Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.

Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

For første gang på isen!

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk

En delvis vellykket siste skitur for i år

Vanligvis har jeg og min turkamerat stoppet skisesongen ved påske. Men for to år siden kom påsken så tidlig, at vi nesten ikke hadde fått gjennomført noen turer i det hele tatt, og dermed gikk vi noen turer etterpå også. I varmere vær og med lengre dager var det en udelt suksess, og dermed har vi fortsatt med å gå skiturer mens det ennå er april og ennå er snø.

I dag var avtalen at min kamerat skulle hente meg med bil «henimot ti», som han skrev. For oss pleier ikke klokkeslett ha så mye å si, i hvert fall når vi ikke er avhengig av offentlige transportmidler med faste avgangstider, som vi ikke er lenger etter at han ble med i bildeleringen. Henimot ti betydde i dag klokken kvart på tolv. Jeg var klar.

Målet var Kvamskogen, og den høyeste toppen på Furedalsiden, nemlig Tveitakvitingen. Vi hadde bare vært der en gang før, nettopp for ett år siden, og i praktfullt vær med mye, god snø. Akkurat disse tingene her var et faremoment i dag. Været var fra første stund ustabilt, med regn og overskyet fra morgenen av, så sol og lettskyet mens vi kjørte, og så vekslende fra det ene til det andre på godt vestlandsvis hele dagen. Snømengden var også litt usikker. Det har vært en spesiell vinter, med rekordsnø i lavlandet, og nesten ingenting høyere opp. Det skyldes selvsagt kaldvær og lite nedbør, uten nedbør blir det verken snø her eller der, og høyt til fjells blåser den snøen som er, gjerne bort.

Uappetittelig var uttrykket min kamerat brukte om snøen som lå der, da vi begynte å gå. Den var klissen og glissen, våte tuer dukket opp flere steder, og under trærne var det gjerne helt bart. Til overmål hadde vi smurt med klister like før det begynte å snø tett og vått, slik at resultatet ble klabbeføre av en annen verden – eller nettopp av denne verden – oppover.

Vi tok pause. Den var mye tidligere enn vanlig, allerede lenge før Negerlandsbyen, vi kunne bare så vidt se bakken opp dit, vi stoppet med den beste samvittighet, eller helt uten å tenke på samvittighet. Det var for øvrig flott der, med en liten fjellelv nedenfor en skråning, fosser og stryk som det pleier å være i Norge, og nå helt synlig, siden ingen is dekket den. Solen tittet også frem mens vi spiste, først den ene appelsinen vår, så litt sjokolade, kjeks og til sist nistepakken. Kakaoen drakk vi også opp. Vi har en god regel med det, at det er ingen vits i å utsette noe vi har lyst på.

Opp til Negerlandsbyen gikk det veldig greit, symptomatisk for denne turen ble at oppoverbakker ikke var noe problem, siden det bare var å spasere rett opp med alle snøklabbene vi hadde under skiene. Bortover, derimot, var det begredelig, siden vi måtte gå med akkurat samme teknikk her, gå som om vi ikke hadde ski, men sko, på beina. Det var først når det virkelig ble nedrenn klabbene løsnet. Dit var det lenge enda.

Jeg skal ikke skrive alle detaljer om turen. Noen skal jeg imidlertid skrive, også av dem som kanskje ikke har all verdens interesse for det blogglesende publikum. Samtaleemnet i akkurat denne fasen av turen var matematikk, et av mange fag vi begge har studert. Min kone, Olia, brukte formiddagen til å finne russiske matematikkoppgaver på internett i dag, og serverte dem til meg som løste dem med stor frustrasjon. Hvor gammel er en mann som for ti år siden var fire ganger eldre enn sin sønn, og om ti år vil være dobbelt så gammel som ham? Hvor gammel er den yngste i en gruppe på fire mennesker, der den samlede alderen i dag er 73 år, og for fire år siden var den 58? Hvor fort må en bil som kjører 60 km/t kjøre når den for hver kilometer den kjører skal spare inn ett minutt, altså kjøre ett minutt fortere? Slike spørsmål. Både min kamerat og jeg vil jo løse slike oppgaver øyeblikkelig, og når det ikke går blir vi hodegalne og holder ikke ut. Så gjelder det bare å holde hodet kaldt, og finne løsningen systematisk, enkelt og greit. Jeg må skyte inn at jeg hadde en fordel i forhold til min kamerat, siden jeg hadde blyant og papir tilgjengelig for å finne løsningen, mens han måtte finne den mens han gikk på ski.

Og med disse oppgavene kom vi oss helt til foten av Såta. Det vil si, usikker is på en liten elv foran den gjorde et øyeblikk resten av turen også usikker, men det viste seg snart at det likevel fantes et sted å komme seg greit over. Det hadde nå begynt å snø litt igjen, blåse litt igjen, og skye over alvorlig igjen. Vi har tidligere vært der oppe i tåka, det er på ingen måte behagelig, så her var hele turen på ny litt i jeopardy, som man ville sagt det på engelsk. Vi gikk imidlertid videre, målet var Tveitakvitingen, og det er en skam å snu i tide, som jeg sa.

Opp Såta gikk det greit på klabbene. På toppen av henget møtte vi en liten gjeng på tre som kunne fortelle at det blåste friskt der oppe, så vi kunne like godt kle på oss ekstra mens vi enda hadde det varmt på lesiden. Advarslen var kanskje betimelig, men for oss var det på ny blitt lettskyet og mindre vind da vi nådde opp noen minutter senere. Så raskt skiftet været, det er bare på vestlandet.

Nå skulle avgjørelsen tas, skulle vi fortsette videre opp, eventuelt mot Tveitakvitingen, eller skulle vi feige ut og gå rundt, eller ned igjen. Til argument for det siste var at det var skiftende og usikkert vær, det var så godt som ingen folk ute, løypene var ikke kjørt opp, og det kunne også være sparsomt med snø noen steder, om den var blåst bort. Det hører med at henget videre opp er svært bratt, nesten så man føler man kan ramle ned ene og alene av tyngdekraften. Jeg er for å si det rett ut ikke særlig begeistret for slike heng, og føler nettopp det at jeg kan komme til å ramle ned på grunn av tyngdekraften. Min kamerat har mer skierfaring enn jeg, og viser ingen redsel. Han ville opp.

«Så har vi gjort det,» som han sa. Det var den siste skituren for i år, og det ville være litt skammelig om alle av dem bare var små rundturer av enkleste sort. Vi gikk oppover. Det var like bratt som alltid, men mindre snø enn vanlig, ingen folk, og til slutt tenkte jeg som en voksen og kanskje litt for gammel mann, «dette vil jeg bare ikke». Jeg snudde. Det kommer en tid der det ikke er så viktig lenger å gjøre ting for å ha gjort det, da det ikke lenger er så nødvendig å gjøre noe for å vise at man klarer det, da det ikke er så viktig lenger å la være å innrømme at man er blitt litt gammel. Jeg snudde og gikk ned, baklengs, for sikkerhets skyld.

Min kamerat er velformulert, og holdt ikke igjen på uttrykkene da han oppdaget hva jeg først var i ferd med å gjøre, så hadde gjort. Men jeg vet nå en gang det med meg selv, at hans og enhver annens kritikk kan jeg tåle og takle veldig greit, mens jeg ikke var like sikker på om jeg kunne tåle og takle å gå opp og ned slike fjellskråninger om det skulle blåse opp igjen, om sikten skulle forsvinne eller om det på andre måter skulle skje noe. Jeg vil bare ikke utsette meg for en ulykke lenger, det er noe jeg for enhver pris vil unngå.

Det fulgte turens dårligste stemning. Men dårlig stemning går over, så jeg var ikke særlig bekymret over dette. Derimot var jeg sant å si litt bekymret over skaren som lå der over snaufjellet, og det siste bratthenget vi måtte over. Det er ekstra ille, siden det vanligvis bare er en liten, smal passasje for oss å gå på, og det er et leit lite stup på et par meter under oss. Jeg liker aldri denne passasjen, selv om den hører med i en familieløype og jeg tviler på noen har skadet seg i den. Når det er lite snø, er det imidlertid ubehagelig.

Vi rastet like før den, på en ganske spektakulær plass. Det var rett oppe i fjellveggen, sikkert mange som har vært der før, og mange som vil komme der igjen. Nå var vi alene der. Og vi fikk turens andre store ulykke. Jeg hadde ansvaret for middagen, og jeg hadde husket det meste for rømmegrøten. Bortsett fra sukker og kanel. Dermed også det kanskje viktigste. At jeg hadde med sognemår kunne kanskje kompensere litt, men sukker og kanel er sukker og kanel, på rømmegrøt hører det hjemme. Da det begynte å blåse opp og skye over litt igjen, ble jeg dessuten kald.

Nåvel, det var dette med detaljene, jeg skulle ikke skrive for mange av dem. Og jeg klarer som vanlig ikke å unngå det. Det lille bratthenget var rett og slett enklere når det ikke var kjørt opp løype der, det gav oss litt mer plass å gå på. Vi gikk opp til varden, og fotograferte litt med utsikt til Nordheimssund. Så rant vi ned på skaren. Etter at vi var kommet det fra det øverste platået, det alle som har vært der kjenner, ble skaren erstattet av skare med nysnø. Det skulle også være vel kjent for turgåere på Kvamskogen. For oss ble det dermed lettere å kjøre, og herfra ble nedrennet faktisk ganske morsomt. Det var litt uventet, med utsiktene turen ellers hadde hatt.

Nede i bakken hadde vi får siste pause, kaffepause. Det var for kaldt å koke kaffe til middagen, så vi kokte den nå. Appelsin og sjokolade, og kjeks, hørte med. Nå gikk praten lystig og greit, all kulde og dårlig stemning var glemt.

Etter det rant vi greit ned til bilen, klokken var ti på åtte, og vi trengte ikke vente på noen buss. Vi kjørte rett hjem, der Olia ventet på meg. Det var årets siste skitur. Den skulle gjerne vært bedre, men vi møtte denne gangen motstand vi ikke så lett kunne gjøre noe med. Været og føret er det ikke vi som bestemmer over. Men ingen skal høre oss klage. Tvert i mot vil vi skryte av enda en flott naturopplevelse, for meg er det direkte livgivende.

Jeg bruker en datamaskin der det er vanskelig å få lastet opp bilder, så bildene vil måtte vente til litt senere.

Skitur i tåkeheimen

I dag var det skitur igjen. Jeg og min kamerat reiste ut i kjent stil, litt for sent, slik at vi til slutt måtte løpe til bussen og strekke ut hånden for å stoppe den, min kamerat hadde ikke engang fått spist frokost. Sånn er det alltid, for det første er jeg for sent, for det andre er han det også. Bussen går halv tolv, jeg skal være hos ham elleve, rekker det aldri, og han er heller aldri klar da jeg kommer.

Denne gangen ble bussen også forsinket oppover mot Kvamskogen, som er stedet vi alltid reiser til når vi skal på skitur. Det hadde vært bilulykke på Arna, og vi stod lenge og ventet, før vi tok gamleveien i stedet for.

Vi skulle prøve en ny rute denne gangen, og gikk for første gang av før Furedalen. Tidligere har vi alltid gått av ved NAF-hytten, gått opp til trekket, videre oppover til Mødalen og Såta, og så som regel runden rundt til venstre, eller i spesielt finvær og god tid, opp til høyre og helt til Tveitakvitingen til og med en gang. Vi har aldri hatt noe særlig med kart eller slikt, og har bare gått der det har virket mulig, så vi har virret rundt der oppe også. Denne gangen hadde jeg fått en ny rute av en kollega, og gikk av på andre stopp etter tunnelen rett etter Eikedalen.

Jaja, helt sikre på om vi hadde gått av riktig kunne vi ikke være, «etter siste tunnel» var vår instruksjon, og vi kunne selvfølgelig ikke være sikre på om dette var den siste tunnelen. Heller ikke kunne vi helt vite om dette var to stopper etter tunnelen, det kunne være flere, eller færre. Og det var riktignok en parkeringsplass, som det skulle være, men parkeringsplasser var det flere av, og om det var denne det gjaldt, var helt i det uvisse.

Nåvel, det var klisterføre, og vi smurte med klister, og vi gav oss innover i hytteheimen inntil vi fant en løype å gå. Den var kanskje litt vel sivilisert etter vår smak, det ble mye hytter i starten, og lite høyfjell siden, så det er ikke sikkert denne ruten blir en vane for oss. Jeg syntes ruten var fin som en avveksling, min kamerat var ikke enig engang i det.

Klistersmurning

Etter hvert kom vi oss bort til den vanlige sløyfen vår, litt bortenfor Negerlandsbyen, eller Mødalen, litt ovenfor, var det. Vi har jo tidligere sett folk renne ned her, nå vet vi hvor de kommer fra. Og jeg skjønner ikke hva min kamerat kan ha hatt i mot det nedrennet, det var jo gøy, det.

Men vi hadde problem med at vi hadde kommet kortere på lenger tid. Bussen hadde vært forsinket, vi hadde nølt litt med å finne riktig vei, og klokken var allerede utpå ettermiddagen da vi skulle ta avgjørelsen om vi skulle opp til Såta, eller renne ned igjen. Til det første hører at det begynte å bli sent og kaldt, og at det var tykk tåke der oppe, til det andre at er slapt å snu. Min kamerat var helt klar, vi skal opp.

Så vi gikk opp. Alle som har vært der vet jo det er fryktelig bratt oppover, nordmenn er født med ski på beina og er klar til å utfordre tyndgekraften, folk med høydeskrekk kan få høydeskrekk for å ramle ned, men ved å gå frem og tilbake på skrå kommer man opp etter hvert, og ned ramler man aldri. Der oppe var det så tykk tåke at sikten var bare et par meter. Det var så ille, at når vi var på toppen, så så vi ingen forskjeller fra når vi hadde gått oppover det lille dalstrekket, det var ingen forskjell mellom store åpne fjellplatået, og lille, smale dalpassasjen. Min kamerat hadde også en aldri så liten pustepause før vi skulle fortsette, og i denne pustepausen ble vi til og med i tvil om retningen. Ganske pussig. Uten sikt blir man hjelpeløs, og med oss skjedde det så fort at man skulle trodd det var en spøk.

Vi hadde heller ikke med kart eller kompass eller noe sånt. Så vi bestemte oss for å snu i tide, det ville være i overkant dristig å prøve runden når vi ikke så noen ting. Vi vet jo at det lille ekstrafjellet eller forhøyninggen vi skal opp lenger nede, der er det stort sett bare et sted man kommer seg opp, bommer vi på det, er vi ille ute. Så vi snudde.

Vi rant ned igjen. Selv det viste seg å være vanskelig nok. Siden det skrånet nedover kunne vi være rimelig sikre på at vi var i rett nedrenn, og var vi det, så ville det være umulig å komme feil, vi ville ha fjell på begge sider, men vi mistet likevel sporet, og kom henholdsvis for høyt (han) og for lavt (jeg). Men til slutt kunne jeg fra lavlandet skimte noen bjørketrær, da måtte vi være riktig, og det manglet bare nedrennet fra Såta. Jeg kom først helt feil ut, og farlig høyt oppi fjellsiden, men jeg snudde, og kom i et fin nedrenn, der den morkne snøen gav god brems og godt tak for ploging frem og tilbake på skrå ned bratten.

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

Dermed var vi i full sikkerhet og med alt i orden. Det var tid for middag. Den stod jeg for, wienerpølser fra Gilde, pølsebrød, ketschup og sennep. Det tok sin tid å få kok på apparatet, men når det først var gjort, smakte pølsene riktig godt. Jeg var intet mindre enn sulten.

Som vanlig etter middagen er vi iskalde. Denne turen var litt dum, for det var varmegrader og mildt i starten, slik at vi fikk svettet ut klærne, og ble kalde når vi stoppet opp og stod i ro. Det hadde sågar begynt å regne litt.

Det er ren rutine. Når vi kommer i gang igjen, kommer også varmen, og ned fra Mødalen er det jo rene sjarmøretappen. Det er akkurat passe bratt for meg, det er bare å renne ned.

Vi var nede kvart over sju, bussen gikk litt før sju, mente vi å huske. Og han mente også at det var en god stund til neste buss. Vi hadde ikke sjekket dette opp. Og på NAF-hytten henger ikke ruter. Vi fikk spurt en fyr som gikk der, fem over halv elleve gikk bussen fra Nordheimssund, ti på elleve ville den være her i Furedalen. Gode tre og en halv timer til.

Nåja, vi var raskt enige om at det var ingen del av turen vi kunne kuttet ned på. Skulle vi liksom droppet noen av pølsene? Skulle vi liksom latt være å gå opp til toppen? Vi gikk jo heller ikke med klokke, hvem går vel på tur med klokke? Jeg hadde ikke engang med klokke. Jeg har klokke på fotoapparatet, men den viste det seg at jeg ikke hadde fått stilt siden jeg var tvers over Russland i sommer, og det var helt umulig å vite hvilken tidssone klokken på kameraet gjaldt. Min kamerat hadde med mobilen, men ingen går jo på tur med mobil, mobilen var av.

Så vi kom et kvarter for seint, og måtte vente tre og en halv time. Vi fant en ulåst dør i NAF-hytten, og kunne gå inn i en liten gang å sitte, ellers ville det blitt lovlig kaldt. Der spiste vi appelsin, sjokolade, resten av nisten, og pratet til bussen kom. 2400 var jeg hjemme. Søvnig trøtt som alltid etter slike turer. Den var som alltid helt riktig. Er man på tur, skal turen være hovedsaken, og når man skal hjem, skal være noe som kommer senere. Skisesongen varer for oss frem til påske, så forhåpentligvis rekker vi enda en tur eller to til. De kan gjerne være maken til denne.

En velfortjent appelsin til slutt