Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005

Brev til E. (eller en annen)

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Dukken

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går…” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Tiden går…

og jeg går ved siden av den. Det er tiden og jeg, to gamle kompiser. – Hvor skal du hen? spør jeg. – Fremover, er svaret. Jeg må le, – du er temmelig lakonisk, hva? Haha. Tiden ler ikke, jeg ler alene. På den måten irriterer den meg, tiden. Den er riktignok en god venn, men den er ikke noe særlig å snakke med, verken på den ene eller andre måten, verken når vi bare skal småprate litt og le litt sammen, eller når jeg har viktigere saker på hjertet og vil snakke om noe alvorlig. Tiden snakker ikke, den går. Og jeg går ved siden av. – Jeg har tenkt litt på dette med deg, sier jeg til den, – du er ganske egenrådig av deg. – Ja, fortsatte jeg, – jeg vet jeg er direkte, men av og til er det best å være litt direkte og si tingene rett ut som de er, det er dette man forventer av venner, sa jeg til tiden, som kanskje ikke hadde så mange venner. – Du er svært egenrådig, sa jeg etter en stund. – Se nå hva du gjør, du traver av gårde. Det er virkelig ganske oppsiktsvekkende! Jeg ristet på hodet og løp etter tiden, det var litt av en av venn å ha, stikke av sted slik. – Jeg tror du ville tjent på å lytte litt mer til andre, sa jeg, – ta litt hensyn til dem du har på slep. Den følte jeg satt, den ville ikke bli så enkel for tiden å svare på. Og tiden svarte ikke, den fortsatte å gå. – Det er nettopp det som er problemet, ropte jeg, og løp etter. – Du hører jo ikke på meg. Her for eksempel, er det fint, her kunne vi stoppe og ta en pause, hva? Se så fint det er, her kan jeg bli noen år. Men tiden ville ikke høre på snakk, den gikk. Jeg prøvde å holde den igjen med makt, men med makt kunne jeg ikke holde tiden igjen. – Allright, sa jeg så, – fortsett du bare, jeg blir her. Og demonstrativt la jeg meg ned for å sove akkurat der jeg var, mens tiden fortsatte å gå. Og jeg skal si dere hvordan det gikk, jeg la meg ned og slappet av så intenst jeg bare kunne, jeg bet tennene sammen for å unngå å tenke på at tiden gikk fra meg. Det var ikke engang en metafor, det var akkurat det som skjedde. Tiden gikk fra meg, jeg bet som sagt tennene sammen for ikke å tenke på det. Etter hvert hadde tiden fått et enormt forsprang, jeg var igjen på det stedet som var så fint. Hadde det bare kommet en annen tid forbi, kunne jeg blitt med den. Men noen annen tid kom ikke forbi, min tid var gått og noen ny tid kom ikke. Jeg reiste meg opp og gikk etter tiden som var gått. Jeg hadde tøyset og tullet med livet mitt, og somlet bort tiden min, men merkelig nok angret jeg ikke. Jeg hadde lagt meg ned for å slappe av et sted jeg syntes var fint, og mens jeg der gikk etter min tapte tid, mitt tapte liv, hva man skal kalle det, alt det der jeg egentlig sprang etter, mens jeg løp slik og skjønte at jeg på denne måten hadde somlet bort livet mitt, så tenkte jeg også at også mitt liv var en måte å leve på. Og jeg kunne ikke bli riktig sikker, om jeg ville prøve noe lignende på ny, om jeg noensinne tok tiden igjen.

ES2005

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES2004

Hva a skulle sagt

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004

Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005

En ikke ubetydelig glede

Plutselig en dag jeg stod opp fikk jeg det for meg at akkurat denne dagen her skulle jeg oppleve en ikke ubetydelig glede. Jeg våknet med et rykk, som fra et slags omvendt mareritt, og tanken stod med en gang helt klart i hodet mitt, akkurat som om den hadde vært der fra før av. Men det kan jeg ikke si for sikkert, for jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt mens jeg sov. Da jeg våknet var jeg i alle fall meget blid og lett til sinns. Jeg hadde en merkelig lyst til å smile, akkurat som om munnvikene hele tiden trakk seg oppover av seg selv, og rett som det var brøt jeg også ut i en liten latter. Det var søndag, og jeg var helt alene i leiligheten min og skulle ikke på jobb. Jeg skrudde på radioen, søndagsposten, og syntes det var noen festlige debatter de hadde der. Og musikken de spilte syntes jeg var veldig velvalgt. Til orkestermusikken svingte jeg armen og dirigerte, til populærmusikk og visesang sang jeg med, og annen musikk spilte de ikke på søndagsposten denne dagen. Til frokost var det egg og rundstykker, kjempegodt. I ren, skjær appetitt spiste jeg ikke bare tre rundstykker som jeg pleier, men fire. Samme stemningen holdt jeg gjennom hele dagen, under alle mine gjøremål som jeg skal være den første til å innrømme verken var særlig store eller særlig viktige. De var ingen av delene, og det ene mindre enn det andre. Store deler av dagen satt jeg bare rett opp og ned i sofaen og smilte. Jeg leste litt, men husker mye bedre at jeg satt i sofaen enn hva jeg leste. Til middag hadde jeg stekt laks og stekte poteter, fløtesaus og paprika og tomat, kjempegodt. Til dessert hadde jeg enda en runde poteter, og enda et par stykke laks også, og fløtesaus, paprika og tomat. Det var en suveren dessert, og jeg hadde nok tatt en runde til av den, hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede hadde spist den opp. Etterpå drakk jeg én liter kaffe. Det tok sin tid, og det tok ekstra lang tid siden jeg måtte lage den i to omganger. Jeg laget nemlig ikke nok første gang. Da jeg var ferdig med å drikke den, var det allerede langt over midnatt og på tide å legge seg. Jeg hadde selvsagt ingen muligheter for å få sove etter all den kaffen, så jeg skjønte jeg nå ville bli liggende og tenke. Og hva jeg ville tenke på, var den ikke ubetydelige gleden jeg skulle oppleve, hva den var og om jeg hadde opplevd den.

ES2007