Rovfugl

I dette bildet skjuler det seg det som antagelig er en flott spurvehauk, hannfugl. Fuglen gled over hele det åpne området til venstre i bildet, men i det bildet ble tatt, smatt den inn bak det første treet. Jeg tok et bilde til, men da var den bak et annet tre. Så jeg fikk ikke bekreftet at jeg så det jeg trodde jeg så, og kan ikke kontrollere nøyaktig hvilken rovfugl det var.

Hauk eller falk? Jeg hadde en kollega som sa det var vanskelig å se forskjell, når de var langt unna og kom seilende mot deg. Jeg hadde i dag en rovfugl rett over hodet, 20-30 meter unna, i langsom glideflukt. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne, fikset opp kameraet i en fart, men fikk ikke tatt bilde av annet enn – trærne.

Det var i Vagleskogen. En av de mest intetsigende skogene i Rogaland, den er på størrelse med et skogholt, det er restene etter en kunstig beplantet barskog av gran og furu, som ikke har noe her å gjøre, den er fremmedelement i Jærlandskapet, men er beholdt til tur, rekreasjon og trening i lysløyper på stier på kryss og tvers overalt i den lille skogflekken. Jeg husker vi trente der da jeg var liten, skitrening, like useriøs som skogen selv. Det var aldri snø der. Vi spratt rundt i lysløypa med staver og joggesko. Slik gikk nå de vintrene.

Men i dag skulle lille Irina og jeg bare på en kort tur. Høsten er på hell, og vinteren er på sitt aller sureste. Mørkere og mørkere blir det for hver dag, kaldt er det, og løvtrærne står bare naknere og naknere. Vi kjørte bort til Vagleskogen, parkerte på baksiden, der med rideanlegget og det som en gang var sivilforsvaret, nå et eller annet tilhørende redningstjenesten. Så var det å slippe Irina ut og gå.

Hun var ute og gikk i går også. Fra tante Tone og Sara på Klepp stasjon, ned til og over broen Ormen Lange, en tur på sikkert 4-5 kilometer. Godt gjort på små bein. Det er måneder til hun blir to og et halvt. Grandtante Nina og bestemor var også med på denne turen. Den fikk sin naturlige slutt nettopp hos bestemor, med godt brød og ekstra innkjøpt pålegg, kjøpt av grandtante Nina. Som vanlig var lille Irina solen selv, stråler, gleder og varmer, i den egentlige solens fravær.

I dag gikk hun imidlertid noe halvhjertet. Hun snublet og snublet og snublet i skogen i går. Det er ikke lett med kvister og røtter. Kanskje var det derfor hun straks ville i bæremeisen, da jeg straks ville ut av hovedstien, og opp i terrenget? På en typisk skogssti hadde vi sedvanlig aktivitet, løftet og kastet på pinner, klatret opp på og hoppet ned fra stubber og steiner, brukte skogen som lekeplass, sånn vi liker det.

Så var det pause, latterlig tidlig, men Irina hadde fått nok. Nå var det mat. Hun spiste tappert av mine harde rundstykker, hjembakte samme morgen, men jeg er nok ingen bakermester. Viljen er sterkere enn resultatet. Jeg la merke til at det var en uvanlig fugl på en grein et stykke unna, hvitlig på brystet, større enn småfuglene, ikke en due. Jeg forsøkte selvsagt å se nøyere og finne ut av det, men hadde ingen sjanse. Det falt meg heller ikke inn i hodet at det var noe virkelig uvanlig jeg så, at det var en rovfugl.

Det så jeg først da den fløy over hodet på meg. Med en gang så jeg det ikke var en kråke eller en skjære, at det var noe skikkelig. Jeg tenkte det måtte være hauk, men kan det ikke ordentlig i hodet, jeg måtte hjem og kontrollere først. Da fant jeg at det passet til hauk, spurvehauk, og at fuglen jeg hadde sett på greina, var den samme hauken. Jeg trodde ikke rovfugler ville sitte på greiner så langt nede, deres verden er i høyden, tenkte jeg. Jeg trodde også de var større, enn den jeg så sitte. Men det er vingespennet som er stort, flyvende var den majestetisk, sittende minnet den om fuglene litt større enn de minste.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen slik fugl før, og i alle fall ikke så nær. Å se den i Vagleskogen er nesten litt sprøtt. Jeg har vært med ungdom og lett etter og funnet gulpeballer i andre småskoger i området, små baller med det rovfuglene ikke kan fordøye, typisk pels og fjær og den slags. At det alltid går an å finne gulpeballer om man leter, viser at rovfuglene er her, og at de er aktive. Det er bare så uvant å se dem.

Tur til skogen rundt Bråsteinsnuten

I dag gikk turen til Bråstein, skogen rundt Bråsteinsnuten, den vi kaller hundeskogen, fordi hunder får lov til å gå fritt der. Det er et område vi har gått i enormt, helt fra jeg var ganske liten. Nå er det jeg som tar med mitt barn for at også neste generasjon skal få oppleve turgledene, og bli glad i naturen.

På vei ut hørte vi forunderlige nyheter. Therese Johaug var tatt i doping, og Bob Dylan hadde fått nobelprisen i litteratur. Det var hele nyhetene på NRK radio klokken 1300. Det var en tid sånt var ikke-nyheter. Bob Dylan ble vel ikke engang spilt på NRK i glansperioden på 60-tallet, rock og populærmusikk ble ikke ansett oppbyggelig, det var ikke noe å befatte seg med. Viktige folk brydde seg heller ikke om sport. Det var for arbeiderklassen som trengte noe å gjøre etter jobb. Tidene forandrer seg, som Bob Dylan sier det på engelsk.

Tidligere var dette turområdet noe jeg nådde til fots. Jeg har ennå ikke hatt bil i ett år, så luksusen å kjøre til stedene vi skal være er ikke noe jeg har pleid å ha siden vi flyttet tilbake hit i 2011. Da lille Irina ble født, tok jeg henne med ut hit, først i vognen, så i bæremeis. Å parkere akkurat her ved selve skogen, hovedparkeringsplassen for den, har jeg aldri gjort siden jeg flyttet for meg selv. Ennå sitter det i meg at det er veldig omvei å kjøre. Jeg parkerer heller på Foss-Eikeland, og går langs elven eller småfjellene bort. Det blir en fin, passe lang runde.

Men nå er Irina så stor at hun kan gå litt selv, og ennå så liten at hun ikke kan gå langt. Da må turen tilpasses henne. Noen kilometer er passe. Vi bør være i det riktige området straks. Da nyhetene på NRK er ferdige tre minutter over ett, skrur jeg av motoren. Vi er i det fri.

Irina tar med en gang sjokoladetrikset sitt, setter seg ned og vil ha «mat». Denne gangen har vi med litt sjokolade, det er torsdag, nesten helg. Som vanlig lirker jeg henne et lite stykke fremover, og så er det greit.

Vi tar av første sti til venstre vi ikke har gått på en stund. Ganske snart ender vi opp i tett skog, noe jeg har en fornemmelse av at jeg pleier å gjøre når jeg går i dette området. Det er stier, men de ender mange av dem opp i ingenting. Våre dagers mennesker går på grusstier, laget av maskiner.

Jeg er stolt og forundret over lille Irina. Jeg drar henne gjennom ganske tett granskog, greinene stikker og plager og må bøyes vekk, man må under, rundt og finne riktig vei, det er ikke så mange voksne og ungdom jeg ville fått med inn hit. Men lille Irina mukker ikke, hun tusler etter meg, gjennom gress og tuster og hauger på høyde med henne, og får seg gjennom grankvistene også på et vis. Nøkkelen er å ha veldig god tid. Når hun finner noe interessant, må jeg vente.

Vann er interessant. I enhver form. Her inne er mange gjørmepytter og grøfter med stillestående, skittent vann. Da jeg var i militæret hadde vi «stridsløype» i disse områdene, krøp nedi disse grøftene med geværet og hodet og hendene som det eneste over vannet. Irina liker å kaste steiner og kvister uti, eller å stå og røre med en grein hun har funnet. Vi stopper ved hver eneste én av disse grøftene og pyttene. Vi har god tid.

Den ene grøften er så bred at jeg må ta sats for å hoppe over alene. Med Irina på armene er det på grensen, det kan ende med et lite fall, om jeg ikke treffer fast grunn på andre siden. Men om vi ikke hopper over, må vi gå helt tilbake, og rundt. Det vil vi ikke i det hele tatt. Jeg legger sekken på andre siden, etter å ha hoppet over selv, og finner den beste plassen å hoppe med Irina også. Hun sitter tillitsfullt i armene mine. Det går selvfølgelig bra.

Det er denne grøften det er bilde av øverst. Leserne kan jo se for seg hvor de ville hoppet med et lite barn på armen. Karakteristisk har Irina funnet seg en grein å røre med. Hvem vet hva som rører seg i hodet hennes, mens hun gjør dette?

Jeg begynner å se meg om etter et sted å spise nisten. Irina har funnet seg et lite gjørmehull med vann, og masse greiner og graps rundt. Der kan hun bli sittende. Det er ganske kaldt, overskyet, og solen er bare antydningsvis baki der. Det er også litt vind, så vi må finne et sted i le.

Det er en liten rydning mellom skogen og nuten akkurat her, man har hogd ned litt, og noe ser ut til å være falt av seg selv, blåst over ende. Vi finner oss en liten haug å være på. For å komme dit må Irina over og under urealistisk med veltede trær og greiner rundt omkring. Jeg må løfte henne litt, og sørge for at hun får normal grunn under føttene. Myr og vått er det også her og der.

Nisten er primitiv. Vi hadde med nudler å koke på kokeapparatet, men glemte bestikk og kar å spise det i. Så det var ganske nyttesløst. Vi spiser i stedet en appelsin, og litt småkaker jeg har bakt. Irina har yoghurt. Sjokolade. I stedet for skikkelig mat her, kjøper vi til en bedre middag på vei hjem (den ble også skikkelig god, med ferske urter for (nesten) første gang i vårt liv, timian og basilikum på kjøttdeig og spaghetti – vår lille familie på 3 spiste hele, jeg spiste først opp hele porsjonen med spaghetti jeg hadde laget til alle, så vi måtte lage ny, og da forsvant alt, inkludert 400 gram kjøttdeig med hakkede tomater og puré).

Det var her vi traff de eneste menneskene på turen, så lenge vi var utenfor hovedstien, et ektepar og en hund som pilte rundt. De lurte nå på hva lille Irina gjorde her, dette er villmark, sa damen. Det hadde hun rett i. Men lille Irina er som sin far allerede i ferd med å bli glad i villmarken, det er her vi vil være.

Veien hjem går i spesielt ulendt terreng. Opp og ned hauger, nesten usynlig sti, om det er noen sti, høyt gress rundt. Det er hogstområdet, hvor tørt, gult gress straks har overtatt mellom trestubbene som har mistet treet sitt. Irina sitter på skuldrene. Glad og fornøyd, om enn også jeg får litt problemer med balansen de verste stedene.

Vi må over et gjerde, over en grøft, og gjennom tett granskog med tørre kvister, uten antydning til sti, før vi er på en av de gamle hovedstiene mellom grusveien og området rundt nuten. Den stien har vi gått mange ganger, også bare konemor Olia og jeg, tilbake i påsken 2010. Derfra har vi mange fine bilder, deriblant jeg liggende på en spesiell grein ut i fra et furutre. Den går i bue rett opp, som et nytt tre. Nå finner vi dette treet Irina og jeg. Jeg setter henne på, og tar et bilde. Slik binder vi sammen årene og livene våre.

Irina bruker lang tid ved grøfta i nærheten, kaster uti pinner og rører med greiner. Så går vi videre, Irina stort sett til fots. Da vi endelig kommer til grusveien er vi langt nede fra parkeringsplassen. Vi er nesten nede ved innkjørselen til hovedveien. Det går ekstra lang tid, siden Irina stadig setter seg ned og pusler med steinene på grusveien. Det får hun lov til. Selvfølgelig.

Slik får vi oss en ny liten tur i timesvis. Vi gjør det hver dag vi har fri, hver dag nå i høstferien. Fremgangen til Irina er så synlig og rask, hver dag klarer hun nye ting, kommer over en hindring hun ikke har klart før, får sagt et nytt ord, eller flere. På denne turen hadde hun helt kontroll på «pinne» og «vann». Det aner meg også at hun er i ferd med å oppdage at vi snakker to språk, russisk og norsk, enda hun ennå bruker ordet bolsjoj for «stor», både på russisk og norsk. Her var det flere steiner som var bolsjoj.

På vei hjem var radioen ennå optatt av dopingen og nobelprisen. Det er en annen verden enn vår. Vår endte i en bedre middag, bedre utgave av kjøttdeig og spaghetti, med rødvin til, for anledningen, som alltid er der.

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.