Sommeren 2017

Så har vi funnet roen hjemme. I dag virket kaffemaskinen. Vi fikk lagt litt provosoriske planker i oppkjørselen – på uzbeksk vis – kalte kona det, artig ukorrekt, og vi fikk kjørt ut og handlet skikkelig med mat. Til middag laget hun en georgisk inspirert rett, med hint av Kiev, og vår lille Irina var sitt gamle jeg igjen, blid og fornøyd, og full av innfall. Det var i det hele tatt en god dag.

Men det kommer ikke opp mot sommerferien vi hadde. Den var makeløs. Jeg har skrevet rikelig om det allerede, med tema hvordan det har vært så barnevennlig, hvor lett det har vært for Irina å finne andre barn å utvikle seg med. Jeg har skrevet om alle mulighetene vi har hatt, alle strendene langs elven vi kan reise til, alle lekeplassene rundt omkring, Kievs fremragende transportsystem, med hyppige og billige avganger. Jeg har skrevet om all maten vi har spist, om ølet og kaffen. Det har vært for oss alle, Ira, Olia og meg.

Selvsagt har det sammenheng med at vi lever der nede på norske lønninger. Det gjør at alt vi benytter oss av, føles gratis. Vi hadde ikke oppført oss stort annerledes, om vi bare kunne forsyne oss av alle tilbudene. Leker, drikke og søtsaker til Irina koster 10 – 20 kroner, eller mindre, aktiviteter aldri mer enn en tier. Vi tre spiser helt utmerket for en hundrelapp. Vi lever billigere der nede, enn hjemme i Norge. Ganske atypisk for hvordan det pleier være på ferie.

Det har også sammenheng med at vi alle har hatt fri, og har kunnet gjøre som vi vil. Olia har hatt mange forpliktelser, men de er selvpålagt, og kan til en viss grad sammenlignes med mine «forpliktelser» med trening og gloselæring. Hun har ikke vært nødt til å kjøpe alle de tingene hun har kjøpt, styre sånn med å finne gode tilbud på nettet, reise langt for å hente dem. Hun har heller ikke vært nødt til å arbeide på datsjaen, selv om arbeidet hun har gjort der, vil gi oss gleder en gang i fremtiden. Dog skal det sies at vi har det så fint i Kiev, at vi strengt tatt ikke trenger noen datsja. Når det er sagt, er jeg veldig glad for at vi har én, og det er jeg som pleier være mest i mot de gangene det kommer opp om vi kanskje bare skal selge den. Her er det imidlertid Olia som bestemmer, jeg legger meg ikke så mye opp i det.

Kiev er en fantastisk by når man har fri og har penger. For de som bor der, og jobber der, gjennom hele året, er det selvfølgelig en helt annen historie. Det er svært krevende, lange arbeidsdager, lite lønn, og mye kreativitet for å få det til å gå rundt. De fleste skjuler det godt, hvor ille det står til. Kommer man uvitende til byen, kan man lett tro man kommer til en middels europeisk storby, med grei levestandard. Etter valutafallet har ukrainerne de laveste lønningene i Europa. Det føles så billig for oss nordmenn, fordi arbeidskraft i Ukraina praktisk talt ikke koster noen ting.

Desto mer bemerkelsesverdig er det at – stort sett – alle er så blide og imøtekommende. I hvert fall er de det med meg og Irina. For et skjønt barn som Irina, er det ikke så rart, og en eksotisk kar fra Norge, som har tatt seg bryet med å lære russisk, det vekker nysgjerrighet hos dem. Men de er hyggelige med oss lenge før de skjønner hvor vi er fra. Og med Olia pleier det altså å ende med utveksling av telefonnummer, eller annen kontaktinformasjon. Bak dette ligger det nok kanskje litt nysgjerrighet om det å utvandre til Europa, men også tror jeg litt nedarvede instinkter om at i en tøff verden gjelder det å ha kontakter som kan hjelpe når det kniper. Også Olia har dette instinktet. Hun har en gartner, en snekker, en altmuligmann, og med andre kvaliteter, også det at de bare er flinke til å bla-bla, som hun kaller det.

I Norge venter nå arbeidslivet, med forpliktelser om dagene. Det er et helt annet liv enn det vi lever der nede, men sammenligningen er litt urettferdig. Når vi er i Kiev har vi alltid fri, er alltid utømmelig rike, kan alltid gjøre som vi vil, og har ikke noen forpliktelser overfor noen. I Norge er vi i hverdagen, må tenke litt økonomisk, og har forpliktelser både her og der. Olia sa det på vei hjem, at vi gjør det lurt i å jobbe i Norge og feriere i Ukraina, altså reise fra høykostland til et lavkostland. Da hadde hun nettopp snakket med en venninne, som skulle feriere fra Ukraina til Italia, altså motsatt. Det er ganske annerledes.

Så vi er privilligerte med lange ferier, og gratis sted å bo i en by og en kultur vi kjenner veldig, veldig godt. Både Olia, Ira og jeg føler oss helt hjemme der borte, behersker språket og alle vanskeligheter og utfordringer Kiev har å by på, det er veldig lett for oss å få mye ut av det. Og selv om det er dumt at ferien er slutt, tiden går, vi blir eldre og barn vokser opp (som en innfødt så flott formulerte det), så vet vi at vi benyttet tiden vi hadde der nede helt maksimalt. Og minnene er også tatt vare på, gjennom utallige bilder, gode samtaler, og til og med denne bloggen.

Takk.

Reklamer

Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.