Professor Prudenskjold – Akt II

I dag fortsetter skuespillet «Professor Prudenskjold – eller hvorvidt en elefant faller ned på beina». Det er et gammelt skuespill påbegynt på 1990-tallet, altså før jeg greide å skrive skuespill, men fullført utover 2000-tallet, altså en tid der jeg skrev et teaterstykke i halvåret og fikk satt opp ett i året, og heller mer enn mindre. «Professor Prudenskjold» er utenfor alt dette her, det er et stykke jeg skrev ferdig fordi jeg nå en gang hadde begynt, og jeg skrev bare på det når jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Slik må det også bli lest. Les det bare hvis du ikke har noe bedre å gjøre.

Første akt finner dere her:

 https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/professor-prudenskjold-eller-hvorvidt-en-elefant-faller-ned-pa-bena-akt-i/

Dere kan også  trykke på kategorien «Skuespill» eller en av de relevante tagsene til høyre.

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Medvirkende:             Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

Akt II

Svinesen & Elinor spaserer

Svinesen:        Og da sa jeg til ham: Shipping, min gode mann, shipping! Jeg skal si han gjorde store øyne.

Elinor:            Akkurat.

Svinesen:        Snodig hvordan enkelte folk av og til tar grundig feil.

Elinor:            Du er inne på noe.

Svinesen:        Helt merkverdig snodig. Jeg overgår ham fullstendig når det gjelder forretninger. Det skyldes først og fremst at jeg er inne i bransjen, jeg har vært der lengst og vet en del om hvordan spillet foregår. Kunnskap er ett og alt i denne sammenhengen.

Elinor:            Blir ikke du også trett av all denne spaseringen?

Svinesen:        Jeg vil ikke si det. Tvert i mot. Jeg finner det meget forfriskende. Det er nok på grunn av spaserturene jeg holder meg så godt som jeg tross alt gjør, tross mine mange år mener jeg. For jeg er ikke helt ung lenger, jeg må innrømme det, men så lenge jeg beholder helsa skal jeg ikke klage og jeg klager heller ikke. Det er en deilig duft av petunia jeg lukter. Ah, kjenn duften forfriskende!

Elinor:            Jeg lovte Agnes å stikke innom en av dagene. Det passer godt nå, hun bor like i nærheten.

Svinesen:        Jeg skjønner ikke at det ikke kan vente.

Elinor:            Det kan absolutt ikke vente.

[Hos Agnes]

Agnes:            Ser du etter noen?

Snoben:          Nei… nei, nei. Langt i fra.

Agnes:            Hvorfor står du der borte ved vinduet da?

Snoben:          Jeg tenker, ikke sant.

Agnes:            Du kan tenke her borte. Det er god plass i sofaen.

Snoben:          Takk.

Agnes:            Forsiktig, du virker jo helt overspent.

Snoben:          Jeg blir forstyrret av all den snakkingen din. Ti stille med deg, det ville være enklere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her, jeg har en del ting å ordne.

Agnes:            Du må bare gå, du er ikke noe spesielt hyggelig selskap i det humøret du er i nå.

Snoben:          Nei, beklager, beklager! Jeg skal bli, jeg skal naturligvis bli. Jeg trenger å slappe av litt.

Agnes:            Da må du slappe av også da, ikke sitte der som om du har buksen full av maur. Eller av elefanter! ha-ha.

Snoben:          Å, du er nå deg selv også, Agnes! Kan aldri la være å komme med frekke antydninger, hva?

Agnes:            Å, du kjenner meg altfor godt, herr Snoben, så da skjønner du sikkert også at jeg er mer enn villig til å sette handling bak mine ord.

Snoben:          Rett på sak, men likevel diskret og med takt, joda! det liker jeg.

Agnes:            Jeg skulle gjerne sagt det samme om deg, men så lenge jeg ikke vet om det er maur eller elefanter du har i buksen, er det vanskelig å uttale seg.

Snoben:          Å, Agnes, det skal vi nok finne ut av, bare et øyeblikk, jeg kan love deg…

            [Det ringer på. De avbryter brått og forskrekket. Det ringer på en gang til. Så åpnes

døren, og Elinor og Svinesen kommer inn]

Elinor:            Hallo! Det er bare oss! Hvorfor lukket dere ikke opp? Vi var ute og spaserte, så tenkte vi at vi kunne stikke innom. Nei, er du her også?

Svinesen:        Goddag, herr Snoben.

Agnes:            Dette hadde vi ikke ventet.

Elinor:            Det gjør ikke noe. Vi trenger ingenting. Nå hvordan går det? Særlig med deg, Snoben, hvordan går det med elefanten?

Snoben:          Ærlig talt!..

Agnes:            Det går bra med Herr Snoben, han er bare litt overspent.

Snoben:          [Overspent] Det er jeg ikke!

Agnes:            Det er ingenting å skjemmes over.

Snoben:          Jeg skjemmes da ikke, jeg! Jeg finner meg ikke i den slags beskyldninger. Jeg blir jo behandlet som et barn!

Agnes:            Så, så. Hvorfor sier du ikke hva du tenker på? så slipper du å være så anspent.

Svinesen:        Det er sikkert elefanten.

Snoben:          Det er alldeles ikke elefanten!

Elinor:            Nei, men så til de grader det ikke var elefanten, da! Da må det være Professor Prudenskjold du tenker på. Det skjønner jeg for så vidt godt, alle vet hvor på knærne Agnes er etter ham.

Agnes:            Alldeles ikke, det er stikk motsatt! Det er han som er på knærne etter meg. Og forresten har jeg ikke tall på alle de gangene du helt åpenlyst har lagt deg etter ham, jeg kan ikke fatte og begripe at ikke Svinesen er sjalu.

Svinesen:        Nå, nå, nå… La oss ikke snakke om dette. Jeg har ikke sett deg siden festen for… Burgenernes frigjøringsdag, eller hva det var, hvor du veddet med Professor Prudenskjold. Det har kokt ned til ingenting, har det ikke det?

Snoben:          Nei, det er akkurat det, det ikke har.

Agnes:            Ja, det stemmer. Snoben har satset 100 000 kroner på at elefanten ramler pladask på ryggen, jeg må si det er meget dristig, i hans situasjon.

Snoben:          Jeg ble litt ivrig, ikke sant? Jeg ville gjerne avsløre at Professor Prudenskjold er en bløffmaker. Jeg blir gal av hvordan han flotter seg. Faktum er at han ikke eier så mye som nåla i veggen, det er jeg sikker på. Nå ville jeg sette ham ettertrykkelig på plass, en gang for alle, så jeg tok i litt skikkelig.

Svinesen:        Det må jeg si, du vet jo ikke så mye om elefanter så vidt jeg vet?

Snoben:          Nei, det er det som er haken ved dette. Jeg vet ikke det grann. Og ikke er jeg god for hundre tusen heller. Taper jeg, er det ute med meg.

Svinesen:        Det er mulig du kan låne noe av meg, jeg har investert en del i shipping…

Agnes:            Du taper ikke. Elefanter kan vel ikke snu seg i lufta, og lande på bena, det er det dummeste jeg har hørt. Dette er de mest lettjente penger du kan tenke deg. Jeg skjønner ikke at du er så sparsommelig om dagen, med slike utsikter. Man kunne tro du var gjerrig.

Snoben:          Jeg vet ikke. Jeg kan liksom ikke forestille meg at det blir noe av. Jeg tror ikke engang at denne… denne Abdullah eksisterer… jeg tror Professor Prudenskjold er ute med enda en bløff. Han går på, og går på, og i siste liten viser det seg at prosjektet ikke kan gjennomføres, og han trekker seg med æren i behold. Det er fordømt vanskelig å avsløre en svindler av den typen.

Svinesen:        Det er vår plikt å gjøre det.

Snoben:          Ja, men hva skal jeg gjøre da?

Agnes:            Kreve å få prosjektet gjennomført. Det er den eneste utvei for å få tak i de 100 000.

Snoben:          Problemet er som sagt at jeg risikerer å tape. Det er så forbasket ergerlig! Jeg går rundt og irriterer meg over at jeg lot sinnet løpe av med meg og satset over evne, likevel ønsker jeg mest av alt å tvinge saken gjennom. Det henger ikke på greip.

Svinesen:        Nei, det var ikke helt godt det resonnementet der. Hva er det som skjer videre?

Snoben:          Jeg vet ikke. Prudenskjold sa at han skulle snakke med Abdullah, han sier han har gjort det også, men at det ble litt uenighet om hvilken elefant de skulle velge til forsøket. De kunne ikke bestemme seg uten å rådføre seg litt med meg. Han la ikke skjul på at han ønsket seg den absolutt beste. Han ville ikke få beviset sitt ødelagt av en elendig elefant, sa han. Det var dette Abdullah var uenig i. Han ville heller sende en sløv en, som det ikke var så farlig med. Da kunne han få låne den gratis, sa han.

Agnes:            Hva sa du da?

Snoben:          Nei, hva skulle jeg si? Det er det samme for meg, sa jeg. Jeg var jo ganske forvirret.

Elinor:            Det synes jeg var riktig. Hvilken elefant det blir, spiller ingen rolle. Faller én elefant på bena, faller alle på bena. Slik er det i hvert fall med katter.

Svinesen:        Hva ble enden på visa?

Snoben:          De skulle diskutere videre, og så skulle vi ha et møte for å diskutere de endelige betingelsene.

Svinesen:        Et møte, når da?

            [Det ringer på. To ganger]

Elinor:            Pleier dere aldri åpne?

Agnes:            Joda… [går for å åpne]

Snoben:          Si meg, går det an å høre noe der utenfor?

            [Professor Prudenskjold, Abdullah og Fru Tuppa Snoben kommer inn]

Prud:               God aften! Gledelig å finne dere her, gledelig og som ventet. Jeg var først hjemme hos deg. Din kone sa at du sikkert var her. Hun insisterte på å bli med.

Tuppa:            God kveld.

Prud:               Hyggelig. Dette er Abdullah.Abdullah:       Hei, hei

Svinesen:        [Lavt] Det der er ingen vaskeekte inder, det er jeg sikker på.

Snoben:          [Svarer] Vi får se.

Prud:               Dere vet sikkert hvorfor vi er kommet, eller det er kanskje ikke passende?

Snoben:          Joda.

Prud:               Ja, det er altså for å diskutere de praktiske forhold angående vårt lille veddemål. Jeg har nå fått tak i en kranfører. Til min store glede viste det seg at Herr Oscarsen er en meget habil kranfører, og han visste også hvor vi kunne få tak i en kran til en billig penge. Ja, jeg antar at gildet betales av de 100 000 som er veddet? Det har vi ikke formelt ordnet, men det skulle si seg selv, hva?

Snoben:          Jo, det er i orden.

Prud:               Godt. Abdullah og jeg er også enige om å bruke den aller beste elefanten. Den blir importert fra India i disse dager. Ingen billig fornøyelse, dessverre, men jeg sa jeg kjente deg, herr Svinesti,..

Svinesen:        Jeg heter ikke Svinesti?

Prud:               Ikke? jeg sa i hvert fall at jeg kjente deg, jeg håpet du kunne bidra til å prute ned fraktprisen. Du har jo visse interesser i shipping, har du ikke?

Svinesen:        Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men jeg kan ikke garantere noe. Det er en kynisk bransje, det vet jeg. Jeg har vært lenge i den.

Prud:               Godt, godt. Det kunne uansett ikke gjøres på noen annen måte. Her i landet var alle elefanter indisponible, de blir brukt til viktigere ting. Sirkus og dyrehager. Fanden bære. Men jeg liker som dere vet uansett ikke å se smått på noe. Jeg betaler heller prisen for å få fraktet over en skikkelig elefant, i stedet for å bale med å få låne en av de daffe, middelmådige vi har her i landet. Det vil ikke bli noe morsomt å se på heller. Ja, jeg får jeg tenkte å ha seansen åpen for publikum. Det er også noe vi må diskutere.

Svinesen:        Ikke så fort! Jeg har, som nevnt, vært noen år i forretningslivet, og vet hvilke spilleregler som må følges, for å… eller, for å si det sånn. Vi har ikke gått med på noen publikumsidé.

Prud:               ”Vi”, er dere blitt to om det også nå?

Snoben:          Det er kun meg, og jeg er enig i at det går litt fort for øyeblikket. Hva er det vi egentlig skal diskutere på dette møtet?

Prud:               Vi skal få avklart enhver tvil, så ingen av oss etterpå vil beskylde den andre for juks. Jeg er en meget dårlig taper, det må jeg bare si med en gang, ha-ha, du må bare skrike ut der du er uenig. For øvrig har jeg sammenfattet alle mine synpunkt i et skriv [Abdullah leverer skrivet], og jeg vil foreslå at vi setter av fem til ti minutter nå på å lese hverandres skriv. Hvor er ditt?

Snoben:          Jeg har ikke noe skriv.

Prud:               Ikke? Har du ikke tenkt gjennom det praktiske?

Snoben:          Jeg vet svært lite om det, og er meget forvirret.

Prud:               Hm. Heldig for deg at jeg har sammenfattet det da. Du kan jo lese gjennom det, så kan jeg konversere damene i mens. Dere ser fortryllende ut i dag!

Agnes:            Rolig nå, herr Prudenskjold.

Prud:               Professor Prudenskjold, om jeg må be, jeg er faktisk ganske nøye på titler. I dette spørsmålet er jeg heller gammeldags, jeg må innrømme det. Men jeg er stolt over tittelen min, og ser gjerne at den blir brukt.

Elinor:            Hva er du professor i, professor Prudenskjold?

Prud:               Hva sa du? Abdullah, har du gitt opplysninger om elefantens vekt til kranføreren?

Abdullah:       Ja, jeg føyde det til papirene du gav meg.

Prud:               Godt. Jeg hadde nemlig glemt det. Jeg er forferdelig glemsk av meg for tiden. Har du fått lest ferdig sammenfatningen, herr Snoben?

Snoben:          Ja, det så greit ut.

Prud:               Da er det bare en ting som gjenstår, hvor høyt skal elefanten heves over bakken?

            [Det ringer på]

                        Som bestilt! Det er helt sikkert kranfører Oscarsen!

            [Det ringer på igjen]

                        Lukker du opp, fru… eller frøken… eller hva jeg nå skal kalle deg.

Agnes:            Kall meg Agnes, takk. [Går for å åpne]

Prud:               Jeg synes ikke du vier din hustru særlig oppmerksomhet, herr Snoben.

Svinesen:        [til Elinor] Jeg synes oppførselen til Prudenskjold begynner å bli utillatelig.

Prud:               Det virker som om du bærer på noe, fru Snoben, du må bare få det ut. Vil du at vi skal gå utenfor et øyeblikk? Nei, se der er kranfører Oscarsen, god dag kranfører! Det er så morsomt å kalle deg kranfører. Jeg går ut fra at du kjenner alle her inne. Herr & fru Snoben, Herr Svinesti,

Svinesen:        Hvorfor kaller du meg Svinesti?

Prud:               Beklager. Men din hustru kjenner jeg ikke.

Svinesen:        Hun er ikke min hustru.

Prud:               Ikke det? Er du ute på samme snusk som Snoken her? Du vet, konene liker det ikke. Nåvel, til saken. Hvor høy er kranen din, Oscarsen?

Oscarsen:        Det kommer an på hvilken kran jeg velger. Den jeg foreløpig har i tankene kan heise fem meter.

Prud:               Fem meter? Jeg skulle gjerne sett det litt høyere. Hva sier du, herr Snoben?

Snoben:          Fem meter! Er du sprø? Elefanten kommer til å slå seg i hjel.

Prud:               Tullball, du er altså ikke villig til å gå høyere.

Snoben:          Høyere? Ikke tale om!

Prud:               Da sier vi fem meter.

Snoben:          Aldri i verden! Fem meter er altfor høyt.

Prud:               Fem meter for høyt? Jeg synes det er en passende høyde for en elefant.

Snoben:          Den kommer til å slå seg i hjel, én meter er nok.

Prud:               Nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, herr Snabel,

Snoben:          Snoben

Prud:               Snoben, jeg vet at du har den uvanen, jeg har snakket meget om dette med din kone

Snoben:          Hva!

Tuppa:            Han har rett i det, Sverre. Du er litt hissig.

Snoben:          Nei, jeg er alldeles ikke…

Prud:               Så, så, så. Vi løser ikke dette med sinnsutbrudd, jeg kan gjerne resonnere for mitt syn. Jeg innrømmer åpent at jeg vil ha elefanten heist høyest mulig, slik at den får god tid til å vende seg i luften. Og jeg skjønner godt at du vil ha det lavest mulig for å begrense denne muligheten. Ikke for det, elefanten vil lande på føttene fra enhver høyde, forutsatt at det er fysisk mulig, naturligvis, ikke fra høyder hvor det er umulig å få føttene i bakken selv om tyngdekraften ikke virket. Hva er så ditt argument?

Snoben:          Hva??

Prud:               Er det årsaker utover dette til at du vil ha elefanten heist opp så lavt?

Snoben:          Elefanten er stor og tung, den vil skade seg i fallet, selv om den faller på føttene.

Prud:               Tull og tøys, en elefant skader seg vel ikke.

Snoben:          En elefant skader seg meget lett!

Prud:               Sludder og vås, heis den opp, sier jeg

Snoben:          Det er dyreplageri!

Svinesen:        Nei, det ser ikke ut til at dere to blir enige. Kan vi ikke høre med eksperten? Hva sier du til dette, var det Abdullah du het?

Abdullah:       Hm? Jeg beklager, jeg fulgte ikke med, hva…

Svinesen:        Kan en elefant skade seg, hvis den faller fra store høyder?

Abdullah:       En elefant?

Agnes:            Ja, det er et slikt stort dyr med Snabel. Prudenskjold sier du er ekspert.

Prud:               Abdullah vet alt som er verdt å vite om elefanter, ikke sant Abdullah?

Abdullah:       Jo, alt som er verdt å vite.

Svinesen:        Hvilken høyde anbefaler du elefanten slippes fra?

Abdullah:       Tre meter.

Prud:               Er det i orden for deg?

Snoben:          Det er for høyt.

Prud:               Gi deg nå, er du egentlig klar over hvor høy en elefant er?

Snoben:          Nei.

Prud:               Akkurat. Tre meter er altfor lavt.

Snoben:          Jeg godtar ingen høyere høyder. Vi må også tenke på det stakkars dyret.

Svinesen:        Er du klar over at elefanten slippes etter føttene, Abdullah?

Prud:               Jeg har forklart ham alt om veddemålet. Han vet hvordan det skal foregå, takk. Men jeg må bare si at det er helt uaktuelt for meg å gå med på et slipp fra bare tre meter. Det er helt uaktuelt.

Agnes:            Hva er din høyde, da?

Prud:               Fem meter. Jeg går tilbake til mitt opprinnelige forslag. Det har også noe med kranen å gjøren. Når vi først har skaffet oss en så bra kran som Oscarsen, her, har skaffet oss, så er det greit å få den utnyttet.

Snoben:          Kran!? Det eneste vi har å ta hensyn til er elefanten, den vil bli drept av fem meter.

Prud:               Så sier vi fire.

Snoben:          Jeg synes to meter får være nok.

Prud:               Fire og en halv.

Snoben:          Det nytter ikke å diskutere med deg.

Prud:               Så blir det ikke noe av.

Snoben:          Som jeg tenkte.

Prud:               Very Well, Herr Snobb, men forvent ikke at jeg skal kalle deg annet enn en feiging.

Snoben:          Feiging, jeg! Det er du som trekker deg Professor!

Prud:               Jeg trekker meg ikke, jeg står fullt og fast på at hvis en elefant slippes fra fire meter, eller høyere, så detter den ned på føttene. Ditt veddemål er at hvis en elefant slippes fra to meter eller mindre, så detter den ikke ned på føttene. Det er et dårligere veddemål, som du ser. Ingen vil gå med på noe slikt. Farvel, jeg har forresten ikke mer her å gjøre. Den som vil kan bli med meg.

            [Abdullah kommer etter med en gang, Oscarsen nøler litt, før han også blir med]

Snoben:          Tenkte jeg det ikke!

Svinesen:        Han er en slyngel!

Agnes:            Hørte du hvordan han tiltalte meg?

Tuppa S:         [Kjølig] Akkurat der fant han vel det riktige uttrykk.

Snoben:          Å, herregud.

Tuppa S:         Hva jeg ikke kan tåle er hvordan han rakker ned på katter. En katt faller på føttene uansett hvor høyt fallet er, se bare på Snøhvit, til fru Grüneberg, den er som et lyn i luften. Det er helt utrolig hvordan den får vridd beina nedover.

Elinor:            Hva skal vi gjøre da?

Svinesen:        Vet ikke.

Snoben:          Å, herregud. For en situasjon.

Svinesen:        Vent litt. Jeg tror jeg har en idé. Eller ikke en idé, akkurat, men sa han ikke at han allerede hadde bestilt en elefant fra India?

Elinor:            Jo.

Svinesen:        Der ser du! Han har allerede satt i gang et stort apparat, bestilt kran og kranfører, ordnet med en rekke ting, hvis det virkelig er sant det han sier, må det være både stort arbeid og store utgifter med å avbestille alt sammen. Og elefanten kommer jo hit.

Snoben:          Så hvis elefanten virkelig kommer, så har han en gang ment at veddemålet skal gjennomføres?

Svinesen:        Så absolutt! Og hvis ikke, har vi en gang for alle avslørt han som en bløffmaker – og helt gratis.

Agnes:            Men vi går glipp av de 100 000.

Svinesen:        Nei! Nei, nei… Hvis elefanten ikke kommer, så godtar vi at den slippes fra hvilken høyde Prudenskjold måtte forlange. Vi godtar ganske enkelt ethvert krav, dermed kan han ikke slippe unna lenger, og han må enten trekke seg og betale, eller slippe elefanten, tape og betale. Uansett kommer vi ut 100 000 rikere.

Snoben:          Det er mitt veddemål, herr Svinesen.

Svinesen:        Du får naturligvis pengene, men vi er på ditt parti.

Elinor:            Men elefanten vil jo dø.

Svinesen:        Hvis han slipper den, ja, men det får være så sin sak.

Snoben:          Det er ikke dumt det du sier der. Jeg skulle gjerne ha kjørt ham litt, etter hvordan han har oppført seg her i dag.

Tuppa S:         Å, han kunne vært en riktig gentleman. Hvis han bare ikke hadde så i mot katter.

Svinesen:        Det vi gjør nå, er å løpe etter ham, kanskje tar vi ham igjen, og så får vi gjort noe med det straks. Kom, her Snoben.

            [Snoben og Svinesen løper av gårde]

Tredje akt finner dere her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Professor Prudenskjold – Akt I

I dag tenkte jeg å poste et lite skuespill. Det vil si, jeg starter med å poste første akt, og så vil jeg poste én akt i uken de neste fem ukene til stykket er ferdig. Det er altså et helaftens teaterskuespill, dette, og for å lese det samlet midt mellom de andre postene, trykker dere bare på «skuespill» blant kategoriene, eller på «Teater» blant tagsene.

Jeg må også si det er et gammelt skuespill jeg skrev mens jeg var i studentradioen i Bergen på slutten av 90-tallet. Og ideen er enda eldre, det er en novelle jeg skrev da jeg var et par og tjue, og hadde planer om en boksamling med tittelen «Historier fra en morsommere verden», der en gjeng skulle sitte og fortele hverandre historier, som skulle være gode noveller, og samtalen skulle være som teater, og det hele skulle være sjangerblanding og kort sagt; det ble ingenting av. Eller jeg skrev noen noveller og korttekster som skulle være med, men jeg ble eldre raskere enn jeg fikk fullført prosjektet, og har siden stort sett latt alt sammen ligge. Men det var altså denne ene novellen, som jeg hentet frem igjen da vi trengte hørespill i studentradioen, og jeg ville skrive mange i en fart. Så da prøvde jeg alt mulig, blant annet å skrive om denne novellen. Det gikk ikke, men utkastene hadde jeg liggende, og så en gang, etter at jeg hadde skrevet en del ordentlige stykker, hentet jeg det frem og tvang det ferdig med alle midler.

Så dette er et stykke jeg bare delvis vil være bekjent av. Jeg regner det ikke blant stykkene jeg har skrevet, og ville ikke gitt det et opus-nummer om jeg var komponist. Men det er kanskje akkurat greit nok til ikke å bli liggende ulest for hele verden, jeg måtte i hvert fall le litt da jeg nå leste det på ny, og selv om jeg mente å huske hvordan jeg planla det skulle ende, så var det litt spennende å se hvordan det gikk. Og hvis det finnes en håndfull lesere der ute som vil finne glede i professor Prudenskjolds håndtering av spørsmålet hvorvidt en elefant faller ned på bena, slik katter gjør, så skal ikke jeg være den som nekter dem det.

Teppe opp…

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et teaterstykke av Eivind Salen 

 

Medvirkende

Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben                                  

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

 Akt I 

[Det er selsakaplighet og skåling, litt samtalesumming men ingenting er klart. Navnet Professor Prudenskjold kan snappes opp nå og da. ]

‘Mjau’ «Kommer han ikke snart.»«Burgenerne.»«Frigjøringsdag»«Hvem er egentlig Burgenerne?»«Fin katt, fru Grüneberg.»  Det er også bakgrunnsmusikk, med fioliner. 

Elinor:              [roper] Agnes! Agnes!

Agnes:              [svarer] Å, Elinor! Der er du! Er det ikke spennende? Fest hos Professor Prudenskjold!

Elinor:              Jo, hva synes du om kjolen jeg har på meg?

Agnes:             Strålende, alldeles strålende. Akkurat som hun som er oppi! Nei, nå hører jeg ut akkurat som en mann. Jeg er visst helt sitrende av spenning.

Elinor:              Jeg også, Agnes, jeg også. Men nå må vel snart hovedpersonen komme.

Agnes:              Professor Prudenskjold mener du? Å, han kommer når det passer ham. Maken til verdensvant person skal man lete lenge etter. Jeg tror han må være den mest sjarmerende personen jeg kjenner. Ja, det tror jeg virkelig.

Elinor:              Åh! jeg kan knapt vente, Agnes. Men det er visst delte meninger om ham.

Agnes:              Å, delte meninger er det med det meste. Kom så går vi og får oss en drink,

Elinor:              En drink?

Agnes:              Ja, så er vi klar.

 

Nytt festsnakk og festspill.

 

Svinesen:          Selv har jeg større tro på shippingbransjen. For det skal jeg si deg, min gode mann, at du har riktignok rett i at utviklingen er rivende, og de som investerer i teknologiske markeder investerer så absolutt gode penger. Men det finnes noe som aldri vil kunne erstattes, selv med all verdens teknologi og fantastiske løsninger, og det skal jeg si deg hva er: Det er god plass. Ingenting har bedre plass enn en skikkelig tank!

Oscarsen:         Alt det der har vært kjent i årevis. Professor Prudenskjold sier at dette markedet er overmettet, det gjelder å investere før markedet, vet du. Fremtidens marked ligger i nye bransjer.

Svinesen:          Professor Prudenskjold. Alltid denne professor Prudenskjold. Jeg blir gal av å høre om ham.

Oscarsen:         Damene elsker ham visst.

Svinesen:          Ja, man skulle trodd at å anlegge fippskjegg, anskaffe seg en oppsiktsvekkende dress, og pudre seg med litt parfyme, var alt som skulle til, vips! har man dem alle sammen i sin hule hånd.

Oscarsen:         Det er kanskje slik det forholder seg.

Svinesen:          [Hvisker] Jeg for min del mener Professor Prudenskjold er en bløffmaker.

Oscarsen:         [Forbauset] En bløffmaker?

Svinesen:          Ja, jeg tror simpelthen ikke på ham. Han gaper simpelthen over for mye. Det er ikke det emnet han ikke har formening om. Her forleden diskuterte vi hvorfor håret reiser seg, når man børster det med kam. Det var min kone som lurte på dette her, og så spurte jeg da, min gode venn Herr Sverre Snoben om hvordan det var med disse greiene. Vi hadde akkurat begynt å diskutere da det fandens fippskjegget dukket opp, og begynte å lire ut av seg det ene og det andre og jeg vet ikke hva. Det var om elektriske spenninger i håret, som vekselvirket med elektriske spenninger i børsten, og vekselvirkning meg her og vekselvirkning meg der. Og så presterte han å si at når elektriske spenninger kommer i kontakt, vil de nødig slippe kontakten. Eller var det vekselvirkninger som kom i kontakt, det husker jeg ikke. Men det verste av alt, skal jeg si hva det var? Han sammenlignet dette med ekteskap og utroskap! Har du hørt på maken til tøv? Jeg ble alldeles forfjamset, min kone stod jo like ved, og Herr Snoben ble skvett sprutrød av sinne. Haha! Jeg må le også, du skulle sett ham, man skulle trodd…

Oscarsen:         Hysj!

Svinesen:          Hva?

Herr Snoben:    Karl Erik Svinesen og Kurt Oscarsen. I lystig samtale ser jeg. Hva snakker dere om?

Svinesen:          Herr Snoben! Er det deg? Jeg visste ikke…

Herr Snoben:    Nå, nå. Skal vi ikke heller utbringe en skål? For vår helse, for vårt gode navn og rykte, og for at Professor Pruenskjold en gang skal bli satt ettertrykkelig på plass!

Svinesen:          En slik skål kan jeg være med på! Ha-ha. Jeg er i så godt humør i dag, herr Snoben.

Herr Snoben:    Jeg legger merke til det. Selv ville jeg vært i atskillig bedre humør, hvis jeg bare kunne holde Professor Prudenskjold mellom tommel og pekefinger, og knipe ham litt. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så populær. En stor bløffmaker, det er det han er. Fanden vet hvor han har kunnskapene fra. Og Gud vet hvor han har pengene sine fra. Professor er han nå i hvert fall ikke, det skal ingen få meg til å tro. Hva skulle han være professor i? Burgenernes frigjøringskamp? Han er stokk dum i ethvert emne, ja, det finnes ikke det spørsmål han ikke kan svare feil på. Allikevel feirer vi ham som om det var selveste kongen vi hadde på besøk, eller vi lar ham feire seg selv, rettere sagt. Jeg er så lei av det.

Elinor:              Åh, Herr Snoben, der er du! Har du sett katten til fru Grüneberg?

Snoben:            Jo, [kyss på hånden] det er en fin katt.

Elinor:              Ja, til lykke med Burgenernes frigjøringsdag!

Snoben:            Ah, dette er ikke mer Burgenernes frigjøringsdag enn fandens fødselsdag!

Elinor:              Nå må du ikke banne slik, Herr Snoben, du skulle lære litt av Professor Prudenskjold, oppføre deg litt mer galant, det setter vi damer så-å pris på.

Snoben:            Fanden ta ham.

Elinor:              Smekk på munnen skulle du hatt!

 [Stor summing i lokalet, lyder, Professor Prudenskjold kommer. Han går hurtig og bestemt, hilser på alle damene, kysser og klemmer. Så klapper han i hendene for å gripe ordet.] 

Professor

Prudenskjold:   Mine damer og herrer: God Aften! [Latter] Vi er samlet her i dag, som alle vet, for å feire frigjøringen av et stolt folkeslag. Ah-ah! Jeg hører allerede innvendingene, hvorfor skal vi feire et folkeslag som ikke er vårt eget? Ah-ah, ah-ah, hvorfor skal vi det, hva? Vel, jeg spør heller tvert i mot, hvorfor skal vi bare feire vår egen frigjøringsdag, når andre og vel så betydningsfulle frigjøringsdager blir forbigått i all stillhet? Nasjonalfølelse, Prudenskjold, nasjonalfølelse, hører jeg, men jeg svarer: Hvorfor skal vi la nasjonalfølelsen forhindre oss i å ha en skikkelig fest? [Jubel] Skål! folkens, skål! [Det skåles]

Dame-

stemmer:          Vidunderlig! Vidunderlig!

Herre-

stemmer:          Hør på ham! Jeg må si det var flott. For noe visvas.

[Prudenskjold går ned. Musikk spiller opp. Det er feststemning, dempede samtaler. Etter en stund skjærer kvinnelatteren til fru Gruneberg igjennom.]

Fru G:              Å, du vet hvordan du skal bringe en dame i forlegenhet!

Svinesen:          Jaså?

Fru G:              Ja, du roser katten hennes.

Svinesen:          Men så er det da en nydelig katt også.

Fru G:              Synes De det?

Svinesen:          Så absolutt.

Fru G:              Å, så galant!

Oscarsen:         Hva heter katten deres?

Fru G:              Hva!? En mann der også? To stykker! Det ble nesten litt… katten..?

Oscarsen:         Ja, jeg synes også det er et utsøkt eksemplar av rasen. Hva heter den?

Fru G:              Hva den heter? Snehvit.

Svinesen:          Ah! Akkurat som i eventyret!

Oscarsen:         Du tenker på brødrene Grimm?

Svinesen:          Nettopp.

                        [Elinor og Agnes kommer også]

Elinor:              Åh! Så sø-øt! Nusse, nusse, nusse! Åh! Agnes!

Agnes:              Ja

Elinor:              Kom hit! –

Agnes:              Jeg kommer

Elinor:              – så skal du se det nydeligste kattedyr du kan tenke deg!

Agnes:              Åh! Så sø-øt! Hva slags katt er det?

Fru G:              Det er en huskatt.

Oscarsen:         Hva spiser en slik katt?

Fru G:              Den spiser hva som helst, det er ingen problemer med den i matveien. Haha.

                        [De andre ler med]

Svinesen:          Får jeg lov til å klappe den?

Elinor:              De er da altfor beskjeden!

Fru G:              Værsågod.

Agnes:              Hvor gammel er den?

Fru G:              11 år.

Agnes:              Den holder seg godt.

Elinor:              Ja, den som var like sprek som den!

            [Damene ler.]

            [Festmusikk og festsamtaler igjen. Professor Prudenskjold skjærer igjennom.]

Prud:                Jordbruksvaner kan på ingen måte tjene som målestokk for en kulturs teknologiske utvikling. Jordbruk er som kjent knyttet til tradisjon, mens teknologi er bygget på fremdrift. Fremdrift og tradisjon er uforenelige begreper, som vi alle vet. Med det tror jeg det skulle stå klart for oss alle, at mine ærede motstanderes argumenter i denne diskusjonen, faller.

Stemmer:          ‘Hæ?’ ‘Det må jeg si!’ ‘Uhørt!’ ‘Han har et poeng’

            [Professor Prudenskjold nynner mens han går bort til bordet med kanapeene, der damen med katten står. Kattediskusjonen fortsetter, Prudenskjold kommer inn i den]

Fru G:              Nei, det…

Oscarsen:         Jeg tror ikke katters øyne lyser i mørket, jeg tror bare at de reflekterer lys.

Elinor:              Men de har et fabelaktig godt nattsyn, ikke sant fru Grüneberg?

Fru G:              Jo, det…

Oscarsen:         Kattesanser generelt, de er fantastiske.

Svinesen:          Spesielt hos leoparden.

Agnes:              Åh, et vakkert dyr!

Fru G:              Jeg synes…

Prud:                [Bryter inn] Tillater damene? Jeg skulle bare ha meg en kanape.

Elinor:              Åh! Du store min! Professor Prudenskjold!

Agnes:              Svar nå på det han spør om De.

Svinesen:          Spurte han om noe da?

Agnes:              De forstår ikke dette.

Prud:                Hva snakker man om her?

Fru G:              <Kremt>

Agnes:              Å, ingenting.

Fru G:              <Kremt>

Elinor:              Vi savnet simpelthen noe å snakke om.

Fru G:              <KREMT>

Elinor:              Å, ti stille!

Fru G:              Hva i…

Agnes:              Stille!

Fru G:              Men…

Elinor:              Å, kan ikke dere se å oppføre dere!

Fru G:              Hva!?

Agnes:              Nei, nå…

Elinor:              Hysj!

Fru G:              Jeg må ha et glass musserende, dette…

Prud:                Tillat meg.

Fru G:              Takk.  [Drikker]

[Orkesteret begynner plutselig. Katten skvetter, fru Gruneberg verre, hun mister katten og champagneglasset. Det ramler og knuser. En gisping går over forsamlingen, orkesteret fortsetter å spille, lavere, Professor Prudenskjold forsyner seg av kanapeen han spiser. Etter en liten stund tar Gruneberg katten, og duller med den]

Fru G:              Å, stakkars, stakkars, deg! Gikk det bra? Ble du skremt? Å, mors lille gull! Nå er du trygg. I mine armer vil du alltid være trygg.

Agnes:              Den tryggheten har vi nettopp sett et utmerket eksempel på.

Svinesen:          Fascinerende, absolutt fascinerende.

Oscarsen:         Gikk det hele bra?

Fru G:              Ja, takk og lov. Katten er like hel.

Prud:                Da står det verre til med glasset.

Svinesen:          Ja, glass har ikke den fabelaktige evnen katter har, til å falle ned på bena.

Elinor:              Ja, det er noe som er særegent for katter.

Fru G:              Katter er noen utrolige dyr.

Svinesen:          Så dere hvordan den vridde seg? På denne måten, [viser] fallet var ikke særlig langt, toppen en halv meter, kanskje mer, den har ikke mye tid å vende seg på. Men jammen klarte den det.

Fru G:              Mors lille superkatt.

Elinor:              Jeg har sett andre katter som har falt enda mer utrolig.

Svinesen:          Sier du det?

Elinor:              Ja, denne katten ble jo kastet litt oppover da fru Grüneberg skvatt så fælt. Den fikk tid til å forberede seg og var jo praktisk talt med bena nedover da fallet begynte, ikke sant? Jeg har sett en katt som lå og sov på en hylle, og så raste hele hyllen sammen.

Svinesen:          Utrolig! Absolutt utrolig.

Fru G:              Det der har Snehvit gjort mange ganger. Ikke akkurat ligget og sovet på en hylle som raser sammen, slike hyller finnes ikke hjemme hos meg og min mann, men den har falt på de utroligste måter. Den var riktig vilter i sin ungdom.

Svinesen:          Jaså?

Oscarsen:         Det skal du få meg til å tro, den ser ut til å ha blikket ennå. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Agnes:              Er det flere kanapeer igjen?

Prud:                Ja, vær så god! Jeg stod akkurat og tenkte på, her har vi en vesentlig forskjell mellom dyr og ting, dyr klarer seg når det faller, ting blir ødelagt. Her hadde vi det beste eksempel, De mistet et glass og et dyr, glasset knuste, dyret er like helt og fint. Hadde glass vært levende, skulle det nok holdt seg lenger.

Fru G:              Å, jeg vet om mange dyr som har omkommet etter små uhell, men katter har sine urinstinkter, de er selvstendige, de klarer seg.

Prud:                Men er det ikke slik, da, kjære frue, at alle dyr har sine urinstinkter?

Fru G:              Det er i alle fall noe eget med katter, så du ikke hvordan den vridde seg i luften og landet på bena?

Prud:                Enhver som faller, vil vel foretrekke å falle på bena?

Fru G:              Men det er bare katter som klarer det

Prud:                Nei, det å falle på bena er noe alle dyr har felles.

Oscarsen:         Det er ikke sant, det da, Professor Prudenskjold

Prud:                Jovisst, er det sant. Alle dyr vil falle ned på bena, såfremt de får sjansen. Ja, det gjelder selvsagt ikke dyr som ikke har føtter, for eksempel slanger, og dyr som lever i havet. Men dyr som lever i havet faller ikke, og dyr som lever på land vil alltid falle på den gunstigste måte deres fysiologi tillater dem. Har virkelig ingen av dere sett slanger falle? De lander først med halen, så kveiler resten av kroppen seg nedover som en springfjær, den lander helt uten skade. Dyr er helt spesialisert i å tåle fall. Hvordan skulle vi ellers ha overlevd alle disse årene?

Svinesen:          Jeg vil si du tar feil her, Professor Prudenskjold. For å vri seg slik fru Grünebergs katt gjorde må man ha eleganse, og eleganse, det er kattens spesiale.

Prud:                Man trenger ikke snu seg elegant, man trenger bare snu seg.

Herr Snoben:    Har du, professor Prudenskjold, sett en elefant falle på bena?

Prud:                Har du min gode mann, sett en elefant falle i det hele tatt?

            [Det blir litt summing.]

                        Det er i det hele tatt en utbredt misoppfatning, dette at folk tror elefanter ikke er i stand til å falle ned på beina. For hvis en elefant skulle falle, faller den på bena i likhet med andre dyr.

            [Fortsatt summing]

Til forskjell fra katter er elefanter forsiktige av seg. Elefanter driver ikke med å klatre i trær og sånne ting bare for tull. Elefanter holder seg på landjorda, de. De trenger ikke å eksperimentere i høyden, de er store nok som det er. Elefanter nyter en naturlig respekt og trenger ikke vise seg frem. Her skiller de seg vesentlig ut fra katter, som i utgangspunktet virker så vevre at de er nødt til å vise seg med triks og kunster for at man skal beundre dem. Derfor utfordrer de skjebnen og faller. Slik er det.

Snoben:            Dette er direkte sludder, herr Prudenskjold, alle vet at elefanter ikke er i stand til å klatre i trær eller i noe som helst, den kan ikke engang hoppe.

Prud:                Det vet du ingenting om, du vet bare at den ikke pleier å gjøre det.

Snoben:            Det er ingen som helst tvil om at elefanter ikke kan klatre!

Prud:                La oss ikke avspore debatten nå, ærede herre. Vi diskuterer ikke om elefanter kan klatre, men om elefanter kan falle. Det kan de på bena. Akkurat som alle andre dyr.

Svinesen:          Hvordan kan du si noe sånt?

Snoben:            Denne herren har rett! Vi har lenge nok sett deg fare rundt med usannheter og direkte… sludder! Nå er det på tide du står til ansvar for tåpelighetene dine!

Prud:                Har jeg noen gang vært uvillig til det?

Snoben:            En milliard! Professor Prudenskjold, en milliard ganger!

Prud:                Mister milliard? Et ett tall med ni nuller bak? Vel, da skal det ikke skje en eneste gang til. Her har jeg for øvrig ingenting å frykte. Det er en godt skjult sannhet at jeg har god greie på elefanter, spesielt de indiske, fordi jeg har en god venn som jeg kaller for Abdullah, og han eier noen elefanter jeg får være med å vaske av og til. Da blir det unektelig en del elefantsnakk, og jeg har om jeg selv skal si det plukket opp en del fakta.

Snoben:            Det er sprøyt.

Prud:                Tro hva du vil. Ved en anledning spurte jeg faktisk om dette her med elefanter og fall, jeg var nysgjerrig selv for noen år siden. Så stod jeg og vasket en elefant, og så spurte jeg du Abdullah, hvordan er det egentlig med elefanter som faller, de lander på beina, gjør de ikke? Og Abdullah tenkte seg ikke om et øyeblikk, han bare smilte og så sa han jo, det gjør de.

Snoben:            Ja, da får vi ta en av disse elefantene til Abdullah, eller hva han het for noe, og dytte den utfor en høyde og se hvordan det går med den!

Prud:                Nei, det blir ikke helt riktig.

Snoben:            Tenkte jeg det ikke.

Prud:                Nei, da vil den jo allerede ha beina mot bakken, og vil ikke gjennomgå noen utfordring. Nei, jeg ser for meg at vi heiser elefanten opp i en kran, si en fire fem meter, selvsagt etter beina, og så slipper vi den. Et slikt forsøk skulle kunne bevise hvem av oss som har rett.

Snoben:            Så la oss se om du er modig nok til å gjennomføre forsøket.

Prud:                Gjennomføre forsøket? Selvfølgelig er jeg villig til å gjennomføre forsøket. Forutsatt naturligvis at vi arrangerer et lite veddemål…

Snoben:            Hva som helst, herr Prudenskjold, hva som helst!

            [Orkester spiller opp]

 Neste akt kommer om en uke…

https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/professor-prudenskjold-akt-ii/