Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

Jeg kunne satt overskriften i hermetegn, for jeg siterer fra en blogg til en professor (Associate Adjunct Professor) ved universitetet i Berkley. Han heter Edward W. Walker, og har en blogg han kaller Eurasia geopolitics. Der har han skrevet et et innlegg han kaller Six possibilities for the Donbas by years end, og her er altså sjansen for en fredsavtale av typen Minsk mindre enn 1 %, altså lik null. Det samme er sjansene for at ukrainske styrker skal ta områdene tilbake militært. Den sjansen eksisterer ikke. Walker har såpass sterke akademiske instinkter at han vil ikke sette sjansen til 0 %, men i praksis er det det er. Sjansene er størst for at vi vil fortsette å ha en ustabil, frossen konflikt, med spredte kamper, sånn som nå. Walker setter sjansene for det til 45 %, og sier det er det beste vi kan håpe på.

Det etterlater ikke mye til optimismen. Men i denne krisen har nok optimismen siden starten heller vært for sterk, enn for svak. Man har undervurdert problemene, og det har det ikke kommet noe godt ut av. Det er på tide man heller orienterer seg i realitetene, og ser hva man har. Ikke hva man drømmer om.

Jeg så en dokumentarfilm om Edward Snowden på NRK i dag. Den gjorde inntrykk. Jeg har skiftet gradvis mening når det gjelder Snowden. Først så jeg ham som en litt virkelighetsfjern spirrevipp, ute av stand til å se skadene han gjorde mot sitt eget fedreland. Men så begynte det å sive ut hva han egentlig gjorde, og hva overvåkningsorganet NSA egentlig gjorde. Flere som hadde satt seg bedre inn i sakene enn jeg, var også uforbeholdne i sin støtte, til Snowden. Det er kanskje ikke han som er skurken likevel. Han har avslørt ting som er ytterst pinlige for USA. Det mest pinlige er imidlertid ikke at de er avslørt, men at de har gjort det.

Denne filmen var en ny vekker. Jeg var fullt klar over at USA ikke skyr noen midler for å få tak i noen de vil ha tak i. Da er målet viktigere enn middelet, regler er en hindring. Her har jeg ingen illusjoner. Det finnes en tid for fine ord, en annen tid for business. I denne dokumentaren fikk jeg se dette apparatet i full sving. Og det viste seg jeg hadde visst noen illusjoner allikevel. De tvang presidentflyet med Bolivias president til å lande. Fordi Edward Snowden kanskje var ombord i flyet. Og europeerne, samtlige europeiske land, gjorde lydig som USA sa. De tok ned presidentflyet, på europeisk jord. Fritt leide for diplomater er en av de aller mest grunnleggende prinsipper i internasjonale relasjoner. Hvis man ikke trygt kan reise å snakke med hverandre, hva har man da igjen?

Men regler gjelder for andre, ikke for USA. Makten er retten. De legitimerer det for seg selv og forsøker å legitimere det for verden med å hevde de er noe spesielt, de er the Good guys, og at det er nødvendig de får ta seg litt til rette, for de underliggende målene og verdiene er så gode, sanne og ekte. Og så kommer ordene vi også liker å høre, frihet, demokrati, alt det amerikanerne bygger sin historiske identitet på. Men en gang må oppgjørets time komme, og det sier nå at USA ikke gir så mye frihet med bombingen, sanksjonene, overvåkningen og de andre regelbruddene sine. Der USA setter sin fot, ender det ikke med frihet og demokrati, men med kaos og fattigdom.

Dokumentaren om Snowden finnes ennå på NRKs nettsider. Jeg anbefaler alle å se den.

Snowden-saken er relevant også for Ukrainakonflikten. Tilfeldighetene ville at det var i Russland Snowden endte opp, etter at han ble sittende fast i Moskva fordi amerikanerne stengte passet hans mens han var i luften på vei fra Hong kong. Det endelige målet var Cuba, eller andre land i Sør-Amerika, han endte opp i transithallen ved en av flyplassene i Moskva. Han fikk ikke reise videre uten gyldig pass, og ikke komme inn i Russland uten gyldig visum. Dermed var det også Russland og Putin som fikk de diplomatiske problemene med USA. USA la all sin tyngde bak på å få Snowden utlevert, det gikk ikke Putin med på – og dermed gikk forholdet mellom de to gamle supermaktene fra kjølig til iskaldt.

Dette er sommeren 2013, mens EU er i sluttforhandlingene med Janukovitsj om Ukrainas partnerskapsavtale. Det er mens Russland forbereder vinter OL i Sotsji, og det følger en propagandakampanje mot Putin og Russland som ikke ligner noen ting. Dere kan se på det i ettertid, hva Russland egentlig hadde gjort, og hvor sinte alle var. Det var store diskusjoner om at man skulle boikotte Sotsji-OL, i hvert fall skulle statslederne gjøre det, og lekene ble latterliggjort, som Russland og Putin ble det. For hva? Kokte det vel ikke stort sett ned til Pussy Riot og loven om at det var forbudt med med «homofil propaganda rettet mot barn»? En enkel sammenligning med hva andre land gjør og slipper unna med, viser at her var det ingen sammenheng mellom forbrytelse og reaksjon. Det måtte ligge mer bak.

Jeg tror Snowden-saken ligger bak. Den fikk det til å koke over for amerikanerne, som lenge hadde irritert seg over Putin og Russland, som ikke ville innrette seg etter amerikanernes politikk. Syriasaken er også viktig, der Putin og Xi Jinpeng i Kina nektet amerikanerne å bombe, Putin mest tydelig. Det er også mer som ligger bak her, og leseren må selv gjøre seg opp sin egen mening, men jeg finner det helt usannsynlig at det propagandakjøret som var mot Russland frem mot og under Sotsji-OL, at det ikke hadde dypere årsaker enn de som kom frem på overflaten.

I Ukraina har president Porosjenko reist til USA for å inspirere amerikanske soldater trene ukrainske. Det var en selsom seanse, dekket av Simon Ostrovsky i ViceNews. Da Porosjenko skulle holde tale, begynte det å pøsregne, og alle stod og hutret og frøs, mens Porosjenko med overdreven kraft og veiving med armene snakket om et ukrainsk ordtak som sier at det som begynner med regn, ender bra. Klippet ligger ute på YouTube, søk på Roussian roulette, det er dispatch 108. Mange av disse klippene er fine, og har du tid til å overs du vil slå i hjel med litt filmsnutter på Youtube, så anbefaler jeg disse. Det er informasjon her man ikke finner så lett andre steder.

Det var også demonstrasjoner i Kiev igjen. Folk gikk og skrek i gatene, opp mot den amerikanske ambassaden, med plakater med slående tekster som «Thanks for poverty», og de kastet brostein mot politiet og sparket i skjoldene, og forsøkte nesten litt velregistrert å få til de samme bildene som de originalene protestene på Maidan, der også demonstrantene kom i kamper med politiet. Velregissert er det riktige ordet, for dette var arbeidere i noen av  oligarken Akhmetovs mange bedrifter. De krevde bedre lønninger, stabile energipriser, ganske rimelige krav, om det ikke altså var for mistanken om at det egentlig var Akhmetov som krevde dette, for å opprettholde privilegiene sine. Uansett kommer regimet i Kiev i press når de skal håndtere demonstranter, for de kom jo selv til makten som følge av demonstrasjoner. Og de legitimerer makten sin med at det forrige regimet var altfor hardhendt med demonstrantene, det var jo det som til å begynne med var grunnen for kravet om at  Janukovitsj måtte gå av, at sikkerhetspolitiet hans var så voldelige. Da kan andre som disponerer store menneskegrupper også fremprovosere slike sammenstøt, og man får en veldig vanskelig situasjon.

Slik situasjonen i Ukraina er.

De seks mulighetene professor Walker setter opp for hvordan det vil gå i Donbass ut året, er dystre, men ikke umulige. Han argumenterer ganske godt for at situasjonen nå som Debaltsevo er falt, er ganske stabil, og at det er lite sannsynlig at noen av partene kan lykkes med store offensive fremstøt. Det er i seg selv stabiliserende. Skal det komme noen offensiv, må russerne inn, og da for å ta Mariupol, og forsøke å få landforbindelser til Krim. Det er svært risikabelt, og ikke i russernes interesse i følge Walker, noe jeg er helt enig med ham i. Jeg tror ikke det vil komme noe slikt fremstøt, og mener han overdriver sjansene for det, med sine 25 %, jeg tror sjansene er mindre. Selv sier han de fleste regner sjansene som større.

Walker avviser Minsk-avtalen helt. Jeg har kalt den det beste vi har, selv om det er elementer i den som veldig vanskelig kan bli oppfylt. Walker går et skritt lenger, og sier det vil aldri bli oppfylt. Kiev vil ikke gå gjennom kravene sine om grensekontroll mot Russland, og heller ikke kravene om å holde valg i opprørsområdene etter ukrainsk lov. Det vil heller ikke bli noen tilbaketrekning av fremmede styrker. Han kunne nok kanskje legge til grunnlovsendringer, Kiev vil neppe gjøre de nødvendige grunnlovsendringer som gjør Donbass sitt selvstyre formalisert. Så når Russland sier Kiev må overholde Minsk-avtalen, og USA og Europa sier Russland må gjøre det, så sier de det begge mot bedre vitende, og slik må utsagnene behandles, mener Walker.

Til sist ramser han opp noen punkter som skal vise at det ikke er så galt som man først skulle tro, om man får en slik frossen konflikt. Det er det minst dårlige alternativet, som han sier. Han setter opp syv punkter dere kan lese selv, nederst i artikkelen. Det går i at Ukraina kan konsentrere seg om å gjenopprette økonomien og fortsette sin ferd mot Europa, i stedet for å føre en håpløs krig i Donbass. Opprørsområdene har en enda verre økonomi å få skikk på. Russland har også interesse av å få frosset denne konflikten ned, så også de kan få orden på økonomien og sine andre problemer.

Det har gått aldeles galt et sted når en frossen konflkt er den beste løsningen man kan se for seg. I Ukraina har det gått aldeles galt.

USAs nye rolle i verden

Denne uken var president Barack Obama på besøk hos avgangsklassene ved militærakademiet West Point. Dette er et ærverdig akademi, opprettet av Thomas Jefferson i 1802, praktisk talt alle som har vært noe i USAs militære historie har sin utdannelse herfra. Og uansett hva man skulle mene om USA, så har landet hatt noen legendariske militære størrelser, slik som Robert E. Lee og Ulysses S. Grant og alle de andre fra borgerkrigen, Dwight S. Eisenower fra senere tid, de er alle West Pointers, som det heter. Det ringer historie fra stedet, We make history, mener jeg de har hatt som slagord på hjemmesiden sin, uten at jeg kunne finne det igjen nå. Og amerikanske militære har virkelig farget historien, først på eget kontinent, så over hele verden. Det er derfor en selvfølge at presidenten besøker stedet, når et nytt kull er ferdig og skal ut og tjene ham. For mange av dem vil det vente skarpe oppdrag. Siden 2001 har vært kull sendt folk til enten Afghanistan eller Irak. Årets kull er det første – kanskje noensinne – som kommer til et USA på retrett, som er på vei til å bli svakere enn det har vært, som er i ferd med å få mindre betydning enn det hadde før.

Dette er tegn i tiden. Det er ingen som sier det direkte, men det synes temmelig åpenbart. USA er ikke i stand til å opprettholde verdensherredømmet de har hatt siden Sovjetunionens fall i 1991. De får det ikke til rundt om i verden. Militæroperasjonene til George W. Bush i Irak og Afghanistan gav militære seire, men det satte også USA fast i en hengemyr de har vanskelig å komme seg ut fra. Det har kostet dem dyrt, i ressurser, dollar og anseelse, og de har ingen suksess å vise til for å forsvare prisen. Særlig Irak er vel mest en skandale, et angrep basert på en løgn om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var en krig som heller ikke var støttet i FN. Den skulle gi Irak demokrati, noe landet ikke er i nærheten av å ha, og det er vel på tide å stille noen ordentlige spørsmål om ikke dette var noe USA burde vite. Demokrati lar seg sjelden innføre med en krig, fra en fremmed makt. Jeg kjenner ikke et eneste eksempel, men blir gjerne opplyst, om noen vet bedre.

Alt skulle bli så mye bedre med Barack Obama, som åpnet sin karriere som president med å få fredsprisen. Han skulle reparere feilene fra Bush, avslutte krigene, stenge Guantanamo. Alt skulle bli så meget bedre. Det var en fredspris basert på løfter og forhåpninger. Et stykke ut i Obamas andre presidentperiode er fasiten en ganske annen. Obama har ikke klart å skape fred noen steder der Bush startet krig, men har vært med på å skape krig og ufred et par steder ellers i verden, sånn som i Libya og kanskje Ukraina. Mange vil sikkert være uenig med meg i at USA har noen skyld i det som skjer i Ukraina. De har kanskje ikke så stor skyld for det som skjer i selve landet, der bidrar de bare indirekte, som en støttespiller. Men de kommer seg nok ikke unna ansvaret om at det som skjer i Ukraina får geopolitiske konsekvenser, at den fredelige verden vi kjente er blitt utrygg, at det plutselig er blitt stuerent igjen å si at vi må bruke penger på våpen. Vi må styrke NATO.

Det er en tragedie, dette. Så det var ganske spennende å høre hva Obama hadde å si, hva slags forventninger han hadde til det nye kullet høyere offiserer i den mektige hæren til USA, hva slags fremtid han hadde å tilby. Besøket til Obama fant sted omtrent samtidig som en annen amerikaner, Edward Snowden, gikk ut i en lengre intervju på amerikansk TV, for å forklare seg om hvorfor han hadde frigitt etterretningshemmeligheter til den britiske avisen the Guardian, og med det gjort dem kjent for hele verden. Det var så sent som i fjor, dette, og det ble en stor sak, som vi husker. Snowden flyktet til Hong Kong, og videre til Mosvka, Russland, der en samlet verdenspresse var på flyplassen for å lete etter ham. Da kokte det. Da var det ennå litt delte meninger om Snowden egentlig var en helt og en varsler, eller om han var en landsforræder som brøt taushetsplikten og stakk av. Siden har det vel blitt nokså klart at den amerikanske etterretningen drev med ting den absolutt ikke burde, at overvåkningen var nærmest total, at alt du gjorde på nettet ble registrert, at også vanlige borgere helt utenfor mistanke ble rammet, også borgere i andre land enn USA, og ikke bare borgere, også regjeringssjefer og statsledere, som Tysklands Angela Merkel. Det er en skandale. Det er klart USA vil kalle Snowden en forræder, han har gjort stor skade for amerikanske interesser, veldig stor skade. At han nå befinner seg i Russland, midt i fiendens hender, gir et pikant ekstra krydder i konflikten USA nå har med Russland over Ukraina. Tidlig i krisen var det en finansanalytiker som mente at dette var en viktigere årsak til at USA var så hissige mot Russland, der i starten, de ville ha hevn for at russerne hadde Snowden, ikke at de hadde Krim. Kanskje er det noe i det, Snowden er noe amerikanerne føler, Krim er bare et prinsipp.

Min kone kom hjem, jeg får skrive posten ferdig i morgen…