Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er så vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

40-års dag hos Lars

Han var den første av oss som ble det. Lars til Trude er 40 år, og har vært det en stund. I dag var det feiring for vår side av familien.

Selv når ikke alle av oss kan komme blir vi ganske mange. Familien Nygård er allerede 5, familien Sivertsen er 4, mor og jeg er 2, og i tillegg kom tante Nina, som for tiden er på besøk hos mor. Det blir 12 stykker, selv om min Olia ikke kunne komme, og Tonje og Espen er i Slovakia.

Trude hadde laget mexicansk suppe. Til den ble servert hjemmelaget loff, naxos, revet ost og rømme. Slik blir det som vanligvis blir regnet som en ordinær hverdagsmiddag, til en festservering. Dessert var der ikke, men kaffe og kaker, og is til kakene, så det er jo en dessert likevel.

De store ting som skjer er at Tone og Torben pusser opp, mens Olia og jeg bør og skal pusse opp. Lars og Trude har kjøpt leilighet i Spania, og ordner med den. Ellers løper ungene rundt, kler seg ut og er aktive.

Klokken 1900 var det oppbud. Kun Tone og Torben med ungene klarte å komme seg med det oppbudet. Nina ble sittende og se bilder fra den gang Trude løp maraton i høst, og deretter bilder fra den nye leiligheten i Spania. Klokken nærmet seg åtte før mor og Nina og jeg kom oss av gårde.

Jeg eier ikke bil, men ble generøst hentet av mor, som også kjørte meg hjem. Hjemme ventet Olia, som har fått sovet godt gjennom dagen, og mellom to nattevakter. Hun er ved veldig godt mot, tross hun har hatt noen vanskeligheter i det siste. Det var godt for henne i dag å få hvile.

Neste planlagte familiesammenkomst der jeg skal være med, er selveste Nøtteknekkeren på Sandnes kulturhus. Det er 11. desember. Etter det er det Saras bursdag 16. desember, og så blir det som vanlig veldig mye fra jul av og fremover, der alle barna og forresten jeg også fyller år. Men vi blir foreløpig ikke helt 40, sånn som Lars ble.

I går ble vi onkel og tante!

I går den fjerde august fikk vi den meget hyggelige meldingen at Olgas søster, Tatanja, har født en datter. Det var moren som ringte og kunne overbringe nyheten. Alt står bra til med mor og barn, og onkel og tante er også veldig godt fornøyde.

 

For egen regning kan jeg si at det er temmelig spesielt å få en splitter ny niese i Kiev. For bare noen måneder siden hadde jeg ikke engang kjæreste, og nå har jeg både kone og niese. Det var bare så vidt jeg ikke skrev det i flertall. Denne niesen vil bli en ekte, liten ukrainer. Hun vil få russisk som morsmål, og også enkelt lære seg å snakke ukrainsk flytende. Norsk vil hun neppe noensinne lære seg, så skal jeg snakke med henne, har jeg bare å lære meg russisk ordentlig. Barn tillater ikke feil, vet jeg.

 

Så nå er det slik at jeg har 6 onklebarn: Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara, og den lille nye ukraineren som ikke har fått noe navn ennå.

 

Olia og jeg feiret med en kyllingmiddag og en hvitvin fra Krim. Den heter Massandra, Muskat, og er blant de aller beste. Vi har prøvd flere, for vi har hatt mye å feire her nede.