Grrr… (Ødelagt CD-spiller)

Dette skulle være en så bra, så bra dag. Jeg skulle levere oppgavene mine i studiene. Det var helt latterlig sånt tidspress jeg gav meg selv med dem, men jeg har jo nå levd 45 år med å gi meg selv sånt tidspress, og har vel etter hvert gått med på at det er sånn det er å være meg.

Men nå er de altså levert, sendt av gårde, og jeg er fri, jeg er fri, jeg er fri! I alle fall frem til neste levering 2. mai, og eksamen 9. mai, og samlet levering av alle oppgavene 25. mai. Men det er lenge, lenge, lenge til. Nå kunne jeg ha en helg, helt fri, til meg og mitt, gjøre hva jeg vil, ha det fint.

Så ødela jeg CD-spilleren. Det er overirriterende, suprairriterende, überirriterende. Eto usj slisjkom, som de sier på russisk. Det er jo bare for mye.

Alle vet hvordan det er. Alle har vært med på sånne ting. Kanskje gjør jeg det oftere enn andre? Kanskje gjør vi det alle omtrent like mye? I alle fall skjer det sånn irriterende rett som det er, og så forbausende og irriterende ofte, i helt feil øyeblikk. Ikke sant, man har andre ting å tenke på, har forberedt ting. Og så skjer det noe, som bare tar over tilværelsen, og må fikses, straks.

Jeg hadde hørt en plate, skulle skifte til en annen. Det var litt sånn varmt og guffent, jeg lurte på om jeg skulle ta en liten luftetur på terrassen, tenkte at oppgaven MÅ leveres innen tre timer, så jeg må jo gjøre den først, og så snudde jeg meg, kom borti spilleren, og hørte en knekk. Det er holderen som tar CDen ut og inn, det var den som knakk. Nå står den tåpelig og irriterende ute, og lar seg ikke flytte inn igjen. Så snart HiFi-klubben åpner i morgen, må jeg ned og levere spilleren inn. Jeg er helt avhengig av musikken min, særlig nå som jeg er alene. Strømming er ikke i nærheten av å erstatte den følelsen jeg får, når jeg spiller min egen musikk, på min egen, og gode, spiller. Dette er hastesak.

Og dermed går jeg også og irriterer meg over dette. Kommer til å gjøre det, til det er fikset. Det er så unødevendig, hadde jeg bare ikke snudd meg, hadde jeg bare vært litt forsiktig, så hadde alt vært fint. Et øyeblikk som ikke trengte være der, så var det der.

Grrr…

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.

En dag med små uhell

Denne dagen her var det mange små ting som gikk galt. Blant annet skrev jeg et helt innlegg på mobilen, bare for å oppleve at mobilen slo seg av og alt forsvant. Det var bare et av flere små problemer, og helt symptomatisk for dagen.

Den begynte så greit. Det var siste dag i Kiev for denne gang. Olia hadde vært mye opptatt med forskjellige ærender om dagene, og jeg hadde også egentlig vært opptatt med et mandig lese- og gloseprogram i russisk.Vi hadde vært en del hver for oss, og også når vi var sammen i leiligheten, var det gjerne slik at jeg satt og leste mens hun likte å få snakket litt med familien. Det var jo en grei inndeling i forhold til hvordan vi liker å ha det her i livet. Men vi elsker hverandre jo, og elsker også å være sammen med hverandre. Så nå denne siste lørdagen skulle det skje. Vi skulle gå litt sammen i gatene i Kiev, og vi skulle også ha med fotoapparatet og få tatt noen bilder.

Vi kom oss i sedvanlig stil litt sent ut. Klokken var allerede godt over ett før vi var ute av døren, og noe av planen for rusleturen vår var at jeg skulle komme til byens historiske museum som jeg ikke kom meg til fra forrige post. Vi skulle også sende en postpakke, husket pakken, men glemte adressen. Så Olia måtte tilbake igjen. I mellomtiden krysset jeg gaten, med fire felt i hver retning og lyskryss for hver av retningene, synkronisert slik at det er umulig å komme seg over på under ett minutt. Etter en stund kom Olia tilbake, viftet sint med hendene, jeg måtte krysse veien tilbake. I mellomtiden fra vi hadde gått hadde familien hennes også gått, og hun hadde ikke nøkkel, den hadde jeg.

Så ble det til at vi skiltes enda en gang. Museet stengte antagelig fem. Og det kunne fort ta ganske lang tid å komme seg dit. Dermed ble vi enige om at Olia ordnet med postpakken, mens jeg gikk på museet.

Ettertiden viste at jeg like godt kunne skrevet at jeg ikke gikk på museet og Olia ikke ordnet med pakken. Jeg tar min versjon først. Jeg fant aldri dette museet. Jeg fant Kiev maraton der nede i sentrum. Ypperlig, jeg skulle gjerne hatt Olia og fotoapparat der, strengt tatt mye heller enn museum. Strengt tatt hadde jeg ingen av delene. Der jeg trodde museet var, var det ikke, og hvordan jeg da skulle finne det, ante jeg ikke. Så jeg kjøpte meg en øl for en femmer, satte meg til fra et utsiktspunkt der Kievs latterlig lave furnicular, tilsvarende Fløybane, ender opp. Der satt jeg meg til, med den billige ølen, styggvakker utsikt med monstreøse boligblokker, fabrikker og industribygg, men også svære Dnjepr og endeløst steppelandskap. Der satt jeg.

Jeg ønsket meg Olia der, og ringte til og med etter henne. Men hun hadde ergerlig nok glemt sin ukrainske mobiltelefon hjemme i Norge, vi fikk aldri tak i hverandre når vi var atskilt. Og på hjemmetelefonen hennes var det ingen som svarte.

Jeg gikk hjemover, ned til enden av Khresjtsjatik, og oppover der med Lumanovskij stadion, stadion til Dynamo Kiev, oppkalt etter trenerlegenden. Jeg kunne gjerne sett en fotballkamp med et gammelt, nostalgisk favorittlag for en liten femtilapp, men kampen var i gang og det var pause. Da blir 50 kroner drøyt.

Jeg ville heller gå hjem, og gikk hjem. Nøkkelen hadde jeg gitt bort til Olia for at hun skulle ordne med posten, så jeg måtte ringe på for å komme meg inn. Ingen åpnet. Jeg ville gjerne inn, og fortsatte lenge å ringe på, det hender klokken er litt vanskelig å høre. Bare faren var hjemme, og han kom til slutt. Men han hadde selv ingen nøkkel, og denne døren må åpnes med nøkkel også innenfra. Det var en klønete samtale som utspant seg der, han spurte om det var Olia, jeg sa det var Eivind, han spurte om jeg hadde nøkkel, og så begynte vi begge å si at nøkkelen var hos Olia, som det skal sies på russisk. Jeg begynte imidlertid å lure på om jeg sa det helt grammatisk korrekt, og jeg ville jo ikke stå der som en tulling om døren ikke lot seg åpne, så jeg forsvant ganske snart. Ergerlig. Det var også ergerlig å ha forstyrret faren, som trenger hvile om dagene.

Hva skulle jeg nå gjøre? Bare jeg hadde telefon, Olia var ikke å få tak i. Jeg bestemte meg for å kose meg i alle fall, og stakk innom en georgisk restaurant for å få meg en øl og hatsjapuri, bare for å finne ut at stedet var nedlagt. Hva skulle jeg nå gjøre? De gode restaurantene er nede i byen, 20 minutter å gå, minimum.

Så jeg  bestemte meg for et lavmål, og gikk på MacDonalds for også å få tilgang på internett. MacDonalds fikk jeg, internett ikke, for det var av den sorten som ikke virket.

Til slutt endte det altså med at jeg gikk hjem, så at lyset var på på rommet vårt, ringte på, og kom meg inn. Der skrev jeg utkastet til denne bloggposten, atskillig mer melankolsk enn jeg er nå, og atskillig mer i den rette stemningen. Etter å ha skrevet cirka en halv time forsvant alt som en god avslutning.

Som et PS kan jeg si at Olia ikke fikk sendt pakken, fordi den ikke kom gjennom sikkerhetskontrollen på det nærmeste postkontoret. Olia gikk derfor ned til sentrum, postkontoret i Khresjtsjatik, altså like ved der jeg var og savnet henne, og ventet der en halv time før hun gav opp og gikk hjem. Sikkerhetsproblemet var at kontrollmaskinen på det lokale postkontoret mistenkte det var såpe i pakken, noe det for det første ikke var, og for det andre ville det ikke være farlig. Olia og jeg kastet altså bort tiden på hver vår kant en dag med en god del skuffelser og uhell, alle av den små sorten, og ingen som vil vare.