Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.

Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og må man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

For en dag

Denne posten er skrevet søndag formiddag og tilbakepostet til fredag som er dagen det gjelder. Det var en dag jeg skulle fortsette arbeidet med å få gjort noe med at jeg badet så lite i juli, det var en sommermåned uten bading i det hele tatt, det vil ikke bli gjentatt for noen måneder mellom påske- og høstferien. I august har jeg badet nesten hver dag. Så også denne dagen.

Siden mor var på jobb og hadde tatt bilen, måtte jeg bruke sykkel. Jeg har kjøpt ny, egentlig ganske flott sykkel, men den punkterte på vei hjem fra butikken og har siden stått ubrukelig. Jeg har ikke hatt sykkel på årevis, jeg har ikke ordentlig eid og brukt sykkel siden 90-tallet, egentlig må vi tilbake til videregående for å finne en tid jeg var aktiv sykkelbruker. I Bergen brukte jeg føttene mine, og spaserte på dem. Nå kjøpte jeg altså en ny i anledning min store plan om å sykle hver dag til jobben. Den punkterte på vei hjem.

I gamle dager lappet vi sykkelen da den punkterte. Det var på 80-tallet, før offroadens tid. Jeg tror ikke jeg punkterte noen gang på den beste sykkelen jeg noen gang har hatt, den grå offroaderen jeg fikk i 13-års alderen. Nå var jeg ikke helt sikker på hva man gjør med punkterte sykler, tiden da man reparerte ting virker å være forbi. Og ganske riktig, fikk jeg beskjed om da jeg litt senere var i butikken med Olia for å kjøpe sykkel til henne, nå kjøper man heller en ny slange. Det hadde vi ennå ikke gjort.

Så jeg lånte Olias sykkel. Den var halv pris for min, både før og etter den var satt ned, begge kjøpte vi sykler som var satt ned 50 %. Hennes sykkel var imidlertid damefasong og – størrelse, den passet ikke helt til meg. Så det var egentlig ingen fornøyelse å sykle ut til Ølberg, enda det var fint vær og jeg er i fin form.

På Ølberg vandret jeg rundt på Svabergene som jeg pleier. Jeg fikk rikelig tid til å tenke, og har mye å tenke på om dagen. Det var en fin kombinasjon, og ledsaget av solskinn og bølgeskvulp ble det enda bedre. Jeg skeiet til og med så totalt ut at jeg kjøpte en Hamburger og Pommes Frites, som i gamle dager med mor og far, bare at nå må jeg betale den selv. Og den er stivt priset.

Jeg hadde naturligvis ikke med meg klokke eller mobiltelefon eller noe sånt. Det er prinsipper som kanskje ikke virker så godt for det moderne liv, men det virker ganske godt for meg. Jeg hadde imidlertid en slags tidsfrist, mor ville grille, det vil si, vi hadde avtalt å grille, og jeg vet mor ikke liker å komme hjem fra jobb og måtte vente på middag. Så jeg måtte være hjemme sånn omtrent samtidig som henne.

Det greide jeg nesten. «Nå var jeg i ferd med å bli irritert» var setningen jeg ble møtt med fra mor, som var hjemme, og hadde vært hjemme en stund i tomt hus. Olia var vekk. Det samme var sykkelen min.

Det var det siste jeg la merke til først. Og jeg var med en gang nesten sikker på at den var stjålet. Den stod nemlig i garasjen, som vi stadig vekk glemmer å lukke. Og jeg hadde en ganske ubehagelig følelse av at den stod der ulåst. Den var bare å rappe med seg. Helt ny sykkel. Brukt en gang, egentlig ganske dyr, punktert.

Jeg hadde selvsagt kjøpt lås til den nye sykkelen min. Men jeg hadde ennå ikke fått festet den, og så hadde det blitt til at den var stående ulåst etter et pussig prinsipp at om jeg ikke får festet låsen, gidder jeg heller ikke låse sykkelen. Låsen lå i en krøll rundt setet. Jeg var ganske sikker på at det var slik det var. Den var bare å ta med seg for alle som kom forbi og så det, om garasjen.

Mor hadde ikke lukket garasjen da hun kom hjem. Hun hadde varer, og hadde strevd med å få dem inn. Så hadde hun glemt det. Hun så det da hun skulle jogge en time senere, og kunne ikke huske om sykkelen var der, verken da hun kom hjem eller da hun jogget.

Det var det ene og verste mysteriet. Det ville være absolutt helt uutholdelig om sykkelen ble stjålet allerede før jeg fikk brukt den. Olia og jeg har det trangt økonomisk i forbindelse med huskjøpet, jeg ville rett og slett ikke hatt råd til å kjøpe en ny. Jeg kan ikke ha så fin sykkel at den blir stjålet. Jeg måtte hatt en gammel sykkel jeg fikk gratis fordi den bare var til å kaste, som er like lur å stjele som å stjele søppel. Det ville være surt å måtte sykle på noe slikt hver dag den lange veien til jobb.

Det andre mysteriet var Olia. Hun har det med å forsvinne av og til. Det gjelder særlig når hun er sint, og i den modus jeg nå var, kunne jeg ikke finne noen annen forklaring. Olia var sint og måtte lufte seg. Slik man setter en glødende jernkjele i vann for at den skal avkjøle seg. Det freser bra, men så er den som før igjen og det er ikke farlig å ta på den.

Til det andre mysteriet hørte med at mor hadde kommet hjem fra joggeturen sin til ulåst dør. Det er rett og slett ganske utrolig at Olia skal forlate huset uten å låse etter seg. Hun ankommer ikke huset uten å låse etter seg. Hun låser hele tiden, hun er fra Ukraina. Hvordan kan hun la et hus bli stående ulåst og tomt? Kanskje hun er under senga? sa mor, i et oppriktig forslag på løsning av gåten. Det ville være like usannsynlig som alt det andre.

Kanskje kunne det være en forbindelse mellom de to mysteriene. Det kunne være et håp. Men håpet ville vært mye større om sykkelen ikke hadde vært punktert. Hvorfor skulle Olia ta med seg en punktert sykkel? Hun pleier ikke engang bruke sykler som er i orden, hun går dit hun skal. Det henger ikke på greip.

Jeg var nedfor og uten matlyst. Mor foreslo at hun kanskje bare skulle lage mat til seg selv, ta vi skulle droppe hele grillingen. Det ville være å gi for mye etter for problemene. Vi grillet, og spiste, og diskuterte frem og tilbake, lavmælt, hva som kunne være forklaringen på alt og hva vi skulle gjøre med det.

Så kom Olia. Med sykkelen. Hun hadde tatt den med seg for å kjøpe slange til den. Og hun hadde ikke låst huset, for hun var ikke sikker på at mor hadde nøkkel når hun jogget. Alt var i orden med henne. Hun forstod ingenting verken av vår frykt eller bekymring.

Dermed fikk grillingen omsider sin riktige stemning. Etterpå gikk Olia i gang med å skifte slange på sykkelen. Det var en omstendelig prosess, det var bakhjulet, og hun hadde aldri i sitt liv skiftet en slik slange.

Men det gikk på et vis, og på slutten av dagen hadde jeg både sykkel og Olia på plass og i god stand. Det utgjør en enorm forskjell.

Det hører med til historien at allerede straks neste dag punkterte sykkelen på ny. Det vil si to turer og to punkteringer. Det er for usannsynlig. Det er nok noe annet som er galt. Og sykkelen – som skulle være så ny og fin og grei – må leveres tilbake til butikken. Foreløpig har den gitt lite annet enn problemer.

For en dag. Og den sluttet altså ikke med fredagen.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Solnysjko

I dag var den første fullt og helt vellykkede dagen for Olia og meg her nede i Eupatoria. Vi reiste ut på badetur til en langstrand 20 minutter utenfor byen. Posten skal handle om hvordan det var.

På stasjonen – eller plattformen – i Solniskij, med skiltet som sier hvor vi er.

Siden første dag vi kom hit, har Olia snakket om denne stranden, hvor man kan se kilometervis til begge sider, og se bare sandstrand og ikke et menneske. Det første er sant, det andre ikke. I dag fikk vi endelig reist dit.

Jeg på vei ombord i elektrisjkaen i Eupatoria.

Solnysjko er ikke en by og ikke et tettsted. Det er ikke engang en stasjonsby, eller stasjon. Det er en plattform. Rundt her er det ingen som bor, men stranden ligger milevis og hvit, og er en av de vakreste på hele Krim. Man kan jo ikke akkurat kalle det noen uoppdaget perle, for alle som reiser inn til byen må være klar over at den ligger der. Den er synlig ved innreise både med tog og med buss, og andre måter er det ikke å reise inn til Eupatoria på. Foreløpig er det imidlertid få som tar seg bryet med å reise de 20 minuttene det tar for å komme dit. Dermed er stedet heller ikke ødelagt av et utall boder og påfunn, og alle mulige slags ideer for å selge deg ting. Olia sa at det finnes ikke noe der i det hele tatt, og at vi måtte ta med oss alt som niste. Men i det tok hun feil, for to småkiosker var det, og en stor, flott kafe, der det ikke satt et eneste menneske så langt vi kunne se og så lenge vi var der.

Jeg er glad og fornøyd på perrongen i Solnysjko

Russerne har dette systemet de kaller «Elektrisjka», som er en form for lokaltog, men det går så sakte at det fortjener liksom ikke helt den stolte betegnelsen «tog». Man sitter på trebenker, langs de travle rutene blir de aldeles overfylte, og de putler seg fremover til destinasjonene litt saktere enn andre fremkomstmidler. Fra Eupatoria til Sevastopol tar elektrisjkaen cirka to timer, og den går også noe sånt som annenhver time. Prisen er 10-15 kroner, og mindre for kortere turer. Solnysjko ligger 20 minutter langs ruten fra Eupatoria, og kostet omlag 15 kroner for Olia og meg tur retur. Vår elektrisjka gikk 0930 om morgenen, rutetidene henger greit der de selger billetter, og det blir aldri fullt. Det er alltid plass til flere. Og generelt er det på disse turene svært godt med plass, selv nå midt på sommeren.

Jeg i elektrisjka med god plass

Det er en flott tur. På høyre side ligger havet, på venstre side småvann og våtmarker med rikt dyreliv. Det er nesten som man kommer frem for tidlig.

Stedet inneholdt ikke den øde sandstranden jeg hadde forestilt meg. Her var først og fremst campingturister, på rekke og rad, kjennetegnet av flotte biler og til dels ganske flotte telt også. Jeg lurte litt på hva slags mennesker dette er, som har råd til å kjøpe slike biler, men likevel vil ligge i telt et sted som overhodet ikke er laget for campingliv, og hvor toalett og vannforsyninger ikke akkurat er noe det finnes en opplagt løsning på.

Et russisk reklameskilt i den lille plattformbyen Solnysjko.

Olia og jeg gikk et lite stykke for å komme til en av de gamle betongkonstruksjonene fra Sovjettiden. De er fryktelige inngrep i naturen, men det går an å stupe fra dem, så mitt forhold til dem er ganske ambivalent. Stedet vi fant hadde også litt naturlig stein, og til og med en liten slags krok hvor Olia og jeg kunne være for oss selv.

Nedenfor denne vakre bussen var det vi fant plassen vår.

Akkurat det siste der kan forresten strykes. Det blåste litt denne dagen, fralandsvind, og det var også litt overflatestrøm utover fra land. For svømmedyktige var både vinden og strømmen helt ufarlig, helt umerkelig, men for luftmadrasser kunne det bli kritisk. Allerede da vi kom var det en luftmadrass som hadde det ganske kritisk. Den var allerede så langt ute at det var vanskelig å se at det var en luftmadrass, og den fløt videre utover, med en svømmedyktig mann på slep. Olia hører til den type mennesker som tar affære når det skjer noe som strengt tatt ikke skal skje, som kan være farlig, eller utvikle seg til å bli farlig. Vi kunne se vinden av og til ta tak i madrassen, og blåse den utover. Og den stabukken av en svømmer gav seg ikke, og svømte også utover.

Slik ser det ut. Vi lå på plassen like under. Fra betongklossen lengst ute går det an å stupe.

Til slutt reagerte Olia resolutt. Denne mannen kunne få problemer med å svømme tilbake. Olia er gammel mestersvømmer fra Kiev, og brukte teknikken ikke til å svømme ut etter ham, men til å svømme lynfort bort til andre som hadde luftmadrass hun kunne låne for å sette etter ham. De første hun spurte ville åpenbart ikke låne bort luftmadrassen for noe så uviktig som å redde menneskeliv, kanskje var jo ikke svømmeren en gang i fare, så Olia måtte videre for å finne luftmadrass å låne. Dermed forsvant hun.

Olia, mens hun fortsatt er noenlunde under kontroll.

I mellomtiden kom en gruppe uvirkelige mennesker ned til plassen vår. Det var fire stykker, en mann og tre jenter, og de kom altså ned til den lille pletten som omtrent var helt dekket av pleddet vårt. De fikk likevel presset seg ved siden av, og dermed var idyllen vår avbrutt. Jeg kunne ikke be dem flytte seg på russisk, og Olia var altså ute og reddet mennesket i stedet for luftmadrassen.

Hvem skulle trodd at det på denne vesle flekken var plass til flere?

Etter en stund så jeg en vakker kvinne på en liten luftmadrass padle innover. Jeg tenkte det kunne være Olia. Og da hun kjeftet på en slik motorsykkelbåtkjører som kjørte litt for nærme land, så var jeg helt sikker. Sånn gjør bare hun. Og det var så avgjort henne. Hun kunne fortelle at det var en annen også som hadde lagt ut på luftmadrass etter stakkaren som jaktet på den nå tapte luftmadrassen. De hadde sammen tilbudt ham sine madrasser, men etter at han hadde hvilt litt, kunne han ikke få seg til å ligge på madrass, mens Olia som var kvinne, skulle svømme. Dermed svømte han selv inn til land. Mennesker i fare er i litt mindre fare når Olia er i nærheten.

Slik ser det ut bortover. Olia selvsagt i forgrunnen.

Etter enda en liten stund gikk også de merkelige folkene som hadde presset seg inn på plassen vår, enda resten av stranden må betegnes som svært ledig, og Olia og jeg fikk pletten vår for oss selv. Det var helt herlig. Endelig kunne vi bade skikkelig. Og vi kunne også være rimelig trygge på tingene våre inne på land.

Jeg demonstrerer hvordan man bader skikkelig på Krim.

De gamle Sovjetrusserne har det med å lage moloer av betong langt ut i vannet. Hensikten med dem er ofte uklar, og stygt er det, men det har gjerne den fordel at man kan stupe fra dem. Og akkurat her i Solnysjko var det laget seg slik at det ble et veldig flott stupested. Det var rett og slett en herlig strand, og et ideelt sted Olia og jeg fant på denne vår siste dag i Eupatoria.

Litt forfriskninger måtte selvfølgelig til før en krevende hjemreise.

Vi skulle gjerne vært der lenger, i alle fall jeg. Men både solen og elektrisjkaen satte grenser for hvor lenge vi kunne være der. Jeg er ennå ikke klar for en full dag under full sol på en sydens sandstrand, så mot slutten av dagen var jeg på god vei til å bli brent utsatte steder. Og vi beregnet det fryktelig feil når elektrisjkaen skulle gå. Jeg hadde skrevet ned tidene for Olia, og vi skulle satse på det som det var skrevet 1607 på. Vi tenkte det ville være i Eupatoria 1607, og om vi var på stasjonen i Solnysjko sånn litt mer enn 20 minutter før, så ville dette gå veldig fint. Problemet var selvsagt at 1607 ikke var tiden for ankomst Eupatoria, men avgang fra Sevastopol. Det betydde kort sagt noen timers venting.

Slik ser Olia ut når hun venter på lokaltog. Hun ser ganske tålmodig ut.

Som alltid kommer Olia i snakk med enhver som befinner seg rundt henne, særlig russere og ukrainere, og denne gangen var intet unntak. En litt sparsomt utseende ung mann eller gammel ungdom kom spaserende mot oss for å forhøre seg om når toget gikk, akkurat litt for sent til at vi rakk å spørre ham først. Han snakket veldig urent russisk, slukte ord, og var ikke den som virket til å ha mest utdannelse. Til Olia kunne han imidlertid fortelle at han eide ganske så mange mål jord her på Krim, og han hadde sine planer om hva han skulle gjøre med den. Enten har vi en situasjon der skinnet bedrar, eller så lyver han. Olia og han utvekslet i alle fall mail, om hans tjenester en gang skulle kunne falle inn under Olias mange businessplaner.

Endelig kommer elektrisjkaen. O' hvilken glede.

Til slutt kom endelig toget. Og til slutt og endelig betyr her litt over klokken seks, altså to og en halv time etter at vi hadde gjort oss klar til å vente i den stekende varmen. Jeg hadde benyttet tiden til enda et raskt bad, og ble straffet av kroppen min som gjennom huden sa at nå fikk det være nok. Brent, stekt og kokt kunne jeg endelig sette meg på toget, lukke øynene, og reise hjem.

Hjemreise.

Og så var det avreise…

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.

Mjodvij mjesjats eller Honningmåneden på Krim

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.