Kald tur langs Frøylandsvannet

I dag var det nesten som vi jukset lite grann. Vi satte oss inn i bilen, kjørte en liten kilometer, fra Klepp stasjon til andre siden av Klepp stasjon, for å slippe å gå det første stykket langs vannet.

Det kommer aldri til å bli en vane. Men vi hadde lille Irina med. Og vi vet at om vi starter fra mor, så er det tøft å komme seg videre fra Gunnarsberget, og enda tøffere å komme seg hjem igjen. Om vi parkerer på parkeringsplassen vanlige folk bruker, de som ikke har slekt i området, så sparer vi en liten strekning. Den kan vi bruke til å gå over broen, og få gått litt i Njåskogen.

Det var surt og kaldt i dag også, bare enda verre enn de andre dagene. Vinden var sterkere, og det var som alltid litt over null. Lille Irina var kledd i tykk kjeledress, jeg i mitt standard turutstyr, men med ekstra Fleecejakke i sekken. Mor hadde også på tykke klær, dunjakke.

Irina satte av gårde, sprek og fin. Med barnets krefter ville hun ekstra opp skråningene langs siden. Hun kom til å hold lenge i dag.

Det var sterk motvind bortover langs vannet. Det gjaldt å komme seg bort til broen, i håp at det skulle være noe le over den, og i alle fall på veien videre inn i Njaaskogen.

Det ble ikke mer enn sånn halvveis. Alt var kaldt, alt var vind. Men Irina holdt godt, gikk av egne krefter, og trengte bare mild lokking. Av og til ble det litt ekstra tid til å klatre opp på en stein, kaste litt is. Det lønner seg å ha litt aktivitet, utover å bare gå.

I 2013 løp jeg 52 ganger den 17 km lange turen rundt Frøylandsvannet. Verken før eller siden har jeg løpt i det hele tatt, så å si. Det var noe spesielt med det året. Dog skal jeg sies jeg er litt kjent. Nede ved vannet fra Njaaskog-siden er det ganske fint, ganske ok. Landskapet er litt lite variert til å bli topp, det er litt flatt, og det er ikke noe annet vann enn dette ene store, det er få overraskelser. Men det er ok for en tur i dårlig vær.

Vi fant til slutt et sted å være, nede på et lite nes. Det var antydning til le, det gikk an å spise nisten og drikke kakaoen der. For Irina fant vi en liten hytte andre hadde laget, kvister og greiner lagt sammen, så det ble tak og vegger inntil noen trær. Topp blir det ikke, men greit blir det.

Så var det hjem igjen. Også på hjemveien gjaldt det å få inn noen pauser, kaste litt stein og snøballer i vannet, klatre litt på steiner, løfte noen pinner og småstammer. Irina må ikke føle det bare er å gå, og gå.

Det holdt kanskje litt hardt mot slutten, men ikke verre enn at hun gikk hele turen helt for egen maskin. Det eneste var at hun måtte holde litt i hånden det siste stykket, og måtte overtales til å reise seg opp etter å ha lagt seg ned. Det var jo litt juks, men det hjalp jo godt å ha bilen parkert en kilometer før vi var hjemme. Den siste kilometeren var det nå en gang godt å ta i bil.

På vei hjem stoppet vi også i butikken, så det ble middag med kjøttdeig og spaghetti, før vi reiste hjem.

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!