Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.

Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 

Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 

Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji

 

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 

Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

 

 

 

 

 

 

Badeferie i Sotsji

 

Det monstrøse hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

Hm, det ble visst litt problemer allikevel her borte, men ingen verre enn at de kunne overvinnes. Det siste problemet var at det nye hotellet jeg flyttet til, Zjemtsjuzjina, ikke hadde gratis internett. Så postene får bli skrevet, og ikke postet, slik det av og til er på feriereisene mine.

Jeg slapp siste post da jeg satt og spiste frokost, det vil si drakk cappuccino og øl, på firestjerners Park hotell i Sotsj, klar til å gå ut og gjennomføre badedelen av Russlandsreisen min. Jeg antydet også noe om flybillettproblemer for siste del av reisen, og tar hvordan dette gikk først. Jeg skal ta alt i rekkefølge, og rekkefølgen vil se slik ut:

 

Flybilletter

En av de første tingene jeg ordnet på Park hotell da jeg hadde fått nettforbindelsen i orden, var å kjøpe flybillettene fra Rostov til Moskva. Puslespillmåten jeg har å reise på, med å kjøpe flere billetter avhengige av hverandre, uten at de er bundet gjennom samme reiseselskap, gjør det litt risikabelt når jeg går i gang å kjøpe den ene, og kanskje ikke får kjøpt den andre. Fra Rostov tenkte jeg at jeg fikk vente med flyreisen, til jeg var helt sikker på hvilket tog jeg fikk. Så jeg kjøpte togbilletten først, og så hastet det å kjøp flybilletten. Det gjorde jeg altså i går formiddag (i går formiddag altså, det er noe av fordelen med å være på reise fra sted til sted, alt føles som for evigheter siden, livet forlenges), og så gikk jeg ut og gjennomførte dagen, bare for å se om kvelden at billettene ikke var gyldige allikevel.

 

Det var litt krise, eller for å si det mer korrekt, det var ikke så bra. Men på ferie er jeg mr Fix it, disse billettene måtte jeg ha, og jeg gikk straks i gang med å kjøpe dem direkte på flyselskapenes russiske sider, i stedet for gjennom de norske reiseselskapene. Der fikk jeg nøyaktig de samme billettene, endog litt billigere. men det viste seg at de måtte avhentes fysisk på et Aeroflot-kontor.

Aeroflot-kontoret i Ulitsa Roz, i Sotsji

Jeg viste dataskjermen til hotellpersonalet, og spurte om det fantes et slikt kontor i nærheten, og etter litt misforståelser (og merk! vi snakket engelsk, ikke russisk, så misforståelsene var ikke mine), fikk jeg vite at det var et reisebyrå her på hotellet. Det var en del av misforståelsen, dette reisebyrået kunne ikke skrive ut billetten, og selv om jeg her prøvde meg på russisk, gikk det ikke uten nye misforståelser. Jeg mangler rett og slett ordforrådet for å kunne si ”Jeg kommer for å hente en billett”, eller ”jeg har bestilt en billett, som jeg nå kommer for å hente”. Men etter litt frem og tilbake og med visning av dataskjermen også til henne, ringte hun til Aeroflot-kontoret og fikk vite hvor det var, og forklarte det sånn cirka til meg.

 

Og selv om Lonely planet har kart over Sotsji, har de bare nevnt fire gatenavn der, og gaten med Aeroflotkontoret, Ultisa Roz, stod der ikke. Så jeg måtte spørre meg frem også nede i byen. Det viste seg å være en voksen spasertur. Og når jeg endelig var kommet frem, viste det seg at de ikke kunne ta i mot betaling med kort, så jeg måtte ut og finne minibank. Ikke at det var så vanskelig å finne, men det var slik en kø at en fisker kunne miste tålmodigheten der. Og alle foran meg hadde tusen ting de skulle gjøre.

 

Men til slutt gikk det. Pengene fikk jeg, og med dem i hånd gikk jeg tilbake til Aeroflot og kjøpte en god, gammeldags flybillett. Endelig var hjemreisen sikret. Nå gjenstod bare hotell for de siste dagene i Sotsji.

 

Hotellskifte

Jeg hadde sett meg ut et fint hotell, Hotell Moskva, godt og russisk, en betongkoloss midt nede i sentrum, og også det hotellet som er nærmest stasjonen. Det hadde vært et kjempehotell, om de bare hadde hatt ledige rom. Det hadde de ikke.

 

Gigantiske hotell Moskva i Sotsji

Det overrasket meg. Og det gav meg en ny vanskelighet som var litt reell. Jeg er jo ikke så rik at jeg kan flytte inn på byenes dyreste hoteller, og bli der. Backup-planen var tilbake til Park, men det var en plan som ville være over evne. Nei, jeg måtte finne et annet hotell, og det var vel strengt tatt bare to til jeg visste om.

 

Utstilling på hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

   

Så det ble frem med den russiske telefonen. Og her må jeg si mine russiskkunnskaper møtte sin begrensning. En ting hadde vært om de hadde ledige rom og alt var i orden, eller de ikke hadde, og det ikke var det. Men det første hotellet ba meg ringe et annet nummer, og dette nummeret hadde et siffer jeg bare ikke klarte å oppfatte. Denne samtalen endte med at hun i andre enden bare la på. Så det var ikke særlig optimistisk. Det andre hotellet ville ha meg til å si hvilken type rom jeg ville ha, og jeg merket at jeg nærmet meg glattisen, men fikk sagt det var ”standard”. Så nevnte hun et eller annet, om det var et tall, eller hva det var, og jeg sa det var greit, jeg kommer (for de som kan russisk ”Ja poedu”, så helt treffende klarte jeg ikke å si det), sa jeg, og så var det jeg som la på.

 

Det var allerede blitt midt på dag, så jeg bestemte meg også for ikke å stresse. Jeg skulle jo ha ferie også, ikke bare løpe rundt og ordne ting. Så jeg tok meg en liten vandring langs strandkanten, og en dukkert også, og jeg tenkte at om alt gikk galt og jeg ikke fikk noe nytt hotell, ble det en natt på park, og en natt på nattklubb. Men det ble ikke noe problem, de hadde rom.

Det var jubileum på hotell Zjemtsjuzjina da jeg kom

 

 

Det vanskeligste med dette hotellet var egentlig å finne inngangen. Også dette er en gammel betongkoloss fra Sovjettiden, så det er synlig samme hvor man er i byen. Men når man kommer dit, og særlig i dag, hvor det var en slags utstilling med fullt av stands, der, så var det vanskelig å forstå hvordan man skulle komme seg inn, og finne frem til resepsjonen. I badeshorts og t-skjorte var jeg mer enn malplassert blant de dresskledde menn og forretningskledde kvinner, som enten var på stands, eller gikk rundt og forhørte seg.

 

Men til slutt fant jeg nå frem, og fikk et fint, Sovjetisk rom i 14’de etasje. Utsikten var strålende, og alt var slitt. Veldig bra. Jeg gikk ut og badet, denne gangen skikkelig, og lenge, og jeg fikk meg også en hatsjapuri og en vin, før jeg kom tilbake for å skrive denne posten. Da fikk jeg meg mine to første skuffelser her. Den ene var at de ikke hadde internett her, den andre at de bare hadde importøl. Budweiser til 70 kroner er blodpris selv for en nordmann.

 

Så får det bli med denne ene.

Badebassenget til hotellet, Sotsji, Russland

 

Badingen

Dermed til det jeg skulle skrive om, badingen, solskinnet, ferien. Det regnet da jeg kom, men siden ikke mer. Her er sol og godt og varmt. Folk går i kortbukse og skjørt, det er fullt av folk på strendene, og mange som ennå bader. Vannet holder grei norsk sommertemperatur, sikkert sånn rundt 18 grader. Men så fort solen går ned, blir det straks kaldt, og da er det inn og få på langbukse.

 

Nede ved strandkanten er det restauranter og suvenirbutikker av typisk type, men ikke så fælt som Sotsji kan være beryktet for. Det er egentlig ganske koselig. Strendene er fulle av steiner, det finnes omtrent ikke sandstrender i Russland (utenom langs elvebreddene), men det gjør jo ikke så mye, man greier jo å gå på dem, og å sitte på dem, greier man også. Dessverre klarer russerne i tillegg å knuse flasker på dem, men etter russisk standard ganske få.

 

Hver sandstrand er liksom delt inn i noen slags moloer og utstrakte kaier, uten at det ser ut til å spille noen egentlig rolle, det er bare å gå inn på den stranden man vil, alle er åpne (bortsett fra kanskje noen ganske få). For en neve rubler kan man også få kjøpt en strandstol. Ute i vannet er det bygget diker, eller diker, hva er det jeg snakker om, det er lagt ut 20 kvadratmeters betongklosser, sluppet rett i vannet. Jeg kan ikke skjønne annet enn forhindrer badingen, snarere enn fremmer den. De hindrer jo bølgene i å komme skikkelig inn. Og i den første stranden jeg badet i, var bølgedemperen bygget så langt inne, at man ikke kunne svømme på godt og dypt vann. En levning fra Sovjettiden, dette her.

Steinstrand i Sotsji, Russland

 

Men det er flere strender å velge mellom. Og selv om disse betongklossene mange steder er plagsomme, er de andre steder fine å klatre opp på og stupe uti fra. Badeplassen til det andre hotellet mitt, Zjemtsjuzjina, var den beste av alle. Her var det en hel kai å stup

 

I dag fant jeg meg en annen strand, med mer sand, og dypere vann. Her var det skikkelig.

 

For oss som er vant med å bade i Middelhavet (eller jeg skal jo ikke overdrive dette, så ofte bader jeg da virkelig ikke i Middelhavet), er å melde at Svarthavet er atskillig mindre saltholdig, slik at det ikke går an å ligge å flyte som man gjør det i Italia og særlig i Spania. Men man holder seg nå flytende, og det er jo deilig å bade.

 

 

Jeg på en av de mange strendene i Sotsji

Fra Park hotell i Sotsji!

Jeg skal bare nå melde at alt nå er i orden! Mirakelturen til sydrussland er fikset hele veien inn, jeg har kommet meg ned til Sotsji, og har alle billettene for å komme meg tilbake. Og hjemreisen blir mye mer behagelig enn utreisen, og utreisen var eventyrlig. Jeg stod i dag grytidlig morges på stasjonen i Sotsji, klokken var såvidt over fem, det regnet, og jeg hadde satt meg fore å gå de par kilometrene ned til sentrum, og finne meg et hotell. Det gjorde jeg. Det tok en drøy time. Første hotell, primorskoje, var fullt, og da skar jeg gjennom, og valgte et luksushotell enda en gang. Park hotell, fire stjerner, utsikt mot svartehavet, russisk luksus – og her er jeg.

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke. 

Kirke i Krasnodar

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.

Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit – Real Madrid 1 – 2

Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.

«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

… og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte