Tsjernobyl, 26. april 1986

Natt til 26. april ble det forberedt en rutinemessig test i atomkraftverket Tsjernobylskaja Atomnaja Elektrostantsia V. I. Lenin. Tsjernobyl er en gammel småby drøye 10 mil nord for Kiev, nærmere den hviterussiske grensen. Atomkraftverket lå ikke egentlig her, men i byen «Pripjat», en av mange, mange byer Sovjetstaten konstruerte for at arbeiderne skulle få bo nær fabrikkene sine. Ordet industriby får en noe spesiell klang der borte. I Norge ble slike industribyer gjerne plassert nær en vakker elv, kraftkilden, i Sovjetunionen kunne de bli plassert midt i ødemarken. Som i Pripjat.

Både den kunstige byen Pripjat og det egentlig mindre kunstige atomkraftverket i den ble konstruert i 70-årene, midt i den verste Brezjnev-stagnasjonen. Sovjetunionen trengte kraft, de sløste med den, og de hadde egentlig ikke penger til å gjøre noe med problemet. Som jeg skrev forleden i forbindelse med mitt opphold i Kiev i vinterferien, på et tidspunkt flyttet vi inn i en leilighet som hadde stått tom i måneder. Leiligheten var så varm at vi måtte lukke opp vinduet – i ti minusgrader. Sløseriet var ikke mindre i Sovjettiden. Hele Russlands historie kan egentlig ganske godt tilnærmes som «sløseriets historie». Ingen steder har ressurser gått tapt som der.

Russland og Sovjetunionen kunne tillate seg det, siden det har så mye av alt å ta av. Sovjetsystemet hadde god kontroll på sin befolkning. De kunne lett fylle opp en oppkunstruert by uten noen som helst historie og uten noen som helst lokkemidler, rett ved et atomkraftverk, og det et atomkraftverk av mest primitive sort. Byen Tsjernobyl ligger omtrent en mil unna anlegget, det var altså ikke nær nok for Sovjetsystemet. Og byen Prinjat kunne ikke bli fylt opp med hvem som helst, det måtte være folk kapable til å styre et atomkraftverk, de måtte ha et minstemål av utdannelse, og helst vel så det.

De fire reaktorene som ble rukket å ferdigstilles i anlegget kom i 1977, 1978, 1981 og 1983. Det er i den fjerde katastrofen skal inntreffe. Jeg tør skrive på nett at dette er en atomkraftulykke uten sidestykke i verdenshistorien, og sette min ære på at den alltid kommer til å forbli det. De som snakker om «et nytt Tsjernobyl» i forbindelse med hva som nå skjer i anlegget Fukushima i Japan skulle bli lukket munnen på. Et nytt Tsjernobyl får vi heldigvis ikke, og det skal vi være glade for.

Det var spart på pengene i byggingen av Tsjernobyl-anlegget. Innsparingen gjøres greiest på sikkerheten. Videre hadde Sovjetmyndighetene riktignok god kontroll på befolkningen sin, men selv ikke de kunne vedta kompetanse, om enn de gjorde iherdige forsøk. Også her. Verden var også i 1986 noenlunde uskyldig når det gjaldt atomkraftulykker. Det hadde riktignok vært noen, også ganske alvorlige, men ingen som viste at det egentlig kan gå helt galt. Nettopp etter Tsjernobyl er verden livredd for at noe lignende skal skje igjen, nettopp på grunn av Tsjernobyl. Det er også med å øke sikkerheten.

Den gang, natt til 26. april, tok man det ikke så nøye at prosedyrene man skulle følge for den rutinemessige testen ikke lot seg oppfylle helt. Ethvert atomkraftverk har en idiotsikker nødstopp-mekanisme. Det er elementær fysikk, spinnenkelt å forklare, kjedereaksjonene kan ikke fortsette når disse blir satt inn. Slik stoppet den store fysikeren Enrico Fermi sitt aller første lille atomkraftverkforsøk i Chicago, han hadde full kontroll. I Tsjernobyl var nødstoppet deaktivert i forbindelse med testen de skulle gjennomføre på anlegget. Man aner vel allerede en rød lampe blinke?

Det er mye kritikkverdig som videre skjer. Noe skyldes anlegget, noe skyldes folkene som jobbet der og noe skyldes systemet de jobbet under. For eksempel fikk ikke atomkraftverket koble seg ut skikkelig, Kiev trengte strøm, så man forsøkte liksom å gjennomføre testen og forsyne Kiev med strøm på en gang. Betingelsene for å gjennomføre testen var ikke oppfylt, tallene viser ikke det de skal, men man lar det liksom stå til allikevel. Når man begynner å skjønne at man kanskje ikke burde gjøre det allikevel er det for sent, anlegget løper løpsk, blir overopphetet, og de få kontrollmekanismene man har tilgjengelig lar seg ikke slå inn.

Hele reaktoren eksploderer til slutt. Den ble liggende vidåpen, og radioaktivt avfall kunne sive ut i 10 dager før lekkasjen ble tettet. Innbyggerne i Pripjat ble evakuert etter 36 timer. De må jo tidligere ha ant at noe var på gang. Så kan jo alle tenke seg hvordan det er å få beskjeden om at man har to timer på seg til å forlate sitt hjem, flytte på to timer, vil det si. Riktignok hadde man nok det håp at man en dag skulle vende tilbake. Det håp er ennå ikke oppfylt.

Jeg har lest universitetansatte skrive et Tsjernobyl var testen Gorbatsjov strøk på med sin Glasnost og Perestrojka politikk. Det er selvsagt lett å kritisere, ryggmargsrefleksene i det kommunistiske maktapparatet satte inn, dette måtte holdes skjult. Men hvordan skulle man egentlig greie å ta inn over seg katastrofen dette vitterlig var?

I Norge, Skandinavia og Vesten fikk som vanlig panikken fritt spillerom. Sjeldne fysiske faguttrykk som Becquerel ble allemannseie, godt kjøtt ble destruert, den dag i dag er atomkraftverk helt bannlyst hos oss, om det så kunne redde klimaet på jorden.

Sommeren 2007 var jeg på russiskkurs i Minsk. En helg reiste vi da på utflukt til en liten småby i nærheten av Gomel, vel inne i det smått strålingsfarlige området i Hviterussland. Vindretningen den gangen i 1986 gjorde at det var Hviterussland som fikk mesteparten av problemene med nedfallet, Kiev i sør, for eksempel, fikk omtrent ingenting. Vi var på besøk på en datsja, og spiste grønnsaker fra grønnsakshagen. Det ble spøkt med at disse grønnsakene herfra var ekstra friske og gode på grunn av all strålingen de var utsatt for. Her leste jeg også i en av guidebøkene jeg hadde tilgjengelig, at dyrelivet i området hadde tatt seg opp, siden folk nå kviet seg for å ferdes der. Denne opplysningen har jeg dessverre ikke fått kryssjekket noe sted.

Tja. Man skal ikke skjønnmale tidenes verste atomulykke. Den dag i dag går betydelige prosenter av Ukrainas ikke altfor romslige statsbudsjett med til å ordne med ettervirkningene av ulykken. Hvor mange liv som gikk tapt eller ble skadet direkte eller inndirekte av katastrfoen er omdiskutert. Omfanget av katastrofen lærte verden at dette var for alvorlig til å gjentas. Sikkerheten i dag kan ikke sammenlignes med sikkerheten den gang. Det gjelder i alle fall for et gjennomsivilisert land som Japan. Hva som skjer der borte er naturligvis også en katastrofe. Men der er det jordskjelvet og tsunamien som er katastrofen. Og det er bare media, påfallende spesielt her i Norge, som forsøker å gjøre en atomkraftkatastrofe av det i tillegg.

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.

Wałęsa

Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.

Russland

Om en uke reiser jeg til Russland. I den anledning poster jeg en liten oversikt jeg har laget om Russlands historie. Dette er en skatt til fri fornøyelse. Velbekomme!

Russland

En oversikt av Eivind Salen

 

Innhold

Innledning

Historie

            Den første tiden

            Tsartiden

            1800-tallet

            Den russiske revolusjon

            Mellomkrigstiden

            Andre verdenskrig

Den kalde krigen

Imperiet faller

            Det nye Russland

Viktige årstall

 

 

 

 Russland er med sine 17 075 200 km2 verdens største land. Som del av Sovjetunionen var det også del av verdenshistoriens nest største sammenhengende rike. Med sine 22 402 200 km2 blir det bare overgått av mongolriket til Denghis Khan på 12- og 1300-tallet. Innenfor disse grensene har landet naturligvis også enorme ressurser, fra de glimrende jordbruksområdene på steppene og langs elevene, til de rike forekomstene av kull, malm og olje i Kaukasus, Sibir og rundt Ural-fjellene. Ingen land kan konkurrere med Russland i tilgang på råstoff. Men naturen og naturforholdene virker både på godt og vondt. Landet ligger langt mot nord, og for langt mot øst til at Golfstrømmen kan gjøre seg gjeldende. Størstedelen av landet ligger dessuten langt fra havet, med solid innlandsklima som resultat. Det betyr at havet ikke kan holde på varmen og stabilisere temperaturene, forskjellen på sommer og vinter blir meget stor. For russerne betyr dette korte, kjølige somre, og meget strenge vintrer. Fra oktober til mars kan gradestokken krype nedover til flere titalls minusgrader over det meste av landet, også så langt sør som til Svartehavet. I beryktede Sibir blir det så kaldt at biler og maskiner om vinteren gjerne står med motoren på, for skrur man den av, får man den ikke i gang igjen. De må i så fall varme seg opp med bål under. Når våren kommer, smelter snøen og etterlater seg en forferdelig gjørme. På russisk har de et også et annet navn for våren, og dette navnet betyr nettopp gjørmetiden. Lignende perioder inntreffer om høsten, hvor kraftige regnskyll ødelegger jorden og gjør den nærmest til et myrhull. Det er klart at det ikke er enkelt å lage veier og jernbane under slike forhold, heller ikke gruver og industrianlegg for å utvinne råstoffene. De enorme avstandene i landet gjør det ytterligere vanskelig å utnytte ressursene.

            En effektiv fraktmulighet russerne har benyttet seg av til alle tider, er de lange og brede elvene landet har så rikelig av. Bortsett fra Kaukasus, Uralfjellene og øst i Sibir ligger store deler av Russland lavt og flatt, elvene har fått vokse seg til store floder som snegler seg gjennom landskapet. De minner mer om en norsk fjord, enn en elv. Her kan store skip seile om sommeren, om vinteren fryser de til is og gir førsteklasses, flatt underlag for hestekjerrer, biler og lastebiler. En av de viktigste oppgavene til arbeidsleirene i kommunisttiden, var å forbinde disse elvene gjennom kanalsystemer. Men mens elevene fryser til og mens isen smelter, er elvene ufarbare.

            Et annet problem for det store landet er at det har så dårlig kystforbindelse. Kystlinjen er overlegent lengst i verden , men størsteparten av den går mot Polhavet i nord, islagt året rundt. Brukbare havner har de innerst i Østersjøen, med Petersburg, innerst i Svartehavet mellom Ukraina og Georgia, og til Stillehavet via Okhotsk-havet og Japan-havet, når havnene her ikke er frosset. Ingen av disse havnene gir direkte tilgang til verdenshavene, og i urolige tider er de enkle å blokkere. Russland har aldri vært noen sjøfartsnasjon.

            Vi må også ha med at på 1900-tallet under kommunnisttiden kjørte Sovjetunionen rovdrift på naturressursene sine. Landene sliter med voldsomme miljøproblemer. Vannet er forurenset og udrikkelig over det meste av landet hvor det bor folk. Sur nedbør, fabrikkutslipp, miljøgifter, uttæring, overforbruk, ja, til og med radioaktivitet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl 1986. Den kanskje mest berømte miljøkatastrofen er Aralsjøen,  som en gang var blant verdens største innsjøer, men som nå er i ferd med å tørke inn på grunn av overdreven bruk av kunstig vanning fra elvene som sørger for vanntilførselen.

 

Historie

”It’s crazy” sa en russisk lærer da hun skulle beskrive russernes historie. Og det er vanskelig ikke å gi henne rett. Fra Ivan den grusomme kommer til makten i 1547 har det russiske folk blitt undertrykt av den ene regenten verre enn den andre, inntil det forsøkte å reise seg med revolusjonene på begynnelsen av 1900-tallet. Det fulgte et terrorregime verre enn noensinne, først med en brutal borgerkrig og Lenins nådeløse forfølgelse av alle kommunismens fiender, deretter med Stalins både nåde- og hodeløse forfølgelse av både kommunismens fiender og venner. Andre verdenskrigs redsler blir bare overgått av jødenes, og deretter fulgte 40 år med stillstand og undertrykning. I 1991 ble det kommunistiske regime endelig kastet og Sovjetunionen oppløst, uten at det på noen måte kan sies å ha ført til Russlands lykke. Landet strever i dag med dårlig økonomi, utstrakt pessimisme, voldsomt alkoholforbruk og et elendig byråkrati. I tillegg kommer terrortrusselen fra flere konfliktområder, hvorav Tsjetsjenia er det mest kjente. Fra galt til verre, er et stikkord som pleier å holde når det gjelder russisk historie.

 

Tidlig tid

Det var vikinger fra Skandinavia som grunnla de første russiske byer. Stare Ladoga ved Europas største innsjø, Ladoga-innsjøen i nærheten av Petersburg, og Novgorod, som betyr nybyen. Vikingene bruke de store russiske flodene til å seile nedover mot Syd til orienten. I middelalderen var Ukrainas hovedstad, Kiev, senter for den første, større statsdannelsen på russisk område. Sibir besto på denne tiden av øde områder tynt befolket med forskjellige slag eskimoer. I Kaukasus rådet nomadiske stammer, kosakker og tatarer, før de ble erobret av det gigantiske riket til Denghis Khan og mongolene. De sydlige områder av Russland, og i særdeleshet de sydlige republikker i Sovjetunionen, har hatt en svært tidlig sivilisasjon.

 

Tsartiden

Det var Ivan IV, med tilnavnet den grusomme, som først tok i bruk tsartittelen. Det var også han som fikk etablert Russland som ett rike. I tur og orden beseiret han de forskjellige tatar-stammene, og etterkommerne etter mongolherskerne. Den berømte Vasiljevkatedralen (bilde) i Moskva har ni kupler, ett for hvert slag tsaren vant. Ivan utvidet også riket mot øst, med ekspedisjoner i Sibir. Fra nå av og frem til revolusjonen hersket tsaren med uinnskrenket makt, ingen nasjonalforsamling, domstol eller råd kunne overprøve ham. Det praktiske styret innebar et gjennomgripende føydalstyre, med rike og mektige jordeiere (adel) og svært undertrykte bønder. Helt frem til 1861 var bonden livegen, det vil si at han tilhørte gården på samme måte som krøtteret gjorde.

            Den første tsarslekten var etterkommere etter Rurik I, den første fyrste over Novgorod. Han var av Skandinavisk opprinnelse. I 1598 døde denne slekten ut, og det fulgte en urolig tid hvor mange forskjellige slags folk gjorde mer eller mindre berettigede krav på tronen. For et land så avhengig av herskerens eneveldige makt, blir det nødvendigvis kaos når det ikke er klart hvem som egentlig har denne makten. Denne perioden varte i 15 år. Fra 1613 overtok den kjente Romanov-slekten, beryktet for sine mange indre stridigheter, ekstravaganse og familiemord. Påfallende mange av tsarene herfra, fikk makten gjennom å drepe den sittende tsaren, som altså i mange tilfeller var den nye tsarens egen far. Det sier litt om de personlige egenskapene de forskjellige tsarene må ha hatt. Systemet tjente på mange måter den skruppelløse.

 

1800-tallet

Som kjent medførte dette århundret store forandringer over det meste av verden. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia, og spredte seg deretter. Folk flyttet til byene, den moderne verden utviklet seg. Den franske revolusjon hadde også brakt med seg ideer ingen fremtidsrettet stat kunne unnslå seg fra. Føydalsamfunnet ble kastet over ende, frihet, likhet og brorskap var det nye slagordet. Den eneveldige monark, som først måtte se sin makt begrenset plassen med opplysningstidens opplyste enevelde, måtte nå se sin makt forsvinne for det folkestyrte demokrati. Historiens fasit har vist at denne styreformen på sikt er diktaturet og eneveldet overlegen, og praktisk talt en betingelse for en vellykket industrialisering og økonomisk vekst.

            På 1800-tallet lå Russland håpløst langt bak med alle disse prinsippene. Tsaren nektet hardnakket enhver form for parlament og andre maktbegrensninger, de som våget å kritisere ham ble sendt til Sibir eller henrettet direkte. Men verdenssituasjonen var ikke slik at det lot seg gjøre å fortsette i det vante spor, forspranget til nasjonene som lyktes i industrialiseringen var for åpenbar. Ulikt tidligere tider hadde Russland nå en veldig intellektuell og kulturell oppblomstring. Det var flere i stand til å skjønne hva som foregikk, og de hadde sine meningers mot og skrev nådeløst om forholdene det russiske folk levde under. Etter hvert som den nye intelligensiaen vokste seg stadig sterkere, ble det mer og mer klart at det autoritære og undertrykkende tsarveldet ikke kunne fortsette uten forandringer. Sensuren ble stadig utfordret av dristige forfattere, flere av dem ble så betydningsfulle at tsaren ikke våget røre dem. Men blant intelligensiaen var det også mer forvillede sjeler, såkalte nihilister, som hadde mistet troen på alt og var det man kalle ”revolusjonære uten retning”. Attentatet mot tsar Alexander II i 1881 viste hvor langt misnøyen var kommet og hva man var i stand til for å gjøre noe med det. Mordet var for øvrig direkte uintelligent. Alexander II hadde vært en forholdsvis mild tsar, og i hvert fall langt bedre enn etterfølgeren, Alexander III, som valgte vold og undertrykkelse for å knuse opposisjonen. De virkelig revolusjonære lærte i hvert fall at det ikke var nok å fjerne keiseren, det var hele systemet som måtte fjernes.

            Når århundret munner ut har Russland en stor og fortsatt undertrykt bondestand, en liten, men voksende gruppe industriarbeidere, et mektig aristokrati, og en stadig mer utilfreds og etter hvert revolusjonær intellektuell elite. Tsaren trues ikke bare av slektninger og fiender som vil overta tronen, det er tsarmakten som styreform som er truet. Valget står mellom å nedkjempe opposisjonen med alle tilgjengelige midler, eller forsøke å dempe misnøyen gjennom reformer og kompromiss. Begge metoder blir forsøkt før fallet.

 

Den russiske revolusjon

Den russiske revolusjon som kom i 1917, var en kommunistisk revolusjon som bygget på ideene Karl Marx og Fredrik Engels kom med på 1800-tallet. I korte trekk gikk det ut på at den undertrykkende overklassen skulle styrtes, og arbeiderklassen overta makten i et fullstendig likestilt samfunn. Det hørte med til teorien at denne omveltningen av nødvendighet ville komme, det var historiens lov, og den ville spre seg til alle land i hele verden. Begrunnelsen var at de undertrykte klasser alltid gjennom historien før eller siden hadde reist seg mot undertrykkerne, og at de undertryktes kamp til slutt alltid har vist seg vellykket. Med det sosialistiske samfunn ville det ikke lenger eksistere undertrykking, derfor var det dette som måtte være historiens mål. Disse ideene hadde naturligvis god grobunn i Russland. Ingen steder var undertrykkingen og urettferdigheten, verre enn her.

            Mot slutten av 1800-tallet begynte de første små celler kommunister å planlegge revolusjonen, men de var til å begynne med små og dårlig organisert. Mange av dem som var med, visste nok ikke helt hva de drev med, og ønsket bare en forandring, samme til hva. Noen av dem var også nihilister. Etter århundreskiftet begynte de første kommunistiske råd å bli dannet rundt om i landet, de såkalte Sovjetene. I 1903 ble Lenin leder for partiet. Begge deler ble tillagt stor betydning når kommunistene selv skulle skrive sin historie. Men det var på forhånd slett ikke gitt at det var kommunistene som skulle forløse den ulmende revolusjonsstemning i landet. For eksempel hadde Marx postulert at revolusjonen ville komme i et land hvor industrialiseringen hadde kommet langt, verken slaveriet eller føydalsfamunnet forsvant på en dag. I Russland hadde industrialiseringen bare så vidt begynt, de lå langt etter sine konkurrenter i vest, og utviklingen gikk langsomt.

            Det første store revolusjonsforsøket kom i 1905, etter at landet var utmattet av en mislykket krig mot den nye industrinasjonen Japan. Desperate folkemasser marsjerte i gatene i flere byer, mest kjent i Petersburg og Odessa, med krav om brød og reformer. Tsar Nikolai Nikolai II sendte soldatene sine for å slå opprøret ned, og det gjorde de med brutal våpenmakt. Deretter ble jerngrepet strammet ytterligere, sensuren ble skjerpet og de revolusjonære ble landsforvist eller sendt til Sibir. Men tsaren forsøkte også å komme motstanden i møte, ved å innføre en nasjonalforsamling, dumaen. Stor betydning fikk dumaen imidlertid ikke, den vanlige bonde og arbeider hadde ingen innvirkning på hvem som satt der, og tsaren hadde siste ord uansett.           Etter skuddene i Sarajevo i 1914 ble Russland raskt trukket inn i første verdenskrig. Som på vestfronten ble stillingene raskt fastlåst, og man endte med den karakteristiske skyttergravskrigen. Resultatet var for Russland mer oppløftende enn den forrige krigen mot Japan, man tapte i hvert fall ikke så det ble pinlig. Men krigen tappet landet for ressurser, samtidig som avlingene enda en gang slo feil og førte til ny hungersnød.  Revolusjonære stemninger hadde god grobunn. 1917 skulle bli det store revolusjonsåret.

            Den første revolusjonen kom i februar.  Det var russiske kvinner som marsjerte i gatene for å markere kvinnedagen, og benyttet samtidig anledningen til å kreve brød og reformer. På ny ble soldater kommandert ut for å spre mengden med alle midler, men denne gangen nektet soldatene å uføre ordre. Også soldatene var misfornøyd med regimet og sympatiserte med kvinnene. Da soldatene skiftet side, skjønte tsar Nikolai at spillet var tapt og flyktet til Uralfjellene. Der ble han skutt i 1918, etter den store oktoberrevolusjonen. Mønsteret med demonstrerende folkemasser og soldater som skifter side, er karakteristisk for slike omveltninger av styresett som vi her har sett. Akkurat det samme skjedde i 1989 under Fløyelsrevolusjonen i Øst-Europa, og nå i det siste i år 2005 i Ukraina og siden i Kirgisistan.

            Etter at tsaren var avsatt ble det innsatt en provisorisk regjering av folk fra nasjonalforsamlingen, og det ble gjort forberedelser til valg. Men krigen mot Tyskland fortsatte, og problemene for store deler av Russlands hardt prøvede befolkning, løste seg ikke. Dessuten kom de sosialistiske revolusjonære tilbake fra sine eksil i utlandet og Sibir, og startet straks arbeidet for en mer ytterliggående revolusjon. Tsarens fall var ikke nok.

            I oktober  skulle det være samling av Sovjeter i Petrograd. Kommunistenes leder, Lenin, bestemte seg for å slå til og ta makten med vold, etter beste Marxistiske teori. Oppgaven var egentlig ganske enkel. En samling kommunister gikk inn i vinterpalasset (bilde), og arresterte medlemmene av regjeringen. Samtidig besatte de telegrafer, trykkerier og andre kommunikasjonslinjer, de tok kort sagt kontrollen over statsmakten. Det var ingen revolusjon, men snarere et statskupp.

            Den kommunistiske ledelsen begynte straks å utarbeide nye lover og forordninger, og lot dem gjelde umiddelbart. Berømt er loven om at alle heretter skulle være likestilt, alle rangordninger skulle opphøre. Resultatet var omfattende mytteri og desertering i hæren. For et land i krig, er dette naturligvis katastrofalt. Dessuten var den gamle adelen, aristokratiet, mildt sagt misfornøyd over måten maktovertakelsen hadde skjedd på. Spesielt etter at Lenin og kommunistene vitterlig tapte valgene i 1918. På ny hadde Russland ikke noe rettsmessig styre, og det ble kaos og borgerkrig, der aristokratene (de hvite) stod mot kommunistene og deres nye røde hær, bygget opp av Trotskij.

            En kort periode her, hadde Russland borgerkrig og verdenskrig på en gang, begge deler med en hær i oppløsning. Lenin så nødvendigheten av å trekke seg ut av krigen mot Tyskland, uansett hvor dårlige vilkårene måtte være. Enorme landområder ble avstått, men russerne kunne endelig konsentrere seg om sine egne problemer. De var omfattende nok. Borgerkrigen drepte hundretusener, og en ny hungersnød kom som vanlig i tillegg. For folket må det ha vært et mareritt. Fulgte de forordningene til de hvite, ble de straffet av de røde, og fulgte de forordningene til de røde, ble de straffet av de hvite.

            Etter tre år med en svært ødeleggende krig, kunne de røde stå igjen som seierherrene. Årsaken pleier å tillegges den røde armes bedre ledelse, og at de hadde større støtte i folket. Dessuten var den utenlandske støtten de hvite fikk, halvhjertet, og soldatene de brukte var utmattet og demotiverte etter verdenskrigen. De røde, på sin side, hadde en glødende tro på at de kjempet for en god sak og kommunismen ville føre til en bedre fremtid.

  

Russisk mellomkrigstid

Etter århundrer med prøvelser under tsaren, fulgt av verdenskrig og borgerkrig, hungersnød og kaos, kunne kanskje russerne være fristet til å tro at det verste var over. Men utfordringene som lå foran dem var enorme. De mange årene med krig og ødeleggelser hadde tappet landet for ressurser, i tillegg til at Lenins sjokkommunisme mildt sagt hadde vært forfeilet. Da Sovjetunionen ble opprettet ved inngangen til 1923 var landet bortimot økonomisk bankerott. Lenin innså at en ny politikk måtte til for ikke å kaste landet ut i fullstendig katastrofe. Situasjonen var nemlig den at bøndene nektet å produsere mer enn de selv hadde bruk for, når overskuddet uansett ble tatt fra dem og viderefordelt av staten. Handel for egen vinning var forbudt. Den nye økonomiske politikken, NEP, medførte en viss åpning for markedskreftene. En viss handel var tillatt. Gamle direktører og jordeiere ble innsatt i sine gamle stillinger, og de fikk god lønn. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to frem,” sa Lenin, om disse lite sosialistiske tiltakene.

            Året etter døde Lenin. Det var nå uklart hvem som skulle overta makten. Kommunistpartiet la for dagen en rivalisering, pinlig ut fra de verdier de ellers skulle stå for om at alle skal være like, og ingen forfordeles. Ved Lenins begravelse strevde man for å være med å bære kisten, det var viktig å vise seg i posisjon. En som ikke var til stede, var han som var favoritten og sannsynligvis best kvalifisert til å overta. Hans navn var Lev Trotskij. Han hadde utmerket seg som en intelligent person, en dyktig strateg og en fabelaktig taler. Han hadde æren for å ha bygget opp den røde hær til en styrke i stand til å slå den hvite fienden, og han var nok den som best forstod seg på teoriene Karl Marx hadde etterlatt seg. Men det var stålmannen Josef Stalin som best manøvrerte i maktvakumet som oppsto etter Lenins død.

            Stalin hadde også forsøkt seg med intellektuell aktivitet, med artikler i partipressen og journalistisk virksomhet i avisen Pravda, som han var med på å grunnlegge. Men enhver som leser artiklene til Stalin, vil snart se at her har vi å gjøre med en bajas. De utmerker seg med et omstendelig, grøtete språk, og om meningen her og der er klar, er argumentasjonen godt uforståelig. I den urolige perioden mellom 1905 og 1914 ble Stalin arrestert flere ganger for revolusjonær virksomhet, men klarte hver gang å rømme eller slippe fri. Etter hvert fikk han stadig viktigere roller i kommunistpartiet, og da Lenin døde var han generalsekretær. Men han var ikke med i statsministeriet, og det var derfra etterfølgeren var ventet å finnes. Spesielt ettersom Lenin i testamentet sitt uttrykkelig advarer mot Stalin.

            Hvordan Stalin likevel kommer til makten, er en oppvisning i klassisk splitt og hersk teknikk. Først danner han et tremannsstyre sammen med Kamenjev og Sinovjev, klart rettet mot den farligste rivalen, Trotskij. Trotskij er på denne tiden stadig syk, og må oppholde seg langt unna, i Kaukasus. Han er derfor dårlig i stand til å forsvare seg, mot de ofte aldeles urimelige anklagene. For et parti der enhet og samhold er et absolutt krav, det må i hvert fall se slik ut utad, ble det ytterligere problemer for lojale Trotskij. Dette utnyttet Stalin og de andre på det groveste. Etter at Trotskij var utmanøvreret og stemplet som forræder, intet mindre, vendte Stalin seg mot sine tidligere kamerater og utmanøvrerte dem. Her fikk han støtte av Bukharin, som han etterpå også klarer å utmanøvrere. Hele tiden har Stalin holdt seg lavt i terrenget, han har nok blitt undervurdert, men i 1927 har han plutselig den totale makten. Motstanderne er alle ekskludert fra partiet, og fratatt all ære. Under forfølgelsene på 1930-tallet forsvinner de alle til Sibir.

            Vi har nå kommet til 1928, det har gått fem år siden Lenin døde. I disse årene har den nye økonomiske politikken Lenin innførte fungert noenlunde bra, økonomien er på vei opp, man er tilbake på nivåene fra før katastrofeårene satte inn. Stalin har i perioden skiftet syn på hvor effektiv Lenins politkk var, alt ettersom hvem han skulle være i allianse med, og hvem han skulle stemple som forræder. Nå har Stalin makten alene, og kan iverksette sin egen politikk. Systemet som blir innført er mer totalitært, mer undertrykkende og mer grusomt enn noen av tsarregimene kommunistene overtok for.

På det økonomiske område lanserer Stalin sine berømte femårsplaner, hvor staten skal planlegge i detalj all produksjon for fem år av gangen. Målsetningene som skal nås er meget ambisiøse, nærmest vanvittige, men Stalin levner ingen tvil om at de likevel skal nåes. Industriproduksjonen skal mangedobles. ”Vi ligger 50 eller 100 år etter våre kapitalistiske konkurrenter. Forspranget må tas igjen i løpet av maksimalt ti år. Hvis ikke vil vi bli knust,” sa Stalin i en tale til kritiske industriarbeidere i 1931 . Målsetningene ble nådd, men til enorme menneskelige omkostninger. Millioner døde av sult som en direkte følge av den nye politikken. Stalin krevde ny tvangskollektivisering av bøndene, til tross for de mildt sagt dårlige erfaringene fra Lenins forsøk i tiden rett etter revolusjonen. Denne gangen gikk det enda verre. Fremfor å overlevere buskapen sin til staten, valgte mange å slakte den, noe som slett ikke gjorde det enklere å innfri kravene fra femårsplanen. Og planene ble ikke justert, staten tok inn de korn- og kjøttmengdene femårsplanen forlangte, til tross for at det dermed ikke ble noe til overs til bøndene som hadde produsert det. Millioner døde på sult i den verste hungerskatastrofen av dem alle. Særlig hardt rammet var Ukraina, det som skulle være Sovjetunionens kornkammer, nå klarte det ikke engang å brødfø seg selv. Mellom 5 og 7 millioner Ukrainere er det anslått sultet i hjel. Fullt så ille gikk det ikke i industrien. Der kunne Sovjetunionen vise til en enorm vekst, mens de øvrige land slet med ettervirkningene etter børskrakket i 1929. Men en betydelig del av denne veksten skyldtes straffearbeidet til de millioner som var sendt i arbeidsleir. Resten kom av den tunge satsningen på tungindustrien i femårsplanene, planer som skulle bli oppfylt uansett kostnad. Prisen for veksten var skyhøy.

På det kulturelle området innfører Stalin en fullstendig ensretting i alt tankeliv og skapende virksomhet. Før og like etter revolusjonen var Russland en av de fremste kultnasjonene i verden, med fremragende utøvere innenfor alle kunstretninger. På et slag skulle alle legge sin kunstneriske frihet til side, og utøve sin kunstgjerning i den hensikt å tjene staten. Den eksperimentelle og modernistiske retningen som rådet i verden, og i Russland, ble av Stalin stemplet som uforståelig og fiendtlig, og dermed forbudt. Sosialistisk realisme var det eneste som var tillatt, kunsten skulle være enkel å forstå og den skulle være optimistisk. Hensikten var å vise hvor overlegen Stalins kommunisme var alle andre styresett. Kunstnere som mislyktes i dette, eller som ikke var optimistiske nok, ble kort og greit fjernet. Like ille var det i utdanningssystemet. Lærebøkene ble skiftet ut med nye som bedre kunne fremheve Stalins geni og det kommunistiske systems ufeilbarlighet, lærerne måtte delta i jubelkoret. Dette gjaldt for alle fag, fra småskolen og helt opp til universitetsnivå. Til og med professorer måtte tilpasse forskningen sin etter systemets propagandahensikt. Trusselen var deportasjon til Sibir, eller øyeblikkelig henrettelse. Ingen kunne være sikre på hva som egentlig skjedde med dem som forsvant. Man hadde bare på følelsen at man aldri ville se dem igjen.

 

Forskjellige årstall blir oppgitt for når de store utrenskingene egentlig begynte. Faktum er at dissidenter i Russland alltid har levd under umiddelbar fare for sitt liv, typisk for diktaturstater. Men i Stalintiden kom antallet dissidenter og deportasjoner opp i antall som overgår all kontakt med virkeligheten. Ingen kunne føle seg trygge, at man var uskyldig var slett ingen garanti for ikke å bli arrestert. Ubegrunnede mistanker var nok. Arrestasjonen kunne foregå på flere måter. Det vanligste var det fryktede besøket om natten. Mens man er omtumlet av søvn, kommer sikkerhetspolitiet og tar deg med, ofte med beskjed om at det bare dreier seg om en liten formalitet. Andre fikk invitasjon om å møte frivillig, igjen med garantier om at politiet bare ønsket en liten samtale. I virkeligheten dreide det seg om varetekt, med nattlige forhør til offeret hadde tilstått sin eventuelle forbrytelse. Deretter ble han dømt til straffarbeid, som oftest i ti år.  Slike arrestasjoner forekom gjennom hele Stalinperioden, men de skjøt for alvor fart etter attentatet mot Sergej Kirov i 1934. Kirov var leder for kommunistpartiet i Leningrad, og en svært profilert revolusjonshelt. At han ble skutt og drept på sitt kontor, gav Stalin den unnskyldningen han trengte for en virkelig storstilt aksjon. Millioner ble dømt for å medvirket, eller for å ha syslet med lignende planer. Partiavsien Pravda var fulle av artikler om hvordan stadig nye forrædere ble oppsporet av det hemmelige politi, NKVD, hvordan ingen fiender av Sovjetunionen greide å slippe unna, hvor effektivt myndighetene fikk rettferdigheten til å skje fyllest. Virkeligheten var selvfølgelig en annen. I ettertid er det kommet frem at det nok var Stalin selv som stod bak attentatet, kanskje på grunn av han i Kirov så en potensiell konkurrent. Den neste store bølgen med massearrestasjoner kom med Moskvaprosessene i 1936. Her gikk straffeprosessen for seg i full offentlighet. Avisene, med Pravda i spissen, skrev om hvordan stadig nye fiender av Sovjetunionen stod frem og tilsto den ene forbrytelsen villere enn den andre, mens folket marsjerte i gatene og krevde dødsstraff. Seansen var absurd. Enhver må ha skjønt at tilståelsen kom som følge av tortur, at de tiltalte var uskyldige, og at folket marsjerte under tvang og krevde dødsstraff for ikke selv å bli satt på tiltalebenken. Stalin fullførte sitt mesterverk i terror ved til slutt å arrestere alle dem som til å begynne med hadde utført arrestasjonene. Han var også nøye med å arrestere alle som hadde et personlig forhold til ham, spesielt de som kjente ham før han kom til makten. Disse kunne ikke ha den riktige frykten. Resultatet var et samfunn der absolutt ingen kunne føle seg trygge. I enkelte områder ble så mye som hver tiende person arrestert. Og det direkte livsfarlig å snakke om det, sørge eller i det hele tatt oppføre seg som om disse tingene foregikk. Man måtte innrette seg etter det propagandaen krevde, og late som om alt var såre vel. For flere ble derfor andre verdenskrig rett og slett en forbedring av situasjonen. I det minste kunne man gråte over å miste sine kjære.

 

Annen verdenskrig

Under andre verdenskrig opplevde Sovjetunionen katastrofer kanskje ingen andre land kunne reise seg fra. 27 millioner menneskeliv gikk tapt, omtrent like mye som alle andre land til sammen. I tillegg var ødeleggelsene enorme, ingen steder var nazistenes fremferd så brutal som her. Enorme landområder ble erobret, tilsvarende mengder ressurser og materiell gikk tapt eller ble overtatt av tyskerne, alt lå til rette for enda en knusende seier til Hitler-Tyskland. Men mot alle odds klarte altså den russiske kjempe å slå tilbake

Årsakene til nederlagene i den første fasen av krigen, skyldes dels at Stalin tross Hitles tidligere handlinger var fullstendig uforberedt på at også Sovjet kunne bli angrepet, dels at samme Stalin hadde henrettet og forvist så å si alle høyere offiserer under utrenskningene på 30-tallet.  Det siste gjorde ikke bare at alle militære ledere var unge og uerfarne, det gjorde dem også handlingslammet, livredde som de var for å provosere Stalin. Tyskerne fikk dermed usedvanlig lett spill, og kunne blant annet bombe sammen hele Sovjetunionens europeiske luftvåpen mens flyene stod på bakken. Resultatet var at mektige Luftwaffe fikk totalt herredømme i luften. På bakken var ikke styrkeforholdet stort annerledes. Erfarne tyske soldater og offiserer med helhetlig strategi og klar slagplan, hadde ingen problemer med å hamle opp med forvirrede russiske forsvarsstyrker som for det meste ble kastet ut i hodeløse motangrep, bare for å bli meid ned av tyske tanks, maskingevær, bomber og artilleri. Det er vanskelig å tenke seg at fremrykkingen kunne gått raskere, om motstanden hadde vært fraværende.

            Denne eventyrlige suksessen for Wehrmacht varte fra angrepet i 1941, og helt frem til og med sommeren 1942. Det var bare noen få tilbakeslag, dels som følge av Hitlers stadig tiltakende overstyring av den militære slagplan, dels som følge av det tøffe russiske klima. Både Hitler og generalstaben skjønte at mer enn noen andre land, var det viktig å beseire det ressursrike Sovjetunionen i en hurtig blitskrig. Ble krigen langvarig, ville det enorme produksjonspotensialet og den endeløse tilgangen på mannskap bli avgjørende. Strategien for Hitler og generalene var imidlertid forskjellig. Generalene mente at en hurtig erobring av hovedstaden Moskva ville lamme hjertet av landet og føre det ut i kaos. Hitler insisterte på lærdommen fra Napoleon som også hadde erobret Moskva, uten å få noen glede av det.  I følge Hitler skulle russerne slås ved å omringe styrkene deres, arme for arme, og utslette dem. Selvfølgelig hadde Hitler siste ord. Hundretusenvis av russiske soldater ble drept eller tatt til fange som følge av denne taktikken, men det var også noen armeer som klarte å flykte med et nødsskrik, og noen ytterst få som klarte å slå tilbake. Underveis skiftet Hitler mening, også en vane som skulle utarte under krigen, nå skulle Moskva erobres likevel og utslettes fra jordens overflate. Veldige tyske styrker fikk ordre om å sette kursen mot den Sovjetiske hovedstaden. Stalin begynte nå å skjønne at situasjonen var farligere enn at han kunne håndtere den. Strategien han hadde valgt så langt, hadde vist seg fullstendig mislykket og bare gjort alt verre. Sovjetunionens eksistens stod på spill. Først nå trakk Stalin seg tilbake og overlot forsvaret til kvalifisert hold, til general Zjukov, en av de få generalene som hadde overlevd utrenskningene, og som hadde overbevist i forsvaret av Leningrad (selv om byen ble beleiret, og sivilbefolkningen led fryktelig under en av krigens mest beryktede blokader). Zjukov sa at det ikke var mulig å forsvare Moskva med de styrkene han hadde til rådighet, han måtte ha forsterkninger fra Sibir.  Og det fikk han, det gjaldt bare at de måtte ankomme Moskva før tyskerne. Her var det klimaet som kom inn som en redning, ikke med snø og kulde, men med høstregn og gjørme. De tyske militærkolonnene kjørte seg rett og slett fast. Ikke før kulden frøs gjørmehullene til is, kunne de tyske styrkene bevege seg ordentlig igjen. Og da var de sibirske styrkene på plass, langt bedre utrustet til å tåle vinteren enn tyskerne var. I første omgang ble tyskerne slått tilbake. Den langvarige krigen tyskerne for enhver pris måtte unngå, var i gang.

            Vendepunktet kan forklares på mange måter. En av dem er å se på diktatorene som ledet de to landene. Da året 1942 begynte, hadde alt gått veien for Hitler. Han hadde på år bygget Tyskland opp fra å være bankerått, til å være en stormakt i stand til å erobre hele det kontinentale Europa. Den eneste ripen i lakken var det mislykkede angrepet på England. Ellers hadde den tyske krigsmaskinen rullet over enhver motstand. Ikke uten grunn følte Hitler seg som et uovervinnelig geni, i stand til alt. Stalin følte seg nok også som et geni, men han var i stand til å se at hans ledelse i starten av krigen hadde ført til katastrofe, og at det veldige Sovjetunionen var på randen av nederlag. Han skjønte at det kanskje var på tide å lytte litt til rådgiverne sine, og om han ikke skjønte det, så gjorde han det i hvert fall. Fra 1942 gjorde Hitler ganske konsekvent det motsatte.

            Denne forklaringen er ikke nok alene. Med må også de strenge naturlige betingelser tyskerne møtte på det Sovjetrussiske område, både den iskalde vinteren vi alt har nevnt, men også de enorme avstandene. Aldri hadde de tyske forsyningslinjer hatt vanskeligere vei. Og russerne var svært effektive i å flytte alt tyskerne kunne ha glede av, langt mot øst til det indre av landet, godt utenfor fiendens rekkevidde. Men den kanskje viktigste årsaken til tyskernes nederlag, er det hensynsløse mot russerne utkjempet krigen med. ”Man skal virkelig være modig for å være en feiging i den russiske hær,” er et sitat som tillegges Stalin. Meningen er klar. Ingen land er i nærheten av de nådeløse straffereaksjonene Sovjetrusserne utførte mot ethvert tilløp til desertering, feighet eller forræderi, tre begrep som var ett og det samme for dem. Den skyldige ble skutt, det er en selvfølge, i tillegg ble familien hans registrert og straffet de også, ofte med døden eller forvisning til Sibir. Alle som kunne vite om handlingen ble også skutt, for ikke å ha forhindret dem. Og parolen var at man heller skjøt et par uskyldige, enn å la en mulig forræder gå fri. Av de 27 millionene liv som gikk tapt, har russerne selv skylden for en ikke ubetydelig del. Ved siden av dette førte myndighetene en målrettet og effektiv propaganda – ikke helt usann – om hvor grusomme nazistene var og hvilken skjebne som ventet dem som ble fanget av dem. Dessuten spilte de på nasjonalfølelsen, ikke på sosialismen. Denne blandingen førte til et heltemot og oppofrelse som forbløffet selv nazistene. I det avgjørende slaget om Stalingrad befalte både Hitler og Stalin at byen ikke skulle oppgis for noen pris. Ingen kunne være i tvil om at begge mente alvor. Slaget om byen skulle utkjempes til siste mann var falt.

            De første kampene begynte august 1942, med luftwaffe som motstandsløst bombet byen sønder og sammen. 40 000 russiske liv gikk tapt bare de to første dagene, utallige hus falt sammen. Alt lå til rette for en ny, stor tysk seier. Problemet var bare det at russerne ikke trakk seg tilbake, uansett hvor mye tyskerne bombet. Stalin hadde gitt den umenneskelige ordren at ingen evakuering var tillatt, heller ikke av sivile. Han mente dette ville få soldatene, som kanskje selv hadde familie i området, til å kjempe hardere. Å flykte på egen hånd var umulig, øst for Stalingrad ligger elven Volga, en flod så bred at man er avhengig av båttransport. Og den transporten kontrollerte myndighetene. Her hadde transport av militært materiell fra øst til vest, all prioritet.  Utover september begynte de tyske soldatene så smått å bli frustrert over seieren som aldri kom. De mente det var under deres verdighet å kjempe i livsfarlige gatekamper, mot russere som gjemte seg i hvert rom, i hvert hus, og skjøt på alt som rørte seg. Tyskernes overlegne militærstrategi kom ikke til sin rett under slike forhold. Dessuten begynte Sovjetrusserne å få orden på produksjonen sin i de områdene som ikke var erobret. Plutselig kunne også de angripe med fly, artilleri og bomber. Det sier litt om landets ressurser og potensiale, at de på de områdene som var igjen produserte mer krigsmateriell enn hele det tyske riket til sammen, inklusiv de erobrede områdene. Frustrasjonen til tyskerne økte da vinteren satte inn, tidligere enn ventet, og usedvanlig streng.

            Omslaget kom i november. Tyskerne hadde hele tiden angrepet med alt de hadde av ressurser og mannskap, mens russerne hadde trent opp nye styrker fra det indre av Sibir og fra Asia. Sovjetrusserne stod klare med friske armeer å sette inn i en ny offensiv. Manøveren som følger er en av de mest kjente i verdenshistorien. Kort fortalt går den ut på å angripe tyskernes bakre linjer, slik at forsyningslinjene blir brutt og armeen i Stalingrad blir omringet. Tyskerne er helt uforberedt på en slik plan, og undervurderer russerne fullstendig. Planen lykkes akkurat som den forelå på tegnebrettet. Uten forsyningsmuligheter annet enn fra luften, har ikke tyskerne en sjanse under de umenneskelige forholdene som venter til vinteren. De har bare å skyte så lenge de har ammunisjon igjen. Overkommandør Paulus bønnfaller Hitler om retrett, men Hitler står på sitt. Paulus etterfølger ordren og kjemper til siste mann. Av de om lag 300 000 som var med i armeen hans, er det noe sånt som 10 000 som til slutt overgir seg til russisk fangenskap, og kanskje 5000 som overlever krigen. Et av de verste slag i verdenshistorien er overstått. 1,5 millioner anslås drept.

            Det er vanskelig å overvurdere betydningen av denne seieren. Ved siden av de åpenbare militære konsekvenser, som at det tyske felttoget mot øst er stanset, og deres viktigste arme er utslettet, så hadde den også for begge sider stor symbolsk betydning. Tyskerne måtte innse at de ikke var uovervinnelige likevel, mens russerne fikk etter en lang serie nederlag endelig en seier. De fikk vist at de kunne. Nå går de på med en voldsom optimisme, og jager tyskerne ut igjen like raskt som de hadde kommet inn. Den røde arme består nå av veteraner herdet i kamp, offiserene har lært seg hva moderne krigføring går ut på, og fra øst kommer stadig nye forsyninger av alt materiell man kan ønske seg. Den russiske bølge fortsetter hele veien til Berlin, med samme hensynsløse slagkraft som den vant krigen med på russisk jord. Stalin var besatt av tanken på at hans røde arme skulle få æren av å nedkjempe det tredje riket, og kastet alle styrker inn i kappløpet mot Berlin langs en front som strakte seg langs hele Øst-Europa. Det tyske forsvaret var like nådeløst som russernes angrep, en Hitler på randen av galskap nektet for enhver overgivelse, overalt skulle kjempes til siste mann. Generaler som ikke etterkom hans vanvittige ordre, ble straks skiftet ut med mer ideologisk riktige. Katastrofen er nesten ikke til å fatte. Millioner døde, millioner ble lemlestet eller ødelagt for livet, hele byer ble fullstendig utbombet, og desto mer meningsløst blir det av at utfallet uansett var gitt.. Den 7. mai 1945 skrev tyskerne under den endelige kapitulasjonen. Et nytt Europa skulle tegnes opp.

 

Den kalde krigen

Straks den felles fienden Tyskland var knust, kom motsetningene mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen tydelig til syne. Stalin hadde demonstrert at han hadde en militærmakt som overgikk alle konvensjonelle styrker verden hittil hadde sett. I antall soldater var det ingen som kunne konkurrere med dem, og mot slutten av krigen kunne russerne også fremvise noen av de beste og mest effektive våpnene. Sovjet hadde for alvor etablert seg som en superstormakt.

            Stalin var naturligvis klar over hvilke gode forhandlingskort han hadde for hånden. Med rette kunne han si at landet hans hadde befridd Europa fra det tyske redselsregime, med rette kunne han si det russiske land og folk hadde måttet bære de største lidelsene. Overalt i Øst Europa ble den røde hær mottatt som helter, og kunne nå regne med en bølge av velvilje. Stalin visste å utnytte seg av situasjonen. Han gjorde det klart at han ikke hadde hensikt å trekke seg ut av de erobrede områdene. Han ønsket seg kort sagt Øst Europa som interessesfære. I 1948 hadde han nådd sitt mål, med kuppet i Tsjekkoslovakia var samtlige stater i Øst Europa blitt kommunistiske, og lydige undersåtter til et stadig mektigere Sovjetunionen.

            I vest pekte USA seg ut som det eneste landet i stand til å ta opp kampen. De forsøkte å få tilsvarende dominans i vest, som russerne fikk i øst, og det er ikke helt usant å si at de lyktes. De to maktblokkene ble delt inn i NATO og Warszawa-pakten, med gjensidig propaganda mot motparten og iskalde fronter. Eksistensen av atombomber, Sovjet fikk sin i 1949, gjorde situasjonen enda mer uhyggelig. Fra nå av måtte verden leve under trusselen av en virkelig altutslettende krig.

            Det russiske folk opplevde en sjelden optimisme i tiden rett etter krigen. Seiersfølelsen var enorm, og man følte med rette at den var tuftet på fedrelandskjærlighet og samhold. Det var godt håp om bedre tider. Men Stalin lot dem ikke leve lenge i håpet. Ikke før var seieren sikret, så fortsatte regimet i sporet fra 30-tallet. Russiske krigsfanger som vendte tilbake etter fryktelige år i tyske fangeleire, ble videresendt til Sibir til nye år i fangenskap. Det var forbudt og jevngodt med forræderi, å la seg ta til fange. Dessuten kunne man være vestlig spion. Terroren foregikk nå ikke bare i Sovjetunionen, men i hele Øst-Europa. Det kommunistiske maktapparatet hadde folket i et jerngrep.

            I 1953 døde Stalin til stor, offisiell, nasjonal sorg. Etterfølgeren, Nikolai Khrusjtsjov, gav håp om et visst tøvær. Spesielt etter han hadde sin berømte tale under partikongressen 1956, der han avslørte at ”vår kamerat Stalin var en massemorder”. Plutselig fikk man det travelt med å fjerne alle statuer og minnesmerker over ”vår lille far”. At optimismen var ubegrunnet viste seg i 1956, da det kom til oppstand i Ungarn som ønsket å bryte ut av Warszawa-pakten. Sovjetunionen slo den ned med grusom militærmakt. I tillegg til overlegne militære styrker og utstyr, brukte supermakten skitne triks. De inviterte den ungarske frigjøringslederen Imre Nagy til forhandlinger i Moskva, med løfter om fritt leide og velvillig innstilling, men da han ankom arresterte de ham. Det ungarske folk kjempet fortvilet, men hadde ikke en sjanse. På ny beviste kjempen sin militære styrke, men denne gangen var det ingen som gledet seg. En lignende maktdemonstrasjon skjedde i 1968, i Tsjekkoslovakia. Denne gangen var de sovjetrussiske styrkene støttet av Warszawa-pakten, og tsjekkerne gikk ikke til motangrep, så konflikten ble ikke så blodig. Men Sovjetrusserne levnet ingen tvil om at de ønsket og krevde full kontroll over satellittstatene sine. Jerngrepet ble holdt fast.

            Disse konfliktene i Ungarn og Tsjekkoslovakia ble selvfølgelig brukt av USA for alt de var verdt, på samme måte som Sovjetunionen fremstilte amerikanernes innblanding i Nord Korea og Vietnam som forferdelige overgrep mot en uskyldig sivilbefolkning. Propagandaen eksisterte på begge sider. Det er mulig å tolke denne krigen slik at propaganda var den eneste måten mulig å utkjempe den på. Begge land, både USA og Sovjet, måtte leve med fiendens atomstridshoder rettet mot alle viktige byer. En krig mellom supermaktene ville være altødeleggende. Konflikten kan også tolkes slik at i stedet for å kjempe mot hverandre, kjempet de overalt i de fattige områdene i verden, i Asia, Afrika og Sør Amerika, der Sovjet og USA støttet hver sin side i alle slags konflikter, med store pengebeløp og våpenleveranser. Det er rester fra denne politikken som gjør at man i dag kan si at det var USA som bygget opp Saddam Hussein, for USA støttet Irak i krigen mot Iran, som Sovjetunionen støttet. I noen konflitker gikk også supermaktene selv aktivt inn, oftest altså USA, som følge av Trumandoktrinen. Sovjet brukte for det meste militærmakten sin til å slå ned oppstand i land de var i allianse med.

 

Imperiet faller

De siste partisekretærene i kommunistpartiet var aldeles udugelige. Leonid Brezjnev var en gammel mann allerede da han overtok for Khrusjtsjov i 1964, og under ham opplevde Sovjetunionen en voldsom stagnasjon. Og etterfølgerne hans, Jurij Andropov (1914-1983) og Konstantin Tsjernenko (1911-1985) var om mulig enda verre. De var gamle og syke og døde etter kort tid ved makten, og selv det nå dypt konservative kommunistpartiet skjønte at det var på tide med yngre krefter. Likevel var det en overraskelse da bare 54 år gamle og forholdsvis ukjente Mikhail Gorbatsjov kom til makten. Og enda mer overraskende var det hva Gorbatsjov gjorde med den.

            Gorbatsjov lanserer to begrep som glir inn i det internasjonale språk: Perestrojka (= omstrukturering) og Glasnost (= Åpenhet). Han innfører omfattende reformer, løsner på sensuren og frigir politiske fanger. Det kommunistiske styret hans har mange trekk som minner om det Dubček ville innføre i Tsjekkoslovakia i 1968 , akkurat det Sovjetunionen under Brezjnev slo ned med militærmakt. Også utenrikspolitisk viser Gorbatsjov seg som en mild mann, og går sammen med USAs president Ronald Reagen svært overraskende med på nedrustning og fjerning av mellomlange atomraketter fra Europa under et berømt møte i Rekjavik 11. oktober 1986. I 1987 går de to superstormaktene enda lenger, og lover å fjerne alle mellomlange atomraketter innen 1996. Året etter trekker Gorbatsjov også de Sovjetiske styrkene ut av Afghanistan, og avslutter en 9 år lang og mislykket krig der etter at Brezjnev invaderte landet i 1979. Men det var først i 1989 Gorbatsjov fikk sin virkelige internasjonale utfordring, når det gjaldt om han mente alvor med sin perestrojka og glasnost.

            Det året var det folkelig oppstand i samtlige av Warszawa-pakt landene, og i samtlige land ble det klart at regimene ikke klarte å slå ned protestene uten hjelp fra de mektige Sovjetrussiske militærstyrkene. I 1953, 1956 og 1968 hadde Sovjetunionen ikke nølt et sekund med å bruke militærmakten sin for å holde pakten samlet, det hadde tatt seg ut om Gorbatsjov gjorde det samme. Som vi vet gjorde han ikke det, tvert imot uttalte han at om folkene i Øst-Europa ønsket forandringer, så måtte de få det. Slik falt de kommunistiske styrene i alle Sovjetunionens allierte land, en hendelse som omtrent kan sidestilles om alle landene i NATO i dag skulle bli militant muslimske med USAs velsignelse. Gorbatsjov hadde bestått prøven, og fikk for dette Nobels fredspris i 1990.

            Den neste prøven skulle han ikke bestå, og hva som skjedde her har ført til at Gorbatsjov ikke har så godt ettermæle som han kanskje hadde fortjent ut i fra politikken hans på 80-tallet. Sovjetunionen bestod av 15 republikker, og flere av dem krevde nå at også de skulle få sin frihet. Dette gjaldt særlig de baltiske statene Litauen, Estland og Latvia, som hadde blitt okkupert av Sovjet under Stalin, og som slett ikke hadde samtykket i å bli en Sovjetrepublikk. Særlig var det demonstrasjoner i Litauen, og på ny rettet verdens øyne seg mot Gorbatsjov og hvordan han ville reagere. Han reagerte med tanks..

            Det viste seg at Gorbatsjov hadde satt i gang krefter han selv ikke klarte å kontrollere. Protestene mot Sovjetunionens militære styrke i Litauen var massive, skuffelsen var selvsagt enorm over at fredsprisvinneren Gorbatsjov møtte fredelige demonstranter med tanks. Men skuffelsen var også stor i motsatt ende, fra konservative kommunister (kalt ”hauker”) som mente Gorbatsjovs reformer hadde gått altfor langt og at politikken hans ville føre til enden på hele Sovjetunionen. 19. august 1991 gjennomførte en gruppe toppolitikere fra Gorbatsjovs eget styre statskupp, arresterte Gorbatsjov (husarrest) mens han var på ferie i Krim, og annonserte at Gorbatsjov var syk og at Gennadij Ivanovitsj Janajev hadde overtatt makten. Verden holdt pusten. Skulle Sovjetunionen falle tilbake til det gamle, og verden på ny befinne seg i en tilstand av kald krig og overhengende trussel om atomkrig? Det var tid for en ny helt å tre inn på scenen.

            Boris Jeltsin var på denne tiden president i den russiske republikken i Sovjetunionen, og en nokså åpen motstander av Gorbatsjovs styre som han mente ikke gikk langt nok i demokratiseringsprosessen. Under den kritiske situasjonen etter statskuppet viste Jeltsin seg som en meget sterk og uredd leder, i skarp kontrast til passiviserte Gorbatsjov og den tørre, kjedelige gammelkommunisten Janajev. Han fordømte åpent den nye ledelsen i Sovjetunionen og statskuppet deres, og han krevde de skulle gi fra seg makten øyeblikkelig. Særlig berømt er en scene der han står på toppen av en tanks, og formidler budskapet sitt til folkemengden. I god gammel stil kommanderer regimet det hemmelige politiet (KGB) og hæren til å gripe inn, men begge nekter å etterkomme ordrer og kuppmakerne blir tvunget til å gå av da de står uten maktmidler. Jeltsin sender så selv en militæreskorte til Krim for å hente Gorbatsjov tilbake til Moskva, en symbolsk scene for det nye maktforholdet mellom de to. En rekke Sovjetrepublikker utnytter situasjonen til på ny å kreve sin frihet, og med Jeltsin som den sterke mann blir friheten innvilget. 26. desember det året blir Sovjetunionen formelt oppløst, og erstattes av Samveldet av uavhengige stater (SUS) bestående av de tidligere Sovjetrepublikkene. Jeltsin blir president i den største og viktigste, Russland, og Gorbatsjov blir sendt ut i kulden og avslutter med det sin politiske karriere.

            Rett skal være rett, de fleste Sovjetrepublikkene fortsetter med de samme statslederne som styrte i Sovjettiden, og blir den dag i dag fortsatt ikke styrt særlig demokratisk. I flere av dem har befolkningen demonstrert og forsøkt å felle diktaturene på samme måte som de østeuropeiske og russiske er felt, hver gang er det spennende å se om soldatene følger ordrene om å slå opprøret ned, eller slår seg sammen med demonstrantene mot regimet. Foreløpig har det gått best i de baltiske statene, som rett nok også hadde det beste utgangspunktet, mens det som foregår i Ukraina er løfterikt og spennende. I Hviterussland vil jeg si situasjonen gir liten grunn til optimisme. Forholdene i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kvalifiserer ikke til betegnelsen fullgodt demokrati, men de gjennomfører valg og ser ut til å ønske seg demokrati i alle fall, mer eller mindre. De sentralasiatiske republikkene har mye graps, og er sørgelig utenfor verdenssamfunnets oppmerksomhet, men i Kirgisistan og Kasakhstan er situasjonen i det minste bedre enn den var. I Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan er alt begredelig.

 

Det nye Russsland

Som så mange av sine forgjengere, seg bedre som revolusjonshelt enn som aktiv statsstyrer. Hans forsøk på å gå over til demokrati og markedsøkonomi ”i et sprang”, viste seg særdeles mislykket. De gigantiske russiske statsbedriftene ble riktignok lagt ut for salg, men kjøperne viste seg å være en liten gruppe mennesker, som tjente vanvittig nærmest risikofritt og på svært kort tid. Hvordan disse menneskene kom seg i posisjon til å kjøpe er høyst uklart, men de etterforskes i dag for mulig kriminalitet. Blant annet er Russlands rikeste mann Mikhail Borisovitsj Khodorkovskij arrestert og foreløpig idømt 9 års fengsel for bedrageri og skatteunndragelser i forbindelse med det enorme russiske oljeselskapet hans, Yukos, som nå har fått sine verdier betraktelig redusert. En annen kjendis blant disse såkalte oligarkene, er søkkrike Roman Abramovitsj, eieren av fotballklubben Chelsea. Også han har tjent milliardene sine ved å kjøpe russiske og sovjetiske statsbedrifter til spottpris, og siden selge dem igjen med vanvittig fortjeneste. Det er betegnende at han har trukket rikdommene sine ut av Russland, og sprøytet deler av dem inn i en fotballklubb. Det vil være vanskelig for myndighetene å arrestere også ham, selv om det er lett å hevde at han ikke er særlig bedre enn Khodorkovskij. Men dette er kompliserte og vanskelige saker, og det blir også hevdet at myndighetene fører disse sakene for å dekke over egne feilgrep og forbrytelser.

            Mot slutten av sin politiske karriere ble Boris Jeltsin stadig mer alkoholisert, og ble beryktet for å kunne stille stup full også ved offentlige opptredener. 31. desember 1999 erklærer han i en TV-tale at han har gir fra seg makten til Vladimir Putin, en tidligere major i KGB. Putin satt med makten i 8 år frem til 2008, hvor han mer eller mindre overgav den til Dmitri Medvedev (70 % av stemmene ved valget) . I denne perioden ble Russland mer stabilt og som følge av høye olje- og gasspriser mer mektig, men den demokratiske situasjonen har fått sterk kritikk, og det er vanskelig å hevde det ikke har vært med rette. Det er spennende å følge med på hvor Russland nå vil gå, med juristen Medvedev som president og den tidligere KGB-offiseren Putin som statsminister.

 

Viktige årstall

862      Rurik I blir fyrste over Novgorod. Den første russiske statsdannelse.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

1156    Første Kremlin blir bygget. Det blir ødelagt flere ganger, men alltid gjenoppbygget.

1223    Mongolene begynner erobringen av det russiske riket.

1326    Senteret for den ortodokse kirke flytter fra Kiev til Moskva.

1497    Ivan III med tilnavnet ”den store” innfører Russlands første lovsamling, kalt Sudebnik,

1547    Ivan IV med tilnavnet ”den grusomme” blir kronet til tsar.

1570    Massakren i Novgorod. Ivan den grusomme torturer og myrder store deler av byens befolkning under mistanke at de vil overgi seg til Polen.

1598    Rurik-ætten dør ut, og Boris Godunov overtar tsartittelen. Landet kastes ut i stor uro frem til 1913 hvor Romanov-slekten overtar tronen.

1604    Den første falske Dimitrij gjør krav på tronen. Han heter i virkeligheten Gregorii Otrep’ev, og blir torturert og drept etter først å ha vunnet stor oppslutning.

1613    Romanov-slekten overtar tsartronen etter langvarig strid.

1696    Tsar Peter den store kommer til makten. Hans visjon er å vende Russland mot vest, til Europa, og gjøre det til en moderne nasjon.

1703    St. Petersburg grunnlegges.

1744    Dødsstraff oppheves.

1783    Krimhalvøya erobres

1812    Napoleon gjør sitt inntog i Moskva. Men han har ikke forsyninger til å bli værende der, og russerne har brent sine. De franske styrkene må trekke seg tilbake med store tap under den harde russiske vinteren. Dette ble starten på Napoleons nederlag.

1825    Desemberoppstanden blir knust av Nicolai I.

1838    Russland får sin første jernbane fra St. Petersburg til Tsarkoe selo. Typisk nok fra hovedstaden, til et av tsarens palass. Den neste jernbanen blir åpnet i 1851, og går fra Petersburg til Moskva.

1853    Krimkrigen (1853-56). Etter langvarig konflikt går Russland til angrep på Tyrkia om Krimhalvøya. Årsakene er sammensatte. Russland hevdet de skulle forsvare kristne interesser mot det muslimske Tyrkia, dette var den direkte årsaken. Men ønsket om utvidet havneområde i Svartehavet var nok også gjeldende. I hvert fall førte frykten for dette at både Storbritannia og Frankrike involverte seg, på tyrkisk side i 1854. Krigen endte med nederlag for Russland.

1861    Livegenskapet oppheves med Alexander IIs manifest av 19. februar.

1867    Russland selger Alaska til Amerikas forente stater for 7,2 millioner dollar. En av de dårligste handler i verdenshistorien.

1881    Tsar Alexander II blir drept av en revolusjonær. Etterfølgeren Alexander III avbryter reformprogrammet forgjengeren hadde hatt, og innfører et strengere regime.

1891    Stor hungersnød som følge av feilslåtte avlinger. Byggestart for den transibirske jernbanen som står ferdig i 1905.

1901    Det russiske sosialistiske parti blir grunnlagt. Lenin blir leder i 1903.

1904    Den russisk-japanske krig. Verden får sjokk da russerne taper, Japan har på et blunk blitt industralisert. Hungersnød følger i Russland

1905    Året begynner med den blodige søndagen i januar, hvor tsarens soldater skyter inn i en demonstrerende folkemengde. Det utløser store streiker og oppstand over hele landet. Tsar ser seg presset til å opprette en duma, eller nasjonalforsamling. Han gjennomfører også en rekke andre reformer, men han gir ikke fra seg sin eneveldige makt. Og reformene fikk ingen stor innvirkning på situasjon. I tillegg dette året, avsluttes den russisk-japanske krig.

1906    Den første duma med valgte medlemmer blir opprettet. Den er imidlertid underlagt tsaren.

1907    Tsar Nikolai II oppløser den første dumaen, og oppretter en ny. Denne er mer konservativ, det vil si, mer makt til jordeierne og adelen.

1911    Tidligere statsminister Peter Stolpyn blir skutt i Kiev-operaen, med tsar Nicolas II til stede.

1912    Massakren på streikende gullminearbeiderne ved elven Lena i Sibir. Dette utløste en bølge av nye streiker og protester, og ytterligere fremgang for bolsjevikene.

1914    Første verdenskrig begynner. Russland går inn på alliert side.

1917    Mars    8. Kvinner marsjerer i gatene.

                        16. Tsar Nikolai II abdiserer

                        23. Prins Georij Lvov blir første statsminister i den nye russiske republikk.

            April    Lenin kommer tilbake fra Finland

             Juli      4. Store protester i Petrograd blir slått ned av regjeringens soldater.

7. Alexander Kerensky overtar som statsminister i den nye russiske republikk.

            Nov.    6. Lenin og kommunistene tar makten gjennom statskupp i Petrograd.

1918    Mars    Fredsavtale med tyskerne i Brest-Litovsk. Store landområder må gis bort.

                        5. Hovedstaden flyttes til Moskva.

            Mai      Borgerkrigen begynner. De hvite tsarvennlige står mot de røde kommunistene i en av de blodigste kriger verden har sett.

            Juli      16. Tsarfamilien skutt og drept i Yekaterinenburg ved Uralfjellene.

1919    Kommintern opprettes med målsetning om verdenskommunisme. Revolusjonen forsøkes spredd til Finland, Polen og Ukraina. Overalt blir russerne nedkjempet.

1921    Kamphandlingene i borgerkrigen opphører. Ny stor hungerkatastrofe som følge av tørke og feilslåtte avlinger.

            Mars NEP innføres. Lenin ser at landet er på randen av bankerott, og innfører smått kapitalistiske tiltak. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to skritt frem.”

1922    Sovjetunionen opprettes 30 desember med Russland, Ukraina, Georgia, Aserbasjan, Armenia.

1924    Lenin dør. Petrograd skifter navn til Leningrad.

1927    Stalin kommer endelig til makten. Trotskij blir sendt i eksil.

1928    Stalin iverksetter sin første femårsplan. Ambisjonene er enorme, med en mangedobling av industriproduksjonen som mål.

1932    Forferdelig hungersnød i Ukraina som følge av Stalins tvangskolonisering. I stedet for å levere kornet og dyrene sine til staten, valgte flere bønder å ødelegge det. Stalin hadde dessuten sagt kravene til kornproduksjon i Ukraina så høyt, at kollektivene ikke klarte å produsere nok til at det ble noe til overs til dem selv. Særlig ettersom mye av det ble ødelagt i protest mot kollektiviseringen.

1934    Mordet på Segej Kirov 1. desember fører til at Stalins utrenskninger virkelig skyter fart. Det er nå tallene kommer opp i millioner. Senere er det kommet frem at det antagelig var Stalin som beordret henrettelsen.

1936    Moskvaprosessene innleder Stalins andre store utrenskninger. Denne gangen er det folk helt opp i ledelsen i kommunistpartiet som blir utslettet. Ingen kan føle seg trygge. Moskvaprosessene var iscenesatte rettssaker, der de anklagede var tvunget til å tilstå, folk måtte marsjere i gatene og kreve den strengeste straff, og alt sammen foregikk i rampelyset. Spesielt kommunistavisen Pravda var nøye på å skildre ”stemningen i folket” og hvordan ”fiendene av kommuniststaten” fikk ”sin rettferdige dom”.

1939    Sovjet innvader Finland under dekke av ikke-angrepspakten med Tyskland.

1940    De baltiske stater (Estland, Latvia og Litauen) blir innlemmet i Sovjetunionen.

1941    Tyskland innvaderer Sovjetunionen, og erobrer alle de europeiske republikkene (Estland, Latvia, Lithauen, Hvite Russland og Ukraina), samt store deler av europeisk Russland.

1942    Slaget om Stalingrad begynner i august.

1943    Slaget om Stalingrad avsluttes 2. februar. Den russiske storoffensiven begynner.

1945    7. mai Russerne erobrer Berlin, tyskerne kapitulerer, og de allierte har vunnet andre verdenskrig.

1949    Sovjetunionen foretar sin første prøvesprengning av atombomben.

1953    Stalin dør. Khrusjtsjov overtar. Tøvær er stikkordet, men alt er relativt. I forhold til Stalin blir situasjonen klart bedret, men særlig i 56 viste Khrusjtsjov at også han kan sette makt bak sine krav.

1955    Warszawa-pakten undertegnes 14. mai.

1956    Khrusjtsjov holder sin berømte tale der han fordømmer Stalin under den 55. partikongressen til kommunistpartiet. Senere samme år går Sovjetiske styrker inn i Ungarn for å stanse frigjøringsbevegelsen der.

1957    Sputnik I sendes til verdensrommet. Sovjet leder romfartskappløpet.

1961    Jurij Gargarin blir første menneske i bane rundt jorden. Sovjet befester sin ledelse når det gjelder romfart.

1963    Cubakrisen. Verden er på randen av atomkrig.

1964    Bresjnev overtar. Stillstand er stikkordet. Jerngrepet blir strammet et lite hakk. Sensuren blir noe strengere. Alt fortsetter som før.

1968    Sovjetrussiske styrker støttet av Warszawa-pakten går inn i Tsjekkoslovakia for å stanse reformbevegelsen ”kommunisme med et menneskelig ansikt”.

1972    Bresjnev og Nixon signerer nedrustningsavtale i Moskva. Nixon blir samtidig første amerikanske president på russisk jord.

1975    Helsinkiavtalen. Ny nedrustning. Begrensning av mellomdistanseraketter i Europa.

1979    Sovjetunionen innvaderer Afghanistan. Erobringen går ikke som planlagt. Styrkene trekker seg ut i 1988, etter langvarig og uttærende krig.

1981    Bresjnev dør. Det følger en periode med altfor gamle og svake partisjefer, som dør av sykdom snart etter at de er innsatt.

1985    Gorbatsjov overtar. Stikkordet er Glasnost og Perestrojka, frihet og åpenhet. Programmet minner om det Dubcek forsøkte å innføre i Tsjekkoslovakia i 1968.

1989    Oppstand over hele den kommunistiske blokk. Gorbatsjov godtar løsrivelsen. Warszawa-pakten oppheves. Det følger imidlertid oppstander også i de Sovjetiske republikkene, spesielt i Litauen. Her sender Gorbatsjov inn tanks for å slå opprøret ned.

1991    Statskupp i Sovjetunionen. Gorbatsjov blir avsatt. Kuppet mislykkes imidlertid. Det har null støtte i folket, og Jeltsin står frem som den sterke mann på barikadene. Han overtar ledelsen for Russland, og godtar opphevelsen av Sovjetunionen. I stedet opprettes Samveldet av uavhengige stater, SUS.

1993    Russland får sin foreløpig siste konstitusjon.

1994    Tsjetsjenia krever løsrivelse. Jeltsin går inn med tanks, som Khrutsjov i Ungarn og Gorbatsjov i Litauen. Den tsjetsjenske krig følger.

1999    Vladimir Putin overtar for Boris Jeltsin.

2004    Gisselaksjonen i Beslan markerer et foreløpig høydepunkt i den tsjetsjenske terror for frigjøring.

2008    Dmitri Medvedev overtar for Vladimir Putin vervet som Russlands president.

 

ES(2005-2008) 

Viktor Kortsjnoj (f. 1931) – Del III

Viktor den grusomme var grundig satt på plass etter tittelmatchen i Merano. 6 – 2 er stygge sifre, og det var verre for ham at Karpov fortsatt var ung og stadig ble bedre, mens han som nå til og med hadde passert 50, hadde vanskelig for å utvikle seg videre. Resultatene talte også for seg. I kandidatmatchen i 1974 ble resultatet 3 – 2, i tittelkampen i 1978 i Baguio 6 – 5, og nå altså 6 – 2. Det var vanskelig å forestille seg at Kortsjnoj noensinne ville kunne beseire Karpov i en match. Faktisk var Karpov nå blitt så suveren, at det var usikkert om noen aktive sjakkspillere noensinne ville slå ham i en match. Fischer hadde trukket seg tilbake, og ingen andre var i nærheten av å kunne true Karpov. Likevel, Karpov var ikke sikrere på seg selv, enn at da Sovjetunionen møtte Sveits i Olympiaden 1982, altså året etter Merano, så tok Karpov seg en hviledag og overlot plassen til en purung Garri Kasparov. Førstebordet til Sveits var Viktor ”Den grusomme” Kortsjnoj. Selv om Kortsjnoj tapte partiet, som for øvrig er gått inn i sjakkhistoriebøkene som en klassiker, så var han nok godt fornøyd med en personlig seier over Karpov som åpenbart fortsatt fryktet ham. Sjakkinteresserte kan spille gjennom partiet her: http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1293003.

Dog, det var VM-tittelen som betyr noe, og Kortsjnoj var som alltid med i neste syklus også. Her slo han greit ungareren Portisch i kvartfinalen med sifrene 6 – 3, men så var trekningen uheldig. Han var satt opp mot sjokktalentet Garri Kasparov, den unge superstjernen som hadde tatt steget nærmest direkte inn i verdenseliten så fort han fikk lov til å slippe til i utlandet, og som allerede 21 år gammel var ratet som nummer 2 i verden, etter Karpov. Kortsjnoj var for øvrig nummer 3. I den andre semifinalen skulle Sovjeteren Smyslov spille mot ungareren Ribli, og det ble nærmest regnet som en bagatell. Smyslov var 10 år eldre enn Kortsjnoj, og var blitt verdensmester så tidlig som 1957, og hadde blitt regnet som gammel og under de aller beste både på 1960- og 1970-tallet, før han nå altså spilte seg frem til en semifinale i kandidatturneringen[1]. Ribli ble ikke engang regnet som den sterkeste av ungarerne, og var aldri verken før eller siden i nærheten av en slik prestasjon han gjorde nå. Han tapte også greit mot gamle Smyslov (6,5 – 4,5).

Her er det imidlertid Kortsjnoj som er hovedpersonen, og han ville jo ikke vært seg selv, om det ikke hadde blitt litt kontroverser rundt kampen mot Kasparov. Denne gangen er det imidlertid russerne som roter det til for seg, godt hjulpet av sjakkforbundet FIDEs president, Campomanes fra Filippinene. Før kampene kan begynne, må det avtales spillested, og her får partene gjerne noen alternativ å velge mellom, og så avgjør presidenten. Problemet denne gangen, var at Campomanes bestemte at kampen skulle spilles i Pasadena i California, et spillested ingen av kandidatene hadde listet opp. I tillegg var dette midt under den kalde krigen, og året før Sovjetunionen boikottet de olympiske lekene i Los Angeles, som en takk for sist til amerikanerne som boikottet deres leker i Moskva 4 år før. Både Kasparov og Smyslov ble nektet å stille opp, og da Kortsjnoj likevel startet partiet lørdag 6. august som det stod på programmet, var ingen Kasparov til stede, og han dukket heller ikke opp. Både Kasparov og Smyslov ble dømt til nederlag, og det så ut til å gå mot finalekamp mellom Kortsjnoj og Ribli om retten til å møte Karpov i tittelkamp. For sikkerhets skyld ble Ribli blankt nektet utreise for en slik kamp, det kommunistiske styret i Ungarn hadde ingen ønsker om å tråkke storebror Sovjet på tærne.

Så hvordan skulle nå denne konflikten løses? Skulle ikke-eksisterende Kortsjnoj møte Karpov direkte til finale? Og ville Karpov i det hele tatt da møte opp? Det stod riktig mye på spill, og Sovjetunionen truet endog med å forlate hele sjakkorganisasjonen FIDE og starte sitt eget forbund sammen med Østblokk-landene og enkelte land fra den tredje verden. Og verken Sovjetmyndighetene eller Kortsjnoj var kjent for å inngå kompromiss, og FIDE-president Campomanes var kjent som en villstyring som kunne finne på hva det måtte være. Og jeg har ikke engang nevnt sponsorer og det amerikanske sjakkforbundet, som hadde tapt store penger på å investere i en match som aldri ble noe av.

Jeg velger igjen å bruke en part i saken som kilde. Briten Raymond Keene, en god venn av Kortsjnoj og gjennom mange år hans sekundant, skriver i boken sin ”The London contest” akkurat om denne matchen. Kapittel 2 er nok trolig skrevet av hand medforfatter, Lawson, for der blir det skrevet hvordan Keene nærmest egenhendig tar flyet til Moskva, og får til en avtale først med de Sovjetiske styresmaktene, siden også med FIDE. Det blir lagt stor vekt på hvor samarbeidsvennlig Kortsjnoj er, Ribli blir knapt nevnt med et ord, og kampene blir berammet til London året etter. Og hvorfor gikk Kortsjnoj med på spille en match han allerede hadde blitt tildømt seieren i? Det er klart at han i forhandlingene med russerne hadde gode kort på hånden, men de hadde også noe å tilby som han ønsket. For eksempel hadde han fortsatt kone og barn igjen i Sovjetunionen. Og han hadde et ønske om oppreisning, i det minste at han skulle få lov til å delta i turneringer med de beste sovjetspillerne igjen. Alt dette kom betimelig i orden etter at Kortsjnoj hadde stilt opp mot Kasparov. Pengeproblemet var det for øvrig ingen problemer å få løst. Interessen for sjakkmatchen var ikke blitt mindre etter alle konfliktene.

I kampen på brettet ble Kasparov mye for sterk. Riktignok vant Kortsjnoj overraskende det første partiet med svart, og hadde et visst overtak i den første delen av matchen, men så kom Kasaprov tilbake og vant til slutt 7 – 4. Det var dog ikke så bittert for Kortsjnoj å tape for Kasparov, som det var for Karpov. Kasparov var en fighter som han selv, han er dessuten jøde (han heter egentlig Kimovich), og han var allerede godt i opposisjon til Sovjetsystemet og en svoren fiende av Mr. Anatolij Karpov. Kasparov var på en måte arvtageren, og de neste ti årene dominerte Kasparov og Karpov sjakkverdenen totalt, og spilte alle VM-matcher seg i mellom. Kortsjnoj var stort sett nummer tre, før neste generasjon kom og overtok utfordrerrollen fra 1990-tallet av.

Men i motsetning til alle andre spillere som debuterte på 1940-tallet, faktisk, så har ikke Kortsjnoj lagt opp ennå. Han er fortsatt Viktor ”den grusomme”, og spiller på førstebordet til Sveits i hver eneste internasjonale turnering, og har et spilleprogram ungdommen vil miste pusten av. I en alder av 76 år har han fortsatt over 2600 i rating, i Norge er det bare Magnus Carlsen som har mer, i hele Norden er det bare en håndfull som kan regne seg som en bedre spiller enn denne ville gamlingen. Han stilte for øvrig opp i verdensmesterskapet for seniorer i 2006, og feide alle andre motstandere av brettet og tok en suveren seier med 9 poeng av 11 mulige. Han kunne fått flere om han ville, men etter å ha tatt 7,5 poeng på de første åtte kampene, cruiset han inn til sin første VM-tittel med tre remiser (uavgjorte).

Og han har slett ikke mistet sin kampvilje, og kjemper fortsatt med alle midler både på og utenfor brettet. I 2004 stilte han opp i Norge, i romjulsturneringen i Drammen, og møtte der en purung Magnus Carlsen som enda ikke helt hadde tatt steget opp i verdenseliten. Det skulle forresten bare mangle, han var jo bare 14 år, mens Kortsjnoj altså var 74. Kanskje skulle man vente litt god sportsånd og vennlighet fra gamle Kortsjnoj mot lille Carlsen? Men den gang ei, Magnus Carlsen noterte trekkene sine feil, og trodde han hadde gjort 40 trekk, når han i virkeligheten hadde gjort 39. Det er kritisk, for etter 40 trekk får man ny tid på klokken. I stedet for å gjøre lillegutt oppmerksom på dette, ventet Kortsjnoj til tiden gikk ut, stoppet klokken, og krevde seieren. Hans eget notatskjema, besto av uleselige kråketær som umulig kunne vise Carlsen hvor mange trekk som var gjort. Typisk Kortsjnoj, og han er selvsagt tilgitt, det er slik vi forventer av ham, og han var en stor attraksjon i Drammen[2]. Dessuten var det en god erfaring for unge Carlsen, han hadde bare godt av å lære at i toppsjakken blir det ikke gitt ved dørene. I hvert fall ikke når motstanderen er Viktor ”den grusomme” Kortsjnoj. Født og oppvokst i Leningrad i Stalin-tiden, lærte sjakk under tyskernes blokade av byen, og kjempet siden mot alt og alle både på og utenfor brettet gjennom et helt liv. Det er Viktor Kortsjnoj, den beste sjakkspilleren (sammen med kanskje Keres og Bronstein) som aldri ble verdensmester.

Jeg skulle gjerne avsluttet med en liten film av Kortsjnoj. Jeg har DVD-en hans, og det er en fryd å se hvordan godt over 70-åringen godter seg over sine viktige seire gjennom historien, og forklarer hva som foregikk på og utenfor brettet. Men det er det vanlige problemet, at jeg ennå ikke får overført fra store avi-filer til små filer som passer til youtube. Så jeg må foreløpig låne fra en film andre har lagt ut. Det er en reklamefilm, så da blir jo alle glade, og det er reklame for noe så sunt og godt som melk.

Tidligere deler

I: https://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/

II: https://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/

---

[1] Det er en kuriositet, men jeg vil gjerne ha den med. I kvartfinalen mot tyskeren Hubner var stillingen blitt 7 – 7. Hvem som skulle gå videre ble avgjort på loddtrekning. Man snurret rulletthjulet, intet mindre.

[2] Partiet finner dere her: http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1326963.

Viktor Kortsjnoj (f. 1931) – Del II

 

1970-tallet ble innledet med en slags landskamp mellom Sovjetunionen og resten av verden. Slike kamper var forresten nokså vanlige i denne perioden, i flere idretter, og virkelig berømte er jo hockeykampene mellom Sovjet og NHL i 1972 og 1974. Det var mote å la det kapitalistiske og kommunistiske system måle krefter slik på idrettsbanen, og det stod fryktelig mye prestisje på spill på begge sider. Sjakkampen ble kalt ”The match of the century”, og var organisert som en vanlig sjakklandskamp. De ti beste spillerne fra Sovjet skulle spille mot de ti beste fra resten av verden på 10 bord, de to beste på første bord, de to nest beste på andre, og så videre ned til tiende bord[1]. I tillegg skulle man ha to reserverer hver. Det er klart, at i en egosentrisk sport som sjakk, går ikke slikt uten stridigheter. Det er berømt hvordan Bobby Fischer og dansken Bent Larsen kranglet om hvem som skulle sitte på førstebord for verdenslaget, en krangel som nokså overraskende endte med at Bobby Fischer gikk med på å spille på andrebordet. Men det er vel så interessant å lese om hvordan Kortsjnoj i sin egen bok beskriver forholdene på Sovjetlaget. Normalt kunne man jo vente seg litt samarbeid, at man hjalp hverandre med åpninger og utvekslet litt erfaringer om motstanderne, premien for å vinne var jo betydelig også for sovjeterne, og ikke minst var problemene som ventet ved tap brysomme. Likevel skriver Kortsjnoj om hvordan spillerne godtet seg over hverandres nederlag, og ikke hjalp hverandre en millimeter. At han skriver dette, sier vel så mye om Kortsjnoj, som om de andre, men han skriver boken sin under meget spesielle omstendigheter, som vi senere skal se i denne posten.

Tross prestisjen og rivaliseringen var denne landskapen likevel bare en vennskapskamp. Interessante innbyrdes resultat var at verdensmester Spasskij utspilte førstebordsspiller for verdenslaget Bent Larsen, i Larsens egen åpning, i et av sjakkhistoriens mest berømte partier. Etter dette overlot Spasskij førstebordet til reserven Leonid Stein, som tapte. Vi fikk også et forvarsel om Fischers enorme spillestyrke, etter at han hadde vært praktisk talt borte fra sjakken noen år, han slo ultrasolide T. Petrosjan 3 – 1. Vår mann Kortsjnoj tapte på tredjebord 2,5 – 1,5 mot ungareren Portisj, og spilte i følge seg selv helt elendig. Sammenlagt ble resultatet 20,5 – 19,5 i Sovjetrussernes favør, et resultat verdenslaget nok hadde størst grunn til å være fornøyd med, spillestyrken tatt i betraktning. Og den knepne seieren førte til hissige diskusjoner i russiske sjakkmiljøer, om de kanskje var i ferd med å gi fra seg hegemoniet?

Men det var altså bare en vennskapskamp. Virkelig alvor ble det først da kampene om verdensmestertittelen kom i gang. Her var det Fischer markerte seg med den vanvittige serien 6 – 0 mot Taimanov og 6 – 0 mot dansken Larsen, i de to første kampene, og Taimanov etterpå ble strippet for alle rettigheter som sjakkspiller, og for sikkerhets skyld også skilte seg med konen. Hele den sovjetiske sjakkeliten skrev også under et skriv som fordømte Taimanov og hans oppførsel, og dårlig oppførsel var det alltid mulig å finne på folk man skulle ta. For eksempel ble det foretatt ransaking av Taimanovs bagasje, og der ble det funnet vestlige bøker og romaner av den kontroversielle forfatteren Soljenitsyn, dermed hadde man også en formell grunn for å ta ham. Det skulle ikke være vanskelig å tenke seg hvilken side Kortsjnoj tar i denne konflikten, han skulle jo snart finne seg selv i en lignende situasjon.

Først var han imidlertid direkte involvert i kandiatmatchene, det var han eller Petrosjan som skulle spille mot Fischer om retten til å møte Spasskij i tittelkamp. Det er denne kampen jeg skrev litt om i går, der sportskommiteen i Sovjetunionen skal ha spurt hvem av de to som hadde størst sjanse mot Fischer. Kortsjnoj skal ha svart unnvikende, Petrosjan at han øynet noen muligheter, og dermed ble Kortsjnoj dømt til å tape. Jeg ser også engelsk wkipedia refererer til denne hendelsen[2], det samme gjør flere andre, men det kan godt være de alle benytter samme kilde, og da har det liten verdi. Jeg holder på det jeg skrev i går, her vet vi ikke hva som skjedde, men jeg tviler på at en person som Kortsjnoj ville gå med på å tape en så viktig kamp, som retten til VM-tittelen, og attpåtil mot en gammel erkefiende som Petrosjan. På den annen side, utover 1970-tallet blir forholdet mellom Kortsjnoj og Petrosjan så surt, at det godt kan være det har skjedd noe her, som vi ikke vet. Og hva vi vet, er at Kortsjnoj tapte kampen, og Petrosjan gikk videre til å møte Fischer, hvor han tapte 6 – 1. Det er også et faktum at Kortsjnoj opplevde en stor sjakklig nedtur på begynnelsen av 1970-tallet, og etter tapet mot Petrsojan, ikke klarte å hevde seg i de aller største turneringene, sånn som før. Inntil neste kandidatmatch.

Vi har nå kommet til 1974-75. Bobby Fischer er verdensmester, og har ikke spilt et eneste parti siden han tok tittelen. Ingen vet hva han har brukt tiden til, ingen vet hvor god han er nå, og ingen kan være riktig sikre på om han i det hele tatt vil stille opp til en ny tittelkamp. Og hvis han gjør det, så er det klart at et nytt nederlag for Sovjetrusserne vil være uutholdelig. Vi går like inn i semifinalene. Allerede er det bare russere som gjenstår, og oppsettet er som følger: Den ene kampen er den falne mester, Boris Spasskij mot det nye stjerneskuddet, Anatolij Karpov. Her er ingen tvil hvem som var systemets favoritt. Boris Spasskij hadde falt utenfor regimets nåde etter tapet mot Fischer, det var utilgivelig, og da ble på vanlig måte alle hans andre egenskaper straks brukt mot ham. Mens Anatolij Karpov var som skreddersydd for oppgaven. Han støttet åpenlyst regimet, han var medlem av kommunistpartiet og tok til og med oppgavene der alvorlig, i motsetning til dem som bare meldte seg inn, for lettere å komme seg gjennom byråkratiet ved søknader og andre forespørsler. Spillestilen til Karpov var også akkurat som Sovjetstyret ville ha det. Han var perfeksjonist, gjorde så godt som aldri feil, og hvert eneste trekk han gjør er instruktivt og logisk, hvert parti er glimrende eksempler for dem som skal lære seg sjakk, hvordan sjakk skal spilles. Han tar omtrent aldri sjanser, men er likevel ingen forsvarsspiller som Petrosjan. Karpov sørger alltid for å ødelegge motstanderens muligheter, før han bygger opp sine egne. Men han bygger opp sine egne også, han spiller aktivt, og motstanderen må finne seg i en seigpining der han til slutt rett og slett slipper opp for gode trekk, og like godt kan gi opp. Karpov er maskinen, han vinner uten følelse, og gir sindige svar i kommunismens ånd under intervjuer, selv rett etter at seieren er sikret. Karpov var idealspilleren, og i 1974 var han bare 23 år. Han parkerte Spasskij i sin semifinale.

Da var det mer kamp i ordets aller retteste forstand, mellom Kortsjnoj og Petrosjan. På godt sjakklig vis begynte sverdslagene lenge før motstanderne satte seg ved brettet. Det er viktig hvor kampen spilles. Petrosjan ønsket Moskva som sist, men Kortsjnoj visste at Petrosjan der hadde et landsted hvor han ville ha det som kongen på tronen, mens han selv måtte bo på hotell ”med sovjetisk service” som han så kjekt skriver det i sin egen bok.[3] Så kampen skulle stå i Odessa, og det er ikke måte på som Kortsjnoj gir Petrosjan inn i dette kapittelet og i andre kapitler i boken sin, og også konen hans får gjennomgå. En balansert fremstilling var tydeligvis ikke Kortsjnojs agenda, og det gjør det vanskelig for oss, når vi skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde. I hvert fall, Kortsjnoj beskylder Petrosjan for uvanen med å sitte og riste med beina under partiet, i følge Kortsjnoj så sterkt at både bord og brett og brikker rister. Kortsjnoj klager, men han får ikke dommerne med seg, og vi vet da også at Kortsjnoj klager på alt mulig. Og Petrosjan gir seg ikke med ristingen, så Kortsjnoj sier det direkte til ham ”slutt med det!” Dermed leverer Petrosjan protest, sjakkspillere skal jo ikke snakke med hverandre under partiet, og det er jo en regel som er temmelig rimelig. Kortsjnoj får for dette en advarsel. Så følger flere partier, og Petrosjan gir seg ikke med ristingen. Og Kortsjnoj, hva skal han gjøre med det, han har jo allerede klaget, og vet at Petrosjan har fått medhold. Om ristingen før var en uvane som skjedde ufrivillig, var den nå noe som skjedde høyst frivillig, for Petrosjan visste det forstyrret ham, mente Kortsjnoj. Og så skriver han nesten litt søtt i boken sin: ”Then I uttered the sacred and in the same time naive words: This is your last chance!”[4] Det er ikke godt å vite hva Kortsjnoj ville følge opp med, men det virket i alle fall, Petrosjan sluttet med ristingen, og Kortsjnoj vant kampen. Men det fikk et etterspill, Petrosjan leverte offisiell protest og krevde at Kortsjnoj skulle bli diskvalifisert fra turneringen, fordi han hadde snakket under partiene. Appellkomiteen forkastet protesten, men gav Petrosjan medhold i den grad at Kortsjnoj måtte be om unnskyldning for oppførselen sin, noe han kort og greit gjorde. En unnskyldning koster ingenting, det er poengene som teller, og Kortsjnoj hadde vunnet kampen.

Så var det finale mot yndlingen Anatolij Karpov. Vinneren skulle spille mot Fischer i tittelkamp. Kortsjnoj hadde og har en noenlunde jevn score mot amerikaneren, mens Karpov aldri hadde spilt mot ham. Likevel var Karpov systemets favoritt, i tillegg til det jeg allerede har nevnt, var Karpov arbeidersønn fra Zlatoust, ved Uralfjellene, i hjertet av Russland, og russer så langt tilbake som anene går, mens Kortsjnoj som han selv skriver hadde russisk pass, men jødisk fremtoning[5]. Denne kampen ble spilt i Moskva, i Karpovs hjemby. Karpov fikk også velge medhjelpere på øverste hylle, ved siden av hans faste trener Furman, som også hadde trent Kortsjnoj, hadde han også superstjernen Geller og den lovende Kozov. En stor spiller som Polugavskij ble av Karpov veiet, og funnet for lett. Kortsjnoj spurte sin venn Bronstein, som også var jøde, og som på høyden av sin karriere var en av tidenes beste sjakkspillere, men Bronstein avslo, fordi at om han hjalp Kortsjnoj, kunne han ikke rapportere fra kampen i avisen. På bakgrunn av at han hadde besøkt Kortsjnoj for å motta denne forespørselen og hva som ellers foregikk under besøket, mistet han retten til å rapportere uansett, og forlot Moskva. Alle som hjalp Kortsjnoj, visste at de med det ville miste velvilje hos myndighetene, så Kortsjnoj skriver hvordan enkelte forsøkte å hjelpe ham i smug, og hvordan han til slutt endte opp med to nokså ukjente sjakkmestere – som han uansett ikke stolte på. Velvel, alt dette er småtterier.

  

Det er interessant å lese hvordan denne og senere kamper mot Kortsjnoj blir fremstilt i boken til Karpov. Den heter på norsk ”Den niende raden”, og tittelen spiller på det at sjakkbrettet har åtte rader, og så sitter spillerne liksom på den niende, og det er der Karpov har sin store styrke, i følge medforfatter Aleksander Rosjal. Den er utgitt i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet, altså mens regimet fortsatt hadde full kontroll, slik at denne boken blir en del av systemet. Og den er på norsk utgitt av Falken forlag i 1984, så dette er så godt som det blir. Her får Kortsjnoj gjennomgå fra første stund[6]. Alle fordelene Karpov får, blir ikke nevnt med et ord, i stedet ramser de opp alle de urimelige protestene Kortsjnoj kommer med og hvor mye bråk og støy han lager, og hvor overbærende Karpov og hans leir er mot disse provokasjonene.

En meget spesiell situasjon oppstår i parti nummer 21 (av 24) på stillingen 3 – 1 til Karpov. Den ellers så solide Karpov gjør en stygg feil allerede før han har kommet ordentlig ut av åpningen, i trekk 13 er han allerede fortapt og før det har gått 18 trekk mister han dronningen. Dette er forferdelig pinlig og ydmykende for Karpov. Perfeksjonisten som tidlig gikk opp i ledelsen 3 – 0 og så ut til å vinne om han ville, har plutselig fått problemer, og ser nå ut til å rakne helt. Å gi opp før det har gått 20 trekk skjer bare ikke på dette nivået, og å spille videre med dronning under hører heller ingen steder hjemme. Da er det den berømte situasjonen oppstår, der Karpov truer Kortsjnojs tårn med en løper, og Kortsjnoj reiser seg opp og spør turneringslederen om det er lov til å rokere, når tårnet er truet. Hendelsen har vært mye diskutert. Hvordan kan en spiller som har brukt hele livet sitt på sjakk, og som befinner seg i den aller øverste verdenseliten, kunne finne på å spørre om helt elementære regler, som hvordan brikkene har lov til å flytte? Det er uhørt. Men psykologisk er det briljant, det steker Karpov skikkelig der han sitter, som Pokerspilleren som spør hva som er best av hus og flush, som den som slår en som hater å tape og spør ”vinner jeg hvis jeg gjør slik?”, Karpov ble selvsagt rasende over hendelsen. Dog – Kortsjnoj sier at han faktisk ikke var sikker på denne regelen, den hadde aldri oppstått før for ham, og om han hadde prøvd å ta rokade uten å få lov, så hadde han vært nødt til å flytte kongen etter regelen ”rørt brikke må flyttes”. Så om han var det minste i tvil, er det klart han må spørre, om det tar seg aldri så dårlig ut. Jeg overlater igjen til leseren å gjøre seg opp en mening.

Karpov vant til slutt denne matchen 3 – 2, Kortsjnoj vant selvsagt det omtalte partiet, Karpov gav opp etter trekk 19 (for dem som kan sjakk, partiet har dere her http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1067831) , og så endte de tre siste uavgjort. Etterspillet var at Karpovs leir leverte en protest mot Kortsjnojs oppførsel. Denne ble tatt til følge, og Kortsjnoj ble strippet for rettigheter og måtte finne seg inn i å bli nektet utenlandsreiser for ett år fremover[7]. Kanskje var dette siste dråpen i begeret til Kortsjnoj, eller kanskje vi heller skal si det sånn, at regimet gjorde helt rett i å nekte Kortsjnoj utreise, for neste gang han reiste, hoppet han av til Nederland.

Samtidig var Karpov blitt verdensmester, siden Fischer nektet å stille opp under de betingelser som kunne bli tilbudt ham, og derfor sa fra seg tittelen sin. Vi har dermed en virkelig helt og en virkelig skurk for sovjetsystemet. Bakvaskelsene mot Kortsjnoj var nå uten ende. Nyhetsbyrået TASS publiserte en rapport der alt Kortsjnoj hadde sagt var grunnløst, at han ikke hadde noe å klage for, at sportsmyndighetene hadde lagt absolutt alt til rette for at han og alle andre stormestere skulle kunne utvikle seg på best mulig måte, og videre i samme stil. Rapporten ble bare publisert i utlandet, i Sovjetunionen sluttet man å nevne Kortsjnoj.

Kortsjnoj skulle være en person som ikke eksisterte. Sovjetstaten nektet sine spillere å delta i turneringer hvor Kortsjnoi også deltok. Så alle turneringsarrangører måtte her avgjøre om de ville ha med Kortsjnoj, eller Sovjetstjernene, og resultatet ble at Kortsjnoj ble bortimot avskåret fra de sterkeste internasjonale turneringene. De forsøkte også å få ham diskvalifisert fra VM-turneringene, men det klarte de ikke, og dermed måtte de møte den ikke eksisterende personen likevel. Og den første personen han møtte på veien mot ny tittelkamp, var den gamle erkefienden Petrosjan. Både Kortsjnoj selv og alle andre rapporter sier at spillerne var så anspente, at de knapt klarte å flytte brikkene. På denne utmerkede bloggen står det at Petrosjan led under alt han hadde gjort mot Kortsjnoj, og omtrent ikke orket å vinne av skyldfølelse. Kilden er Kortsjnoj selv bare for et par år siden, og når Petrosjan døde i 1984, etter offentlig å ha gått ut med en unnskyldning til Kortsjnoj, er det ingen grunn til å tro at Kortsjnoj lyver her. http://www.chessvault.com/2006/04/29/victor-korchnoi-at-the-chess-bridge/ (bloggen er på engelsk)

Finalen var mot Anatolij Karpov, systemets mann. I vest fikk ikke denne kampen så mye oppmerksomhet som den mellom Fischer og Spasskij, men det skyldes bare at Fischer var eksepsjonell, i virkeligheten stod vel så mye på spill her. For Sovjeterne ville det være en katastrofe å tape for denne avhopperen og dette ikke-mennesket. Tonen mellom partene var iskald. Alt ble diskutert, alt ble klaget på, og fra begge sider gjorde man sitt beste for å provosere motstanderen ytterligere. For eksempel ble Karpov servert youghurt under kampene, og Kortsjnoj protesterte, fordi han mente hvilken sort youghurt Karpov fikk, var en kode for hvordan han skulle spille stillingene han hadde. Begge parter hadde også en psykolog med seg blant publikum, og anklaget motstanderens psykolog for å forstyrre – eller endog hypnotisere seg. Disse opptrinnene, og utallige andre, er i og for seg uskyldige, men det var også spill utenfor brettet av mer alvorlig art.

Verst for Kortsjnoj var at når han hadde hoppet av, så hadde han selvfølgelig ikke fått resten av familien med seg. Det var ikke vanlig å ha familien med på utenlandsreiser, og i hvert fall ikke for uhåndterlige folk som Kortsjnoj. Igjen kan vi ikke vite helt hva som er sant, og hva som er bakvaskelser. Men Kortsjnoj spilte under et visst press, at om han var frekk nok til å beseire Sovjetsystemets yndling, så kunne kone og barn vente seg alt systemet hadde å by på av vanskeligheter. Engelskmannen Keene er blant dem som går langt i å hevde at dette var hovedårsaken til at Kortsjnoj tapte.

For sjakkampen endte med nytt nederlag for utfordreren. Matchbetingelsene var førstemann til 6, og uavgjorte resultat skulle ikke telle med. Karpov åpnet som han hadde for vane meget sterkt, og ledet 4 – 1 etter 17 partier og 5 – 2 etter 27. Han trengte da bare vinne ett til, mens Kortsjnoj måtte vinne 4. Mange av disse partiene har forresten flotte historier rundt seg, for dem som vil sjekke dem nærmere. For eksempel nekter Karpov å håndhilse på Kortsjnoj før det 8 partiet, da Kortsjnojs leir nettopp har levert youghurt-protestene, hvorpå Kortsjnoj blir rasende og spiller dumdristig og taper. Så det er ikke bare i moderne sjakk håndhilsing er et diskusjonstema[8]. Nåvel, Kortsjnoj kom tilbake og utlignet til 5 – 5 i løpet av bare fire partier. Før Karpov satte punktum med en seier i parti nummer 32. Betegnende nok har denne viktige matchen bare 3 sider i Karpovs 319 sider store bok.  Og siste side er bare en liste med hyllesterklæringer fra vestlige sjakkmestere, pluss et tillegg som sier en del om sovjetsystemet

”Det eneste vi vil tilføye, er det de utenlandske sjakkspillere ikke kunne si. Anatolij Karpov har vist både sine mesterlige sjakkevner og sin sovjetiske karakter som menneske. Han har gjort en storartet innsats, og kan nå pryde seg med i tillegg til de to verdensmedaljene sine i gull, også Den røde fanes orden”.[9]

Så var det på ny ut i kulden for Kortsjnoj, før neste verdensmestersyklus tre år etter. På ny møtte Kortsjnoj Petrosjan i første runde, på ny vant han, og han fulgte opp med å slå ut russeren Polugavskij og tyskeren Hubner, før Karpov ventet igjen i finalen. Betingelsene var de samme, førstemann til seks, og russerne var denne gangen sikre på sin mann, som nå var blitt 30 år og i sin aller beste alder som sjakkspiller. Kampen har fått tittelen ”Massakre i Merano”, og denne matchen bruker Karpov 12 sider på i boken sin. Flaggspørsmålet hadde vært blant mange betente spørsmål forrige gang, for hvilket flagg skulle statsløse Kortsjnoj spille for? Det endte med at de spilte uten flagg. Om hvordan det gikk i Merano skriver Karpov:

”Denne gangen hadde ikke vår delegasjon noe i mot at utfordreren spilte for det sveitsiske flagget. Dersom sveitserne selv ikke hadde noe i mot at en slik smålig figur spilte for deres flagg, så la ham gjøre det. Det er de som vil synes det er flaut.”[10]

 

Og så følger side opp og ned om hvordan Kortsjnoj forsøker alle mulige utfall ved brettet og utenfor brettet, og hvordan Karpov kjølig finner mottrekk og utspiller Kortsjnoj – på og utenfor brettet. Kampen er aldri spennende, Karpov vinner til slutt 6 – 2, og Kortsjnoj har spilt sin siste tittelkamp. Igjen finnes dem som hevder at Kortsjnoj ble lovet å få ut sin familie, hvis han tapte kampen, blant annet på engelsk wikipedia, men jeg mener det ikke var noen grunn til å gå på slike vilkår her for det sovjetiske systemet. Karpov var rett og slett bedre. Han var et produkt av å være dyrket frem av det beste Sovjet hadde å by på av trenere og sjakkspillere. Da Sovjetdominansen begynte å bli mindre utover 1960-tallet og det ble en påfallende mangel på yngre spillere, gikk alarmen, man måtte finne nye, og den beste de fant, var Karpov. Særlig etter at han hoppet av, stod Kortsjnoj nokså alene mot dette systemet. Riktignok fikk også han hjelp av internasjonale stjerner, som for eksempel briten Raymond Keene, men det var ingenting mot det arsenal av stjernespillere som stilte opp for Karpov. Og Karpov kunne fritt reise til alle turneringer han ville, mens Kortsjnoj altså bare kunne delta der resten av verdenseliten ikke gjorde det. Likevel var det under disse betingelsene og som en forholdsvis gammel mann han klarte å kvalifisere seg til kamp om VM-tittelen. Det sier litt om viljestyrken, og evnen til å mobilisere og kjempe med alle midler for å nå sitt mål. Og det krever også enormt å stå i mot det presset som ble bygget opp rundt kampene hans, og som han selv også var med på å bygge opp. Det stod alltid så mye på spill når Kortsjnoj spilte sjakk – og det var akkurat sånn han likte det.

Og karrieren var ikke over med dette. Del III kommer i morgen.

 

(https://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/)

(https://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)

---

[1] I en landskamp er det vanligvis 4 eller 5 spillere, men prinsippet er det samme. Dette er vanlig prinsipp for lagsjakk.

[2] Her er siden: http://en.wikipedia.org/wiki/Viktor_Korchnoi. Det kan dog være denne opplysningen vil bli fjernet der, det kan til og med være den blir fjernet av meg!

[3] s. 98 i boken. ”Chess is my life”

[4] s. 101.

[5] S. 104. Flere av besteforeldrene til Kortsjnoj er ukjente, men den ene av dem bodde i hvert fall i et jødisk distrikt utenfor Kiev, og det gjør man nok ikke uten å være jøde. Dermed er Kortsjnoj 1/4 jøde, som var det tallet nazistene brukte for å avgjøre hvem som skulle i dødsleir og hvem som skulle overleve. I tillegg hadde Kortsjnoj en besteforelder som var polsk, og det er heller ikke særlig populært i Russland.

[6] For de som virkelig er interessert, etter kapittelet om denne matchen mot Kortsjnoj, følger et lite slags etterord skrevet av medforfatter Rosjal. Det begynner med litt generelle beskrivelser om hva som kjennetegner en sjakkmester, om det er naturtalent, hardt arbeid, viljestyrke og alle slike ting. Så følger en elegant overgang der store sjakkspillere blir sammenlignet med store, som Mozart, Paganini og Tsjaikovskij. Og så viser det seg at hele dette etterordet bare er skrevet for å sverte Kortsjnoj: ”Snakker vi da om Kortsjnoj, er det nærliggende å sammenligne ham med Salieri (…) Gjennom dette ser man også Kortsjnoj slik denne stormesteren viser seg for oss i det han reiser seg og forlater sjakkbordet. Når en snakker med Kortsjnoj etter spillet, blir en forbløffet over hvor irritabel han er. Hadde det bare vært for dette. Men han overøser en også med edder og galle og viser seg i hele sin subjektivitet. Dette greier han, som profesjonell å holde inne med under kampene, om enn i mindre grad enn de fleste andre stormestere.  Når er snakk (sic) om hans unge og begavede motspiller og seierherre, så greier ikke Kortsjnoj bestandig å skjule helt elementær misunnelse, som gir seg uttrykk i hans stadige forsøk på å finne frem til mangler hos andre mennesker. Her kan det jo innvendes at Saliere innrømmet at Mozart var genial…” Og slik fortsetter det ytterligere to sider. I min utgave står dette på side 119 til 123, med overskriften ”Komplekser”.

[7] Mer presist sagt ble han ekskludert fra å kunne representere Sovjetunionen i sjakk på grunn av ”upassende oppførsel”, og han fikk redusert lønn. Han ble også nektet å publisere sjakkartikler, og han ble nektet å motta utenlandske tidskrift, inkludert jugoslavske og engelske sjakkblader. Og på toppen kom det vanlige for folk stemplet av regimet, alle som hjalp dem fikk selv problemer, noe som bidro til ytterligere isolasjon. Og det forsmedelige å se at alle virkelige venner som står opp for deg, blir straffet for det. Jeg tenker for eksempel på Keres, som inviterte Kortsjnoj til en internasjonal sjakkturnering i Latvia – og fikk en reprimande for det.

[8] En liten digresjon det der. På youtube kan man søke Short Cheparinov for å se en årsfersk variant av samme tema.

[9] Side 232

[10] S. 235.

Viktor Kortsjnoj (f. 1931) – Del I

Denne posten er skrevet til ære for den første kommentaren fra noen utenom familien. Den kom fra ei som har sin egen blogg hun har kalt ”I begynnelsen var ordet”, og hun la til og med igjen en link til posten min som hun likte. Posten var om sjakkspilleren Bobby Fischer, og hun syntes han hadde et morsomt og interessant liv, spesielt tatt i betraktning av at han bare var en sjakkspiller. Kommentaren hennes finner dere her: http://vaarsola.wordpress.com/2008/01/24/sjakk/. Jeg syntes det var riktig trivelig å få hit min første link og den første kommentaren fra noen jeg ikke kjenner, og gjengjelder tjenesten med en ny post om et morsomt og interessant liv – og også han her var bare en sjakkspiller.

Bobby Fischer er lett å skrive om. Han er liksom helten, den ukjente amerikaneren som nærmest på egen hånd tar opp kampen mot hele det Sovjetiske sjakkhegemoniet, og som ender opp med å vinne selveste VM-tittelen på den mest spektakulære måten den noensinne er vunnet. Og han endte sitt liv som mange av de aller største heltene gjør, skikkelig tragisk, bare tenk etter selv, om det ikke er slik. Dagens mann – hovedpersonen i denne teksten – passer ikke så godt inn i det tradisjonelle heltemønsteret. Han var selv Sovjeter, han var selv med i systemet som kjempet mot Fischer, han ble aldri verdensmester og han har greit kommet seg gjennom alle små og store tragedier han har opplevd, og han lever fortsatt i beste velgående og gjør ingenting annet enn å spille sjakk. Hans navn er Viktor Kortsjnoi, hans tilnavn er ”den grusomme”, og han er en fighter og slugger som ikke står tilbake for noen, verken på eller utenfor brettet.

Viktor Lvovitsj Kortsjnoj ble født i 1931 i Leningrad. Det er allerede verdt å ta en pause. 1930-tallet er tiåret der Josef Stalin setter i gang sine enorme utrenskninger, og hundretusenvis blir arrestert og sendt i straffeleir eller skutt – i Leningrad alene. Og i 1941, da Kortsjnoj er 10 år gammel, blir Leningrad beleiret av tyskerne. I løpe av de tre årene beleiringen varte, dør noe sånt som 1 million mennesker der. Av dødsleirene er det bare Auschwitz som kommer opp i høyere tall. Beleiringen var nådeløs, tyskerne sperret alle veier inn til byen, med det resultat at millionbyen ikke fikk nye forsyninger av noe slag, og selv et minstemål av fantasi strekker til for å forestille seg hvordan det må være, uten mat, vann, brensel og strøm, gjennom beinharde russiske vintre. Viktor Kortsjnoj har senere flere ganger sagt med et smil, at når han overlevde denne blokaden, så skal han nok klare seg gjennom det meste av prøvelser som måtte finnes i sjakkverden.

De første skrittene som sjakkspiller gjorde Kortsjnoj i sin hjemby Leningrad, betegnende nok midt under krigen, i 1943. Han gjorde rask fremgang, og ble sovjetisk juniormester i 1947, ett år før Sovjetunionen sprenger sin første atombombe, og Stalin setter i gang sine neste store utrenskninger. Jeg synes det er meget spennende å tenke på, hvilke forhold sovjetiske sjakkspillere, forfattere, kunstnere og andre egentlig levde under, da de virket og blomstret i denne tiden. Og jeg vil bare med forbehold mene det var en fordel å være fra Sovjetunionen, om du ville slå gjennom som sjakkspiller. Riktignok var konkurransen, matchingen og treningen bedre enn noe annet sted i verden, suverent bedre, men nåløyet for å komme seg til toppen var ualminnelig trangt.

Da Kortsjnoj ble seniorspiller på 1950-tallet, var Sovjetsjakken dominert av etablerte stjerner som Botvinnik, Smyslov, Keres, Bronstein, bare for å nevne en liten håndfull av de mest berømte, av de spillere en sjakkentusiast kan kose seg med partiene til, som folk flest koser seg med en god film. I tillegg kom de nye håpefulle av samme generasjon som Kortsjnoj, som Spassky, Petrosjan og Tal, for bare å nevne dem som siden ble verdensmestere. Sovjetunionens dominans var bortimot total. Frem til 1973 da Fischer spilte mot Spassky, var ingen spillere utenom Sovjetunionen involvert i en tittelkamp[1]. Og for å spille i kandidatturneringene som kvalifiserte til tittelkamp, var det bare tillatt med fire spillere fra hvert land. Det vil si fire spillere fra enorme Sovjetunionen. Jeg liker å si det sånn, i dag er fire av de fem beste nasjoner i verden republikker fra det tidlige Sovjetunionen, og resten av nasjonene opp til topp ti består stort sett av spillere fra det tidligere Sovjetunionen.[2] For å delta i øvrige internasjonale turneringer var kriteriene omtrent like strenge. Men her var det ikke det internasjonale sjakkforbundet FIDE som la hindringer i veien, her var det strenge Sovjetiske restriksjoner på utenlandsreiser som hindret de aller fleste håpefulle å reise.

Det var altså litt av en motstand Kortsjnoj måtte overvinne for å få seg en internasjonal karriere, og for å få spille om mestertittelen, som var målet hans. Og han måtte kjempe både på og utenfor brettet. For som jeg nevnte i posten om Bobby Fischer, var sjakk også politikk for den sovjetiske kommuniststaten. Det diskuteres fortsatt i dag hva som egentlig foregikk, og senest i den nyeste utgaven av norsk sjakkblad som jeg fikk i postkassen i går, står det rett frem at Kortsjnoj ble kommandert til å tape mot Petrosjan i kampen om retten til å møte Fischer i kandidatfinalen, og at han som kompensasjon fikk utreise til tre større internasjonale turneringer. Riktignok tapte Kortsjnoj kampen, og riktignok er det ytterst få som kan si noe om hva som egentlig skjedde, og de som kan det, har alle sammen motiv for å vri og vrenge litt på sannheten, men jeg tror ikke et øyeblikk Kortsjnoi ville la seg presse til å tape en sjakkamp om noe så gjevt som den fortsatte kampen om VM-tittelen. Og i alle fall ikke for en gammel erkefiende som Petrosjan. Artikkelforfatteren i sjakkbladet, Arne Danielsen, referer til boken ”Russian versus Fischer”, av Dmitry Plisetsky og Sergey Voronkov, en bok som nok må sies å være nokså partisk. Jeg refererer til en annen bok, like partisk, av Kortsjnoj selv, og han skriver at (etter at de første åtte partiene er endt uavgjort) ”mange spøkte med at ingen av oss ville vinne kampen og møte Fischer, og noen mente [den sovjetiske] sportskommiteen ikke hadde bestemt hvem de ville sette opp mot Fischer ennå. I vesten var det mange som tenkte på denne måten, og som ikke ville tro at partiene våre ble spilt på alvor. Bare de som kjenner meg godt, vet at jeg virkelig prøvde, men at jeg bare ikke fikk spillet mitt til å flyte”.[3] Kortsjnoi er for øvrig blant dem som går lengst i å hevde at hans sovjetiske konkurrenter samarbeidet seg i mellom, og at det sovjetiske systemet favoriserte sine yndlinger på alle tenkelige måter, og la alle mulige hindringer i veien for vanskelige folk – som han selv.

Sovjetsystemet dyrket utøvere som kunne symbolisere idealbildet av sovjetmennesket. Han skulle være systematisk, korrekt, kontrollert og en mester i sin sport, eller sitt fag. Den ideelle sjakkmesteren var Mikhail Botvinnik, den alltid korrekte, bebrillede ingeniøren, som så sjakk som en vitenskap, og studerte sjakkstillinger som han studerte faget sitt. Han var så korrekt at selv fiendene hans respekterte hans, og det er forholdsvis få som klager på alle privilegiene han fikk, med stadige returmatcher hver gang han tapte verdensmestertittelen, og nærmest frikort til alle turneringer han ønsket å stille opp i. Det var riktignok få, han var så systematisk at han bare stilte opp i de aller, aller viktigste turneringene, som oftest bare kampen om verdensmestertittelen, og ellers studerte han sjakkstillinger eller arbeidet med ingeniørstillingen sin. En annen favoritt var Smyslov, som det også er vanskelig å mislike, han stod som regel utenfor alle kontroverser, og hadde en spillestil der alle trekk ser enkle ut, men det er bare fordi han hadde en så velutviklet følelse av hvor brikkene skulle være, og at han så på sjakk som en elegant, vakker kunstform, slik som sangen, hans andre store lidenskap. Armeneren Tigran Petrosjan passet også godt inn i idealbildet, han tok aldri en sjanse i partiene sine og gjorde omtrent aldri feil, noe som førte til at han svært sjelden tapte, men også til at han ikke ofte vant. Kortsjnoi, derimot, var en kampspiller. Han gikk like frivillig i angrep som i forsvar, så lenge partiet kunne få en avgjørelse ved det. Han var aldri redd for å ta den bonden som ble bydd frem, men som ville føre til en dårlig stilling for ham selv en 40-50 trekk fremover, før han eventuelt ville få en fordel med å lede med en bonde. Han likte også psykologisk krigføring, og kjempet like tappert utenfor brettet, som på det, og det er ikke alltid like greit å skille de berettigede protestene hans, fra de uberettigede som bare skal bringe motstanderen ut av likevekten. Det er klart, en slik person gjorde det ikke bra i Sovjetsystemet. Og han fikk også sine fiender blant spillerne, noe som i Sovjetsjakken kunne få meget direkte konsekvenser, da det er fort gjort å tape et parti, hvis man selv ikke har sjansen til en betydningsfull plassering, men man kan ved å tape sørge for at en god venn får det! Korchnoi er i boken sin full av eksempler på at han selv er utsatt for nettopp slike komplott.[4]

Gjennom 1960-tallet er Viktor Kortsjnoj helt i vannskorpen på å spille seg frem til en tittelkamp, og han vinner flere sterke turneringer, både nasjonale og internasjonale. Men i turneringene er det alltid noen av mesterne som ikke er med, og å nesten spille seg frem til en tittelkamp, holder ikke til å skrive seg inn i historiebøkene som en av de aller største. Han kan med en viss rett skylde på helseproblemer, på problemer med de sovjetiske styresmaktene og på konspirasjoner sine motstandere i mellom, og dette får stå som et kjennetegn på Kortsjnoj i denne tidlige fasen av karrieren. Det er spesielt å kalle det karrierens tidlige fase, i 1971 er han vitterlig 40 år, men på Kortsjnoj er en slik betegnelse helt på sin plass.

Utover 1970-tallet skal Kortsjnoj slå ut i full blomst. Både som kontroversiell person, og som sjakkstjerne. I perioden 1960-65 ble Kortsjnoj notert i bøkene til KGB, han hadde invitert en tysk dame på kino under et utenlandsopphold, og han hadde vært en tur på casino under et annet. Dette førte en periode til at han fikk problemer med utreisetillatelsene. Med full rett, kan man si, for disse små forbrytelsene var småtteri mot hva han siden kom til å gjøre. Han kommer så visst til å skrive seg inn i sjakkhistoriebøkene, både som en av de aller største, og som deltaker i en av de bitreste tittelkampene som noensinne har funnet sted. Og her er som vi vet, konkurransen hard.

Del to av Kortsjnojs liv og karriere kommer i neste post.

 

(II:  https://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/)

(III: https://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)

---

[1] Vi må her for ordens skyld holde VM-turneringen i Haag i 1948 som et lite unntak. Den tidligere verdensmesteren Aleksandr Alechin (en utvandret russer) var funnet død på sitt hotellrom i Portugal i 1946, og man måtte organisere en slags VM-turnering for å kåre en ny mester. Her vant russeren Botvinnik, foran russeren Smyslov og latvieren Keres, før amerikaneren Reshevsky (med russiske aner, det vil si, området der han er født hører i dag til Polen, den gang i 1911, var det en del av det russiske imperium) og nederlenderen Euwe. Sovjetisk dominans med andre ord, og den eneste fullt ut vestlige, Euwe, vant bare ett parti og tapte 13 i løpet av turneringen.

[2] Igjen, for ordens skyld: Jeg tenker på Russland, Ukraina, Armenia og Aserbadsjan. Det er bare å sjekke siste års landslagsturneringer. Disse fire landene er helt dominerende. Så har vi Israel som bare består av utflyttede russere, USA som har tre utflyttede russere, Nederland som har to, Spania som har en meget sterk i Shirov (fra Latvia), og Sveits som har vår mann – Kortsjnoi. Men de er riktignok ikke i verdenstoppen.

[3] V. Kortsjnoj ”Chess is my life”, engelsk utgave 1978. Min oversettelse. Teksten finnes på side 79, for de som har boken.

[4] For eksempel det 27’ende Sovjetmesterskapet i 1960. Kortsjnoi skriver helt direkte at han lå an til å tape sitt parti, og derfor tilbyr remis (uavgjort), hvorpå motstanderen går bort til konkurrentene Geller og Petrosjan, for å høre om han skal ta i mot tilbudet. Petrosjan sier i følge Kortsjnoj ”ja”, mens Geller i følge Kortsjnoj oppfordrer motstandern til å spille videre og ”slå ham”. Og han skriver videre at Gellers motstander, Bronstein, selv flere år etterpå sa til ham (altså til Kortsjnoj), at han (altså Bronstein) hadde stått best mot Geller, men hadde ”ofret” en brikke, og med det tapt partiet – for at Petrosjan ikke skulle vinne. Kortsjnoj vant uansett sitt parti, og avgjorde med det. Hvor mye av dette som er sant, er ikke godt å si, men det står alt sammen i Kortsjnojs bok på side 38 og 39.

Kiev

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

 

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

 

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.