Badetid

Ukraine feirer grunnlovsdagen sin med intet mindre enn fire fridager. Fra lørdag 25. Juni til tirsdag 28. Juni var det offisiell høytidsdag. De respekterer grunnloven mer på denne måten, enn de gjør i realiteten, siden ukrainske styresmakter har for vane å endre den hver gang makten skifter. Den nåværende grunnloven er eldre enn vår datter Irina, men ikke eldre enn at hun allerede var unnfanget i det den forrige konstitusjonen ble revidert. Forvent ikke ar den nåværende grunnloven skal vare lenge den heller. Det er kanskje derfor de har satt så mange fridager til den, for å late som de respekterer den og late som de synes den er viktig.

Det har vært noen tunge frokoster hos oss disse dagene. Kombinert med varmen som er her pleier jeg bli slått ut noen timer etter å ha spist. De er også engstelige for varmen her nede, og vil helst ha oss inne, særlig lille Irina. Det blir en slags lang, spansk siesta, bare i Kiev. Jeg har mange nyheter å oppdatere meg på, det skjer mye i verden om dagen, og jeg bruker tiden jeg har til det til å lese meg opp, og ta igjen.

Fra i går kom jeg meg også i gang med morgentreningene i Hydropark. Jeg våkner før de andre, før sju, og sniker meg ut for å trene noen timer med In our time fra BBC på øret. Det er en fin tid for meg, men det er med på å tulle med døgnrytmen etter flyturen og alt, med på å gjøre at jeg ikke er så ivrig som vanlig på å benytte dagen, og komme meg ut.

I går kom vi oss ut først i firetiden. Det var mama Irina som tok initiativet, vi skulle ut og bade. Hun, lille Tasja, Irina og jeg. Det var tydelig godt for henne at hun fikk dagen som hun ville. Om ettermiddagen og kvelden er det kjøligere. Da går det an å gå ut. Konemor Olia ville hvile, og fikk lov til det.

Turen gikk med buss og metro til Hydropark. Det var meldt regn og torden i noen meldinger, og mama Irina var tydelig redd noen tunge, mørke skyer som samlet seg over oss. Vi skulle ikke være lenge, i følge henne, jeg skjønte greit at ved første regndråpe var det rett hjem. Vi vestlendinger har større stayerevne, tenkte jeg.

Stakkars lille Irina fikk bade et blunk med babusjka. Hun hylte av glede, som hun alltid gjør i vannet, men det er stor frykt for at hun skal bli kald, og så er det opp og i tørre klær. Irina koste seg i sanden også, pekte på båtene og andre ting som beveget seg, og var generelt i storslag. Men hun kunne nok ikke skjønne hvorfor hun ikke fikk bade mer, når hun har badet atskillig lenger i atskillig kaldere norske vann og i nordsjøen langs jærstendene.

Mama Irina er en nesten urimelig snill svigermor med meg. Hun har det for seg at jeg blir plaget og sliten av barna, og vil gjerne liksom avlaste meg, selv om hun gjør veldig mye mer av arbeidet som er kjedelig og krevende. Jeg overtar når det blir kjekt. Her på stranden fikk jeg gå og kjøpe meg en øl eller gjøre hva jeg ville en stund, da hun skjønte det ikke ville bli regn. Jeg var ikke vanskelig å be med det.

Dagen ble avsluttet på et lite slags tivoli som er der. Irina fikk sin første tur i karusell, sittende på fanget mitt, men hun hadde det sant å si vel så kjekt da toget vi satt i stod stille, og hun kunne utforske vognene og lokomotivet som hun ville.

Kanskje ville hun hatt det kjekkere i hoppeslottet, men der mente lille Tasja på snart sju at hun kunne falle og alt slags, så i hoppeslottet hoppet Tasja alene. Lille Ira utforsket etterpå bilene og helikopteret man kunne putte mynter på, så ville det bevege seg. Dette var det kjekkeste for henne, krype opp og ned i dem, trykke på knapper og styre ratt. Det var slett ikke nødvendig å legge penger på for å få bevegelsen, det var overhodet ikke noe savn.

På vei hjem sovnet lille Ira, som hun så ofte gjør når vi glemmer henne og ikke tenker på det. Hun sart bare der på fanget til babusjka, i taxibilen, og sovnet. Jeg spiste pizzarester fra frokosten og fikk maten jeg trengte, og så var det ikke mer å gjøre denne dagen enn å sovne.

Onsdag

I dag var det Olia, Irina og jeg som tok ut, og litt tidligere. Det var også bedre vær, ned mot 25 grader, og ikke opp mot 30. Olinka vår hadde som så mange ganger før noen ærender, i en bank, og lille Ira og jeg ventet på en av de mange lekeplassene de har her. Så reiste vi led buss 55 over til Dnjeprs venstre bredd.

Der hadde vi businesslunsj på en god restaurant, den eneste på den siden av elven, så vidt jeg har funnet ut. Ellers er det stort sett kjeder, hurtigmat, burger og pizza på den siden. Olia fikk nesten en tung depresjon over seg da hun skjønte hun hadde bestilt utenlandsk hveteøl til 73 hryvnaer, i stedet for vanlig ukrainsk eller østeuropeisk til under halvparten. Med det kom måltidet opp i mot 400 hryvnaer, drøye hundrelappen, noe hun tenkte mye på utover dagen.

Det var ikke nødvendig. Det var et godt og kjekt måltid, suppe, salat og hovedrett til hver av oss, pluss øl og te for to, 130 kroner er ingenting for sånt.

Også på denne siden av elven hadde Olia ærende i bank, så lille Ira og jeg kom først til elvebredden. Vi kunne imidlertid ikke begynne bading, for Ira hadde gjort stort i bleien, og Olia hadde badebuksen min. Hun kom, fikk ordnet opp i alt, og så var det Badetid.

Nå var det badetid, og nå var det ingen begrensning hvor lenge vi kunne være uti. Ira var ustoppelig, med på ethvert sprell, svømte og plasket og hang i armene mine, det var mye mer jeg enn hun som var bekymret for at hun skulle svelge for mye av det skitne elvevannet. 

Olia er også skeptisk til lange badeseanser, så for hennes skyld forsøkte jeg å lirke Irina opp. Men det var ingen som helst til om hva barnet ville, det var uti igjen, alene eller med meg, ligge i vannet, sitte i vannet, gå så langt uti som mulig i vannet, gjøre absolutt alt mulig i vannet, fort og voldsomt. Hun parkerer alle barn i Kiev i dette. Konkurranse må komme fra andre steder i verden, steder vi ikke kjenner.

På vei hjem langs Dnjeprs venstre bredd


På vei hjem traff Olia ei venninne. Det var ganske spesielt, og helt tilfeldig. Vi tok ikke den snareste veien, gikk på en uvanlig buss, og der var hun, mens vi gikk fra holdeplassen og hjem, den ganske lange veien. Hun hadde vært elev ved språkskolen til Olia, lært italiensk, Olia har snakket en del om henne, men jeg har aldri sett henne.

Hun kansellerte straks avtalen hun hadde, og ble med oss hjem. På ukrainsk vis kjøpte hun vann selv, for ikke å belaste oss med drikke. Jeg tilbød det vi hadde, hun avslo. Men hun spiste av ploven Mama Irina hadde laget, som vanlig rikelig nok til flere. Olia og venninnen utvekslet telefonnummer og email og navn på Facebook, de opererer ikke med egne, fulle navn her, de er mer skeptiske enn oss, gir ikke fra seg personlige opplysninger så lett. Og de snakket som en foss, begge to, fulle av informasjon om alt som har skjedd alle årene de ikke har sett hverandre.

Venninnen hadde en trist historie. Mannen hennes hadde forlatt henne for ATO, som de eufemistisk kaller det her av og til, krigen i Donbass. Olias historie er den med meg.

Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

Kaldt Kiev

Welcome to Kiev, står det på ukrainsk og engelsk, på veien fra flyplassen Borispol og inn til sentrum av Kiev. Det står ikke på russisk, enda halvparten av Kievs befolkning er russiskspråklige, og den andre halvparten er de som har bodd her kortest. Det gjelder både i direkte og i en litt mer utvidet betydning. I sentrum av byen bor russiskspråklige som har vært her i generasjoner. I utkanten bor innflyttere som snakker ukrainsk. Dette er generalisering, men kan være med å forklare hvorfor jeg omtrent aldri hører ukrainsk her nede. Vi bor i sentrum, i Petsjersk, det er russiskspråklig.

Derfor er det også litt vanskelig å forstå hvorfor all tekst her nede må være på ukrainsk. Det er et språk som ikke blir brukt av mange av dem som bor her, og er i sin fulle rett til å bo her. At det også er tekst på engelsk blir sett på som en selvfølge av rike turister, som vil benytte sin velstand til å reise hvor de vil, men ikke tar seg tid eller anstrengelse for å lære det lokale språket, enn si det lokale alfabetet. Kiev er byen der det russiske riket ble grunnlagt, her er opprinnelsen. Nå er mer tekst på engelsk enn på russisk her i byen. Jeg skifter mellom å bli provosert og deprimert over det.

Å reise med Lufthansa var lurt. Hvis man bestiller reise tur retur, så blir det ikke så mye dyrere, og man slipper å spekulere i hvor mye bagasje det er verd å sjekke inn. Norwgian har begynt å ta langt over hundre kroner for bagasjen, 170, mener jeg det var. Da kan det fort være Olia og jeg bare hadde reist uten bagasje, av prinsipp, og for å spare penger. Litt mat og vin og gratis kvalitetsaviser kommer også godt med. Med Lufthansa gleder man seg til reisen, ikke bare å komme frem.

Vi kom frem midt på natten, 0140, ukrainsk tid. Det er 0040 i vår norske, og ikke så galt. Olia kommer lett i snakk med sine landsmenn og -kvinner, og fikk ordnet med felles taxi. Med det sparte vi en hundrelapp, og kom oss vel hjem. Enda det var mørke natten ventet mama-Irina med mat og vodka. Gjester skal alltid bli tatt godt i mot. Olia ville ikke ha, etter å ha spist på flyet, mens jeg alltid kan spise litt til – og gjorde det.

Det er våpenhvile i utbryterregionene Donetsk og Lugansk denne uken. De ukrainske regjeringsstyrkene erklærte det først ensidig, mens opprørsstyrkene luntet etter et par dager senere. Tross våpenhvilen er et nytt ukrainsk helikopter skutt ned, og særlig opprørsstyrkene erklærer at det fortsatt pågår kamper. Det er vanskelig å vite hva som foregår. Mange steder i disse områdene mangler det vann og strøm. Tusenvis skal være på flukt, mange til Russland, 14 000 er det offisielle tallet jeg har sett, ytterligere mange har dratt til andre og mer fredelige områder i utbryterregionene, eller til andre steder i Ukraina.

Noen tusen flyktninger er ikke så galt i et område der det bor millioner. For Ukraina er det kanskje verre at disse områdene tradisjonelt har vært den økonomiske motoren i landet. Om de ikke fungerer, går mye av Ukrainas industriproduksjon tapt. Det er også her de største forekomstene av kull og gass i Ukraina er. Dette er landets energikilde. Det er kritisk å ha det under kontroll.

Så spørs det om det er den rette løsningen å forsøke å slå ned opprørsstyrkene med militærmakt. Man kan vel være fristet til å si at skal dette lykkes, må det skje raskt og effektivt, ikke dras ut i månedsvis, sånn som nå. Det vil etterlate dype, dype sår i befolkningen, og vil gjøre det vanskelig å holde landet samlet, selv om det formelt vil være det.

Onsdagen gjorde vi ikke så mye annet enn å slappe av, og ha det godt. Vi ville sove ut etter reisen, og vi får så mye mat at det er vanskelig å gjøre noe annet. Jeg stakk så vidt ut på kvelden, og så deler av kampen Argentina – Nigeria, på TV, i en pub, der lyden fra kampen var av, og det i stedet ble spilt musikk. Argentina og Italia er mine lag i fotball, og Italia ble bittert slått ut mens vi satt i flyet nedover, så da er ikke fotball så interessant.

I morgen undertegner president Petro Porosjenko avtalen med EU, den den avsatte presidenten, Janukovitsj, forhandlet frem, men ikke ville undertegne. Det kommer ikke uten kostnader for Ukraina. Mesteparten av landets handel går fremdeles med Russland, og russerne vil ikke gi ukrainerne så gode handelsbetingelser, nå som de velger dem vekk. EU tramper også inn i områder der de skal være litt forsiktige, i Ukraina, Moldova og Georgia. I Ukraina har det allerede eksplodert, i Georgia var det også en liten krig i forbindelse med – var det roserevolisjonen? – og flørting med NATO. En russisk tvitrer fikk gjort meg oppmerksom på at alle statene som i morgen undertegner med EU, også har utbryterrepublikker støttet av Russland, men ikke anerkjent av verdenssamfunnet.

image

Barrikadene i Kievs hovedgate er løsnet litt på, men de er her fremdeles.

Det er kaldt i Kiev denne sommeren. Det gjelder mer direkte, enn i overført betydning. Det er en annen stemning her nå, enn da vi var her i mai, og i påsken. Da var det mer spent, da var man urolig for hva som ville komme. Nå virker det som om ukrainerne, i hvert fall her i Kiev, ser optimistisk på fremtiden. De har fått valgt en president folket slutter opp om. Han er anerkjent, også av Russland. I tillegg har den russiske dumaen gått bort fra vedtaket om å åpne for invasjon i Ukraina. Det ser ikke ut til at krigen vil forlate området i øst, og heller ikke der vil den utarte. Kanskje venter bedre tider.

Men været har kanskje mer rett. Det er under 15 grader, noe det aldri har vært om sommeren så lenge jeg har reist hit, problemet er alltid at det er for varmt. Nå er det kaldt. Kortbukse og t-skjorte er ikke nok. Vi må ha bukse og genser. I dag har det pøsregnet. Hele dagen, uten stans. Som en påminnelse om at virkeligheten er her. Ukrainerne kan ikke drømme seg vekk fra situasjonen de er i.

image

Godt med klær og paraply i Kiev denne sommeren. Det står ingen vakt ved barrikadeporten, men den er ikke fjernet. Byen er ennå ikke åpen og fri, som den var.

Sommeren i Kiev, 2013

(Jeg forsøkte denne gangen å dele noen av bildene med lenker til opplastede bilder på GooglePics, men det ser ikke ut til å fungere)

https://plus.google.com/photos?pid=5900362432099741522&oid=111326240268699784451

Det er kveld. Siste kvelden i Kiev, denne sommeren. Jeg sitter på balkongen. Det er allerede mørkt. Lille Tais er inne på rommet og ser tegnefilm på YouTube. Olia er et annet sted i leiligheten, med moren og søsteren (de ser TV, hun kom inn og sjekket med meg nå). Jeg er nydusjet og mett. Det er siste kvelden. Siste kvelden i en fantastisk ferie.

https://plus.google.com/photos?pid=5906116603174230050&oid=111326240268699784451

Alle somrene med Olia har vært gode. Første gangen var vi på Krim, alt var så nytt med oss. Det var spennende bare det. Året etter var vi også på Krim. Men da fikk jeg feber, og lå flat noen dager. Det var også sykdom i familien som gjorde ferien alvorlig. Så var det året vi kjøpte huset på Ganddal, og ikke hadde råd å reise på ferie. Kjekt nok for meg med en sommer i barndomshjemmet, men det kan jo ikke måle seg. I fjor var vi på Krim igjen, også en fantastisk ferie. For første gang hadde de WiFi der nede. Vi kunne sitte på kafé og drikke øl og være på nettet.

https://plus.google.com/photos?pid=5907103042136086050&oid=111326240268699784451

Årets ferie har vært noe helt eget. Det har vært en rytme som har passet meg utmerket. Jeg våkner tidlig, i god tid før Olia, og går ut på balkongen og leser et stykke Tsjekhov før solen blir for sterk, og Olia våkner. Så går jeg igjen igjen til Olia, og våkner sammen med henne.

20130801-230312.jpg

På et eller annet tidspunkt her, kommer frokosten fra moren. Alltid overdådig. Alltid varm. Alltid med en god, kald øl. Den blir fortært på balkongen, som regel sammen med Olia.

20130801-230111.jpg

Så har vi vanligvis litt dødtid. Noen ganger venter jeg til tolv med å gå ut, så jeg får med meg en businesslunsj, noen ganger går jeg tidligere. Noen ganger vil Olia være med, noen ganger går jeg alene. Om det er nødvendig å vente, leser jeg litt, eller skriver litt, eller lar tiden gå av seg selv.

20130801-230332.jpg

Dagens mest faste punkt er Hydropark. Dit går jeg nesten hver dag, utenom når jeg har gangsperr i armene, eller Olia og jeg går ut sammen, og det blir for sent. Det er selvsagt kjekkest når Olia er med. Da har vi romantiske turer, også Olia har ingenting i mot å gå langt til fots, selv om hun også har et nostalgisk forhold til Kievs transportsystem, og benytter seg av det, der det er praktisk.

https://plus.google.com/photos?pid=5902388294168381410&oid=111326240268699784451

De gangene jeg går alene, eller når Olia og jeg skiller lag, setter jeg på et foredrag, og får litt intellektuell føde mens jeg går. Så er jeg timevis i treningsanlegget, Katsjalka, som jeg nå har funnet ut at det heter, og veksler det med litt bading. Om jeg har lyst på en øl, koster det 10 kr for en halvliter. Det er gode dager.

Hjem igjen kommer jeg om ettermiddagen, eller kvelden, alt etter når jeg har kommet meg ut, og hvilken løype jeg har valgt å ta. Noen ganger tar jeg store omveier, for å få sett mer av byen, være steder jeg ikke er så ofte, variere litt, og høre mer foredrag.

Uansett er det en rask dusj når jeg kommer hjem. Middagen er alltid klar, og består alltid av suppe, og så godt som alltid av en rett til. Mange ganger klarer jeg ikke spise begge, bare suppen krever sin mann, selv etter en nesten full dag med forskjellig mosjon, og jeg noen ganger ikke har spist siden frokost. Suppen er så kraftig og blir servert i en slik mengde at det kan være vanskelig å tro det er meningen man skal spise hele. Og så er det rett nummer to, mektig og rikelig den også. Det blir gjerne til at jeg spiser mer av den senere på kvelden.

20130801-230408.jpg

Olia er også med og spiser. Men hun har betydelig mindre porsjoner, og blir mye raskere ferdig. Så er hun trøtt, og vil hvile. Det pleier å bli til at jeg må sitte alene med suppen. Men da finner jeg frem nettbrettet med digital avis, og får fulgt med på nyhetene i Norge.

Etterpå er det lang kveld. Jeg kan lese Dostojevskij, sjekke nettet, skrive litt, være med Olia, eller alt sammen i en fin blanding. Klokken elleve pleier vi være trøtte, Olia før meg, og så går lyset av. Det passer godt, så vil jeg våkne uthvilt til morgengry og en ny, fin dag.

Dette er hverdagen. Sånn har vi hatt det i fem uker. Det er rom for utflukter, variasjoner, Olia og jeg går og leker oss hele dagen. Noen dager er det russisk prazdnik. Det meste er dekket på bloggen.

Vi har også spart mange penger ved å tilbringe ferien på denne måten. Så fin ferie, og ikke dyrere enn å være hjemme i Norge. Vi føler vi kan Skeie ut, være råflotte, men når Olia og jeg er råflotte, er det ikke i nærheten av hva som regnes å være råflott i Norge. Men vi har ikke manglet noen ting, ikke i det hele tatt.

For meg har det vært veldig fint denne vekslingen mellom å få være med meg selv, og å være med Olia. Jeg liker de stundene der jeg sitter på balkongen i mine egne tanker, fordypet i mine egne prosjekt. Jeg liker å gå og lytte til foredragene jeg har fått lastet ned. Jeg liker treningen i Hydropark, der jeg også får god tid til å tenke og å legge planer. Og så liker jeg å komme hjem til all maten som er der. Det er en for meg veldig fin balanse mellom rikelig med mosjon og rikelig med mat og drikke.

Så er jo Olia der på toppen. Skjønn og uforklarlig, sprudlende og herlig, et eventyr som kler det livet jeg ønsker å leve. Dette har vært en av de aller beste sommerne jeg har hatt. Og så er det ingenting spesielt med den, ingenting som ikke lett kan gjentas. Jeg har bare vært med min kjære kone og besøkt familien hennes.

Ingen vår i 2013

Så kom sommeren. Den var helt uten forvarsel i år, våren prøvde seg ikke så mye som en dag. Vi gikk like fra vinter til sommer. Det eksploderte i grønt og sommerfarger. Plutselig var fuglene og humlene og biene overalt. Lyd og lukt og farge er sommer. Og det er varmt og godt. Fra tidlig morgen til sene kvelden kan vi sitte på terrassen, folk i lette antrekk er overalt. Det er sommer. Det er plutselig blitt sommer.

Vi reiste ut til Orrestranden i dag. Det var ingenting som gjorde det vanskelig å gå i kortbukse, det var sol og varmt. Men sjøen minner oss om vinteren som har vært. Den var iskald. Vi pleier alltid starte badesesongen i påsken. I år var sjøen påskekald i pinsen. Det har vært en eksepsjonelt kald og tørr mars, april og tidlig mai. Og så løsnet det bare plutselig, 18. Mai, med temperaturer og vær som vi har det i juni og juli og august når alt fungerer.

Planter og insekter har reagert øyeblikkeligelig. Sjelden er «spretter ut» et mer dekkende uttrykk for hva som skjer med knoppene. Det går så fort, plommetreet vårt har blomstret – om ikke i løpet av dagen, så i løpet av pinsen, det er to dager. Trærne stod nakne som var det vinter. Gresset var brunt og dødt.

Så plutselig er det grønt og friskt og levende overalt. Det var dårlig gjort av årstidene å snyte oss for våren. Men vi har fått en overveldende start på sommeren. Planter og insekter griper sjansen når den er der. Det bør vi mennesker også gjøre.

20130519-222656.jpg

Tullipaner er mine favorittblomster. Samme hvor avslappet vi behandler dem, blomstrer de og sprer seg.

20130519-222709.jpg

Jeg er også blitt meget glad i plommetreet. Til alle årets tider. Om våren når det blomstrer, og om høsten når det er plommer i det.

Feil vi har gjort her nede

Denne posten ville hatt større virkning om den var skrevet etter de par første dagene her nede på Krim, da konsentrasjonen av feil vi gjorde var mer imponerende. De ble alle sammen gjort der vi bor, alle sammen påpekt av gamle Barin, og alle pinlige for oss. Etter den tredje gjensto nesten å bevise at vi ikke er mindre begavede, og er i stand til å fungere normalt.

Først gjaldt det matlaging. Det er sånt som skjer. Vi hadde kjøpt en kylling, rettere sagt hadde jeg kjøpt den, og jeg hadde kjøpt den fordi den på forhånd var krydret. Kanskje skulle vi sett et problem komme, siden vi ikke hadde stekeovn. Men dette problemet så ikke vi, i hvert fall ikke jeg. Jeg tenkte den kunne stekes i stekepannen.

Så da jeg kom hjem en kveld jeg hadde vært ute litt på egen hånd, kjente jeg en meget sterk lukt allerede fra jeg kom inn porten. Dette er flere titalls meter og rundt mange hjørner og gjennom vegg til kjøkkenet vårt. Alle som bodde i komplekset må ha kjent denne lukten. Og jeg hørte gamlefar forklare en av beboerne at det var noen som stekte kylling. Det overrasket, men burde ikke gjøre det, at dette var Olia. Gamle Barin spøkte i dagevis, om vi ikke hadde litt mer kylling å steke.

Neste feil var litt mer brysom, for den kunne fått konsekvenser. Noe den heldigvis ikke fikk. Det var en kveld Olia og jeg hadde vært ute sjeldent lenge, til like over elleve. Vi hadde vært og spist og drukket noen øl på en WiFi-restaurant. Porten var låst og alt var stille da vi kom. Vi hadde nøkkel, så vi kunne låse opp og liste oss inn. Jeg husker jeg tenkte det var viktig å låse porten igjen. Dette er Ukraina, Krim, det er metallporter overalt, ingen vinduer å knuse, man skal være svært målrettet, veltrent og godt utstyrt for å kunne klatre over eller på annen måte bryte seg inn noe sted nattestid. Dette gjelder så lenge døren er låst, selvsagt. Så jeg låste.

Neste dag var imidlertid gamle Barin ivrig etter å snakke med oss. Jeg våkner alltid lenge før Olia, og starter frokosten eller sitter og leser litt, mens jeg venter på Olia eller koser meg uten å vente. Og selv om jeg skjønner russisk, et det greit Olia er våken og er der når jeg skal ta imot kompliserte beskjeder. Nå var det et eller annet med låsen, mange ord, og en del jeg ikke skjønte. Det gikk visst i at vi hadde latt døren stå åpen i natt, kunne Olia også fortelle, når hun etter hvert kom til. Det kunne vanskelig stemme. Jeg husket jo tydelig jeg hadde tenkt vi måtte låse.

Siden gikk vi bort og sjekket hva som hadde hendt. Riktignok hadde vi låst, men uten å lukke døren skikkelig igjen. Vi hadde altså låst i løse luften, så det var bare å skyve døren opp for den som ville inn. Heldigvis gikk det bra.

Nå tenkte jeg vi fikk oppføre oss. Vi har mye godvilje å trekke på fra det gamle ekteparet vi bor hos, men det er alltid greiere å bygge seg opp mer, enn å tære på det.

Det skulle imidlertid ikke gå mer enn en dag. Så ble det vannmangel. Det skjer av og til her på Krim. Om enn det kan regne kraftig, blir ikke vannet samlet godt opp i elver eller innsjøer, og det lille som er blir ikke godt utnyttet i det gamle og slitte vannløpssystemet. De fleste her gjør som i Sovjettiden, sikrer seg selv med det som mangler. Varmtvann finnes ikke om sommeren, men husene har satt opp en svart, stor metalldunk på taket. Den er fylt med vann som varmes godt opp i solen. Kaldtvannsbeholdere finnes også. Og der det virkelig er problemer, står bøtter, kar og flasker ferdig fylt opp, skulle det knipe.

I Alusjta pleier det ikke knipe, i hvert fall ikke der vi bor. Men plutselig en dag var vannet vekk her også. Olia ble kvinnelig urolig, som jeg har skrevet litt om i en tidligere post. Det er ikke kjekt å våkne om morgenen, og så er det ikke vann å vaske seg i. Det er heller ikke vann å spyle toalettet med, eller til å ta oppvasken. Det er i det hele tatt et stort problem.

Heldigvis fant Olia en femliters dunk med vann stående, så vi fikk tatt det nødvendigste før vi reiste på stranden.

Da vi kom tilbake ville Barin snakke med oss igjen. Vi hadde latt vannet renne. Det vil si, da vi hadde sjekket om vannet virket, og konstatert at det gjorde det ikke, så hadde vi ikke skrudd skikkelig igjen etterpå.

Dermed hadde litervis med vann rent bokstavlig talt rett i vasken. Utilgivelig, men vi ble tilgitt likevel.

Siden har vi ikke gjort noen feil å snakke om. Vi gjorde unna alt i starten.

Ingen bading i juli

For en underlig sommer det har vært. For første gang på årevis har jeg ikke vært i utlandet. Jeg har ikke engang vært på ferie, om da ikke tilværelsen i min mors hus som jeg i morgen kjøper kan kalles ferie. For første gang i praktisk talt hele mitt liv har jeg gått gjennom hele juli uten å bade. Det har vært en underlig sommer.

Jeg kommer ikke til å miste badekraften. Jeg badet i april, mai og juni, og skal bade i august, september og oktober. Det kommer ikke til å bli flere somre hvor jeg ikke bader i juli, samme hvor jeg kommer til å tilbringe dem. Det er unntaksår i år.

Tiden har daffet forbi. Det har vært lange måltider. Jeg har brukt litt tid på å få orden på huskjøpet, å få ordnet papirene og finansieringen. Jeg har jobbet litt i hagen og i gårdsrommet, jeg har jogget litt i terrenget rundt her.

Men skogstjernene som ligger rundt her frister ikke å bade i, uansett temperaturen i dem. Den gangen jeg var ved sjøen for å kunne bade, var den fylt av brennmaneter. Siden Olia stort sett er på jobb hele dagene, har det ikke falt seg naturlig for oss å dra på langtur.

For et par somre siden var jeg på Krim, og tilbrakte hele juli uten å være på internett. Det frister til gjentakelse. Men det vil ikke bli flere somre uten lang ferie. Og om det faller seg slik at det ikke lar seg gjøre å reise utenlands, skal det i alle fall måtte bli noen skikkelige turer i det norske sommerfjellet. Og bading skal det bli, hver måned mellom påske og høstferie. Det er det minste man kan forlange av en levende vestlending.

Det er unntaksår i år. Det har vært verdt forsakelsene. I morgen overtar vi offisielt huset. Vi gjør et skikkelig økonomisk løft for å få det til, men kommer til å bo lykkelige her resten av livet når det nå har gått i orden. Det har vært en svært fredelig og svært lykkelig sommer for meg. Og det vil den fortsette å være til den om en god stund er over.Blomster, Edderkopp