Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

Snøfall

I dag har det snødd godt. Heldigvis overnattet jeg hos min mor (etter at vi hadde vært på nøtteknekkeren i går), og snilt lot hun meg låne bilen. Det var ingen dag for å sykle.

Det var ingen dag for å kjøre bil heller. Under snøen var flere steder klink is, og brøytemannskapene rakk ikke å brøyte vekk før ny snø var på plass, strø og salt ble også raskt nedsnødd.

Tilfeldigvis skulle jeg kjøre litt bil på jobb også i dag. Mors lille polo gikk fint, den kjenner jeg, og den tripper liksom over isen og snøen. En stor, gammel niseters Mercedes derimot… Jeg spant meg til og med fast på parkeringsplassen. Det er ikke noe jeg sier for å overdrive, jeg sier det fordi det skjedde.

På vei hjem kjøpte jeg ved og grønnsaker. Bare i løpet av de to korte parkeringene, ble bilen helt nedsnødd. På Jærveien stod en bil i veikanten med blinkende varsellys, hadde stått der hele dagen, sa de på gårdsbutikken. Jeg var glad for å komme meg trygt hjem.

Der tente jeg nokså snart opp i peisen. Sånne nedsnødde dager er det tingen å gjøre. Vi i Rogaland er egentlig ikke vant med snø og vinter. Vi pleier å ha den på trygg avstand i fjellene. Vi kan reise til den når det passer oss.

Kanskje tar vinteren kontrollen her etter læren fra Muhammed. Når Rogalendingen ikke kommer til Vinteren, får Vinteren komme til Rogalendingen. I dag har det vært kaos på veiene, og glede i heimene.

Ny snørekord i Bergen

I dag passerte Bergen snørekorden. Aldri har det vært så mange dager i strekk her i byen. Vinteren har heller aldri vært så kald. Det kan jo leses som leses som et lite hint til de som regner at barndommens vintre er forbi, at det vil bli slutt på snø i norske vinterfjell og at klimaforandringer vil hindre enhver kulde på vestlandet. Det kan også leses uten å tolke det så nøye, og i stedet kan man gå ut og kose seg i det været som er. Og gjerne kan man gjøre det i god vestlandstradisjon: Man skal kose seg i været, uavhengig av været.

For familien Salen/Iurzhenko er det jo litt spesielt at jeg har fått min kone opp hit nettopp denne vinteren her. Noe av det hun og hennes familie fryktet mest, var de iskalde og snørike vintrene her i Norge. Hun hadde knapt vært her en uke da snøen kom – og siden har den vært her.

Her i Bergen har jo regionsavisen valgt å fokusere på andre ting enn gleden over stabilt oppholdsvær i ukevis. Mange vil jo kalle dette perfekt vintervær, snø og noen graders kulde. Når det i tillegg ikke er vind, og stadig vekk sol, så blir det vanligvis ikke bedre. For Bergens tidende er imidlertid en positiv vinkling ikke det riktige, aviser foretrekker problemer, og problemer med kaldt, stabilt vintervær uten vind er at forurensing i luften ikke blåser bort. Det er en ganske nødvendig konsekvens av kald luft uten vind, det er fysikk. For aviser som liker å ha noe å skylde på, er det et politisk problem der bystyret har skylden og må finne løsninger.

Jeg bor  sentrum og har aldri hatt bil i mitt liv. Men jeg er ikke enig i årets tendens om at bileiere skal forfølges som var de røykere.

Jeg vet ikke om jeg er alene om det her i byen, men jeg vil foretrekke vinteren vi har i  år, fremfor vinteren vi har hatt alle andre år jeg har bodd her i Bergen. Det er den beste vinteren som har vært. Man kan selvfølgelig finne frem til folk som lider under slike vintre, aviser elsker jo å finne frem til folk som lider under forskjellige folk, men jeg er ikke med på at de lidende alltid skal være representative.

Denne vinteren har vært ypperlig. Måtte den vare helt frem til våren.

Hvem vil være kritisk til en slik vinter?

Glatte veier på forsiden av Stavanger Aftenblad

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å kritisere nyhetsdekningen nå for tiden. Jeg har jo selv ikke skrevet om annet enn meg og mitt i dagevis, og har verken fulgt særlig godt med eller tenkt særlig mye om nyhetene ellers i verden. Blant de tingene vi har snakket om i huset, er problemer i Norge og problemer i Ukraina, og vi merker jo at ordene kommer litt motvillig ut når vi skal prøve å presentere problemene i Norge som problemer. Mangelen på problemer er et stort problem.

I forsideoppslaget til Stavanger Aftenblad i dag fikk de som vil kritisere det problemfrie Norge en gave. Etter tre-fire dagers nyhetsfri serverte Aftenbladet overskriften: «Sliter med å nå fram til pasientene». Det tabloide formatet gjør oppslaget svært synlig og etter min mening svært pinlig. Det er bare reklamen den nederste fjerdedelen av siden som kan konkurrere i viktighet, det er tilbud på Helgø matsenter fra mandag til nyttårsaften.

Oppslaget er om ambulanser som sliter med å nå frem til pasientene. Man har jo her et par ankepunkt fra fornuftens side, det er det verste – eller kanskje heller beste! – snøfallet på 23 år, jeg hadde regelrett vært i mot en ressursbruk der man nå må kjøpe inn utstyr for å kunne håndtere en situasjon som etter statistikken neste gang inntreffer i år 2032. Man har også det gode ankepunktet at ambulansene ikke en eneste gang har hatt problemer, det er tenkte tilfeller forsiden og artiklene inne i avisen handler om. Det står også at ambulansene er utstyrt med kjettinger til å ta på hjulene, om en situasjon skulle oppstå. Mye smartere, etter min mening.

Denne saken hadde kommet til sin rett om den hadde vært i en liten notis inne i avisen. Det kunne stått at en eller annen ambulanseansatt frykter utrykning til en av de vanskelig fremkommelige sidegatene i Stavangerområdet, eller et hvilket som helst annet område, og så kunne hele notisen blitt mer eller mindre oversett.

Det er jul, og det er hvit jul vi drømmer om. Her i sørvest er det ikke altfor ofte vi får oppleve det. Det er elegant gjort av den tabloide avisen Stavanger Aftenblad å vinkle dette om til et problem, enda før et virkelig problem har oppstått. Det er typisk Norge. For tiden får jeg høre det fra min kone som kommer fra et land der man har et litt annet syn på hva som egentlig er et problem.

En tur ned til Stokki

Det vil som vanlig bli en del poster om meg og mitt nå i julen. Det er jo en familiehøytid, og denne julen har jeg ikke bare gamlefamilien å skrive om. Min kone Olia har endelig fått lov til å komme inn i Norge for å bo her, og nå er hun sammen med meg på juleferie i barndomshjemmet på Ganddal.

Snøværet jeg rapporterte om i gårsdagens post flyttet seg i løpet av gårsdagen fra Bergen og Hordaland ned til Sandnes og Rogaland. og også her var det i mengder man sjelden ser maken til. Olia tok det imidlertid med stor ro, og uttrykte at akkurat sånn var det hun forventet seg Norge.

Ut på dagen bestemte vi oss for å ta en tur ned til Stokki for å se på endene og gi dem litt mat, se på snøen og Ganddal, og se litt på hverandre også forresten. Utstyrt med russisk kåpe og norske fjellsko med sånne røde som hindrer snøen i å falle ned i dem, sannelig vet jeg ikke engang hva det heter, utstyrt med slike, gikk vi ut i den norske vinterluften. Den var to grader minus og inneholdt litt vind. Og på bakken lå snømengder aldri før sett siden barndommens vintre.

Hun nøler ikke med å ta i et tak, også når det gjelder snømåking.

Godt lokalkjente vil vite at det er sjelden Elgveien byr seg frem som flott turområde, men slik var det virkelig denne dagen. Til overmål var området nedenfor Vipeveien utsatt for noe slags veiarbeid (som hadde fri søndagen), og stengt for  biltrafikk. Vi fikk gå ganske i fred.

Ulikt de bortskjemte endene i Bergen gleder endene seg i Stokki fortsatt når de får mat, og svømte i kapp mot oss for å få mest mulig av mors hjembakte ambrosiabrød, eller rosinskive som vi kaller det her. De fikk en uventet konkurrent i Olia, som syntes dette brødet var riktig godt, og forsynte seg av noen smuler hun også.

Olia har foreløpig ikke kommet opp i norsk nivå når det gjelder turgåing, og det er håp mer enn sikkerhet at hun noensinne kommer til å gjøre det, hva kan man egentlig kreve av en kone, så etter at posen var tømt, snudde vi og gikk tilbake i stedet for å fortsette rundt vannet. Det var en lang og fin setning, litt i kontrast til en kort og fin tur.

Hjemme fortsatte dagen snart etter med en etter alle mål utsøkt laksemiddag laget av mor, fulgt av søndagskaffe og julekaker. Det er som vi alle sammen har slått oss sammen med naturen for å ønske min kjære kone Olia hjertelig velkommen til Norge.

Til Ganddal med hele familien

Litt på ettertid blir denne posten skrevet og postet. Det tar på å være ektemann, og tiden til å være for meg selv med datamaskinen vil bli redusert, også nå som det er ferie. Hvordan det vil bli i fremtiden når hverdagen kommer er ikke godt å forestille seg.

Olia må pent finne seg i det kultursjokk det er å komme fra en ukrainsk hverdag med arbeid og tanke på arbeid stort sett hele et voksent menneskes våkne tid, til en norsk juleferie hvor tanken på arbeid ikke kunne vært fjernere. Flyet vårt til Ganddal – via Sola – gikk – eller skulle gå – klokken 0905 lørdag morgen. Som vanlig ble det litt stress med pakkingen, og et allerede stramt tidsskjema ble ytterligere svekket av at det akkurat den natten skulle snø mer enn jeg kan huske det har gjort her på vestlandet. Dette var noe vi oppdaget i det vi kom ut døren, og hadde de ti minuttene det tar å gå hjemmefra til bussholdeplassen. Med rullekoffet i dyp snø kunne det ikke gå, men heldigvis hadde flybussen noen av de samme problemene som vi hadde, slik at den også ble forsinket. Og vel ombord i den hadde vi god tid.

Den gode tiden skulle bli forsterket av at flyet ble forsinket, først med 25 minutt, så med noen små timer. Også Flesland hadde problemer med det for oss som ikke følger så godt med på værmeldingen uventede snøfallet. Men til slutt ble rullebanen måket, og isen på flyvingene og resten av flyet fjernet, og vi kunne ta av for den korte flyturen ned til Sola. Der stod mor og ventet, Tonje kom senere samme dag og har sin Espen, og så kunne den første julen med hele vår nye familie samlet begynne.

Skitur i tåkeheimen

I dag var det skitur igjen. Jeg og min kamerat reiste ut i kjent stil, litt for sent, slik at vi til slutt måtte løpe til bussen og strekke ut hånden for å stoppe den, min kamerat hadde ikke engang fått spist frokost. Sånn er det alltid, for det første er jeg for sent, for det andre er han det også. Bussen går halv tolv, jeg skal være hos ham elleve, rekker det aldri, og han er heller aldri klar da jeg kommer.

Denne gangen ble bussen også forsinket oppover mot Kvamskogen, som er stedet vi alltid reiser til når vi skal på skitur. Det hadde vært bilulykke på Arna, og vi stod lenge og ventet, før vi tok gamleveien i stedet for.

Vi skulle prøve en ny rute denne gangen, og gikk for første gang av før Furedalen. Tidligere har vi alltid gått av ved NAF-hytten, gått opp til trekket, videre oppover til Mødalen og Såta, og så som regel runden rundt til venstre, eller i spesielt finvær og god tid, opp til høyre og helt til Tveitakvitingen til og med en gang. Vi har aldri hatt noe særlig med kart eller slikt, og har bare gått der det har virket mulig, så vi har virret rundt der oppe også. Denne gangen hadde jeg fått en ny rute av en kollega, og gikk av på andre stopp etter tunnelen rett etter Eikedalen.

Jaja, helt sikre på om vi hadde gått av riktig kunne vi ikke være, «etter siste tunnel» var vår instruksjon, og vi kunne selvfølgelig ikke være sikre på om dette var den siste tunnelen. Heller ikke kunne vi helt vite om dette var to stopper etter tunnelen, det kunne være flere, eller færre. Og det var riktignok en parkeringsplass, som det skulle være, men parkeringsplasser var det flere av, og om det var denne det gjaldt, var helt i det uvisse.

Nåvel, det var klisterføre, og vi smurte med klister, og vi gav oss innover i hytteheimen inntil vi fant en løype å gå. Den var kanskje litt vel sivilisert etter vår smak, det ble mye hytter i starten, og lite høyfjell siden, så det er ikke sikkert denne ruten blir en vane for oss. Jeg syntes ruten var fin som en avveksling, min kamerat var ikke enig engang i det.

Klistersmurning

Etter hvert kom vi oss bort til den vanlige sløyfen vår, litt bortenfor Negerlandsbyen, eller Mødalen, litt ovenfor, var det. Vi har jo tidligere sett folk renne ned her, nå vet vi hvor de kommer fra. Og jeg skjønner ikke hva min kamerat kan ha hatt i mot det nedrennet, det var jo gøy, det.

Men vi hadde problem med at vi hadde kommet kortere på lenger tid. Bussen hadde vært forsinket, vi hadde nølt litt med å finne riktig vei, og klokken var allerede utpå ettermiddagen da vi skulle ta avgjørelsen om vi skulle opp til Såta, eller renne ned igjen. Til det første hører at det begynte å bli sent og kaldt, og at det var tykk tåke der oppe, til det andre at er slapt å snu. Min kamerat var helt klar, vi skal opp.

Så vi gikk opp. Alle som har vært der vet jo det er fryktelig bratt oppover, nordmenn er født med ski på beina og er klar til å utfordre tyndgekraften, folk med høydeskrekk kan få høydeskrekk for å ramle ned, men ved å gå frem og tilbake på skrå kommer man opp etter hvert, og ned ramler man aldri. Der oppe var det så tykk tåke at sikten var bare et par meter. Det var så ille, at når vi var på toppen, så så vi ingen forskjeller fra når vi hadde gått oppover det lille dalstrekket, det var ingen forskjell mellom store åpne fjellplatået, og lille, smale dalpassasjen. Min kamerat hadde også en aldri så liten pustepause før vi skulle fortsette, og i denne pustepausen ble vi til og med i tvil om retningen. Ganske pussig. Uten sikt blir man hjelpeløs, og med oss skjedde det så fort at man skulle trodd det var en spøk.

Vi hadde heller ikke med kart eller kompass eller noe sånt. Så vi bestemte oss for å snu i tide, det ville være i overkant dristig å prøve runden når vi ikke så noen ting. Vi vet jo at det lille ekstrafjellet eller forhøyninggen vi skal opp lenger nede, der er det stort sett bare et sted man kommer seg opp, bommer vi på det, er vi ille ute. Så vi snudde.

Vi rant ned igjen. Selv det viste seg å være vanskelig nok. Siden det skrånet nedover kunne vi være rimelig sikre på at vi var i rett nedrenn, og var vi det, så ville det være umulig å komme feil, vi ville ha fjell på begge sider, men vi mistet likevel sporet, og kom henholdsvis for høyt (han) og for lavt (jeg). Men til slutt kunne jeg fra lavlandet skimte noen bjørketrær, da måtte vi være riktig, og det manglet bare nedrennet fra Såta. Jeg kom først helt feil ut, og farlig høyt oppi fjellsiden, men jeg snudde, og kom i et fin nedrenn, der den morkne snøen gav god brems og godt tak for ploging frem og tilbake på skrå ned bratten.

I tåkeheimen ned fra Såta, Kvamskogen

Dermed var vi i full sikkerhet og med alt i orden. Det var tid for middag. Den stod jeg for, wienerpølser fra Gilde, pølsebrød, ketschup og sennep. Det tok sin tid å få kok på apparatet, men når det først var gjort, smakte pølsene riktig godt. Jeg var intet mindre enn sulten.

Som vanlig etter middagen er vi iskalde. Denne turen var litt dum, for det var varmegrader og mildt i starten, slik at vi fikk svettet ut klærne, og ble kalde når vi stoppet opp og stod i ro. Det hadde sågar begynt å regne litt.

Det er ren rutine. Når vi kommer i gang igjen, kommer også varmen, og ned fra Mødalen er det jo rene sjarmøretappen. Det er akkurat passe bratt for meg, det er bare å renne ned.

Vi var nede kvart over sju, bussen gikk litt før sju, mente vi å huske. Og han mente også at det var en god stund til neste buss. Vi hadde ikke sjekket dette opp. Og på NAF-hytten henger ikke ruter. Vi fikk spurt en fyr som gikk der, fem over halv elleve gikk bussen fra Nordheimssund, ti på elleve ville den være her i Furedalen. Gode tre og en halv timer til.

Nåja, vi var raskt enige om at det var ingen del av turen vi kunne kuttet ned på. Skulle vi liksom droppet noen av pølsene? Skulle vi liksom latt være å gå opp til toppen? Vi gikk jo heller ikke med klokke, hvem går vel på tur med klokke? Jeg hadde ikke engang med klokke. Jeg har klokke på fotoapparatet, men den viste det seg at jeg ikke hadde fått stilt siden jeg var tvers over Russland i sommer, og det var helt umulig å vite hvilken tidssone klokken på kameraet gjaldt. Min kamerat hadde med mobilen, men ingen går jo på tur med mobil, mobilen var av.

Så vi kom et kvarter for seint, og måtte vente tre og en halv time. Vi fant en ulåst dør i NAF-hytten, og kunne gå inn i en liten gang å sitte, ellers ville det blitt lovlig kaldt. Der spiste vi appelsin, sjokolade, resten av nisten, og pratet til bussen kom. 2400 var jeg hjemme. Søvnig trøtt som alltid etter slike turer. Den var som alltid helt riktig. Er man på tur, skal turen være hovedsaken, og når man skal hjem, skal være noe som kommer senere. Skisesongen varer for oss frem til påske, så forhåpentligvis rekker vi enda en tur eller to til. De kan gjerne være maken til denne.

En velfortjent appelsin til slutt