Solnysjko

I dag var den første fullt og helt vellykkede dagen for Olia og meg her nede i Eupatoria. Vi reiste ut på badetur til en langstrand 20 minutter utenfor byen. Posten skal handle om hvordan det var.

På stasjonen – eller plattformen – i Solniskij, med skiltet som sier hvor vi er.

Siden første dag vi kom hit, har Olia snakket om denne stranden, hvor man kan se kilometervis til begge sider, og se bare sandstrand og ikke et menneske. Det første er sant, det andre ikke. I dag fikk vi endelig reist dit.

Jeg på vei ombord i elektrisjkaen i Eupatoria.

Solnysjko er ikke en by og ikke et tettsted. Det er ikke engang en stasjonsby, eller stasjon. Det er en plattform. Rundt her er det ingen som bor, men stranden ligger milevis og hvit, og er en av de vakreste på hele Krim. Man kan jo ikke akkurat kalle det noen uoppdaget perle, for alle som reiser inn til byen må være klar over at den ligger der. Den er synlig ved innreise både med tog og med buss, og andre måter er det ikke å reise inn til Eupatoria på. Foreløpig er det imidlertid få som tar seg bryet med å reise de 20 minuttene det tar for å komme dit. Dermed er stedet heller ikke ødelagt av et utall boder og påfunn, og alle mulige slags ideer for å selge deg ting. Olia sa at det finnes ikke noe der i det hele tatt, og at vi måtte ta med oss alt som niste. Men i det tok hun feil, for to småkiosker var det, og en stor, flott kafe, der det ikke satt et eneste menneske så langt vi kunne se og så lenge vi var der.

Jeg er glad og fornøyd på perrongen i Solnysjko

Russerne har dette systemet de kaller «Elektrisjka», som er en form for lokaltog, men det går så sakte at det fortjener liksom ikke helt den stolte betegnelsen «tog». Man sitter på trebenker, langs de travle rutene blir de aldeles overfylte, og de putler seg fremover til destinasjonene litt saktere enn andre fremkomstmidler. Fra Eupatoria til Sevastopol tar elektrisjkaen cirka to timer, og den går også noe sånt som annenhver time. Prisen er 10-15 kroner, og mindre for kortere turer. Solnysjko ligger 20 minutter langs ruten fra Eupatoria, og kostet omlag 15 kroner for Olia og meg tur retur. Vår elektrisjka gikk 0930 om morgenen, rutetidene henger greit der de selger billetter, og det blir aldri fullt. Det er alltid plass til flere. Og generelt er det på disse turene svært godt med plass, selv nå midt på sommeren.

Jeg i elektrisjka med god plass

Det er en flott tur. På høyre side ligger havet, på venstre side småvann og våtmarker med rikt dyreliv. Det er nesten som man kommer frem for tidlig.

Stedet inneholdt ikke den øde sandstranden jeg hadde forestilt meg. Her var først og fremst campingturister, på rekke og rad, kjennetegnet av flotte biler og til dels ganske flotte telt også. Jeg lurte litt på hva slags mennesker dette er, som har råd til å kjøpe slike biler, men likevel vil ligge i telt et sted som overhodet ikke er laget for campingliv, og hvor toalett og vannforsyninger ikke akkurat er noe det finnes en opplagt løsning på.

Et russisk reklameskilt i den lille plattformbyen Solnysjko.

Olia og jeg gikk et lite stykke for å komme til en av de gamle betongkonstruksjonene fra Sovjettiden. De er fryktelige inngrep i naturen, men det går an å stupe fra dem, så mitt forhold til dem er ganske ambivalent. Stedet vi fant hadde også litt naturlig stein, og til og med en liten slags krok hvor Olia og jeg kunne være for oss selv.

Nedenfor denne vakre bussen var det vi fant plassen vår.

Akkurat det siste der kan forresten strykes. Det blåste litt denne dagen, fralandsvind, og det var også litt overflatestrøm utover fra land. For svømmedyktige var både vinden og strømmen helt ufarlig, helt umerkelig, men for luftmadrasser kunne det bli kritisk. Allerede da vi kom var det en luftmadrass som hadde det ganske kritisk. Den var allerede så langt ute at det var vanskelig å se at det var en luftmadrass, og den fløt videre utover, med en svømmedyktig mann på slep. Olia hører til den type mennesker som tar affære når det skjer noe som strengt tatt ikke skal skje, som kan være farlig, eller utvikle seg til å bli farlig. Vi kunne se vinden av og til ta tak i madrassen, og blåse den utover. Og den stabukken av en svømmer gav seg ikke, og svømte også utover.

Slik ser det ut. Vi lå på plassen like under. Fra betongklossen lengst ute går det an å stupe.

Til slutt reagerte Olia resolutt. Denne mannen kunne få problemer med å svømme tilbake. Olia er gammel mestersvømmer fra Kiev, og brukte teknikken ikke til å svømme ut etter ham, men til å svømme lynfort bort til andre som hadde luftmadrass hun kunne låne for å sette etter ham. De første hun spurte ville åpenbart ikke låne bort luftmadrassen for noe så uviktig som å redde menneskeliv, kanskje var jo ikke svømmeren en gang i fare, så Olia måtte videre for å finne luftmadrass å låne. Dermed forsvant hun.

Olia, mens hun fortsatt er noenlunde under kontroll.

I mellomtiden kom en gruppe uvirkelige mennesker ned til plassen vår. Det var fire stykker, en mann og tre jenter, og de kom altså ned til den lille pletten som omtrent var helt dekket av pleddet vårt. De fikk likevel presset seg ved siden av, og dermed var idyllen vår avbrutt. Jeg kunne ikke be dem flytte seg på russisk, og Olia var altså ute og reddet mennesket i stedet for luftmadrassen.

Hvem skulle trodd at det på denne vesle flekken var plass til flere?

Etter en stund så jeg en vakker kvinne på en liten luftmadrass padle innover. Jeg tenkte det kunne være Olia. Og da hun kjeftet på en slik motorsykkelbåtkjører som kjørte litt for nærme land, så var jeg helt sikker. Sånn gjør bare hun. Og det var så avgjort henne. Hun kunne fortelle at det var en annen også som hadde lagt ut på luftmadrass etter stakkaren som jaktet på den nå tapte luftmadrassen. De hadde sammen tilbudt ham sine madrasser, men etter at han hadde hvilt litt, kunne han ikke få seg til å ligge på madrass, mens Olia som var kvinne, skulle svømme. Dermed svømte han selv inn til land. Mennesker i fare er i litt mindre fare når Olia er i nærheten.

Slik ser det ut bortover. Olia selvsagt i forgrunnen.

Etter enda en liten stund gikk også de merkelige folkene som hadde presset seg inn på plassen vår, enda resten av stranden må betegnes som svært ledig, og Olia og jeg fikk pletten vår for oss selv. Det var helt herlig. Endelig kunne vi bade skikkelig. Og vi kunne også være rimelig trygge på tingene våre inne på land.

Jeg demonstrerer hvordan man bader skikkelig på Krim.

De gamle Sovjetrusserne har det med å lage moloer av betong langt ut i vannet. Hensikten med dem er ofte uklar, og stygt er det, men det har gjerne den fordel at man kan stupe fra dem. Og akkurat her i Solnysjko var det laget seg slik at det ble et veldig flott stupested. Det var rett og slett en herlig strand, og et ideelt sted Olia og jeg fant på denne vår siste dag i Eupatoria.

Litt forfriskninger måtte selvfølgelig til før en krevende hjemreise.

Vi skulle gjerne vært der lenger, i alle fall jeg. Men både solen og elektrisjkaen satte grenser for hvor lenge vi kunne være der. Jeg er ennå ikke klar for en full dag under full sol på en sydens sandstrand, så mot slutten av dagen var jeg på god vei til å bli brent utsatte steder. Og vi beregnet det fryktelig feil når elektrisjkaen skulle gå. Jeg hadde skrevet ned tidene for Olia, og vi skulle satse på det som det var skrevet 1607 på. Vi tenkte det ville være i Eupatoria 1607, og om vi var på stasjonen i Solnysjko sånn litt mer enn 20 minutter før, så ville dette gå veldig fint. Problemet var selvsagt at 1607 ikke var tiden for ankomst Eupatoria, men avgang fra Sevastopol. Det betydde kort sagt noen timers venting.

Slik ser Olia ut når hun venter på lokaltog. Hun ser ganske tålmodig ut.

Som alltid kommer Olia i snakk med enhver som befinner seg rundt henne, særlig russere og ukrainere, og denne gangen var intet unntak. En litt sparsomt utseende ung mann eller gammel ungdom kom spaserende mot oss for å forhøre seg om når toget gikk, akkurat litt for sent til at vi rakk å spørre ham først. Han snakket veldig urent russisk, slukte ord, og var ikke den som virket til å ha mest utdannelse. Til Olia kunne han imidlertid fortelle at han eide ganske så mange mål jord her på Krim, og han hadde sine planer om hva han skulle gjøre med den. Enten har vi en situasjon der skinnet bedrar, eller så lyver han. Olia og han utvekslet i alle fall mail, om hans tjenester en gang skulle kunne falle inn under Olias mange businessplaner.

Endelig kommer elektrisjkaen. O' hvilken glede.

Til slutt kom endelig toget. Og til slutt og endelig betyr her litt over klokken seks, altså to og en halv time etter at vi hadde gjort oss klar til å vente i den stekende varmen. Jeg hadde benyttet tiden til enda et raskt bad, og ble straffet av kroppen min som gjennom huden sa at nå fikk det være nok. Brent, stekt og kokt kunne jeg endelig sette meg på toget, lukke øynene, og reise hjem.

Hjemreise.