Hjem til hverdagen

Det var kjekt med en uke høstferie, med fjelltur og komikk, med reale fester, tur på byen og også noe rolig vin og cognac over en bedre middag med venner. Bergen spanderte også fint vær, hele dagene var jeg oppe i byfjellene, løp og gikk.

Nå er jeg hjemme igjen. Og det er litt av hvert å ta fatt på. En oppgave som ikke må undervurderes er å få spist opp alle pølsene jeg tok med hjem fra julebordet til Stand up Bergen. Ennå har jeg ikke spist så mye at det merkes, annet enn med det at jeg ikke har så lyst på pølser.

Olia har hatt nattevakt i helgen, så hun sover nå. Hun er i godt humør for tiden, og trikser og tenker på all utdanningen hun vil ta, og hva hun skal gjøre i mens, og at hun nå har kjøpt nok klær, men det er likevel alltid mulig å kjøpe mer. Hun har sine egne prosjekt i huset, ommøblering, og møbelfjerning. Hennes langsiktige plan har jeg ikke helt skjønt, det meste ser ut til å være midlertidig hos oss.

Midlertidig er også alle tingene som har gått sundt på forskjellige måter, som ikke virker, må pusses opp, repareres. Jeg har satt alle krefter inn på å få få skiftet ut skyvedørsvinduet til terrassen, men akkurat i disse tingene er mine krefter lite verdt. Vi har brukt månedsvis, og har ennå ikke kommet dit at vi har fått en sikker bestilling. Vi har en leverandør og vi har en snekker. Men vi har mål gjort av meg, og de er av natur ikke å stole på når det gjelder praktiske ting. Jeg er dessverre så intelligent at jeg har selvinnsikt i disse tingene her.

Hverdagsjobben er heller ikke så fargerik som komikerjobben. Det er mye å gjøre, og lite er av den typen det egentlig går an å bli ferdig med. Det er bare en stor sky av tid jeg må bruke, og den skyen virker akkurat nå ganske tung og mørk. Men hverdagsjobben gir stabile inntekter, så det er ikke annet å gjøre enn å være glad i den.

Akkurat nå har jeg fått en liten hvilepause. En ny mail til vindusfolkene er sendt, vinduet er på ny målt. Jeg har beskrevet i minste detalj hva jeg har gjort, hvordan jeg har tenkt, og hvilke problemer som eventuelt ligger der, kjente og ukjente. Jeg åpner også for mange ulike forslag for videre fremgangsmåte. Jeg oversvømmer dem med tekst. Det er det jeg kan. Det er ikke den ting jeg ikke kan få til som jeg ikke kan skrive om på en skikkelig måte, om det skal være morsomt, informativt eller rørende trist. Men jeg vet også at gode snekkere blir hodegalne av tekst. Vi er en dårlig match.

På båten hjem i går leste jeg boken A Matematician’s Apology, av G. H. Hardy (lenken mangler det utmerkede forordet til C. P. Snow) . Den beskrev en verden jeg kan kjenne meg igjen i. Slike bøker gjør meg inspirert og i godt humør. I min egen hverdag blir jeg lett litt fremmed, i hvert fall når det går i å få vindu og lamper og møbler på plass, sånn det gjelder om nå.

Jeg skriver, jeg skriver…

Det er en helt grei blogg, men den må av og til finne seg i å bli nedprioritert. Strengt tatt har den blitt det helt siden sommerferien, og i sommerferien ble den i alle fall ikke prioritert, og like før sommerferien var det så mange ting som skjedde, at noe mer enn grei skriving og helt grei prioritering kunne det aldri bli snakk om. Det har blitt postet noenlunde jevnt med poster, men det er spredd rundt halvferdige og uferdige og elendige, og jeg får aldri rettet dem opp. Jeg får ikke kommet meg ovenpå med gjøremålene mine, slik at jeg får prioritret dem.

For meg er det sunt og godt å ha alt for mye å gjøre. Det gjør at jeg ikke setter meg for mye ned med youtube, laster ned for mange dokumentarfilmer og andre filmer, og ser dem, bruker tøysete timer på å følge med på altfor mange sjakkpartier, og analysere dem med Fritz, og spille gjennom dem, bruke timevis på å fly rundt i Google Earth, og sjekke opp alt slags tøys og tull. Det begrenser tiden jeg kaster bort, at jeg har et stramt program.

I høst har det vært lite av alt dette. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet, og lest og lest og lest. Målsetningen jeg hadde med poesibloggen, å poste et lite dikt hver eneste dag, med oversettelser og kommentarer i helgene, det har vist seg ganske vanvittig. Gøy, men vanvittig.  Det tar forferdelig lang tid, og det er forferdelig å legge ut en oversettelse som ikke holder mål, eller skrive noe som er direkte feil. Det tar timevis med sjekking, og for tyske, russiske og engelske dikt utenom Shakespeare, går også lang tid med til å velge hvilke dikt jeg skal presentere. Jeg lærer språk, og jeg lærer dikt, legitimerer jeg tidsbruken med. Men til neste år skal jeg ikke poste så mye der.

Jeg har også skriveprosjekt som ikke har med blogging å gjøre. All sunn fornuft indikerer at jeg bør prioritere disse, og nå i de siste dagene har jeg også gjort det. Da skal tekstene gjennom en annen redaksjon enn min egen, og jeg kan ikke levere dem fra meg før det er ordentlig. Og det er så mye lettere å se hva som er galt, enn å lage det riktig. Både fredag og lørdag og i dag har jeg tenkt at jeg skulle kunne gjøre meg ferdig med en gjennomlesning om morgenen, men har blitt sittende hele dagen og også utover natten. Det samme vil skje nå.

Men så vil jeg også levere det fra meg. Og så vil jeg kunne lage posten jeg planla fra fredag av, da jeg fikk tilsendt fra min kjære mor, bilder tatt av søstre Tone og Tonje bryllupet og bryllupshelgen i Kiev. Det ville være en fin og lett avveksling, å mimre litt og skrive litt og legge ut litt bilder i postene i forbindelse med dette bryllupet, og legge ut lenker i en ny post, der jeg skriver som har skjedd nå og den gang.

Jeg kommer til å gjøre det, men det blir ikke i dag. I dag skal jeg skrive andre ting. Og forhåpentligvis vil det bli til noe. Om ikke er gleden ved å skrive alltid belønning stor nok. Søndager har jeg også alltid den beste musikken, og den beste kaffen. Det er en helt grei tilværelse. Og nå får lesere være lesere, jeg skal skrive, og skrive hva jeg vil. Blogging får fornuftig nok vente.

Enkeltmannsforetaket Eivind Salen

Jeg er nå registrert i Brønnøysund. Det skjedde på Eivind Salensk vis, rett før jeg reiste til Minsk i fjor, fikk jeg det for meg at nå var det sannelig på tide å opprette mitt eget foretak. Og etter alle de årene hvor jeg hadde vært uten et slikt foretak, skulle det nå skje straks med en gang. Så jeg hev meg rundt og inn på internett og henvendte meg og presset på og gjorde alt jeg kunne, men så reiste jeg altså til Minsk og ble der (og i Kiev og i Spania) i hele skolens sommereferie på 8 uker. Og da jeg kom hjem husket jeg selvsagt at jeg hadde holdt på denne registreringen, men ikke helt hvor langt jeg var kommet og ikke i det hele tatt hvordan jeg skulle komme videre.

Videre kom jeg altså nå, da jeg – også litt i seneste laget – forleden skulle ordne selvangivelsen. Der inne på etatenes sider lå alt fortsatt klart, det var bare å trykke på den elektroniske registreringen, så var det i orden. Og det gjorde jeg. Og nå mens jeg var på Dylan-konsert og gjenforeningsfest, kom papirene i posten. Jeg er nå Eivind Salen, personen og foretaket. Selvstendig kunstnerisk virksomhet, kode 92.310, organisasjonsnummer 992 710 705, forretningsadresse samme sted som jeg bor – Strandgaten, Nordnes. Veldig praktisk.

Nå gjelder det bare å gjøre foretaket like aktivt som personen. Første gang jeg hørte uttrykket enkeltmannsforetak (eller enkeltpersonsforetak, som det kjønnsnøytralt, men med elendig rytme, egentlig heter) trodde jeg det var en spøk fra artisten som brukte det, jeg trodde det var et slags artistnavn for moro skyld. Og jeg likte det. Det høres så travelt og virksomt ut, akkurat som det er å ha sin egen bedrift, eller drive sin egen kunstneriske virksomhet, man må liksom gjøre alt selv. Man er et enkeltmannsforetak.

Og det er jeg, enkeltmannsforetaket Eivind Salen, nå skal det fylles med innhold. Etter humorfestivalen i Stavanger og Sandnes, blir det ny opptreden allerede på onsdagen (11’te), på Ricks, i Bergen. Nei, dette skal bli et aktivt foretak, det skal overgå de alltid uregistrerte Teaterskapet (som ble til det nå sovende, Salen teater) og Trang Trikot, teatergruppene som tjente så lite at noen registrering neppe var aktuelt. Men det vi gjorde var gøy og holdt mål, og sånn skal det fortsette, nå i eget foretak, enkeltmannsforetaket, Eivind Salen. Det er jeg.