Lørdag morgen, 21. desember

Det beste med julen. Det er sånn som nå. Årets mørkeste dag. Våkne etter en helt utmerket natts søvn, helt utvhilt.

Mørket ligger som om dagen ikke har begynt. Selv om hun snart er åtte, klokka. I ovnen står danske rugbrød til lett heving. Jeg lager dem så sleivete som jeg kan og lever, bare slenger oppi pakken med blandet mel og gjør og vann, og så rett i formen. Ingenting er nøyaktig. Alt går bra.

Det er mye det går an å iirritere seg over i vår tid. Kaffemaskinene er ikke en av dem. Jeg har kjøpt meg en god, det var julen for et par år siden. De Longhi. Et trykk på den, så kommer nykvernet, fersk, frisk kaffe ut et øyeblikk senere, med crema på toppen og aroma så man kan bli lykkelig av det alene.

Det kommer til å bli mange sånne kopper fremover. På spilleren er veldig god musikk fra et veldig godt anlegg. De ting som betyr noe for meg. God musikk, god kaffe, god mat. Huset er pyntet så det er helt komisk, alle vil skjønne at det er jeg som bor her, de som kjenner meg. I år er det kona som har tatt seg av julepynten, og hun kommer fra en kultur der de ikke feirer jul, ikke sånn som oss, ikke i nærheten. Men hun har hengt opp en julestjerne i vinduet. Og for å spare strøm, skrur hun den ikke på om natten. Ganske ulikt alle andre.

Julekalenderen til barnet, der har vi ennå ikke fått kjøpt inn og hengt opp alle pakkene. Det har vi nok til felles med flere. Men at vi heller ikke har fått hengt den opp, der er det nok noe eget for oss. Den ligger i stolen, henslengt. Og barnet er ellevillt. Våkner hver morgen, og løper bort og pakker opp. 5 år er hun. Julen er på det forunderligste. Først i år har hun virkelig skjønt konseptet, det er enormt med presanger, og det er til henne.

I går var det UNO i kalenderen, kortspillet. Jeg tenkte det måtte være lurt å kjøpe ting, der, som hun og jeg kan gjøre. Jeg er en belest mann, kan verdenslitteraturen ganske godt, og har mellomfag i absurd litteratur. Jeg vet hva som er poenget der. Det er å møte absurde, eller fornuftsstridige situasjoner, og oppføre seg og reagere som om dette er normale impulser og sanseinntrykk, bare fullt ut akseptere situasjonen. Håndtere den.

Sånn var det i går, med oss. I spillet, UNO, Irina pakket stokken opp om morgenen, jeg reagerte på at den var litt liten, men husk hva jeg skrev ovenfor om absurd litteratur, man stiller ikke spørsmål ved situasjonen, sanseinntrykkene. Hva som er, er. Det var på kvelden vi skulle spille. Det var Irina som delte ut, mens jeg fyrte opp i peisen. Begge fikk svært gode kort, mengder av skift farge og trekk fire og hopp over og revers. Og så bare blå. Irina, på 5, slo til, og vridde til blått, mens det var blått som var fargen, for at jeg skulle trekke fire kort.

Irina vant dette spillet. Neste gang stokket jeg kortene, og da fikk vi to farger. Blått og grønt. Hm, tenkte jeg. Automatisk inni den absurde verden, ikke rart den absurde litteraturen tiltaler meg sånn, jeg lever jo det livet. Ganske irriterende, med en butikk som kan selge oss en kortstokk med bare to farger? Så skal vi liksom måtte kjøpe den andre også? For å få de to siste fargene? Jeg tenkte jeg skulle gå til butikken og klage, enda stokken var åpnet, og brukt. Sånn går ikke an.

Og sånn var det selvfølgelig ikke heller. Det var lille Irina som på morgenen bare hadde tatt ut den ene av de to innpakkede halvdelene. Den andre, med de to siste fargene, lå igjen i esken.

Og jeg, denne lørdagsmorgenen, er allerede i gang med å tilbrede kaffekopp nummer to, jeg hører bønnene kvernes og kaffen lages, mens jeg skriver dette. Brødene er snart klare for å gå fra heving til steking. Det er Mozart på spilleren. Ute er det ennå mørkt, men inne er det så lyst, så lyst.

God jul!

Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.