Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.

Advertisements

Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.