En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!

Sommerferie…

Oioioi for en sluttspurt det var. Jeg var opprinnelig fristet til å ha utropstegn etter overskriften, men tre punktum føles riktigere nå. Det har vært så hektisk de siste dagene, med sensorarbeid på jobb, og planlegging og ordning av ferien på kveldene og ettermiddagene og smått om nettene. Lærerjobben er jo noe jeg ikke skriver så mye om her på bloggen, den kan jo bli lest av hvem som helst, og elever som skal ha eksamen kan godt leve i inntrykket jeg levde i mens jeg selv var elev, og student: at eksamen var noe man hadde, og karakterer var noe man fikk. At det var noen som måtte sette dem, var ikke noe å tenke på.

La meg dog få sagt at kollegene jeg rettet med var meget stødige folk, som kan gi dem som har mistet den troen tilbake på lærerstanden.

Etter å ha sensurert ferdig, var det å legge siste hånd på pakkingen. Noe som for meg betyr, å pakke absolutt alt fra begynnelse til slutt, og nå som turen skal ende i Russland og en litt uklar tur med den transibirske jernbane, er det stressende mye å tenke på og kanskje måtte ta med. Når det nå er gjort, og ferien er begynt, er tiden ikke inne til utrop, men til stille ettertenksomhet.

 

 

5 bøker for skolen

Jeg har nettopp latt mine elever i norsk lese en av følgende 5 bøker, og jeg benytter anledningen til selv å gi en liten vurdering av dem. Siden dette er romaner som blir mye brukt i skolen, er det grunn til å tro at mange elever på jakt etter stoff å skrive i analysen, vil finne frem til denne siden. Til dem er å si at dere kommer mye bedre ut av det ved å lese bøkene selv og å tenke selv, enn å se her hva jeg har skrevet. Her har jeg skrevet min vurdering, og det vil overraske meg meget om dette også er deres vurdering.

Kabalmysteriet, av Jostein Gaarder

Dette er den enkleste boken av de 5, og passer godt for folk som ikke liker å lese bøker. Det er en barne- og ungdomsbok lagt opp som en slags fantasifull, filosofisk kriminalroman, der Gaarder får vist sin entusiasme for livet og verden vi lever i. Det er en parallellhandling, der far og den 12 år gamle jeg-fortelleren av en sønn, reiser nedover Europa mot Athen, for å finne moren som forsvant for 8 år siden for å finne seg selv. Underveis får sønnen tak i en bok i en bolle, en «bollebok», som handler om en bakersønn som strander på en øde øy. Han har bare en kortstokk med seg, og bruker tiden til å legge kabal, og etter hvert blir kortene levende for ham. Som levende går de rundt på øya og snakker og driver på, men stiller ikke det viktigste spørsmålet, som er hvem de er og hvor de kommer fra. Parallellen går helt direkte til oss mennesker, vi er kanskje også produkt av en eller annens fantasi, og går omkring uten å stille de viktigste spørsmålene. Den eneste som gjør dette er jokeren, både i kortstokken, og blant oss mennesker. Tja, dette med fantasi har også sin parallell til hovedpersonen, jeg-fortelleren, Hans Frode, som kanskje også bare dikter opp historien om bolleboka og dvergen, det er antydninger til det mot slutten av boken. Sånn er romanen full av hint og filosofi og antydninger og teorier, og er hele tiden drivende og spennende, men det er en barnebok og underholdningsbok. Gaarder tar noen snarveier og gjør noen forenklinger, som ingen ville gjort i en bok jeg leser frivillig.

Jeg leste denne boken første gang da jeg studerte nordisk en gang på 90-tallet. Det er en artig bok, som kan få opp leselysten til folk som vanligvis ikke liker å lese bøker.

Herman, av Lars Saabye Christensen

Dette er selve skoleromanen. Siden Beatles kanskje er litt lang, er dette kanskje den romanen som blir mest brukt i norsk skole. Den fungerer ypperlig. Den har fullt av litterære og språklige virkemidler det er lett å forklare elevene, og lett for elevene å forstå. Synsvinkelen er personal, den blir fortalt gjennom Herman, og siden Herman er akkurat litt passe rar, er det lett å se hvordan handlingen blir påvirket av fortellerstemmen. Komposisjonen har tre atskilte deler, høst, vinter og vår, og slik får elevene lært hvilken symbolsk betydning årstidene har (eller kan ha i litteraturen). Det er en oppvekstroman, og handler om å finne seg selv, eller akseptere seg selv, og det blir tydelig symbolisert av Herman som mister håret, og først ikke aksepterer det, og siden gjør det. Han blir da også en dynamisk hovedperson. Og han blir litt diskutabel. Det er lett å diskutere forholdet mellom Herman og hvilken som helst av bipersonene, og det er mange fine håravfallssymboler å få øye på. Vi kan spørre elevene om de kjenner seg igjen i Herman, og få diskusjoner ut av det. Denne romanen mangler ikke på noe.

Men skal man lese en tøff oppvekstroman, les heller Destroyer, av Lars Ramslie. Den er skikkelig.

Tatt av kvinnen, av Erlend Loe

Dette er en roman jeg leste i fjor, og som ikke akkurat har satt seg fast i hodet. Det er et sikkert tegn på at den ikke har gjort noe inntrykk, den går inn og ut, den er en konsumroman. Erlend Loe har sin karakteristiske, enkle og naive skrivestil, både i språket og i personskildringen, særlig i de mannlige hovedpersonene. Denne mannlige hovedpersonen er et typisk eksempel, han har ikke kontroll over eget liv og forstår ikke særlig mye av det som skjer, og han gir liksom opp på forhånd å skaffe seg denne forståelsen. Den kvinnelige hovedpersonen, Marianne, går inn og ut av livet hans, uten at hans egne ønsker har noen innvirkning på det. Det er jo artig nok. Med denne og andre romaner – særlig Naiv.Super, selvsagt – har Erlend Loe blitt den store 90-tallsforfatteren, eller ikke den store, ingen skal få meg til å kalle Erlend Loe en stor forfatter, men hans måte å skrive på står godt sammen med dette tiåret. Man har en rekke med ting, den nye mannsrollen, det å orientere seg i en stadig mer komplisert verden, og ironien som forsvar mot et norsk samfunn av velstand og overflod, der man likevel er ulykkelig. Han er en flott ungdomsforfatter som passer i skolen, og det gjør denne boken også.

Mannen som elsket Yngve, av Tore Renberg

Og dette er nok den kuleste av romenene. Tore Renberg er en kul forfatter, som skriver kult. Handlingen er lagt til tiden og stedet jeg selv vokste opp, Rogaland på slutten av 80-tallet, romanen fra Stavanger, jeg fra Sandnes, romanen lite grann tidligere enn jeg. Men jeg kjenner igjen skolen, skoleturer, hva som var kult og ikke, ord og uttrykk, skjønt, romanen er jo skrevet etter år 2000 (2003), og hva som er lov nå, var ikke helt lov da. Ord og uttrykk er nok litt forsterket, men det er jo også kult. Det holder lenge mål at alt er så kult, det er greit å lese en roman som har samme forhold til omverdenen, som hovedpersonene i den. Den dabber av gårde, er ikke så nøye, som hovedpersonene spiller i band og er opptatt av politikk, uten å være all verden i noen av delene. Jeg hører til dem som synes kulheten tar helt overhånd mot slutten, jeg oppfatter den som utenpåklistret, romanen har ikke bygget opp til en slik slutt, den er overdrevet på en måte romanen ikke åpner for. Men det er kult å bryte litt regler, og dette er en kul bok. Som passer for dem som ikke er så opptatt av å lese bøker.

Innestengt i udyr, av Olaug Nilsen

Dette var utfordringen for elevene, og boken jeg likte best. jeg synes sant å si denne går utenpå alle de andre. Dette er den eneste jeg føler jeg vet mer etter å ha lest den, enn før. Der alle andre av disse fem liksom viser seg som forfattere, «se hva jeg kan», er det nærmest stikk motsatt i Nilsens bok, «se hva jeg ikke kan». Der de fire mannlige hovedpersonene i de fire mannlige romanene stiller seg litt på siden av verden, de har liksom sine problemer, men det er ikke så nøye, er den kvinnelige hovedpersonen i den kvinnelige romanen intenst i den, og problemene hysterisk viktige, de er altoppslukende. De har vel alle fire romanene en slags jeg-forteller, men der alle de fire andre har full kontroll på språket og formen, er språk og form helt oppløst hos Olaug Nilsen. Her er en hovedperson som ikke har kontroll over noen ting, og kaoset i tekstoppsettet står helt i stil med kaoset i hovedpersonens indre. Den naive flukten og forenklingen som hos Loe er litt kul og litt morsom og litt ufarlig, er hos Nilsen noen høyst ukule og temmelige umorsomme historier om to griser, mener jeg å huske, Griseline og en til, der forenklingen er alt, og forsøket på ufarliggjøring er hysterisk. Dette er en person som intenst ønsker å klare seg i verden, men like intenst føler hun mangler ressursene til å gjøre det. Olaug Nilsen klarer i sin debutbok å gi dette en helt ny form, og det synes jeg er ordentlig godt gjort.

 

 

 

Avslutning på skolen og med stand up

Det er hektisk om dagen, så hektisk at jeg knapt har tid til å ordne det viktigste, som er visum til Russland. Jeg har nå kommet dithen at jeg har fått en invitasjon, men derfra til visum, det er slett ingen selvfølge, og slett ikke opplagt hvordan å gjøre det. Men foreløpig må det bero, det er også andre ting presserende.

For eksempel var det avslutning med avgangselevene ved Bjørgvin videregående skole i går. Vi har tradisjon for å gjøre det på Neptun hotell, og vi gjør det litt høytidelig med å kle oss opp og spise en bedre middag og holde litt avslutningstaler, høytidsstemte og ikke fullt så høytidsstemte. De pleier å bli godt besøk av både lærere og elever, og det er bra, for det er en fin tradisjon.

Jeg kunne ikke bli så lenge, for i dag skulle jeg være sensor i muntlig eksamen. Det passet meget dårlig med tanke på dette visumet jeg holder på å skaffe meg, der en dag fra eller til fort kan spille en rolle, men sensoroppdrag går selvsagt foran alt, så sånn gikk dagen i dag. Jeg var ikke hjemme før i tretiden.

Og da måtte jeg flikke ferdig stand up showet jeg skal ha i kveld, eller innslaget. Jeg kommer til å kjøre en variant av det jeg gjorde i Stavanger, det er jo fortsatt ingen i Bergen som har sett det, og jeg trenge jo rett og slett trening i å gjøre ting flere ganger. Dessuten har jeg ikke i det hele tatt hatt tid til å lage noe nytt. Det er på Ricks klokken 2100, og jeg er en av 6 komikere, alle fra Bergen, tror jeg.

I morgen blir heller ingen hvile, for da er sensorretting av sentralgitt eksamen, karaktersetting og ytterligere arbeid med visumet, men så, men så, men så…

 

 

Kurs i Oslo

I dag er det kursdag her i Oslo, og siden jeg ikke vet om det er internettkobling på hotelet, forbereder jeg posten allerede nå. Eller nå i ettertid kan jeg jo skrive at jeg forberedte den da, altså før, og skriver den nå, altså etterpå.

Det var altså et kurs i historie og filosofi jeg var på. Det var presentasjon av en lærebok, de som hadde skrevet læreboken, fortalte oss som hørte på, hva de hadde skrevet. Hva som egentlig foregikk på kurset, hører nok mer hjemme i min mer anonymiserte skoleblogg, som altså ikke er mer anonymisert at den er gjenkjennelig på navnet og tittelen. Dere finner den her, posten blir skrevet i løpet av kvelden.

http://lektorsalen.wordpress.com/

Her i denne bloggen er det bedre å skrive om alt utenom. Og alt utenom, er at det er kjekt å gå på kurs i historie og filosofi, da treffer jeg alltid noen av Hellas-farerne, fra kurset i Athen i høst. Når det så er hotellfrokost, mildt påkostet lunsj og utømmelige mengder kaffe, er det helt ok å være på kurs. Kurset var også på Litteraturhuset i Oslo. Der solgt de bøker, og akkurat nå, dagen før, hadde de hatt en slags russisk utstilling, et foredrag om russisk kultur og litteratur, og i den forbindelse hadde stilt utvalget av russiske bøker litt mer frem, og i tillegg kanskje kjøpt inn litt ekstra. Jeg holdt meg til min gode gamle ide, om at jeg ikke kan se en russisk bok uten å kjøpe den, så i går kjøpte jeg 4 nye bøker, noen dyre.

Jeg er også godt fornøyd med at jeg rakk å lese to av dem samme dag. Ikke verst, når jeg også var på kurs. Den ene jeg leste ut var «Fatale egg», av Mikhail Bulgakov, som jeg allerede hadde lest to ganger tidligere, og nå måtte lese på ny, fordi den er så kjekk og fengende, og fordi jeg skulle gi den til min i søster, Tonje, i gave. Jeg måtte jo gi en gave, tenkte jeg, og spredningen av russisk litteratur, er en riktig fin gave.

Den andre boken jeg kjøpte var Knakk, av Danil Kharms. Den boken ble anbefalt meg av Mr. Frode Bjorøy, min gamle teatervenn som nå har blitt ekte skuespiller på Den nationale scene. «Les den boken, Eivind» sa han. Og det er klart, si sånn om russisk litteratur, jeg måtte jo lese den, når jeg bare fant den, og nå fant jeg den. Første korte tekst ville fanget meg uansett, den handlet om en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører, og ikke hår heller, forresten, så det at han var rødhåret var en sannhet med modifikasjoner. Han hadde ikke munn og nese, armer og bein heller, og ikke innvoller eller ryggrad. Han hadde ingenting, så det var ikke godt å skjønne hvem han var.

La oss ikke snakke mer om ham.

No more «I’m wonderin'» på youtube

For en tid tilbake følte jeg meg litt groggy en morgen. Så da tenkte jeg at dette kunne jeg kanskje bruke til noe, og bestemte meg for å lage en liten film. Jeg satte fotoapparatet i hyllen, fant frem gitaren, og spilte «I’m wonderin'», Neil Youngs sang fra rundt 1970, som ikke kom på plate før den merkelige Everybody’s rockin’ på begynnelsen av 1980-tallet. Siden kom youtube, og jeg tenkte, her må vel jeg legge ut noen filmer, og så gjennom hva jeg hadde. Det var selvfølgelig ikke mye, men denne versjonen av «I’m wonderin'» hadde jeg, og jeg bestemte meg for å legge den ut. Filmen ble liggende et drøyt år, eller noe sånt, før den ble oppdaget av elever. Deretter ble den liggende et par måneder til, før noen lærere så den, og da ble det rett og slett bråk. Så nå er videoen fjernet, og jeg vil i denne posten skrive litt mer om hva dette egentlig var for noe.

Jeg må først få sagt at jeg har store problemer med å se hvordan noen kan bli moralsk forarget over en sånn film. Den er jo temmelig harmløs, jeg synger ikke særlig fint, spiller ikke særlig fint, og ser verken bedre eller verre ut enn folk flest i underbuksen. Det er etter min mening komisk og morsomt. Og hvis noen på noen måte skulle misforstå filmen og ta den alvorlig eller seriøst ment, så synes jeg dette også er komisk og morsomt. Men hvis folk rett og slett blir sinte på meg for å ha lagt den ut, så er jo ikke det så morsomt, da tar jeg den heller bort. Så mye er ikke denne filmen verdt.

Det er imidlertid to deler av kritikken jeg ikke kan gå med på, og i disse to tingene forsvarte jeg meg også, rett og slett i lunsjen på lærerrommet, måtte jeg forsvare meg mot disse to punktene her. Ellers satt jeg aller helst forundret over at så mange hadde sett det, og så mange hadde gjort seg opp en mening.

Det ene punktet er at jeg ikke kan legge ut sånne filmer når jeg er lærer. Jeg ser det slik at lærer er jeg i arbeidstiden, der skal det ikke være noe tøys, men når arbeidsdagen er slutt, har jeg fri, og da skal ikke det at jeg er lærer hindre meg i å ha det litt gøy og prøve ut litt forskjellige ting. Jeg er nå en gang komiker av og til, jeg skriver litt tekster, har en del prosjekt, og det vil jeg holde helt løsrevet fra at jeg egentlig også er lærer. Motargumentet er at elevene kan miste respekten for meg, slik at det kan være vanskelig å utøve yrket jeg får lønnen min for. Men jeg vil ikke si jeg har noen problemer i å utøve yrket mitt, og det er heller ikke elevene som har reagert negativt, det er andre lærere. Det er jo også forskjellige meninger rundt i verden over hva som fortjener respekt. Jeg for min del hører til dem som bare ville synes det var helt topp, om en fagidiot av en professor jeg skulle lære språk hos, drev og la ut morsomme videoer av seg selv på youtube.

Det andre punktet går på nettetikk. Ganske riktig er dette noe vi prøver å lære elevene, men de er nå en gang elever, og jeg er nå en gang en godt utdannet lektor. Jeg trenger ikke belæres om hva som er rett og galt å gjøre på nettet. Dette vet jeg en del om selv. Det er for det første direkte i sammenheng med noen av fagene jeg underviser i, historie og norsk, og for det andre er det enda mer i sammenheng med det livet jeg har levd og fortsatt vil leve. I studentteateret prøvde vi ut alle mulige ting på scenen, i studentradioen sendte vi litt av hvert av flaue ting på luften, og på youtube har jeg ingen problemer med at det ligger ting andre vil finne pinlige på mine vegne. Sånn sett blir jo videoen rett og slett interessant. Den kunne jo være noe å diskutere i etikkdebattene om sunt nettvett, og da mener jeg at de som kritiserer dem, må komme opp med hva de egentlig kritiserer.

Videoen er jo slett ikke noe jeg gjorde i fylla og nå angrer på, tvert i mot gjorde jeg det midt på lyse dagen i min egen leilighet, med mitt eget kamera. Og angrer ikke i det hele tatt. Lenge etter at filmen var laget, la jeg den selv ut, og det under fullt navn og på min egen profil (her vil jeg gjerne ha med at det bare er på profilen mitt fulle navn står, det skal ikke gå an å finne filmen ved å søke på navnet mitt, eller på noe som helst som har med meg å gjøre, det er et under at elevene fant den og det tok da også over et år), og hele tiden hadde jeg selv muligheten til å fjerne den. Noen ganger har jeg til og med vært inne og sjekket om det er noe å ha der ute, men så har jeg alltid syntes den var så morsom, og så godt besøkt, at jeg bare har latt den ligge. Det er jo sånn jeg er.

Siden ingen andre enn jeg er med i den, kan jeg ikke krenke andre enn meg selv. Det står i god motsetning til en del av den andre humoren som blir sendt på TV og overalt, og som går på andres bekostning. Denne er på min bekostning, og jeg sier det er helt greit, ingen problem. Kanskje vil noen si at jeg trenger beskyttelse mot meg selv, men det synes jeg rett og slett blir litt morsomt, da er videoen blitt et mye bedre kunstprodukt enn det opprinnelig var ment som.

Det var ment som en liten sketsj, litt inspirert av en gammel til Smith & Jones, der tjukke Smith i helsetrøye og badet i skitt synger en sang som heter «why did you go?» til en dame som åpenbart har forlatt ham, og når du ser ham, skjønner du det godt. Jeg syntes det var morsomt, og forsøkte det samme, litt mer subtilt. Jeg hører til dem som ikke synes det er så morsomt når humoren er varlset med skilt og blinkende lys, «nå er jeg morsom, jeg bare tuller, jeg later som, det er trygt å le», men når folk er litt i tvil om hva dette egentlig er for noe. Og skal det virkelig fungere, må det da være noen som tror det er alvor eller som ikke skjønner hva som foregår, det er prisen. Den betaler jeg med et smil, folkens, et seierssmil. På en av de andre videoene som ligger ute, er det en som har kommentert: «I hope this was not a serious performance». Da håper jeg at han tror det var det.

Jeg skulle gjerne lagt videoen ut her og sagt «døm selv!», men det går ikke. Videoen er virkelig ikke så bra, at jeg vil risikere bråk for den. Det bråket ville jeg heller tatt for noe som var litt mer skikkelig gjort. Så denne videoen vil bare være åpen i sommerferiene, men da vil den til gjengjeld være helt åpen, og alle som vil se den kan bare søke på «Neil Young funny cover», så kommer den. Jeg er min egen verste fiende, og digger det.

Skitur

Skitur Kvamskogen

I morgen blir årets første skitur. Det blir hyttetur også, så det blir så godt som det blir. Håkon og Kristin med barn inviterer, Henriette og jeg er med, og turen går til Mjølfjell eller deromkring. Det skal bli godt, og for å sette stemningen, her er noen vinterbilderKvamskogen

Forresten blir det ikke så mange bilder. Ganske enkelt fordi jeg får det ikke helt til. Jeg får se om jeg finner ut av det. Nå som reisevirksomheten min begynner med skiturer, skoleturer og vinterferie, så er det godt å ha litt bilder for dem som blir slitne av å lese tekst.
Det ser også ut til at jeg må lage meg en egen skoleblogg, skal det være noe. Hva jeg skrev i en tidligere post, at vinden nå blåste rette vei og det nå bare var å gjøre arbeidet, det var nok litt forhastet. Siden har det skjedd litt av hvert, blant annet skal mine gamle fiender i Læringslaben slippe til igjen med undersøkelsene sine i februar, og da vil det bli kamp.
Og jeg har en liten link her, det hadde vært riktig morsomt hvis ikke det hadde vært for at det utgir seg å være alvor. Det er jo Aftenposten, og ingenting som tyder på at det er en spøk. Saken er så spesiell at det er vanskelig å toppe den med en kommentar. Jeg vil prøve med at det kanskje har noe for seg, de som sier man må gjøre noe med lærerutdanningen. Noe må være riv ruskende galt med skolen, når klikkelyd beregnet for hunder og hester og rotter skal motivere elevene til innsats. Jeg anbefaler alle med tid til overs også å trykke på videosnutten.
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2200321.ece
Nåvel, nåvel. Dette skulle jo være en positiv gladtråd. I morgen er det skitur, i dag er det russisk film. Det er den klassiske filmen «Skjebnens ironi», som jeg hørte om allerede i Moskva i 2005. Filmen er laget i 1975, midt i kommunisttiden med prikklike betongblokker og samme gatenavn med i alle byer med respekt for seg selv, og ingen byer uten respekt for seg selv. Plottet høres tilforlatelig ut, en person er på russisk fest i Moskva, drikker vodka etter russisk standard, forveksler taxi med fly, eller hvordan man skal si det, han havner i hvert fall dørgende full på et fly til St. Petersburg. Der våkner han opp, fryktelig bakfull, og gir bare en drosjesjåfør en lapp med adressen sin, som altså finnes i St. Petersburg også, og der finnes en blokk maken til den han bor i. Så når nøkkelen ikke passer, tror han bare det er han selv og drukkenskapen det er noe galt med. Han kommer seg til slutt inn, og forviklingene begynner når det der inne også bor en kvinne, eller hvem det nå var som bodde der. Høres fint ut. Så fint at det går på bekostning av innebandytrening for meg.

Og i morgen er det tidlig opp og på ski…

Jeg på kvamskogen

Huff, jeg er dårlig med de bildene. Det første ble bilde, det andre ble thumbnail. Vet ikke hvorfor jeg ikke fikk velge thumbnail til det første. Prøver et til, med ski på beina. Nei, det gikk ikke. Det havnet øverst. Og mer har jeg ikke tid til i dag.

Kaare Skagen

Det sies mye bra om skolen om dagen. Begens tidende hadde på selveste forsiden oppslag om at datamaskinene måtte ut av klasserommet, og dette var det elevene selv som mente ved Os videregående skole! Sånne oppslag garanterer en god start på dagen. Det er kraftige utsagn når elevene selv sier de ikke klarer å konsentrere seg, med alle mulighetene som finnes på youtube, facebook, msn og alt det andre. Det er vanskelig å finne lærere som er uenige med den. Datamaskinen er et uromoment, mye mer enn at det er et pedagogisk hjelpemiddel.

En som lenge har sagt mye bra om skolen er professor Kaare Skagen. Jeg møtte ham første gang under Lektorlagets landsmøte i Bergen i 2005, var det vel, der han hadde et langt og godt innlegg om skoler med åpne løsninger og annen alternativ pedagogikk. Den gang jobbet jeg ved en skole som nettopp hadde lagt opp til en slik løsning, med studietimer i gymsalen for elevene, og dette var en direkte årsak til at jeg flyttet fra denne skolen og begynte på Bjørgvin hvor jeg arbeider nå. Jeg husker Skagen hadde mange gode argument fra forskningsverdenen, og det var godt å høre en som var så kunnsskapsrik både om norsk og utenlandsk skole.

I nettutgaven av Aftenposten har Skagen et innlegg. Det heter «Hva gikk galt i skolen?» og det er en sammenligning mellom norsk skolepolitikk på 1970-, 1980- og 1990-tallet og skolen av i dag. Her fremhever Skagen læreren som en viktig fagperson og kunnskapsformidler, og roser utviklingen hvor dette synet er i ferd med å få gjennomslag også i politiske kretser, i motsetning til det tidligere synet hvor læreren mest av alt var et nødvendig onde i skolen, og pedagogikken var mye viktigere enn faget. Det er denne skolepolitikken som har slått feil, og det er godt å se det har blitt stuerent å hevde det.

Artikkelen til Skagen finner dere her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2193229.ece. Velbekomme.

Mye å lære

Posten i går ble visst en mastodont av en tekst. Opprinnelig var det en fin tekst med bilder og avsnitt og greier, men når jeg limte den inn, forsvant bildene og avsnittene. Det endelige produktet var nok ikke så leservennlig, selv om innholdet etterlot lite tilbake å ønske. Jeg kan si nord-trønderne som var med, var Svein, Anne, Torbjørn og Oddny, og at altså Tone var fra Oslo. Jeg satte på navnene deres på billedteksten på posten fra dagen før, men jeg vet ikke hvor billedteksten blir av. For de som er interessert i å bli med på dette kurset til neste år, er hjemmesida her: http://www.ntfk.no/VisNyhet.asp?Id=3048.

Jeg har nå kommet opp i et tresifret antall besøkende, og det er ikke verst før bloggen er kommet ordentlig i gang. Mange av besøkene er sendt fra min søster Tonje, som ikke holdt igjen når hun skulle omtale min blogg på sin blogg. Hennes blogg finner dere på lenkelisten til høyre, og den er med respekt å melde den beste av familiebloggene.

Siste å si for i dag, er at jeg nok kanskje må lage en ny blogg hvis jeg har tenkt å mene alvor med skolestoffet. For eksempel skriver Aftenposten onsdag en leder, der de etterlyser at lærerne engasjerer seg mer i skoledebatten. Overskriften er «Arrogante ledere og svake lærere», og ønsket om provokasjon lyser lang vei. Det handler blant annet om NHO-konferansen, der det var bred enighet om at skolen var viktig og viktigst av alle var læreren, men så var det ikke en eneste lærer til stede på konferansen.  Og så tar Aftenposten med et spørsmål om «hvorfor vi lærerere finner oss i å være på bunnen i samfunnshierarkiet», og at vi må bli «aktive og offensive i debatten» og «kreve vår rett». Og jeg leser denne kommentaren, og jeg blir provosert som de ønsker.  Og jeg får lyst til å skrive dem et leserbrev og forklare et par ting, men jeg kan ikke drive å skrive leserbrev hver gang jeg leser om noe som provoserer meg. Og her på bloggen, vil et tilbakeslag miste litt av sin slagkraft, siden det står så mye annet rart her, som ikke passer seg en provosert lektor. Derfor vil det nok kanskje ende opp med at jeg lager en egen lektorblogg.

For ordens skyld – siden jeg er i gang – hvor i all verden har Aftenposten funnet ut at lærerne ikke er aktive i debatten? Så vidt jeg kan bedømme, er det ingen annen yrkesgruppe som har så mange leserbrev om egen arbeidsplass, som lærerne. Vi prøver å skrive kronikker også, men de er vanskelige å få trykket, når man ikke har et kjent navn eller en finere tittel. Hvilken debatt har Aftenposten funnet, hvor vi ikke er med? Jeg skriver, snakker, forbereder hva som helst, gjør hva som helst, jeg har aldri en gang takket nei, når media har kontaktet meg, og lurer på hvilke lærere som har det?

Aftenposten skriver at lærerorganisasjonene bruker dyrebar tid på indre konflikter, i stedet for det som er skolens felles anliggende. Til det er å si at disse organisasjonene har mange hensyn å ta når de uttaler seg. De har først og fremst medlemmene, og medlemmenes arbeidsvilkår, og er nødt til å tenke på at mange sliter seg helt ut på arbeidsmengden og alt stresset, samtidig som lønnen er langt lavere enn grupper vi kan sammenligne med i inn- og utland. De må også ta hensyn til skolelederne, som legger ganske strenge grenser for hva det er lov å kritisere, og hvordan kritikken skal være utformet. Lederne våre gjør en god jobb som klarer å manøvrere i dette terrenget. Men det er nok flere blant fotfolket enn jeg, som ergrer seg over uttalelser som mer handler om taktikk og posisjonering til lønnsoppgjør, enn hvordan det egentlig er å arbeide i skolen.

Til sist vil jeg si for min egen del at jeg ikke ser så stor grunn til å delta i den offentlige debatten nå, som før. Jeg er godt fornøyd med det som nå blir sagt, og for dem som mener det samme som jeg, er Pisa-resultatene det beste som kunne skje. Skolen har altfor lenge prioritert dilldall fremfor skikkelig læring, pedagogikk har vært viktigere enn fag, lek viktigere enn arbeid, trivsel viktigere enn kunnskap og fine ord på planer viktigere enn hva som foregår i klasserommet. Jeg mener å se at vinden har snudd lite grann, og at vi i stedet for å kreve ro og orden og fokus på det faglige i det offentlige, nå kan gjøre det i klasserommet. Det gjør i hvert fall jeg.

http://www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/article2185989.ece

Og så fikk jeg en lang bloggpost enda en gang.

Språkskole i Hviterussland

Tone og jeg på språkskole i Minsk

Jeg pleier hvert år å bruke sommeren til å gå på språkskole i utlandet, og har på den måten lært meg helt grei italiensk og russisk de siste seks årene. Dette året gikk turen til Minsk, hovedstaden i Europas siste diktatur. Opplegget var i regi av Nord-Trøndelag fylke, som etter hva jeg forstår arrangerer disse turene vært år. Det varer en måned, og er et samarbeid med et universitetet (for agrikulturell teknologi) i Minsk. Vi fikk fire timer undervisning hver dag, tre timer kulturell omvisning pluss opphold for bare 500 dollar. Vi var seks stykker som reiste ned, de fleste fra Nord-Trøndelag, men det ble åpnet for andre da deltakertallet var så lavt. Slik kom jeg fra Bergen og Tone Liodden fra Oslo også med. 

Som de fleste vet er Hviterussland den av de tidligere Sovjetrepublikkene som ligger tettest opp til det Sovjetiske idealet. For dette får landet velfortjent kritikk, de skulle bare hatt mer. Likevel kan ingen ta fra dem at de satser ordentlig på skolen. Og de gjør det med en urokkelig tro på at den eneste veien til målet er knallhardt arbeid og full respekt for læreren. Vi seks ble delt inn i to grupper, en for nybegynnere og en for litt viderekomne. Nybegynnerne hadde en viss forkunnskap, men begynte praktisk talt på nivå null. Første dag ble brukt til å lære det kyrilliske alfabetet og helt enkle fraser som ”bra”, ”god dag” og ”ha det bra”. Da kurset var slutt hadde gruppen vært igjennom alle verbbøyninger i alle viktige verbtider, preteritum, presens og futurum, substantivbøyning, adjektivbøyning og de viktigste pronomener i alle kasus (russerne har seks), pluss en svært omfattende glosepugging. Godt gjort på bare en måned. Kurset manglet enhver form for progressiv pedagogikk, her var veldig lite lek og moro, men det hadde en målrettet progresjon og forventet hardt arbeid. De fire Nord-trønderne satt hver kveld og skrev side opp og ned med lekser. Og på skolen ble ny teori gjennomgått, misforståelse oppklart og lekseprøver avholdt. Ingen tid gikk med til dilldall.

Vi to på viderekomment kurs kom litt senere i gang, de ønsket ikke å avholde et ekstra kurs bare for så få, men ved å betale en liten sum fikk vi etter hvert to timer dagen vi også. Her var ikke progresjonen så tydelig, noe som selvsagt skyldtes at læreren måtte ta kurset på kort varsel. Da er det ikke så lett å planlegge progresjon, særlig siden vi to som tok kurset kunne det meste av grammatikken sånn noenlunde, og helst bare trengte praksis. Den tapre læreren kunne også fortelle at hun ved siden av de to gruppene nordmenn, også hadde noen tyrkiske grupper på kveldstid. På det verste kom samlet timetall opp i ti timer daglig! Likevel møtte hun aldri uforberedt, og hun gav oss en overflod av praktiske øvelser. Vi leste dikt av Pusjkin og Lermontov, noveller av Tolstoj, Tsjekhov og flere andre, pluss sakprosatekster og avisartikler. Vi måtte selvsagt forberede tekstene hjemme, for å kunne diskutere dem på skolen, og det var en selvfølge leksene ble gjort ordentlig. Hver dag. Diktene ble vi til og med satt til å pugge utenat. Uvant for unge nordmenn som oss, men kom ikke og si at vi ikke lærte russisk av det! Og det var jo nettopp det vi gikk på kurset for. Både for nybegynnergruppen og oss foregikk all undervisning på russisk. Det skyldes ikke bare et pedagogisk grunnsyn, men også at læreren ikke behersket engelsk. Det har den fordel at man kommer mye i kontakt med språket man skal lære, men det er også en ulempe at det kan ta lang tid å få oppklart misforståelser eller uklarheter, og det er heller ikke alltid de blir oppklart. Jeg mener nok fortsatt at mest mulig av undervisningen i et fremmedspråk skal foregå på fremmedspråket, men denne sommeren modererte jeg dette synet noe. Da jeg etter oppholdet i Minsk reiste til to nye uker språkkurs i Kiev, fikk jeg en lærer som snakket veldig godt engelsk, og det er ingen tvil om at dette hjalp meg til å få kjapt oversatt og forklart ting jeg ikke skjønte. 

Tone og læreren i Minsk

Om Hviterussland

På FNs glimrende sider med statistikk (www.Globalis.no) over levekår og økonomi for alle verdens land, kommer Hviterussland dårlig ut i de fleste kategorier. Inflasjonen er blant den høyeste i verden, bruttonasjonalinntekt per innbygger er svake 6052 PPP-dollar[1] og i antall barnefødsler per kvinne er det bare Ukraina som ligger under på listen. De sivile og politiske rettigheter er like dårlig som det pleier å være i diktatur. Vi nordmenn ble overrasket over det veldige byråkratiet i landet. Selv i sommerferien var det ingen kontor på universitetet som hadde færre enn fire funksjonærer, og det fantes virkelig mange kontor. Det var helt vanlig at vi måtte skifte kontor for hvert steg i en prosess, som for eksempel kunne være å fylle ut et skjema og betale en regning. Ofte måtte vi så videre til nye kontor, med stempel og kvittering, for nye skjema og stempler og kvitteringer. Man kan si hva man vil om slike system, men effektivt er det ikke, verken for funksjonæren eller kunden. For oss skoleansatte kan det hvis arbeidsbetingelsene våre føles litt tøffe, kanskje hjelpe litt å tenke på hvordan det er å være lærer i Hviterussland. Jeg snakket med ei som jobbet på ungdomstrinnet, hun underviste i språkfag, og hadde hele 35 undervisningstimer i uken. Og for dette fikk hun en lønn som ikke var mye mer enn det vi har i timelønn her i Norge. Som så mange andre i de tidligere Sovjetlandene er hun og familien avhengig av kjøkkenhagen på Datsjaen, for å få økonomien til å strekke til.

Oleg i grønnsakshagen

Jeg leste med interesse i et tidligere nummer av lektorbladet, om lektorene som hadde vært på besøk i en russisk skole og sett på matematikkundervisningen der. Jeg kan bekrefte det som der kom frem. Matematikken i disse landene holder mildt sagt et høyere nivå. Jeg kjøpte med meg noen bøker for tiende og ellevte klasse, for å ha som inspirasjon for meg selv hva som egentlig er mulig å lære 15-17 åringer. Her er trigonometri, integralregning og logaritmer, og funksjoner og ligninger der både kvadratrøtter og brøkstreker blir nøstet inn i hverandre, en sikker kilde til panikk blant norske elever. Nivåforskjellen er slående.

Videre til Ukraina

Etter å ha vært fire uker i Hviterussland, var den opprinnelige planen å reise videre til Russland for å ta den transsibirske jernbanen og få praktisert russisken der, men det lot seg ikke gjøre å ordne med visum. Derfor reiste jeg videre til Ukraina, hvor man nå ikke lenger trenger visum, og hadde som nevnt to uker individuelt kurs der. Det betydde at jeg kunne nyte godt av det også jeg vil kalle individuelt tilpasset undervisning. 

Irina og jeg på skolen

Jeg måtte ta individuelt kurs fordi skolen jeg gikk på, ikke tilbød undervisning i grupper for mitt nivå. Det ble litt dyrere, men det hadde en klar pedagogisk fordel. Jeg fikk selv velge hvilke tekster jeg ville lese, og hvilket opplegg jeg skulle følge. Og med grammatikkoppgaver holdt jeg bare på så lenge jeg hadde problemer med dem, med en gang jeg skjønte regelen og klarte å bruke den riktig, gikk vi videre til nye oppgaver. Det betydde to svært effektive timer undervisning hver eneste dag, i tillegg til alle timene med forberedelse. Men jeg vil understreke at denne måten å gjøre det på, fungerte så godt fordi det bare var jeg som fulgte kurset, og læreren hadde ingen andre å ta hensyn til. Dessuten var jeg en meget motivert elev, som i tillegg var norsklektor og både privat og i yrkessammenheng har tenkt en god del om språklæring. Selv i Minsk, der vi bare var to, og attpåtil to på noenlunde samme nivå og med samme motivasjon, var det umulig å få til skikkelig tilpasset undervisning. Som grammatikkinteressert norsklektor var jeg mye mer interessert i grammatikkoppgaver og teoretiske spørsmål, enn min kollega som hadde en mer praktisk tilnærming til språket. Hun snakket også tsjekkisk flytende, og skjønte derfor mye bedre enn jeg når læreren snakket russisk. Til gjengjeld tok nok jeg grammatikken lettere, og ønsket mer av det. Så tilpasset undervisning er ypperlig når det fungerer, men det fungerer ikke for fullt når elevtallet er flere enn én!

Det overrasket meg at Ukraina på mange måter har enda større problemer enn Hviterussland. Riktignok har Ukraina sakene noenlunde i orden når det gjelder politiske og sivile rettigheter, men de økonomiske problemene er store og dype, og mange har langt på vei gitt opp å leve et ordentlig liv. Landet flyter av søppel, og det er mange alkoholikere og andre ustabile elementer som går rundt i gatene. Avisene kunne melde om to bankran i Kiev bare den korte tiden jeg var der, og læreren min kunne fortelle at en kollega av henne var blitt uprovosert angrepet på metroen mens de var på vei hjem dagen før, og at dette hendte rett som det var. I Minsk sørget det alltid tilstedeværende politiet for at ingen ville bli utsatt for blind vold, og alle ustabile elementer og overstadig berusede menn ble raskt fjernet. Tryggere enn i Kiev, men det var en spesiell form for trygghet når vi visste hva disse politifolkene var i stand til.

Jeg med bøker i Kiev

Oppsummering

Jeg bruker som nevnt alle sommerferiene mine til disse språkkursene, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har muligheten. Ved siden av at det er kjekt å lære nye språk, og alt det fører med seg av innsikt i historie og kultur i landet man er og lærer i, så er det nyttig for en lektor å sette seg på andre siden i klasserommet av og til. Man får kjenne på kroppen hvordan ulike undervisningsmetoder fungerer, og man får repetert litt hvordan det er å få noe forklart som læreren skjønner meget godt, men som man selv ikke helt klarer å få taket på. Jeg skulle gjerne sett at skolenorge var med på å finansiere slike kurs i feriene for de som var interesserte, i hvert fall delvis. Det ville være en utmerket etterutdanning, og moro attpå. Takk i alle fall til Nord-Trøndelag fylke for at de har fått i stand dette samarbeidet med universitetet i Minsk, og for at jeg fikk være med. 

Jeg får diplom av Natasja


[1] PPP står for Purchasing Power Parities, eller kjøpekraft-enheter på norsk. Når BNI måles ved hjelp av PPP, tas det hensyn til prisnivået/kjøpekraften i hvert enkelt land ved utregningen. Fra www.globalis.no. Statistikken er fra 2003.