Uværstur i Kleppeloen!

Det føles nesten som vi er på høyfjellet, dette her!

Det er klart, når hele runden er på et par kilometer føles det rart å snakke om å ta kort løype. Men det var den vi tok i dag, Olia, Ira og jeg.

Det er sjelden vi får mama Olia med på tur. Også i dag måtte vi hale og dra. Hun ville som vanlig i butikken, kjøpe ting og tang til oppussingen avhuset. Men Irina og jeg ville på ski. Her på sørvestlandet gjelder det å benytte muligheten når den er der.

Olia har vært inne hele dagen, og gikk til slutt med på å få frisk luft hun også. Jeg kommanderte henne til å kle seg godt. Det var et par grader over null, kraftig nedbør i form av våt snø, og i tillegg vind. Det er surt. Men i gode klær holder man et par timer. Og i dag ville jeg ikke at Olia skulle avslutte turen straks den bød på motstand.

Mens vi kjørte utover mot Klepp så selv jeg at dette var ikke noe vær å gå i. Til å begynne med kunne vi se det var noe som het sol bak skyene, man ante at den var der, før skyene lukket igjen for alvor. Det var tett snødrev, og gikk mot det som kalles «vanskelige kjøreforhold».

Straks vi var ute og skulle begynne å gå, fikk i alle fall jeg nye krefter. Det snødde og blåste skikkelig, men det er jo dette som vi er laget for. Jeg får fornyet energi av denne type vanskeligeter. Det skal aldri stå på meg, jeg vil gå, langt. Og skulle det stå på humøret, har jeg overskudd for flere.

Som familiefar for et lite barn på tre og en uvant kone på noen og tredve, må jeg imidlertid roe meg. Det viktigste er å holde motet oppe hos dem, og ikke presse på. Begge to var godt kledd, og ville holde seg tørre og varme en stund til. Jeg var tynnest kledd, med allværsjakke og allværsbukse, utenpå en vanlig, tykk innegenser.

Det virker til å være kunnskap som går tapt hos dagens nordmenn, det å være ute i barskt uvær. Jeg er ikke noe spesielt godt vant, selv, har aldri gjennomført noen virkelig harde turer i virkelig dårlig vær. Men jeg husker engang jeg kom opp på toppen av Ulriken i Bergen, ca. 700 meters høyde, da det var skikkelig vind og snø. Da sa instinktet mitt straks, at dette må jeg vekk fra. Dette ville være farlig.

På Ulriken var det bare 100 meter lenger ned, og å komme seg i le, som løste alle problemene. Men jeg fikk en aldri så liten føling med fjellets krefter. De er ikke til å spøke med. Her, i Kleppeloen, er det bare bagateller. Man er aldri mer enn et par hundre meter unna nærmeste hus, det er helt i lavlandet, og godt beskyttet at hauger og trær, det er ingenting. Derimot var uværet sånn at man kunne føle man var til fjells, med vind som pisket snøen mot ansiktet. Det sa jeg også til den første som gikk forbi oss, en av de få. De fleste holdt seg nok inne, denne dagen.

I den varmeste buksen jeg har, som hun selv har kjøpt til meg, og nå lånte, holdt Olia også humøret og hadde ingen problemer med å gå. Lille Irisjka spurtet fremover på skiene sine, det ser ut til å hjelpe at jeg også går på ski. Det var så lite snø at det var egentlig ikke forsvarlig at svære meg gikk, men når jeg først hadde skiene på, tok jeg dem ikke av igjen.

Målet var å komme seg bort til lekeplassen, i enden. Det målet så jeg ville holde hardt. Dermed rastet vi inn på rasteplassen halvveis. Det er altfor sivilisert etter min smak, slik det moderne Norge har blitt, laget til med tak over hodet, og benker og bord. For Olia var det imidlertid til hjelp, hun har aldri lært at dette er feil. Utenfor lavet snøen ned så tett at det tok sikten.

Hjemover igjen begynte også Irina å kjenne det, og tok av seg skiene. Men ikke før hun hadde demonstrert at hun også kan gå fiskebein. Helt utrolig. Mama Olia viste henne det på tulleturen i Smeaheia, den gang bare Irina hadde på seg ski, og nå et par dager etter, gikk hun helt som hun skal. Hun fikk ikke demonstrert at hun var i stand til å komme opp en hel bakke på denne måten, for mismotet tok overhånd, men hun fikk demonstrert at hun har teknikken inne.

På toppen av bakken tok vi skiene på igjen, så hun kunne renne ned det lille stykket inn til mål. Det er en slak bakke på noen meter, det er ingenting, men det skal gjøres. Det vanskeligste var å få skiene festet på i snøværet.

Turen vår hadde vart omtrent en time. Bilen var helt nedsnødd da vi kom tilbake, og lille Irina kunne ikke se ut vinduet hele turen hjem, snøen lå tjukk og fast på vinduet hennes. Men varmeapparatet fikk raskt sving på systemene igjen, om noen av oss skulle være kalde.

Og hjemme var det rett ned, og fyre opp i peisen. Det føles alltid bedre, når man først har vært ute.

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk

En delvis vellykket siste skitur for i år

Vanligvis har jeg og min turkamerat stoppet skisesongen ved påske. Men for to år siden kom påsken så tidlig, at vi nesten ikke hadde fått gjennomført noen turer i det hele tatt, og dermed gikk vi noen turer etterpå også. I varmere vær og med lengre dager var det en udelt suksess, og dermed har vi fortsatt med å gå skiturer mens det ennå er april og ennå er snø.

I dag var avtalen at min kamerat skulle hente meg med bil «henimot ti», som han skrev. For oss pleier ikke klokkeslett ha så mye å si, i hvert fall når vi ikke er avhengig av offentlige transportmidler med faste avgangstider, som vi ikke er lenger etter at han ble med i bildeleringen. Henimot ti betydde i dag klokken kvart på tolv. Jeg var klar.

Målet var Kvamskogen, og den høyeste toppen på Furedalsiden, nemlig Tveitakvitingen. Vi hadde bare vært der en gang før, nettopp for ett år siden, og i praktfullt vær med mye, god snø. Akkurat disse tingene her var et faremoment i dag. Været var fra første stund ustabilt, med regn og overskyet fra morgenen av, så sol og lettskyet mens vi kjørte, og så vekslende fra det ene til det andre på godt vestlandsvis hele dagen. Snømengden var også litt usikker. Det har vært en spesiell vinter, med rekordsnø i lavlandet, og nesten ingenting høyere opp. Det skyldes selvsagt kaldvær og lite nedbør, uten nedbør blir det verken snø her eller der, og høyt til fjells blåser den snøen som er, gjerne bort.

Uappetittelig var uttrykket min kamerat brukte om snøen som lå der, da vi begynte å gå. Den var klissen og glissen, våte tuer dukket opp flere steder, og under trærne var det gjerne helt bart. Til overmål hadde vi smurt med klister like før det begynte å snø tett og vått, slik at resultatet ble klabbeføre av en annen verden – eller nettopp av denne verden – oppover.

Vi tok pause. Den var mye tidligere enn vanlig, allerede lenge før Negerlandsbyen, vi kunne bare så vidt se bakken opp dit, vi stoppet med den beste samvittighet, eller helt uten å tenke på samvittighet. Det var for øvrig flott der, med en liten fjellelv nedenfor en skråning, fosser og stryk som det pleier å være i Norge, og nå helt synlig, siden ingen is dekket den. Solen tittet også frem mens vi spiste, først den ene appelsinen vår, så litt sjokolade, kjeks og til sist nistepakken. Kakaoen drakk vi også opp. Vi har en god regel med det, at det er ingen vits i å utsette noe vi har lyst på.

Opp til Negerlandsbyen gikk det veldig greit, symptomatisk for denne turen ble at oppoverbakker ikke var noe problem, siden det bare var å spasere rett opp med alle snøklabbene vi hadde under skiene. Bortover, derimot, var det begredelig, siden vi måtte gå med akkurat samme teknikk her, gå som om vi ikke hadde ski, men sko, på beina. Det var først når det virkelig ble nedrenn klabbene løsnet. Dit var det lenge enda.

Jeg skal ikke skrive alle detaljer om turen. Noen skal jeg imidlertid skrive, også av dem som kanskje ikke har all verdens interesse for det blogglesende publikum. Samtaleemnet i akkurat denne fasen av turen var matematikk, et av mange fag vi begge har studert. Min kone, Olia, brukte formiddagen til å finne russiske matematikkoppgaver på internett i dag, og serverte dem til meg som løste dem med stor frustrasjon. Hvor gammel er en mann som for ti år siden var fire ganger eldre enn sin sønn, og om ti år vil være dobbelt så gammel som ham? Hvor gammel er den yngste i en gruppe på fire mennesker, der den samlede alderen i dag er 73 år, og for fire år siden var den 58? Hvor fort må en bil som kjører 60 km/t kjøre når den for hver kilometer den kjører skal spare inn ett minutt, altså kjøre ett minutt fortere? Slike spørsmål. Både min kamerat og jeg vil jo løse slike oppgaver øyeblikkelig, og når det ikke går blir vi hodegalne og holder ikke ut. Så gjelder det bare å holde hodet kaldt, og finne løsningen systematisk, enkelt og greit. Jeg må skyte inn at jeg hadde en fordel i forhold til min kamerat, siden jeg hadde blyant og papir tilgjengelig for å finne løsningen, mens han måtte finne den mens han gikk på ski.

Og med disse oppgavene kom vi oss helt til foten av Såta. Det vil si, usikker is på en liten elv foran den gjorde et øyeblikk resten av turen også usikker, men det viste seg snart at det likevel fantes et sted å komme seg greit over. Det hadde nå begynt å snø litt igjen, blåse litt igjen, og skye over alvorlig igjen. Vi har tidligere vært der oppe i tåka, det er på ingen måte behagelig, så her var hele turen på ny litt i jeopardy, som man ville sagt det på engelsk. Vi gikk imidlertid videre, målet var Tveitakvitingen, og det er en skam å snu i tide, som jeg sa.

Opp Såta gikk det greit på klabbene. På toppen av henget møtte vi en liten gjeng på tre som kunne fortelle at det blåste friskt der oppe, så vi kunne like godt kle på oss ekstra mens vi enda hadde det varmt på lesiden. Advarslen var kanskje betimelig, men for oss var det på ny blitt lettskyet og mindre vind da vi nådde opp noen minutter senere. Så raskt skiftet været, det er bare på vestlandet.

Nå skulle avgjørelsen tas, skulle vi fortsette videre opp, eventuelt mot Tveitakvitingen, eller skulle vi feige ut og gå rundt, eller ned igjen. Til argument for det siste var at det var skiftende og usikkert vær, det var så godt som ingen folk ute, løypene var ikke kjørt opp, og det kunne også være sparsomt med snø noen steder, om den var blåst bort. Det hører med at henget videre opp er svært bratt, nesten så man føler man kan ramle ned ene og alene av tyngdekraften. Jeg er for å si det rett ut ikke særlig begeistret for slike heng, og føler nettopp det at jeg kan komme til å ramle ned på grunn av tyngdekraften. Min kamerat har mer skierfaring enn jeg, og viser ingen redsel. Han ville opp.

«Så har vi gjort det,» som han sa. Det var den siste skituren for i år, og det ville være litt skammelig om alle av dem bare var små rundturer av enkleste sort. Vi gikk oppover. Det var like bratt som alltid, men mindre snø enn vanlig, ingen folk, og til slutt tenkte jeg som en voksen og kanskje litt for gammel mann, «dette vil jeg bare ikke». Jeg snudde. Det kommer en tid der det ikke er så viktig lenger å gjøre ting for å ha gjort det, da det ikke lenger er så nødvendig å gjøre noe for å vise at man klarer det, da det ikke er så viktig lenger å la være å innrømme at man er blitt litt gammel. Jeg snudde og gikk ned, baklengs, for sikkerhets skyld.

Min kamerat er velformulert, og holdt ikke igjen på uttrykkene da han oppdaget hva jeg først var i ferd med å gjøre, så hadde gjort. Men jeg vet nå en gang det med meg selv, at hans og enhver annens kritikk kan jeg tåle og takle veldig greit, mens jeg ikke var like sikker på om jeg kunne tåle og takle å gå opp og ned slike fjellskråninger om det skulle blåse opp igjen, om sikten skulle forsvinne eller om det på andre måter skulle skje noe. Jeg vil bare ikke utsette meg for en ulykke lenger, det er noe jeg for enhver pris vil unngå.

Det fulgte turens dårligste stemning. Men dårlig stemning går over, så jeg var ikke særlig bekymret over dette. Derimot var jeg sant å si litt bekymret over skaren som lå der over snaufjellet, og det siste bratthenget vi måtte over. Det er ekstra ille, siden det vanligvis bare er en liten, smal passasje for oss å gå på, og det er et leit lite stup på et par meter under oss. Jeg liker aldri denne passasjen, selv om den hører med i en familieløype og jeg tviler på noen har skadet seg i den. Når det er lite snø, er det imidlertid ubehagelig.

Vi rastet like før den, på en ganske spektakulær plass. Det var rett oppe i fjellveggen, sikkert mange som har vært der før, og mange som vil komme der igjen. Nå var vi alene der. Og vi fikk turens andre store ulykke. Jeg hadde ansvaret for middagen, og jeg hadde husket det meste for rømmegrøten. Bortsett fra sukker og kanel. Dermed også det kanskje viktigste. At jeg hadde med sognemår kunne kanskje kompensere litt, men sukker og kanel er sukker og kanel, på rømmegrøt hører det hjemme. Da det begynte å blåse opp og skye over litt igjen, ble jeg dessuten kald.

Nåvel, det var dette med detaljene, jeg skulle ikke skrive for mange av dem. Og jeg klarer som vanlig ikke å unngå det. Det lille bratthenget var rett og slett enklere når det ikke var kjørt opp løype der, det gav oss litt mer plass å gå på. Vi gikk opp til varden, og fotograferte litt med utsikt til Nordheimssund. Så rant vi ned på skaren. Etter at vi var kommet det fra det øverste platået, det alle som har vært der kjenner, ble skaren erstattet av skare med nysnø. Det skulle også være vel kjent for turgåere på Kvamskogen. For oss ble det dermed lettere å kjøre, og herfra ble nedrennet faktisk ganske morsomt. Det var litt uventet, med utsiktene turen ellers hadde hatt.

Nede i bakken hadde vi får siste pause, kaffepause. Det var for kaldt å koke kaffe til middagen, så vi kokte den nå. Appelsin og sjokolade, og kjeks, hørte med. Nå gikk praten lystig og greit, all kulde og dårlig stemning var glemt.

Etter det rant vi greit ned til bilen, klokken var ti på åtte, og vi trengte ikke vente på noen buss. Vi kjørte rett hjem, der Olia ventet på meg. Det var årets siste skitur. Den skulle gjerne vært bedre, men vi møtte denne gangen motstand vi ikke så lett kunne gjøre noe med. Været og føret er det ikke vi som bestemmer over. Men ingen skal høre oss klage. Tvert i mot vil vi skryte av enda en flott naturopplevelse, for meg er det direkte livgivende.

Jeg bruker en datamaskin der det er vanskelig å få lastet opp bilder, så bildene vil måtte vente til litt senere.

En skitur til Kvamskogen

Min kamerat, Martin, har vært i Italia i Roma for å skrive på doktorgraden sin der og fordi han hadde muligheten til det. I mellomtiden har jeg vært hjemme og i Kiev, så nå hadde vi en del ting å snakke om. Vi tok bussen fra bystasjonen i dag klokken 1130, gikk av i Furedalen, og hadde en skitur som vi har hatt mange av etter hvert.

Det var en enkel solskinnsdag, så man trengte ikke store anstrengelser for å komme seg rundt standardruten vår. Den går opp fra skitrekket til Måbødalen, eller Negerlandsbyen, opp til Såta, og så rundt og ned på platået til venstre. De gangene vi er tidlig ute og vær og føret er vennlige mot oss, tar vi her til høyre og stikker opp mot Tveitakvitingen. I dag gikk ikke det, fordi det der oppe var skyer og sterk vind, og fordi solen ville gå ned før vi ville rekke dit.

Dermed gikk vi rundt den vanlige runden. Føret var ypperlig, godt og fast underlag med nysnø oppå. Selv moderate skiløpere som oss kommer oss lett opp og ned overalt når det bare er slik.

Middag spanerer vi alltid på oss. Denne gangen var det Wienerpølser,det eneste spenningsmomentet vårt når det gjelder middag, er hva slags pølser det er, og om de skal være stekte eller kokte. Kanskje vil en av oss også en gang spille galning, og servere pølsebrød i stedet for lomper, kanskje har det til og med skjedd. Det har kun skjedd en eneste gang at vi har hatt noe annet enn pølser, da hadde vi rømmegrøt.

Selv om vi er avhengig av bussen tar vi aldri med klokke eller noe slikt på skiturene våre. Vi nøyer oss med klokkene vi har på fotoapparatene våre, men vi kan aldri stole på at de er stilt inn riktig. Så etter en god middag og påfølgende bygging av snøvegg, mer for å holde varmen og for at det er gøy, enn for at veggen var nødvendig, kikket først han på klokken på kameraet og så den var 0111. Min klokke var 1906. Vi stolte på klokken min, jeg mente å ha stilt den til norsk tid da jeg stilte den, men det viste seg at det hadde jeg ikke gjort.

Og det var et lykketreff. Bussopplysningene vi hadde var nemlig 1835 og 2235 avgang fra Nordheimssund, det er ti minutter senere fra Furedalen, og de lå dermed an til en sen kveld i fjellet og en veldig sen hjemkomst. Men vi rant lystig ned på det flotte føret jeg har beskrevet, og gamblet sånn halvveis at det likevel skulle gå en buss 1935 eller noe slikt, eller at vi bare skulle ta det helt med ro og uansett finne på noe. Nede ved NAF-hytten så jeg bussen, til overmål kjørte den inn på busstoppet på motsatt side av veien, og vi fikk drøyt hastverk med å få av oss skiene og stille oss opp.

Det gikk akkurat. Det gikk akkurat sånn at min kamerat stod og holdt i bagasjeluken da bussjåføren ville svinge ut og dra av gårde. Han slapp oss inn. Og vi kom tidligere hjem enn vi pleier, og vil ikke klage et øyeblikk over det.

Selv om skisesongen for oss tradisjonelt har sluttet ved påske, er det så gøy at vi nok kommer til å ta oss noen turer etterpå også. Med Roma-turen og alt det der, har det bare blitt to stykker, og i april er solen oppe lenger, og vi kan også få oss en lenger skitur.

Årets første skitur og min første i bil

Det er 24. januar i dag. Det er fortsatt korte vinterdager og tidlig vintermørke, men min gode venn Martin har nå kommet seg inn i bildeleringen her i Bergen, og det betyr at vi har tilgang på bil når vi bestiller i tide. Dermed er vi ikke avhengige av de litt rare busstidene til Norheimsund fra Bergen, enten må vi reise grytidlig før åtte eller så må vi reise halv tolv. I alle år har det betydd at vi har måttet reise halv tolv. Siden bussen hjem går fem, sju og elleve sånn cirka, har vi hatt lite handlingsrom til å gå på ski før vinterferien i månedskiftet februar/mars. For første gang skulle vi i år komme oss ut i bil, og altså være der oppe og kunne begynne å gå i nokså tidlig formiddag.

Avtalen var at han skulle komme til meg og plukke meg opp sånn mellom ti og halv elleve en gang. Jeg stod opp så godt jeg kunne fra halvni-tiden, og kom endelig opp og i gang sånn litt før halv ti. Jeg vet hva som trengs, og satte først i gang med de tingene jeg skulle forberede og ha med, for eksempel kakao, som jeg skrev om i går. Da den var laget, kunne jeg sette meg ned og spise frokost. Jeg regnet jo med han ville bli litt forsinket, klokken var litt over ti, og jeg spiste nokså avslappet en god søndagsfrokost. Klokken sånn cirka ti over halv elleve ringte han og sa at nå kommer han om ti minutter. Jeg skjønte jeg nå måtte spise rundstykket mitt i en fart, i tillegg til å pakke og pusse tennene. Kort sagt kom vi oss av gårde fem over elleve.

Det var fortsatt 25 minutter foran bussen. Og vi hadde dessuten fordelen av ikke å ha noen stoppesteder underveis. 8 minutter over tolv var vi på Kvamskogen, parkert, og i gang med å smøre ski.

På årets første skitur ønsket vi ingen eksperimenter. Det var opp til Såta gjennom negerlandsbyen, rundt over henget og ned igjen renneveien. På første stopp hadde vi kakao og appelsin, på andre stopp hadde vi middag som besto av pølser. Skiformen var rusten, men ikke kritisk. Vi gikk lett og greit opp, selvfølgelig, og rant sånn noenlunde ned igjen på skareføret. Føret var der vi ville ha satt inn støtet, om vi skulle ha kommet med kritikk av noe. Vinteren har jo vært ganske spesiell i år, med stabilt, kaldt vær, og lite nedbør. Det betydde at snøen var ganske gammel og råtten, og ganske blåst bort enkelte steder. Opp til Såta, eller tvillingtoppene som jeg også kaller dem – uvisst med hvilken rett -, var det både brattere og vanskeligere enn normalt, og vi hadde færre valgmuligheter for å komme oss opp. Det lille henget vi deretter måtte opp for å komme oss til platået vi renner ned igjen fra var nesten direkte ubehagelig å bestige. Det er alltid litt ekkelt der, siden det er fryktelig bratt, og vanskelig å få tak med skiene på isen. Og i dag var det litt verre, siden det var enda mindre snø og enda litt hardere enn vanlig.

Men det gikk nå greit. Og da vi endelig kom ned var det direkte uten forbehold herlig å kunne stige rett inn i bilen, uten å måtte vente på bussen i kulda og mørket. Vi hadde med flere appelsiner enn vanlig, og spiste mesteparten av dem på bilturen hjem. Allerede før klokken sju var jeg hjemme. Umulig i tidligere tider.

Og hjemme ventet selvfølgelig også en kone, som hadde brukt dagen til å vaske litt og rydde litt og ordne. Det var også alldeles hyggelig og alldeles hyggelig å komme hjem til.

Skitur i tåkeheimen

I dag var det skitur igjen. Jeg og min kamerat reiste ut i kjent stil, litt for sent, slik at vi til slutt måtte løpe til bussen og strekke ut hånden for å stoppe den, min kamerat hadde ikke engang fått spist frokost. Sånn er det alltid, for det første er jeg for sent, for det andre er han det også. Bussen går halv tolv, jeg skal være hos ham elleve, rekker det aldri, og han er heller aldri klar da jeg kommer.

Denne gangen ble bussen også forsinket oppover mot Kvamskogen, som er stedet vi alltid reiser til når vi skal på skitur. Det hadde vært bilulykke på Arna, og vi stod lenge og ventet, før vi tok gamleveien i stedet for.

Vi skulle prøve en ny rute denne gangen, og gikk for første gang av før Furedalen. Tidligere har vi alltid gått av ved NAF-hytten, gått opp til trekket, videre oppover til Mødalen og Såta, og så som regel runden rundt til venstre, eller i spesielt finvær og god tid, opp til høyre og helt til Tveitakvitingen til og med en gang. Vi har aldri hatt noe særlig med kart eller slikt, og har bare gått der det har virket mulig, så vi har virret rundt der oppe også. Denne gangen hadde jeg fått en ny rute av en kollega, og gikk av på andre stopp etter tunnelen rett etter Eikedalen.

Jaja, helt sikre på om vi hadde gått av riktig kunne vi ikke være, «etter siste tunnel» var vår instruksjon, og vi kunne selvfølgelig ikke være sikre på om dette var den siste tunnelen. Heller ikke kunne vi helt vite om dette var to stopper etter tunnelen, det kunne være flere, eller færre. Og det var riktignok en parkeringsplass, som det skulle være, men parkeringsplasser var det flere av, og om det var denne det gjaldt, var helt i det uvisse.

Nåvel, det var klisterføre, og vi smurte med klister, og vi gav oss innover i hytteheimen inntil vi fant en løype å gå. Den var kanskje litt vel sivilisert etter vår smak, det ble mye hytter i starten, og lite høyfjell siden, så det er ikke sikkert denne ruten blir en vane for oss. Jeg syntes ruten var fin som en avveksling, min kamerat var ikke enig engang i det.

Klistersmurning

Etter hvert kom vi oss bort til den vanlige sløyfen vår, litt bortenfor Negerlandsbyen, eller Mødalen, litt ovenfor, var det. Vi har jo tidligere sett folk renne ned her, nå vet vi hvor de kommer fra. Og jeg skjønner ikke hva min kamerat kan ha hatt i mot det nedrennet, det var jo gøy, det.

Men vi hadde problem med at vi hadde kommet kortere på lenger tid. Bussen hadde vært forsinket, vi hadde nølt litt med å finne riktig vei, og klokken var allerede utpå ettermiddagen da vi skulle ta avgjørelsen om vi skulle opp til Såta, eller renne ned igjen. Til det første hører at det begynte å bli sent og kaldt, og at det var tykk tåke der oppe, til det andre at er slapt å snu. Min kamerat var helt klar, vi skal opp.

Så vi gikk opp. Alle som har vært der vet jo det er fryktelig bratt oppover, nordmenn er født med ski på beina og er klar til å utfordre tyndgekraften, folk med høydeskrekk kan få høydeskrekk for å ramle ned, men ved å gå frem og tilbake på skrå kommer man opp etter hvert, og ned ramler man aldri. Der oppe var det så tykk tåke at sikten var bare et par meter. Det var så ille, at når vi var på toppen, så så vi ingen forskjeller fra når vi hadde gått oppover det lille dalstrekket, det var ingen forskjell mellom store åpne fjellplatået, og lille, smale dalpassasjen. Min kamerat hadde også en aldri så liten pustepause før vi skulle fortsette, og i denne pustepausen ble vi til og med i tvil om retningen. Ganske pussig. Uten sikt blir man hjelpeløs, og med oss skjedde det så fort at man skulle trodd det var en spøk.

Vi hadde heller ikke med kart eller kompass eller noe sånt. Så vi bestemte oss for å snu i tide, det ville være i overkant dristig å prøve runden når vi ikke så noen ting. Vi vet jo at det lille ekstrafjellet eller forhøyninggen vi skal opp lenger nede, der er det stort sett bare et sted man kommer seg opp, bommer vi på det, er vi ille ute. Så vi snudde.

Vi rant ned igjen. Selv det viste seg å være vanskelig nok. Siden det skrånet nedover kunne vi være rimelig sikre på at vi var i rett nedrenn, og var vi det, så ville det være umulig å komme feil, vi ville ha fjell på begge sider, men vi mistet likevel sporet, og kom henholdsvis for høyt (han) og for lavt (jeg). Men til slutt kunne jeg fra lavlandet skimte noen bjørketrær, da måtte vi være riktig, og det manglet bare nedrennet fra Såta. Jeg kom først helt feil ut, og farlig høyt oppi fjellsiden, men jeg snudde, og kom i et fin nedrenn, der den morkne snøen gav god brems og godt tak for ploging frem og tilbake på skrå ned bratten.

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

Dermed var vi i full sikkerhet og med alt i orden. Det var tid for middag. Den stod jeg for, wienerpølser fra Gilde, pølsebrød, ketschup og sennep. Det tok sin tid å få kok på apparatet, men når det først var gjort, smakte pølsene riktig godt. Jeg var intet mindre enn sulten.

Som vanlig etter middagen er vi iskalde. Denne turen var litt dum, for det var varmegrader og mildt i starten, slik at vi fikk svettet ut klærne, og ble kalde når vi stoppet opp og stod i ro. Det hadde sågar begynt å regne litt.

Det er ren rutine. Når vi kommer i gang igjen, kommer også varmen, og ned fra Mødalen er det jo rene sjarmøretappen. Det er akkurat passe bratt for meg, det er bare å renne ned.

Vi var nede kvart over sju, bussen gikk litt før sju, mente vi å huske. Og han mente også at det var en god stund til neste buss. Vi hadde ikke sjekket dette opp. Og på NAF-hytten henger ikke ruter. Vi fikk spurt en fyr som gikk der, fem over halv elleve gikk bussen fra Nordheimssund, ti på elleve ville den være her i Furedalen. Gode tre og en halv timer til.

Nåja, vi var raskt enige om at det var ingen del av turen vi kunne kuttet ned på. Skulle vi liksom droppet noen av pølsene? Skulle vi liksom latt være å gå opp til toppen? Vi gikk jo heller ikke med klokke, hvem går vel på tur med klokke? Jeg hadde ikke engang med klokke. Jeg har klokke på fotoapparatet, men den viste det seg at jeg ikke hadde fått stilt siden jeg var tvers over Russland i sommer, og det var helt umulig å vite hvilken tidssone klokken på kameraet gjaldt. Min kamerat hadde med mobilen, men ingen går jo på tur med mobil, mobilen var av.

Så vi kom et kvarter for seint, og måtte vente tre og en halv time. Vi fant en ulåst dør i NAF-hytten, og kunne gå inn i en liten gang å sitte, ellers ville det blitt lovlig kaldt. Der spiste vi appelsin, sjokolade, resten av nisten, og pratet til bussen kom. 2400 var jeg hjemme. Søvnig trøtt som alltid etter slike turer. Den var som alltid helt riktig. Er man på tur, skal turen være hovedsaken, og når man skal hjem, skal være noe som kommer senere. Skisesongen varer for oss frem til påske, så forhåpentligvis rekker vi enda en tur eller to til. De kan gjerne være maken til denne.

En velfortjent appelsin til slutt

Skitur til Tveitakvitingen

En liten oversikt over bildene først.

Jeg og Martin spiser grøt

Martin smører med klister

Martin går oppover skiløypene i Kvamskogen

Vi er kommet frem til første rast, godt og varmt.

Idyll

Oppover bratthenget på toppen av Kvamskogen

En slette før den siste oppstigningen mot Tveitakvitingen

Og den siste sletten på vei mot Varden på toppen av Tveitakvitingen

Snøvarden med norske flagg på toppen av Tveitakvitingen, Kvamskogen

Martin på snøvarden, Tveitakvitingen, Kvamskogen

Jeg i visjonær positur på den aller øverste toppen av Kvamskogen.

Flott utsikt før nedrennet fra Tveitakvitingen

Martin i nedrennet fra Tveitakvitingen

Martin pakker sammen etter middagen til fjells

Martin i kveldssolen, Kvamskogen

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

 

Martin går oppover skiløypene i Kvamskogen

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en obby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Vi er kommet frem til første rast, godt og varmt.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Idyll

 Og her er Martin på vei oppver mot utsiktspunktet.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppover bratthenget på toppen av Kvamskogen

 Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

En slette før den siste oppstigningen mot Tveitakvitingen

 Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Tveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Tveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og den siste sletten på vei mot Varden på toppen av Tveitakvitingen

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Snøvarden med norske flagg på toppen av Tveitakvitingen, Kvamskogen

 Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Martin på snøvarden, Tveitakvitingen, Kvamskogen

Jeg i visjonær positur på den aller øverste toppen av Kvamskogen.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Flott utsikt før nedrennet fra Tveitakvitingen

 

Martin i nedrennet fra Tveitakvitingen

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

Martin pakker sammen etter middagen til fjells

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

 

Martin i kveldssolen, Kvamskogen

En real skitur

«En helt grei erstatning». Det var overskriften jeg først tenkte å ha på denne posten. Skituren denne søndagen var jo en erstatning for skituren som aldri ble noe av forrige søndag, greit beskrevet i forrige søndags post. Den søndagen regnet det og var overskyet, helt greit vær å være inne i, mens vi i dag våknet til klar, blå himmel og strålende himmel. En helt grei erstatning.

 Jeg tenkte at en slik dag, må jeg i alle fall ikke komme for sent, denne gangen skal jeg være hos min kamerat, Martin, klokken elleve, og da må jeg gå hjemmefra senest kvart på. Etter å ha laget frokost og kakao og nistepakke og spist frokosten og pakket, og alt det rotet som hører med når jeg skal gjøre alle disse tingene før jeg skal et sted, kom jeg meg ut litt over elleve og var hos ham litt etter. Denne gangen stod han utenfor og ventet, ikke fordi han var så forbausende klar til å gå, men fordi han måtte i butikken først. Jeg skulle ordne middagen, han skulle ordne resten, og det hadde han kort og godt ikke ordnet.  Jeg hadde også ordnet middagen med en lei feil, det var som alltid pølser og pølsebrød, men da jeg kjøpte dette fredagen, hadde jeg lagt både brødet og pølsene i samme skuff, og det blir jo feil, og til turer som dette, der alt skal være topp, blir det i hvert fall feil. Så vi måtte kjøpe nye pølser også.

Alt dette her ble greit gjort, vi hadde fortsatt 10 minutter til bystasjonen, og kunne rett og slett spasere, det var til og med tid til å skifte litt tøy før vi gikk på bussen, det var altfor varmt for stilongs, tenk det, tenkt det. Dette var noe annet enn forrige søndag, dette var så visst dagen å rekke bussen på, slik vi gjorde, og timen opp til Furedalen gikk som en føyk. Der var den unnagjort.

Og på vei oppover standardløypa på Kvamskogen, var det bare å lette seg for klær, verken lue eller hansker eller jakke eller knapt nok genser var nødvendig, det var ski i t-skjorte vær. Og veien opp til Tvillingtoppene eller hva det heter, Såta, gikk som en lek, en lett lek, for første gang spiste vi ikke engang lunsj før vi var helt på toppen. Vi var der på et blunk. Og vi hadde altfor mange krefter til bare å fullføre runden ned igjen

Så da var det bare å ta til høyre, for første gang i vårt liv til høyre, der på toppen. Opp til snaue villfjellet hvor vi aldri har vært før. Men først var det lunsj og kakao, jeg fikk velfortjent ros for kakaoen, jeg hadde som sist tatt alle forholdsregler med den, og laget den nøyaktig etter oppskriften, og til og med kjøpt inn ekstra helmelk for den, alt var gjort pinlig korrekt, bortsett fra altså kakaoen selv, som fortsatt var noen år for gammel. I tillegg hadde jeg noen baguetter med skinke, rikelig med skinke, og majones og tomat, og agurk, overdådig skal det være, og overdådig var også utsikten, ned mot Hardangerfjorden, sol og snø og fjell, og varmt nok til å sitte fortsatt uten jakke. Nei, det var fortsatt en helt grei erstatning.

Deretter var det opp, videre opp, rett opp, fjellveggen opp. Heldigvis stilte Martin meg et spørsmål som engasjerte meg noe så til de grader, slik at jeg ikke la merke til hvor bratt det egentlig var, jeg pleier jo strengt tatt å bli litt nervøs når det blir altfor bratt. Store deler av denne skituren skulle jeg bruke til å tenke om jeg hadde et ambivalent forhold til så bratte skrenter, at man må borre stålkantene på skiene inn for ikke å ramle som følge av reneste tyngdekraften, eller om jeg simpelthen ikke liker dem. Store deler av turen trengte jeg ikke engang lure, jeg liker det ikke. Som sagt, kom jeg denne gangen godt opp første kneiken før jeg skjønte hvilken felle jeg var gått i, og trengte bare være nervøs siste biten. Nervøsiteten ble imidlertid forsterket av at jeg svært, svært, svært uheldig mistet skien. Heldigvis mistet jeg den på et strekk jeg gikk godt sidelengs, så den rant ikke ned, men ærlig talt, for det første var det ikke noe særlig å måtte feste skien igjen, der i fjellveggen, for det andre, så var jo dette noe vanskelig å la være å tenke på resten av bakken opp. Når som helst kan skien ramle av, og da er det lang, lang, lang vei ned.

Men vi kom oss jo opp, og jeg skal ikke overdrive verre enn å si at dette er en helt vanlig løype, det var tjukt av folk som gikk eller rant ned, mens vi gikk opp, det var ikke verre enn som så, men det var heller ikke bedre enn at det ble skikkelig ille for meg, da vi selv måtte snu og ned igjen. Det gjaldt imidlertid ikke ennå. Foreløpig gikk vi på i godt mot. Målet var å finne en vei rundt, på oppsiden. Først var det riktig langt opp, bratte fjellveggen var en ting, men det fulgte også et langt strekk med slakere og lengre oppoverbakker, det hadde vært greit nok, verre var det at det aldri ble tegn til mulighet for å ta til høyre, som vi måtte om vi skulle komme oss ned til NAF-hytta igjen. Det var tross alt der vi hadde begynt, og vi hadde også gravd ned skitrekket der, så vi måtte ned dit, og kunne ikke for eksempel ta en sjanse og satse på en runde til et annet busstopp, noe min kamerat og jeg utmerket kunne vært troende til å ta sjansen på, i hvert fall jeg.

Frarøvet slike muligheter, tok vi til høyre uansett. Jeg skal ikke underslå at det var jeg som presset på her, det går sikkert en løype, sa jeg, her er en løype, sa jeg, der er det folk, sa jeg, alt sammen litt usikkert. Det var riktignok antydninger til skispor, og det var tilløp til bevegelse i horisonten, men det var kanskje litt drøyt å kalle det løype. Derimot er det ikke i det hele tatt drøyt å kalle det skikkelig bra å gå der, det var helt topp, nydelig flatt, eller slakt nedover, førsteklasses norsk høyfjellsterreng, karrig og vilt, og stor utsikt i alle retninger. Nede til høyre så vi langt ned til de toppene som vanligvis er de høyeste vi når på disse turene, til venstre så vi villfjell og ukjent terreng, dessverre med et juv i mellom, og det begynte vel å ane oss at også ferden fremover vil ende i et juv. Denne aningen ble nok forsterket av Martins gode argument at om dette var en løype, ville nok flere ha gått den, her var ingen andre enn vi. Likevel gikk vi rett frem til det var dønn umulig å komme lenger. Da snudde vi.

Så var det samme vei tilbake, like fin, men i motsatt retning. Jeg hører til blant dem som ikke kan fordra å gå frem og tilbake på turer, jeg kan ofre mye for å få en sløyfe, what so ever, her var det bare ikke mulig. Vi måtte jo rekke bussen, den gikk klokken sju, og klokken begynte jo å bli litt, etter all den skigåingen. Selv om det var rett frem og rett tilbake, klarte vi vel også å gå en aldri så liten omvei, ikke så store sakene, men nok til at vi mistet litt tid på det også. Og vi hadde jo pølsene, vi måtte jo spise pølsene. De spiste vi like før det bratteste nedrennet. Nå var solen gått vekk, nå var det blitt overskyet, men ikke tungt og med regn, og ikke særlig kaldt, men dog, men dog.

Tja, middagen, kokte pølser, som alltid. Chicago-pølsebrød, nåja, nåja, de smuldret. Martin hadde med spade, og insisterte på å lage sitteplasser og støttevegg av snøblokker, det var jo en fin måte å få unna ventetiden til vannet kokte, og det var også godt å sitte på. Så måltidet var bra, som alltid og ventet, men etterpå ble det litt problemer.

Det var cirka en time til bussen gikk nede fra NAF-hytta. Og vi var så langt unna den, som vi aldri har vært før. Martin mente likevel det ville gå greit, det var jo bare å renne rett ned, noe det jo ikke var, som det viste seg i hvert fall for meg. Den bratte skrenten vi hadde gått opp, var jo ikke blitt slakkere nå som vi skulle gå den ned, og for meg ble det der altfor mye. Det ble tverrski, det ble stålkant i snø, steg for steg, like tungt ned som opp, og langt skumlere, langt lengre, det tok jo aldri slutt, det bare fortsatte å fortsatte, og etter å ha gått en evighet med venstresiden ned, ble det å måtte bytte, og hvordan det gikk til, kan jeg verken huske eller beskrive, men det må ha gått, for her sitter jeg og skriver. Jeg vil igjen minne om at dette er en løype blant mange, både barn og gamle hadde passert, og vært nødt til å komme seg ned her, jeg skjønner ikke hvordan det går, de renner frem og tilbake, jeg gjør det gjerne med slalomski eller ski jeg behersker, men med fjellskiene mine går ikke sånn som det der for meg, det går en grense for bratthet, og den var for meg her godt passert.

Da vi kom ned dette henget, eller rettere sagt, jeg kom ned, min venn hadde jo vært nede en stund, i alle fall, å snakke om å rekke bussen, var ikke lenger noe spørsmål, den var gått, eller gikk nå. Så vi måtte uansett ta neste, om det gikk noe, det hadde vi ikke sjekket, utenom Martin, som mente å huske at det gikk en buss sånn cirka litt før elleve eller noe sånt, i alle fall lenge etter den vi skulle rekke klokken syv. Klokken var omtrent syv der oppe på fjellet. Så vi kunne bare bruke tiden, og kjøre hele runden, og lage oss rikelig med kaffe, det var ingenting å haste ned etter. Jeg var litt skjelven etter slitet og frykten, og rant nok ikke særlig elegant nedover, det begynte jo også å bli litt mørkt, og vanskelig å se, og tror dere ikke det var enda et slikt heng å komme opp? Fatter ikke at vi skal måtte gjøre slikt opprør mot tyngdekraften. Før vi tok fatt, var jeg ved godt mot, dette var da ingenting mot storfjellet jeg nettopp hadde bakset med, men når man står i veggen, er det ikke så nøye om det er ti eller førti meter ned, falle vil man bare ikke. Og dette lille, fillehenget hadde dårligere plass til å plassere staver og ski, jeg klønet skikkelig opp dit, det skal jeg innrømme, og jeg var fullt og helt bestemt på at slike heng, det liker jeg ikke, det vil jeg unngå, det er ikke noe for meg, og det nytter ikke å innrømme noe annet.

Men vi hadde en skitur å fullføre, og den fullførte vi. Vi rant et stykke ned, og serverte oss selv kaffe. Vi hadde hatt med halvannen liter vann hver, i solvarmen var alt drukket opp, nå måtte vi lage kaffe på snø, og etterpå smelte snø til drikke, det var ingen sak, det hører med til sjarmen. Og nå som vi hadde tatt, laget vi ikke bare en liten snøbenk med støtte, vi laget en hel levegg, en hel borg, nærmest, av snøblogger, for å sitte godt og lunt, og vente på bussen på fjellet, i stedet for nede ved veien. Vi hadde også appelsin og kjeks og sjoklade, vi led ingen nød, det var en førsteklasses mellomstasjon, og med noen velrettede karatespark rev Martin hele greiene ned igjen, før vi rant videre.

Nå var det blitt helt mørkt, og vi så ikke annet enn konturene av løypa. Ingen av oss hadde med hodelykt, vi skulle jo hjem klokken sju i april, hvem skulle trodd på mørke da? Men mørke ble det altså, og nede i løypa ble det de vanlige problemene med å finne mest effektive vei til NAF-hytta, den finner vi aldri, og heller ikke denne gangen, det ble opp og ned og tull og tøys mellom busker og trær og steiner, og rundt på jakt etter broer i elver, og tull og tøys, og alt i mørke, men det gikk jo fint, og hører med, det er kjekt med skiturer som har litt forskjellig innhold. Det hadde i alle fall denne.

Vel nede på bussholdeplassen, ved NAF-hytta, var det som ventet ingen folk, alt var stengt, og det var heller ingen bussrute. Vi var der kvart på ti, så om det gikk en buss i ti-tiden, ville vi rukket den. Martin brukte siste rest av mobilbatteriet på å forsøke å finne frem til busstider via opplysningen, til busselskapet, og alle mulige finurlige løsninger, uten det minste hell, det hører med, det hører med. Etter å ha ventet godt en time kom bussen sånn litt før elleve, det var god plass og vi gikk på, hjemme var vi ved midnatt, en real skitur var gjennomført. Det blir for enkelt å kalle dette en helt grei erstatning.

*****

WordPress har omlagt systemet sitt, og jeg har litt problemer med å finne ut av det. Jeg får ikke lagt ut bilder, og for hver endring jeg gjør, er jeg aldri riktig sikker på om jeg får lagret det, enn si publisert det. Derfor blir noen poster nå disse dagene lagt ut før de er helt ferdige. Til denne posten ligger mange fine bilder klar, inntil jeg finner ut av det, får dere nøye dere med denne beskrivelsen av et bilde:

Jeg sitter i en slags snøborg, det som vi i barndommen ville kalt en snøborg, det er fire fem etasjer godt utskårne eller utspadde snøblokker, jeg sitter på en benk av like godt utspadde blokker, og jeg har en plastkopp i hånden og skjer rundt halsen, det er helt mørkt, og bildet er tatt med kraftig blitz. Slik ventet vi på bussen et stykke oppi fjellet, litt opp for Furedalen skitrekk…

 

Skitur i regnvær

Det har ikke blitt mange skiturer i år for meg og min gode venn, Martin. Jeg har vært i Polen, Tyskland og Ukraina, og jeg har vært på hyttetur på Ljosanbotn, alt sammen godt skrevet om her på bloggen. Han har flyttet, vært syk og drevet med sitt, selvsagt ikke skrevet om her på bloggen, det er ikke hans blogg. Men i dag passet det altså, og da reiste vi altså. Og når vi reiser på tur, sjekker vi aldri vær, eller det kan godt være vi sjekker det, men det har ingenting å si for om vi reiser eller ikke, og egentlig har det ikke noen innvirkning på turen uansett. Vi reiser, og følger våre rutiner uansett.

Rutinen for skitur er at jeg dinger på hos ham klokken elleve, det vil si litt over elleve, og så går vi for å rekke bussen klokken halv tolv, det vil si, han er aldri klar selv om jeg alltid kommer for sent, og ved en gang var det så ille at det til og med var blitt sommertid over natten og han lå og sov, da jeg dingte på litt for sent, og vi fikk regelrett hastverk med å rekke bussen. I dag rakk vi bussen med god margin, jeg var litt for sen, han somlet litt, og så kunne vi med helt normal hurtig gange gå de ti minuttene bort til busstasjonen. Han bor på Nordnes, som jeg også gjør det.

I bussen skulle det bare vært flere passasjerer, for det er interessante diskusjoner vi holder, og det hadde nok vært lærerikt for flere å følge med. I dag hadde han tenkt litt på akkusativ-infinitiv-konstruksjoner, eller hvordan det skrives, det hører hjemme i latin, og går an på norsk også, for eksempel: «Jeg så ham komme.» Hva er denne «komme»-formen, her? – Jo, det er akkusativ-infinitiv. Og det er jo litt spennende, tenk bare etter, hvorfor ikke «kom» eller «kommer», hvorfor står verbet i infinitiv, det er jo ingen som tenker «Jeg så ham å komme», her, og er det forskjell mellom «Jeg så ham komme» og «jeg så at han kom»? Så var det å se på hvordan dette ble løst på italiensk og spansk, han kan spansk, jeg italiensk, og det er slett ikke så lett, for skal det være perfektiv eller inperfektiv? «Vedevo che veniva», «Ho visto che é venuto» eller kanskje «Vedevo che staveva venendo», hva vet jeg? Og så russisk, hvor spørsmålet perfektiv eller imperfektiv virkelig blir aktualisert, for de har jo delt inn hele verbsystemet sitt med slike parverb. Med slike diskusjoner går bussturen som en storm. Svusj – er vi framme.

Og fremme på Kvamskogen ble vi møtt av godt og realt pøsregn, sagt best på rogalandsdialekt, med tydelig g og n, ikke noe pent, østlandsk «rein» her, men godt vestlandsk «reg-n». Nåvel, vi la i vei, regnet var ikke noe tema der og da, selv om det var vanskelig å la være å konstatere det, vi skiftet til gå-klær og sørget for riktig smørning og kom oss av gårde. Retningen sier seg selv, der på Kvamskogen, den går oppover. For de som er kjent, gikk vi av ved NAF-hytta, skitrekket på Furedalen, og der var det barneskirenn, og i den anledning var det satt opp telt med mat og drikke, og siden rennet var ferdig, så ble drikken som var til overs gitt til den som ville ha. Slik vi en kopp varm toddy, og litt ly for regnet, og et lite møte med noe så solid norsk som det blir, pølse og barneskirenn, med toddy og tvist, dette er sånt som gjør det gilt å være norsk. Og ei av de som var der inne ble så revet med, at hun også gav fra sin egen sjokoladekjekspakke, og det var rene, skjære festen der inne, for alle oss ukjente for hverandre.

Men en toddy går fort, og det gjør vi også, i hvert fall sånn noenlunde, vi er ikke så aller verst trent, aktive i innebandy, jeg med mine turer opp Stolzen, han med sine vanvittige turer på tid over hele Bergen, litt skigåing i oppoverbakke med korrekt smørning er ingenting. For de som er kjent, vi gikk opp til Negerlandsbyen, for dem som ikke er kjent, plassen består av tre hytter og er ikke noen landsby i det hele tatt, og har ingenting med navnet sitt å gjøre. Men for oss som gikk på ski der denne dagen i dag, var dette siste sjanse for å få seg en kopp kakao og en lunsj i le. Det var nemlig begynt å blåse opp, i tillegg til regnet.

 

I vår verden satt vi imidlertid og spiste i strålende sol, og snakket om hvor flott det var når himmelen åpnet seg slik vi satt og så at den gjorde. Helt usant var det ikke, for mange kilometer unna, langt på andre siden av bilveien langt, langt nede, og på steder vi aldri har vært og aldri vil komme til å være, der så vi sollys på fjellet. Og like over oss, så vi blå himmel, men når vi sa himmelen åpnet seg, så var det enkel og folkelig ironi, for skyene tettet seg igjen med rekordfart. Nåvel, vi var opptatt av ikke å klage, og gjorde en heidundrende jobb. Jeg la veldig vekt på at kakaoen var lagt på skikkelig helmelk for kvalitetens skyld, og at jeg hadde vært riktig nøye på mengden sukker og kakao, og hadde fulgt oppskriften så til punkt og prikke som det går an, og holdt godt skjult at kakaoen gikk ut på dato for to år siden. Jeg hadde også førsteklasses rundstykker med skinke og tomat og agurk og majones, og også et med skinke og hvitost, very well.

Da det ble iskaldt, reiste vi oss og gikk videre. Nå fikk vi i tillegg til regnet og vinden, også problemer med dårlig sikt. «Her skal det være en nedoverbakke», sa Martin, men det var åpenbart helt feil, for ingen nedoverbakke var i nærheten, selv om også jeg mente at det hadde vært det tidligere år. Og da vi skulle gå oppover mot det jeg tror heter Tvillingtoppene, det er de to toppene som følger helt naturlig når du går rett opp fra skitrekket, og det er så godt som umulig å bomme på dem, så vi visste godt hvor vi var. Vi så bare ikke terrenget skikkelig, og vi så heller ikke opp til toppen, hva skal vi si, femti meter opp, selv om vi stod ved foten av fjellet. Så da hadde vi en pause og en rådslagning.

Men rådslagningen var helst for syns skyld, helst for ordens skyld, når tåken er så sterk, og vinden og nedbøren, og alt taler oss i mot, så går vi bare ikke opp til toppen, så da snur vi heller, og det gjorde vi denne gangen også. Vårt eneste mål var nå å finne et sted å spise pølsene våre, og om vi unngikk regnet var ikke så viktig, men vinden måtte vi ha beskyttelse for. Ikke at det var noe problem, vi hadde jo gjort det før, og rant sikkert og greit (med forbehold om at vi ikke så noen ting, da, så nedover bakker som var litt bratte, var vi nokså klønete – det dreier seg om kun en eneste bakke, den første) ned til like før negerlandsbyen, tok til venstre, og nedover der er en liten slags dal, en slags passasje, der går det an å gå litt innover, selv om det ikke er noen løype der.

Nå var vinden såpass sterk, at selv om vi gikk innover der, fant vi ikke noe le, og man skulle jo ikke gå langt innover, før det ble et direkte problem at det ikke var noen løype der, med løssnø og bjørketrær, friskt passert i veien for oss. Men vi måtte jo spise der, vi hadde jo med oss kokeapparat, pølse og lompe og ketchup og sennep og sprøstekt løk, og av de tingene var det bare sennepen som hadde gått ut på dato, og det ennå ikke med to år. Vi fant det ultimate, det langt bedre enn vi kunne forlange, en diger stein som gav både ly og le, riktignok var det et stykke bort til den, men hva er det for slags «riktignok» å si? Selvsagt gikk vi bort. Selvsagt bare skjøv vi bjørketrærne unna.

Og der var det sikre rutiner, på med alt vi hadde av varme klær, fyr opp kokeapparatet. Dessverre hadde jeg gjort feilen å kjøpe grillpølser, det er for dumt, det er elementært at det skal være kokepølser som man bare trenger ha i vannet, å steke pølser trenger mer varme og rødsprit, og er det riktig surt og kaldt og dårlig vind, går det ikke engang. Tro oss, dette har vi forsøkt – og om noen har klart det, fortell oss! Denne gangen gikk det, vi hadde jo ly og le ved steinen, men det ble likevel ikke vellykket uten forbehold, for vi hadde glemt fett, og måtte steke pølsene rett i pannen, så de ble litt brent. Men du verden, hva gjør vel det, det ble det sjefsmåltidet vi hadde sett frem til og det var knapt nok iskaldt.

Etterpå rant vi ned igjen, selvsagt om kapp, men her må jeg innrømme, han hadde bedre gli og var helt overlegen. Han kunne behandle meg som han ville. Nede var vi altfor tidlig, turen er jo beregnet å gå rundt hele tvillingtoppene og ned på andre siden, på venstresiden, slik vi gikk, ble det mye kortere, og klokken var fem, når bussen gikk 1852 (og 1752, men herlighet, skulle det være aktuelt). Vi bestemte oss for å ta en appelsin for å diskutere hva vi skulle gjøre, og da vi hadde spist den, spiste vi en til, for å diskutere videre.

Enden på diskusjonen, som for å friske den litt opp foregikk på russisk (Martin er en fusker i faget, så han kan lite grann), var at vi bare stod der rett opp og ned i regnet og diskuterte dette og andre ting, til klokken var seks, og det bare var like greit å gå inn på NAF-hytten. Der feiget vi ut, som vi har lagt oss for vane de siste årene, og kjøpte pommes frites og Hamburger. Det er jo norsk og godt, pommes frites på veikro, og det fyller fint ut bildet med villmarkslivet med kokeapparat og nistepakke til fjells – særlig når vi har pølse til pommes fritesen.

Bussen hjem gikk som den pleier. Og i plaskregnet i Bergen by var det iskaldt å gå. Da vi kom hjem var alt vått, eller jeg skal jo ikke snakke for ham, for meg var alt vått, men man er trøtt og fin og god, jeg lager meg kvalitetskaffe, hører søndagsmusikken, og vet jeg er akkurat så klar for en ny uke som man skal være en søndag kveld.