Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. «I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,» var det bare å si.

Fuglebrett

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller «Svinasteik», som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden – og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer.
Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet «Skårere», et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 Og kvelden ble avsluttet med Scrabble.

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.

En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Julefeiring på Lundegeilen

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet «Einar Salen», som var min far. Det ble en annerledes jul.

Einar Salen (1948-2008)

I går døde min far. Det er den tyngste meldingen jeg har fått i mitt liv.

Jeg er av dem som pleier å skrive for å dyrke gleden og bearbeide sorgen. Nå har jeg behov for det siste.

Jeg hadde ikke engang kommet inn døren hjemme i Bergen, før min søster Tone ringte med den forferdelige nyheten. Det var uventet, far hadde ingen sykedager og hadde aldri vært innlagt på sykehus. Han var på jobb samme dag som han døde. Jeg fløy fra København til Bergen samtidig som hjertet hans stanset. Jeg kom til Bergen full av planer om hva jeg skulle gjøre, og med fullt av ting jeg gledet meg til. På et øyeblikk var alt forandret.

I alvorlige saker som dette er det best å skrive enkelt. Det er forferdelig tungt for oss. Vi var alle sammen umåtelig glade i ham, og han betydde så mye som en umistelig far og ektemann, bestefar og alt det andre han var, kan gjøre.

For meg er det en trøst at han hadde veldig gode dager like til det aller siste. Døden som kom så brått, gjorde den smertefri for ham. Men denne trøsten er ikke så mye verdt i forhold til det uutholdelige savnet.

Far likte ikke så godt det som var vanskelig. Derfor snakket han aldri med oss om at han hadde et svakt hjerte, og at det kom til å stanse en gang. Han nevnte det kanskje, men aldri sånn at det var grunn for oss å bli bekymret. Vi så ham som regel frisk og aktiv, og når han sa han måtte ta det roligere nå enn før, tenkte vi at det var noe som fulgte naturlig med det at han ble eldre. I hvert fall gjorde jeg det. Mor visste imidlertid mer, og det er godt, slik at hun ikke fikk dette helt uforberedt. Det var noe de hadde snakket om at dette kunne skje en gang.

Jeg reiste selvfølgelig hjem i dag med morgenflyet. Det som pleier å være så koselig er nå fryktelig tøft. Dette har vært en knallhard dag. Samtidig er jeg glad for at jeg nettopp nå for to helger siden var en ekstra gang hjemme i forbindelse med at jeg hentet visumet mitt. Da var far helt som før, helt som vanlig. Det var gode frokoster og måltider, vi snakket om det vi pleier å snakke om, så på TV og på fotballkamper, og fikk til og med tatt noen slag backgammon. Det er et gildt siste minne for meg. Det er det samme med at jeg også i år avsluttet ferien min med en uke i Casa Salen i Spania, med far og mor. Det var spesielt kjekt i år, som det hvert eneste år har vært spesielt kjekt. Og det forresten om vi har vært i Spania, eller samme hvor vi har vært. Far betydde svært, svært mye for meg.

Jeg vil ikke ha noe fotografi i denne posten her. Da vil alle som kjente ham bare begynne å gråte og ha det fælt, stikk i strid med hvordan han ønsket at vi alle skulle ha det. Han ønsket at vi skulle ha det bare bra, og slett ikke bare fælt. Og akkurat nå i denne posten her, vil det i alle fall for meg bli for mye å se et bilde i tillegg. Han var jo så pen og levende på alle bilder vi har av ham.

Jeg vil imidlertid skrive et lite bilde fra ferien får i sommer. Det var mor og far og jeg som badet på en av strendene i Torrevieja. I sjøen her var det en stein, og far som alltid likte en konkurranse, ville som vanlig ha konkurransen om å stå på steinen med hendene foldet over vannet, og den som ble tatt av bølgene, tapte. Mor ble også overtalt til å bli med, og så stod vi der. Mor er ikke så nøye på konkurranser, så hun ble vanligvis skyllet bort mens far og jeg stod og lo. Men den ene gangen tapte også far. Da kom det en bølge som gjorde at han mistet balansen, og begynte å flyte bakover, mens han hele tiden febrilsk forsøkte å holde hendene i kryss og føtttene på steinen. Sånn har han nå flytt bort også fra selve livet.

Å, far ville nok ikke likt så godt at jeg skrev noe trist om ham og satt og var lei meg. Men det er ikke så lett når han går hen og dør fra oss.

Dog er det jo slik at når vi tvinger oss til fornuft, så ser vi jo at den aldeles uuholdelige smerten, nettopp er et uuttrykk for at vi hadde det så godt sammen. Minnene er bare blitt desto mer dyrebare for oss. De er blitt like umistelige som ham, men i motsetning til ham, kommer vi ikke til å miste dem. De skal vi ha for evig og så lenge vi lever. Og det er jo noe vi kan godta og være enig i, i denne situasjonen hvor alt bare er uvirkelig og helt feil.

Takk for alle gode år, alle gode stunder, alt som var, for deg, for alle turer, ferier, spill og konkurranser, samtaler (det var forresten ikke hans styrke, men en spøk som dette likte han godt!), oppdragelsen, jul og påske og høytider, for alt som var så kjært for oss og særlig for meg, for alt, for deg, ja, jeg takker for deg og for alle gode stunder vi hadde, og du hadde med alle. Og samme hvor mye jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på en eneste stund, som ikke var god. Takk.