspersonalet fotograferte den. Ikke engang i Russland ser man slike køer i passkontroller. Fuglene vet hva det skyldtes, i Danmark skal jo flypassasjer flest sluses rett igjennom med EU- og Skandinaviapass. Til slutt ble det for mye for en av køståerne, en mann i 50-årene, han falt rett og slett om, og det rett på Olia. De fleste trakk seg overrasket og irritert unna, det er jo forstyrrende når folk faller slik, og det tar litt tid før man forstår hva som er på ferde. Jeg hadde selv sett denne mannen noen minutter tidligere, da snakket han og stod med familien helt vanlig, det kunne umulig være snakk om fyll og toskeskap. Dette var et høyst ufrivillig og uforskyldt fall.

Dette bildet gir bare et lite inntrykk av den enorme køen ved passkontrollen ved Flesland. Hovedkøen i fire tykke rekker er til venstre for denne.

Olia var førstemann til å prøve å ta vare på ham, til å løfte ham litt opp og høre om han ville ha noe å drikke, alt sammen på sjarmerende norsk. Vaktene kom snart til og tok hånd om ham, men ikke før Olia hadde foreslått at han bare skulle gå rett gjennom køen foran alle andre.

Det så ut til at mannen skulle komme seg sånn noenlunde. Det siste vi så til ham var at han satt i rullestol, drakk vann og fikk målt blodtrykket. Det hører med til historien at han var aldeles blek da han falt, mens han altså bare noen minutter tidligere hadde sett helt normal ut. Skremmende.

Men dette var altså det mest dramatiske på ferden. Fra København til Kiev gikk turen prikkfritt. En artig, liten detalj var at Olia havnet inn i en spørreundersøkelse om flyplassvanene sine, og svarte greit på spørsmål om hvor hun bodde, at hun bodde i Ukraina. Du bor i Norge, rettet jeg. – Det stemmer, sa Olia.

På flyplassen i Kiev var det det vanlige slitet å komme gjennom immigrasjonskontrollen. En time tok det denne gangen, vanlig tariff, syntes jeg, fryktelig lenge, syntes Olia.

Så var vi også endelig ute og kunne møte vår faste sjåfør, Andrej. I løpet av tre kvarter var vi fremme i leiligheten i Petsjersk.

Tilbake i Bergen så å si uten uhell

Jaja. Jeg er lykkelig nå, og samtidig ulykkelig. Det var som alltid en fantastisk uke sammen med Olia, fantastisk på Krim, og fantastisk i Kiev. Hun laget for første gang i sitt liv lørdag den sentralasiatiske matretten Plov til meg, gulrøtter, ris, løk og kjøtt er hovedingrediensene, det meste stekt, flere timer tok det henne å gjøre alt ordentlig, og etterpå var det eneste som gjaldt at jeg skulle synes det var godt. Det var en svært enkel sak for meg. 
En strålende vakker Olia serverer plov og vin En strålende vakker Olia serverer plov og vin

Søndagen var for henne ny arbeidsdag, hun hadde satt opp tre timer undervisning med en klient. Norsk. Hun er et rivjern, og tok undervisningen selv, når jeg dro litt på det, siden jeg denne siste dagen ville bruke tiden på andre ting. Det fikk jeg, jeg stakk ned til byen og så på sjakkspillerne i universitetsparken, de fascinerer meg alltid, og etterpå gikk jeg til favorittrestauranten min, Pervak, for gratis internett og en øl. Etterpå kom jeg hjem og hvilte, mens Olia på ny i godt over en time forberedte et måltid mat. Hun er bare utrolig.

Så jeg er lykkelig over at jeg har henne, og ulykkelig over at jeg ikke har henne her. Det er ennå uvisst når hun får komme til Norge. Opptil seks måneder er forespeilet behandlingstid for søknaden vår, men jeg håper fremdeles sterkt at jeg skal få henne hit i det minste til jul. Jeg trenger henne. Og det er ikke bare for å holde styr på lykken og ulykken, for å ha det litt bedre enn jeg ellers ville hatt det, for i stedet for å savne henne, å ha henne her. Jeg trenger henne også helt konkret.

Hun er russisk kvinne av adelsslekt og meget konservativ, aristokratisk, kan man si, om det ordet kan brukes i positiv mening i dag. Hun er sjarmerende selverklært antifeminist, og har en dyp skepsis til mine og alle menns evner i huslige gjøremål. Jeg kunne kanskje argumentere med ord om at vi i Norge ser annerledes på det, at kjønnene er blitt mer likestilt, at menn kan klare det kvinner kan klare, og omvendt. Men virkeligheten kommer sørgelig hennes syn til unnsetning. Min leilighet er et vedvarende bevis på at jeg ikke helt duger i huslige gjøremål.

Og de siste gangene jeg har reist hjem fra Kiev har pakkingen min vært katastrofal, og ført til forferdelige overraskelser når jeg har åpnet kofferten hjemme. Flasker har knust, honningkrukker (med en liter honning) har fått åpnet lokket, krukker er knust, ting er ødelagt, ting er glemt, klær og annet er griset til. Flere timer midt på natten har jeg måttet bruke, bare for å ordne opp. Jeg bad henne denne gangen hjelpe meg med pakkingen. Eller man kan også si det sånn at hun med russisk følsomhet over telefonen har tatt på seg skylden for uhellene, siden hun ikke hadde hjulpet meg med pakkingen.

Vi har også kjøpt julegaver og andre gaver der nede. Slekten kan vente seg et nytt regime der, gavene blir flere og de blir bedre, Olia overtar styringen, eller kanskje vi heller burde prøve bildet med at jeg har styringen, mens Olia er en løpsk hest helt umulig å kontrollere. Kort sagt ble det svært mange og store gaver, leker til ungene, akkurat i sånne mengder at pakkingen hvis jeg skulle gjøre den, ville blitt forsinket i flere kvarter fordi jeg bare ville riste på hodet over den håpløse oppgaven foran meg. – Ne nervnitsjik, sa bare Olia, det trengs ikke oversettes, på et blunk var alt nede i kofferten, flott linet opp, akkurat som om alle pakkene og sakene systematisk var kjøpt inn for å pakke akkurat i kofferten.

Her ser vi alt Olia har å pakke ned i kofferten. Vær oppmerksom på at det hun her taper inn, er rulleskøytene mine (som jeg legger igjen). Her ser vi alt Olia har å pakke ned i kofferten. Vær oppmerksom på at det hun her taper inn, er rulleskøytene mine (som jeg legger igjen).
Jeg reiste med SAS, og slapp dermed unna billigflyenes bagasjerestriksjoner. Dermed kunne jeg ta med rulleskøytene våre, og sende dem separat. Olia tapet også dem flott sammen, og la dem i esken, men mente at det holdt at jeg tok med bare mine egne, siden det ville bli mye å bære to sett med rulleskøyter, pluss kofferten å rulle på. Det hadde hun jo rett i.

Så var det bare å reise. Den tradisjonsrike sittingen på kofferten i ett stille minutt, sjåføren vår Andrej alltid parat, turen ut til Borispol, Olia ved inngangen til innsjekksområdet. Farvel med henne der. Det er alltid svært trist. Man får aldri tatt farvel lenge nok. Innsjekkingen gikk med bagasje på 19,3 kilo, sikkerhetskontrollen hindret meg i å ta med en krukke med honning – gave fra moren, passkontroll, venting ved gaten, buss til flyet. Og så forlate Kiev og Olia.

 Neste gang treffes vi forhåpentligvis og sannsynligvis i Norge. Neste gang reiser vi sammen til Kiev, og sammen hjem igjen. Det skal bli mye bedre enn den kjærlige nisten hun denne gangen hadde smurt.

Og alt gikk denne gangen helt fint hele veien hjem. Ingenting var knust, ingenting var ødelagt. Det var ingen ubehagelige overraskelser. Alt så bra ut, og jeg pakket til og med ut av kofferten og la den på plass (med lekene i – for meg var det tøft nok å få plass til alt, selv uten den øvrige bagasjen jeg hadde hatt med). Så ringer Olia og lurer på hvordan det var godt, bra, sier jeg, veldig bra, alt er i orden, og nisten var veldig god. Hun forteller om ubehagelige overraskelser fra Kiev, en uventet høy telefonregning og plutselig stening av internettet hennes, sånn er hverdagen der. Og så sier hun bare sånn helt avslutningsvis, at det jeg skulle ordne, nemlig å ta med meg rulleskøytene mine, gikk helt galt, fordi jeg tok ikke med meg mine, men hennes.

Jeg trenger henne. Det er ingen tvil om det. Nå venter trolig den lengste perioden vi har vært fra hverandre siden vi møttes. Og jeg håper sterkt den blir kortest mulig.

Reisen hjem

Hjemreisen skal alltid være litt strabasiøs. Og denne gangen ble den litt ekstra strabasiøs, som den alltid blir litt ekstra strabasiøs.

Jeg var som vanlig sent ute med pakking og alle disse tingene her, jeg konsentrerte meg som vanlig om andre ting, og befant meg som vanlig i plutselig hastverk. Ulikt andre turer var det denne gangen enkelte å treffe og å ta farvel med, jeg skulle også ta med noen gaver hjem til Norge, og det var i det hele tatt en del å organisere avreisedagen.

Men alt forløper som vanlig vel til sist. Min venninne Olga hjalp meg med taxi på ukrainsk vis. Hun strakte bare ganske enkelt hånden ut et tilfeldig sted langs gaten Lecu Ukrainka hvor jeg og tilfeldigvis hun bodde, første og beste bil stoppet, og pris ble avtalt til nesten skammelige 120 griven. Det er knappe 100 kroner for en 40 minutters kjøretur til flyplass. Seansen kom i sitt aller retteste lys da det like ved siden av stod en gammel, sliten Lada med taxiskilt og sjåfør sliten som bilen. Den gikk vi like forbi, her borte er pirattaxi mer å stole på enn vanlig taxi, eller for å gi til kjenne mitt syn: ekte taxisjåfører er flinkere til å prute, og får bedre pris for seg. 

Ja vi elsker Ukraina!

Ja vi elsker Ukraina!

Nåvel, jeg skal så vist ikke bidra til at nordmenn skal bli skremte og mistenksomme når de reiser østover. Jeg tenker slik at sjåførene må svindle meg flere hundre prosent før vi kommer opp i norske priser, og at for meg dreier det seg mest om at rett skal være rett, og jeg ikke vil bli lurt, for dem er det kampen for livets opphold. Jeg tenkte godt jeg kunne gi den snille sjåføren et par kroner ekstra, snille er det helt rette ordet her, på vei ut hadde han U2 med «Dismantle an atomic bomb» på spilleren, og sjelden har noen så hurtig og så skamfullt beskjeden tilbudt seg å bære kofferten inn, og om det var noe mer. Jeg trengte imidlertid småpengene mine, og hadde ingen tips å gi ham, noe som siden skulle vise seg feil.

Jeg hadde nemlig den vanlige frykten ved innsjekkingen, bagasjen kunne fort være for tung, og jeg hadde i tillegg med meg en ekstra gjenstand for innsjekking. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en globus, som var for stor til å få plass i kofferten. Kofferten veide sine 25 kg, en klar forbedring fra de 12,6 den veide da jeg reiste ned, men det var ikke dette som var problemet, det var globusen. Jeg regner med at skrankepersonalet ikke gjorde noe med vekten, siden hun skjønte det ville bli så mye styr med globusen.

Jeg snakket som vanlig russisk, alltid russisk, og jeg hadde ingen problemer med at jeg måtte betale ekstra avgift for den ekstra bagasjen. Det husker jeg fra jeg bestilte billetten, slik er det med Wizzair. Det var jo derfor jeg hadde latt være å gi min private taxisjåfør småpengene mine.

Damen ved innsjekkingen forklarte meg hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå, og jeg viste med hele mitt kroppspråk at det var helt i orden, selv om jeg ikke hadde skjønt noe særlig. Jeg gikk ut i fra at jeg skulle betale et sted, og gikk i vei for å lete etter dette stedet, hun hadde jo dessuten mer eller minde pekt hvor det var. Men finne det kunne jeg ikke, og det øvrige personellet hadde gjestfrihet etter den gamle sovjetiske skolen, ingen svar å få. Til slutt fant jeg det, det lå utenfor innsjekkingsarenaen, det var det som forvirret meg, men det var like utenfor, så store problemet var det ikke. Da var det verre at gebyret slett ikke var noen symbolsk sum, slett ikke noe for småpenger, men 200 griven, omtrent det samme som hele flyreisen, en femtedels legelønn i landet, halvparten av det globusen hadde kostet. Jeg klarte ikke å skjule et overrasket ansiktsuttrykk.

Det man ikke kan gjøre noe med, skal man ikke irritere seg over. Og 200 kroner er raskt tjent inn for en med norske lønninger. Jeg hastet i stedet til sikkerhetskontrollen, som alltid irriterer meg, med styr og tull og tøys, datamaskin ut av sekken, beltet av, og det ene med det andre, jeg håper dette forsvinner i løpet av min levetid. Verden har aldri vært tryggere. Nåvel, jeg kom meg jo igjennom, og jeg gikk like til neste kontroll, passkontrollen og levering av «migrasjonskortet», som det heter, en levning fra gamle tider, og kontrollen av boardingkortet. Det siste var et problem, så avgjort et problem, for boardingkort hadde jeg ikke.

På denne tiden begynte det også å komme meldinger fra nye og gamle venner i Norge og Ukraina om hvordan alt gikk, det gikk jo ikke bra i det hele tatt, og ikke hadde jeg tid til å svare på det. Jeg måtte skaffe meg boardingkortet. Jeg løp tilbake til sikkerhetskontrollen, men om det var et problem å komme inn gjennom den, så var det så avgjort et større problem å komme ut gjennom dem. Og i slike situasjoner blir det også et problem med russisken, nå er det viktig å snakke og forstå ordentlig, og jeg fikk nok ganske dårlig forklart at jeg ikke hadde fått boardingkort, at jeg måtte hente boardingkort, jeg hadde glemt det. Det ble nå en ordentlig kontroll av dokumenter og papirer og det ene og det andre, før jeg til slutt fikk lov til å gå, med beskjed om å ta bagasjen med meg, den kunne ikke bli stående.

Nede ved innsjekkingen satt damen klar med boardingkortet mitt. Jeg skulle jo kommet og hentet det etter å ha betalt gebyret, og vist kvitteringen, det visste jeg jo egentlig, jeg har jo gjort det før. Så var det tilbake til sikkerhetskontrollen, som på ny var nøyere enn noensinne, nå skulle de for sikkerhets skyld stemple boardingkortet mitt. Men så lenge jeg kom gjennom er alt greit, nå gjensto bare pass-, boarding- og migrasjonskortnkontrollen. Migrasjonskortet hadde jeg ikke, smått panisk lette jeg etter det, før jeg prøvde meg med at de allerede hadde tatt det, og det hadde de jo. Jeg var igjennom.

Jeg fant gaten, satte meg ned, hvilte, og gav meg i kast med å svare på tekstmeldingene og ringe de siste telefoner.

På norsk jord i Sandefjord var det en ny sikkerhetskontroll. Jeg prøvde å spre litt misstemning i køen, ved å spørre om det nå var blitt forbudt å ta med vann inn i Norge? Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var å sjekke håndbagasjen når man gikk av flyet. Jeg hadde også bare halvannen time før flyet til Bergen gikk, og var smått nervøs for at i verste fall, og så videre, jeg syntes det tok uforholdsmessig lang tid. Årsaken er at man kommer like inn i transfer-området, der det skal være garantert at ingen tar med seg tannkrem eller andre typer sprengstoff, og siden Ukraina ikke er med i EU, stoler man ikke på dem, det tok en halv time til førti minutter gjennom denne ekstra sikkerhetskontrollen og passkontrollen.

Men så var alt sikret. Så var det bare å sende bagasjen til Bergen. Jeg tok klokelig ut noen bøker fra kofferten for å gjøre den litt lettere, og la dem over i håndbagasjen. Globusen trengte jeg ikke å betale ekstra for, når jeg reiste med Widerø gjennom SAS. Det var helt greit, det var bare å gå til gate, vente, hvile. Jeg skulle komme meg hjem denne gangen også. Det ville ikke bli noen problemer.

Og problemer ble det heller ikke.