Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

Brexit

Jeg ble helt satt ut i dag over at folkeavstemningen i Storbritannia endte med leave. De vil forlate EU. Det skaker unionen i grunvollene, og det er ikke sikkert den vil bestå som vi kjenner den eller hva som nå vil komme ut av det. Jeg våknet halv seks i dag morges, og har stort sett hørt på nyheter hele dagen, nesten lammet fra å gjøre noe annet. Ingen kan helt forklare hva som skjedde, eller si noe fornuftig om hva som nå må gjøres i EU og i Storbritannia. Meningene spriker, og det ser ut til å ville bli vanskelig å samles om noe. Hva som er klart er at David Cameron gir seg som statsminister i Storbritannia, og at statsledere og toppolitikere på kontinentet vanskelig kan skjule sin irritasjon over at denne folkeavstemningen ble hold, og at resultatet ble som det ble.

Avisen Guardian er en av dem som har en fin gjennomgang over hvorfor denne avstemningen ble holdt. Det var Cameron som ville stanse trusselen fra UKIP, United kingdom independence party, og som ville legge diskusjonen om Storbritannias plass i Europa død innenfor sitt eget parti, de konservative. Til det første var argumentet at det ikke var nødvendig å stemme på UKIP, Cameron ville uansett holde folkeavstemning, noe mer ville ikke UKIP kunne få til. Til det andre var argumentet at så fort en folkeavstemning ble holdt, ville det ikke være noe å diskutere, Storbritannia ville bli værende i EU i overskuelig fremtid. Planen var aldri at folket i Storbritannia skulle si Nei.

Det ødelegger Camerons ettermæle. BBC World Service var bra på dette i dag morges. David Cameron så for seg en rolle der han ville bli husket som en av de mest undervurderte britiske statsministere i etterkrigstiden, han som sørget for å holde Skottland inne i United Kingdom og vinne rent flertall med de konservative (i valget 2015), og nå skulle han holde Storbritannia i EU og avslutte en ødeleggende diskusjon der, pluss få en god avtale med den samme unionen, siden kontinentet måtte gi litt for at folket i Storbritannia skulle stemme ja. Gamblingen med folkeavstemningen i Skottland holdt, trekket med å love folkeavstemning før valget i fjor holdt UKIP langt unna reell makt, men nå raste altså hele prosjektet ned med at folket stemte NEI og Cameron må forlate sin post som en politisk fiasko.

Advarslene var mildt sagt mange på forhånd. Barack Obama i USA sa Storbritannia ved et nei ville stille sist i køen når nye handelsavtaler skulle forhandels, Donald Tusk i EU sa vel noe sånt som at et nei ville innebære slutten på Europa og sivilisasjonen, eller noe sånt, det internasjonale pengefondet (IMF) uttalte at det ville bety en varig svekkelse av britisk økonomi om det ble nei. Det samme sier så godt som en samlet økonomisk elite, om det er akademikere eller økonomiske aktører, finansfolk og businessmenn. Det var ikke måte på. Kanskje ble alle advarslene sin egen fiende, som om makten ville true folket til lydighet. Obama var for eksempel raskt ute etterpå med å si at forholdet mellom USA og Storbritannia ville bli som før. En kommentator på BBC newsour extra (tror jeg det var, eller vanlig Newsour) mente at EU drev med bullying, at det var sånn som mafiaen holder på, at om dette skulle være argumentet, var det like godt det ble nei.

Det er en grunn for at akademikere og folk med utdannelse overveldende stemte for at Storbritannia skulle bli. Argumentene for det er best. Det er tryggest, systemet fungerer rimelig bra, og problemene som er kan håndteres innenfra. Hva Storbritannia får ved å være med, som tilgang på EUs åpne og frie marked, oppveier problemene som følger med, for eksempel at de er med på fri flyt av mennesker også. Det er et argument som mye blir brukt, og er et tema også i Svetis sitt forhold til EU, de vil være med på det åpne markedet, men kvir seg for den frie flyten av mennesker, eller arbeidskraft.

Likevel sa altså folket Nei, og de sa det ganske klart og tydelig. Noen mener det skyldes fremmedfrykt, at det er et tegn på høyrekreftenes fremmarsj over hele Europa, andre at det skyldes mangelen på demokrati i EU, at det har blitt et nyliberalt teknokrati, at det meste skjer langt over hodene på folk. Symptomatisk er at det stort sett er folk som selv er for som forklarer hvorfor det ble nei, kommentariatet i mediene er selvfølgelig folk med utdannelse, folk som i hvert fall er i nærheten av å forstå det komplekse systemet EU er blitt. Kanskje har de også mistet litt av kontakten med folket, med grasroten som det heter i Norge, slik EU-eliten åpenbart har gjort det?

Jeg personlig mener det har litt med den nye medievirkeligheten å gjøre. På Facebook er det lettere å spre frykt og formidle enkle budskap, det er lett å få folk med seg på at de blir urettferdig behandlet og at det finnes en elite som utnytter dem og ikke bryr seg om dem. Remain kunne argumentere med økonomisk velstand og nye jobber, folk som frykter for jobbene sine eller har opplevd negative endringer i arbeidet sitt er lette å få med på en tanke om at de blir bløffet. Det er virkelig mange folkeavstemninger i det siste som har gått mot det makteliten ønsker, det gjelder kommunesammenslåinger i Norge, den merkelige folkeavstemningen om avtalen med Ukraina i Nederland, og avstemningen om Hellas skulle gå med på den økonomiske avtalen med EU. Spørsmålene i en folkeavstemning må formuleres enkelt, det komplekse forsvinner, det er risikabelt.

Det leder også makten inn i en veldig vanskelig situasjon. De må unngå folkeavstemninger. Men det gjør jo at folket får rett i at makten ikke respekterer dem, at de ikke bryr seg om dem, at det ikke er noe reelt demokrati. På Facebook og Twitter er det lett å lage memer, som det heter, som får frem dette. Noen politikere uttaler seg jo også ganske direkte. Andre kan ikke egentlig skjule at de ikke liker resultatet, og at de helst gjerne skulle sett bort fra det.

En god del er også frempå og mener at Storbritannias nei er til fordel for Russland, og at det var nettopp dette Putin ønsket. Også på forhånd var dette et argument for å stemme ja, stemte du «nei», stemmer du som Putin ønsker. Kanskje skulle EU slutte å gi Russland så stor rolle i sine egne problemer. Putin og Russland har tidd ganske stille i dette spørsmålet, i motsetning til en lang rekke andre statsledere, toppene i Russland har uttalt at dette er en sak mellom Storbritannia og EU.

EU har forspist seg, og det er ikke Russland sin feil. De har problemer med flyktningekrisen og de har problemer med euroen, og med mange land i gjeldskrise. Ingenting av dette har noe med Russland å gjøre. Til tross for problemene har EU forsøkt å gjennomføre et program, «Partnerskap mot øst», noe som har svekket Georgia og ødelagt Ukraina. De hadde en avtale med Ukraina som ikke var i nærheten av å være så god som den Storbritannia nå sa nei til, og heller ikke som den vi i Norge sa nei til. Det var en avtale som la en rekke krav til Ukraina, krav som minner om dem Hellas nå tynges av, og de lovet ingenting annet enn et mulig medlemsskap i fremtiden. Nå er dette medlemsskapet neppe noe å drømme om. Korrupsjonsproblemet i Ukraina er ikke løst, økonomien er mye verre enn den var, og motsetningene mellom den ukrainsk-vennlige og russisk-vennlige delen av landet er blitt mye, mye verre. Disse problemene er varige, og vil bestå selv om mediene i den vestlige verden ikke lenger bryr seg om dem.

Det var ikke trusselen om Brexit som skulle være det verste for EU. Flyktningekrisen og eurokrisen er verre og vanskeligere å løse. Nå som Storbritannia er på vei ut, kan det fyre opp under andre lands ønsker om også å melde seg ut. Det er ikke sikkert Frankrike, Nederland, Danmark og Italia ville overleve en folkeavstemning, for eksempel, folkeavstemning i de landene må simpelthen unngås. Så kan de som er i mot hele EU spre på sosiale medier at makten i EU forakter folket, og ikke vil høre på deres mening, ikke vil holde noen folkeavstemning, bare vil løse alt selv i det stille, og det skjulte. Det er reell fare for at EU kan rakne. Allerede uten Storbritannia står det sterkt svekket.

Dette er betente tema. Stikker man hodet frem og uttaler seg, får man høre det etterpå, diskusjonene kan være ganske skitne. Den sunne diskusjonen der man hører på hverandres meninger og forsøker å komme frem til et felles standpunkt er det slutt på om dagen. Det gjelder å sverte meningsmotstanderen, få han eller hun til å fremstå som en umoralsk idiot, skjerpe motsetningene, heller enn å dempe dem. Jeg håper at landene i Europa finner ut av det med hverandre, at det ikke er akseptabelt å snakke stygt om andre, at Russland blir inkludert i det gode selskap og at det at Storbritannia melder seg ut ikke får så mye å si for forholdet mellom Storbritannia og Europa. EU er egentlig en veldig god ide, men akkurat nå om dagen er det litt for mye som går litt for fort, og litt for mange som forsøker å tvinge egne ideer på andre. EU som det ser ut nå er ikke så sympatisk som det var, og burde være. Det er heller ikke gitt at de vil finne tilbake dit, og med det oppstår et farlig spørsmål om de kan fortsette å eksistere i sin nåværende form. De er avhengige av at medlemslandene og folket der er fornøyde, noe det nå for tiden er litt for mange grunner til ikke å være. Og altfor lett å hisse opp stemningen slik at folk blir i mot hele prosjektet, med de konsekvenser det nå har fått med det nesten ufattelige Brexit.

 

 

En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Det går så fort, så fort i Ukraina

For en uke siden møttes utenriksministerne i Russland, USA og EU med regimet i Kiev. Møtet fant sted i Geneve, og det var på forhånd lave forventninger til at det skulle være mulig å komme frem til noe. Likevel kom de frem til en avtale som så veldig fin ut. De fleste så ut til å få viljen sin, det var enighet om at militante grupper måtte gi fra seg våpnene, og at okkupanter måtte forlate okkuperte bygninger. Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa skulle se til at avvæpningen gikk riktig for seg. Russland skulle oppfordre de pro russiske demonstrantene i øst til å roe seg, noe de gjorde.

Det var skjærtorsdag, dette, jeg var i Kiev, og skrev en lang post om dagen, om avtalen og om fremtidsutsiktene.

Som vanlig er det vanskelig å henge med i hvor fort det går. I dag gikk ukrainske hærstyrker til regelrette angrep mot pro russiske vaktposter. 5 stykker skal ha blitt drept, flere skadd. Russland protesterer på det aller sterkeste, i deres versjon av historien er det det midlertidige regimet i Kiev som bruker våpen og hæren mot sin egen befolkning. Kanskje er ikke den versjonen uten skinn av sannhet? De pro russiske militsstyrkene er mistenkelig godt utstyrt, men så er det også fryktelig mange våpen på avveie i Ukraina. Det er ikke sikkert Kievs versjon er sann, at disse militsstyrkene er utstyrt med våpen fra Russland.

Russland har også vist sin reaksjon ved å innføre massive militærøvelser, like oppe i Ukrainas grense. Her er ikke snakk om øvelser «som har vært planlagt lenge», slik de tidligere har pleid å si. Dette er ment for å skremme. Ukrainas maktbruk vil «få konsekvenser», sier russerne, i en ordbruk som minner om den til USA etter at Russland truet med og deretter annekterte halvøyen Krim. USA gjentar sine trusler, om at russisk maktbruk vil føre til «massive sanksjoner», en trussel som skal skremme russerne fra å handle, slik russerne forsøker å skremme regimet i Ukraina til å gjøre det.

Tirsdag var USAs visepresident, Joe Biden, på et daglangt statsbesøk i Kiev. Er Ukrainas militærmanøvre klarert av ham? Er det en samordnet strategi, at regimet i Kiev går til angrep, og USA forsøker å skremme Russland fra å gå til motangrep, med å true med lammende sanksjoner?

Det er kanskje et tegn at Europa har holdt seg stillere i denne krisen, den siste tiden. Det er USA som uttaler seg. Er det fordi Europa ikke synes det er helt greit at et midlertidig regime, satt inn med makt, bruker statsmakten de har fått kontroll over, til å slå ned som ikke er enige i at disse skal ha makten? La meg minne om at de to partiene som er representert i den midlertidige regjeringen, er Fedrelandspartiet til Timosjenko, et parti som har tapt to valg på rad, presidentvalget i 2010, og parlamentsvalget i 2012. Nå har de fått makten likevel, etter at demonstranter i Kiev jaget bort presidenten folket valgte i 2010, og partiet som fikk makten etter parlamentsvalget i 2012. Er det ikke rimelig, at befolkningen i øst, som aldri har stemt på dette partiet og hater alt det står for, er rasende over det som har skjedd? Skal ikke de også ha rett til å protestere?

Det andre partiet som sitter i regjeringen er det fascistiske partiet, Svoboda.

Det har gått tapt så mange sjanser til en bedre løsning på vei til det punkt der Ukraina er nå. Og det blir stadig verre. Hvordan skal man nå kunne forene øst og vest, når de i vest kaller de i øst for «separatister» og «terrorister», og de i øst kaller de i vest for «fascister»? Hvordan skal det gå når de i vest sender militærfly over hodene på de i øst, og sender hæren mot dem? Hvordan skal det gå når de i øst ber den mektige nabo enda lenger øst, Russland, om hjelp?

Det blir mange ganger forsøkt fremstilt slik at Putins maktregime styrer alt som skjer øst i Ukraina. De er hjernen bak det meste, de forfører befolkningen i øst med løgnaktig propaganda, og får dem til å reise seg mot et regime som skal hjelpe til med å gi Ukraina de samme rettighetene og noe av den samme velstanden som vi har her i vest. Putins regime ønsker ikke noe annet enn kontroll, og makt. Det blir også lagt frem slik at Russland har «ansvaret», at det er de som må sørge for at okkuperte bygninger blir frigitt, for det er de som står bak okkupasjonen. De holder befolkningen i øst foran seg, for å oppnå egne mål.

Til det er å si at det foregår mye mer både øst i Ukraina som i resten av landet, enn regimet i Moskva har noen som helst mulighet til å kontrollere. Det er tjukt av videoer som blir delt på sosiale medier, mange av tvilsom kvalitet og tvilsom sannhetsgehalt, men også noe som kan gjøre oss som ser dem, rasende. Det går ikke an å fremstille dette som om Russland er skurken, og Ukraina er offeret. Det går ikke an å fremstille det som om USA og EU er heltene som skal redde offeret.

BBC er å stole på. De har laget en reportasje, om en familie på landsbygda øst i Ukraina. I den viser et av familiemedlemmene en film. Han er tydelig opprørt, og det er ikke så rart, for filmen viser en skoleklasse i Ukraina, i Kiev, sier de. Der er en stor mengde barn, med ukrainske flagg, hoppende opp og ned, mens de roper og roper, «HENG RUSSERNE», «HENG RUSSERNE». – Hvordan tror dere det får oss til å føle? spør russerne, øst i Ukraina. – Nå kan dere fortelle oss hvem som er separatistene, hvem som er de slemme?

Det er barn som vokser opp med hatet. Og det er ukrainske barn.

Den forferdelige videoen får meg til å tenke på et bilde i det jødiske museet i Terezin, like ved Praha. Her var en ghetto, her var en konsentrasjonsleir, den gang det var de tyske nazistene som styrte her. Bildet viser et jødisk barn stå med en skammens hatt ved siden av lærerinnen sin, og foran klassen. På tavlen står ordene: «Jødene er våre verste fiender», om jeg nå husker ordene korrekt. Når de voksne lærer barna hat på skolen, begynner det å bli for sent.

Det er på tide den vestlige verden også reagerer på Ukrainas forbrytelser, og ikke bare russernes. Følelsen av urettferdighet kan sette seg dypt og tungt i mange, mange år når den først får feste, og det er mye som er i ferd med å bli for sent den veien Ukraina går nå. Det er ikke bare Russlands feil. Det er sannelig ikke bare dem som gjør stygge ting i krisen. Og det er i alle fall ikke den russiske delen av den ukrainske befolkning. De har ikke bedt om noen ting av det som nå er kommet. Skal de ikke få lov til å forsvare seg?

Skal de ikke få lov å reagere på at skolebarn i deres eget land roper at de skal bli hengt? Skal de ikke reagere mot at en av presidentkandidatene i det kommende valget – Julia Timosjenko – i en lekket telefonsamtale mener de skal bli sprengt vekk med en atombombe?

Alt dette får russerne meget godt med seg. Vi i vest, får stort sett med oss at Putin kommer med skremmende uttalelser, og at russerne pønsker på et eller annet. Dette bygger ikke bro og skaper løsninger, det er bare med å skape konflikter og følelse av urett og urettferdighet. Det går fort i Ukraina. Vi kan ikke holde på sånn som dette her stort lenger.

Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.