Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

Regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev

Muskeløse kropper, Street workout, Sportsmenn

Deltakerne i regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev. Det synes, forresten. Det virker som disse karene har styrken og kroppsbygningen til å kunne løfte seg litt rundt omkring.

 

Denne sporten er så ny at den vel ikke har navn på andre språk enn engelsk. Til og med på russisk er det «Street Workout» som gjelder (men det kan kanskje stilles spørsmål ved hvorfor norske The Norwegian Street Workout Association må ha hele Facebook-siden sin på engelsk, det er overkill). Det står på t-skjortene til de som deltar, og det står på russiske nettsteder. «Gatetrening», «Parkpumping» og «Friluftstrening» er norske navn jeg kommer på i farten, men som kanskje ikke vil feste seg. Det går ut på å benytte seg av apparater satt ut i skoler og parker, og løfte sin egen kroppsvekt på forskjellige måter i den.

I Norge er sporten helt i gryingen. Jeg har fått med meg at det er en fyr som driver med det, og har fått laget en park på Øsltandet et sted, kledelig ubeskjedent oppkalt etter ham selv. Her i Øst-Europa er det stort. Ukraina er et av foregangslandene. Det passer godt med arven fra Sovjetunionen, det Sovjetmennesket skulle være sterkt og sunt. Derfor ble det satt opp stenger og apparatet å løfte seg i, praktisk talt i hver minste lille by. De står der ennå. Umulig ikke å legge merke til for de som ikke reiser ned hit. Gamle og rustne, men fungerer for det de skal.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening

Det var prisutdeling i mange forskjellige kategorier. De som delte ut, så selv ut til å være ateleter. De kjente hverandre godt. Etterpå så jeg mange av dem sammen på metrostasjonen, Hydropark.

Større byer har større anlegg. Det er feil å kalle dem mer avanserte, for det er veldig enkle prinsipper, og apparatene er de samme. Det er stenger i forskjellige høyder. Det er slike oppsett de har i turn, to stenger ved siden av hverandre, cirka i skulderhøyde. Det har sikkert et navn, jeg kjenner det ikke. Og så er det ringer, og så er det en slags vannrett stige, slik de har i militæret, man henger etter hendene, og beveger seg med dem. Det er også tilsvarende ribbevegger av jern, der man tar det som har fått navnet «menneskelig flagg». Man holder seg i hendene, og retter kroppen vannrett ut.

Alt dette er i anlegget i Kiev, i Hydropark (rett ved siden av styrketreningsanlegget Katsjalka). Det er flittig brukt. Og det er imponerende hva vanlige folk får til. Som regel er det i hvert fall en som er i stand til å utføre spektakulære bevegelser der, løfte kroppen og svinge seg rundt på måter man aldri ville tenkt på som mulig, bare som en del av den daglige treningen.

Film, Gatetrening, Medaljer, Deltakere

Seansen ble filmet, så det vil nok ikke være noen overraskelse om det havner på YouTube en eller annen gang, heller før, enn siden.

I går kom jeg dit da det var mesterskap. Det var en samling muskeløse unge mann. Det de drev med da jeg kom, var kroppshevninger, men ikke bare å løfte haken over stangen, de fortsetter bevegelsen til hele overkroppen er over og armene står strakt ned på stangen. Fra strakt nede til strakt oppe, med andre ord. Det gjaldt å klare dette flest ganger. Leserne kan drømme om å klare dette en gang i løpet av sitt liv. For de fleste vil det bli med drømmen.

Mens konkurransen pågikk, drev et par stykker i bakgrunnen og svingte seg i en svingstang. De oppfylte den gamle lærdommen til Leroy i Fame, få det til å se lett ut, la det alltid se ut som du kan mer. Det var som om tyngekraftene ikke var så viktig for dem. De svingte seg bakover til kroppen stod vannrett ut, og så frem igjen for å slippe seg og fly flere meter før en stødig landing. Noen ganger la de inn en liten salto, noen ganger brukte de også sidestengene for å svinge seg litt annerledes.

Dette var om kvelden. Så jeg kom til den siste øvelsen. Jeg skulle også trene selve, i Katsjalka, det var jo derfor jeg var der, så jeg så ikke alt. Jeg talte et par stykker som klarte 13 sånne kroppshevninger, fra bunn til topp.

Etter øvelsene var det litt tid mens man regnet ut poengsummene. I denne pausen var det oppvisning. Først fra barneavdelingen i Kiev, et par gutter på 10-11 år, lette i kroppen, men ennå ikke skikkelig utviklede muskler. Også de smøg seg rundt stengene som om tyngdekraften var noe som ikke gjaldt for dem. De kunne ligge vannrett under stengene med ansiktet opp og ned, de kunne henge etter hodet, og det var også helt tydelig at dette var noe de syntes var skikkelig kjekt. Det var heller ikke så rart, så mange som så på dem og applauderte, den kule musikken, og hele stemningen.

Deretter var det de gamle sin tur. En kar på 73. Han ble gitt mikrofonen for å fortelle litt om hvordan han holder seg i så god form. Det kan godt være han er i verdenstoppen når det gjelder spreke 73 åringer. Men mikrofon fikset han ikke. Det var mumling og fumling, risting på hodet og mikrofonen, sjelden har vel han snakket i mikrofon, og lært seg det viktigste prinsippet å snakke i den, og ikke ved siden av.

Gatetrening, pensjonist, trening, gammelmannstrening, trening for gamle, Trim for eldre

Denne karen er 73 år gammel. Han ligger flatt på ryggen på toppen av dette apparatet, løfter seg strakt opp i loddrett stilling, som vi ser, og ned igjen så føttene berører stangen lengst mot høyre, fortsatt helt strak, og så tilbake igjen. Om og om igjen. Ganske imponerende.

 

«Så får dere slike resultater som jeg»,
avsluttet han med å si. Og så svingte han seg plankerett opp i stativet han stod ved. Dette er stativ å heise seg i, og gå militærgang etter hendene i, så det er høyt. Men han svingte seg opp med helt strake ben, og helt strak kropp, og med full kontroll. Så rullet han et håndkle rundt en av stengene, la nakken der, lå lå ryggen, og så vippet han frem og tilbake som en taktstokk. Det var utrolig å se. Jeg ville ikke hatt noen sjanse til de bevegelsene der, jeg har så vondt for å holde kroppen strak. Og det krever solide magemuskler for å rulle seg rundt fra ryggen til magen, helt over på andre siden, sakte og strakt. 73 år var han, fremdeles myk i kroppen. Og råsterk.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening, Kievianere, Ateleter

Denne karen var en medaljegrossist, og forsynte seg i flere kategorier. I Ukraina er det også alltid vakre damer som deler ut medaljene. Det er forresten vanskelig å finne damer som ikke er vakre, der nede.

Det trengtes litt ekstraøvelser for å avgjøre hvem som vant selve konkurransen, eller konkurransene, som det viste seg. Det var flere. Et par stod likt i øvelsen jeg hadde sett, og måtte gjøre det på ny. På ny klarte de akkurat 13 repetisjoner. Så skulle det avgjøres med vanlige kroppshevninger, opp til haken. Men her var det sant å si temmelig urettferdig, for denne øvelsen skulle begynne straks, og begge skulle gjøre det på likt. Han siste hadde nettopp gjort to tapre, men mislykkede forsøk på å klare nr 14, han gav virkelig alt, og var helt utslitt. Så skulle han rett å ta vanlige kroppshevninger. Klart han tapte, enda det var han som hadde klart de 13 mest overbevisende.

Det viste seg likevel at det var denne karen som vant hele konkurransen sammenlagt. Han forsynte seg også godt i de andre delkonkurransene, om enn denne gikk tapt. Det var mange medaljer som ble delt ut, de virket til å ha holdt på hele dagen.

Gatetrening, Medaljeutdeling, Førstepremie

Dette var hovedpremien, sammenlagtsseieren. Det går til en kraftplugg. Han her tok 13 repetisjoner kroppshevninger, med å løfte seg helt opp på strake armer, hele overkroppen over stangen. Han virket heller ikke til å streve noe særlig med å få det til.

Søker dere «Street Workout» på Google er forslaget til film tilsvarende konkurranse i Kiev fra i fjor. Det ser ut til å være fristil, men det ser ut til å være de samme karene og det samme opplegget. Jeg var der i fjor også. Da var øvelsen jeg så, den der de heiser seg opp til haken, og så veksler på å lene selvtillit høyre og venstre, og strekke motsatt arm strak ut. Også en øvelse vanlige folk, også av den veltrente sorten, neppe vil klare. Disse her tar flere på rappen.

Hovedpremie, Vinner, Gatetrening, Premieutdeling, Atelet

Sånn ser man ut når man kan bli regional mester i Street Workout i Kiev

Snart kommer antagelig også konkurransen fra i år ut på YouTube, så kan de som er interesserte få se. Det er en flott sport, kul og gratis, og det er ikke noe tull med den. Det er ærlig og redelig å løfte seg selv i alle mulige vinkler, og på alle mulige måter. Man blir i utmerket form, føler seg vel og ser godt ut. Langt å foretrekke fremfor skateboardramper og steder for sykkeltriks, som det er veldig mange av i Norge, men som ikke gir den helsegevinsten en skikkelig Street Workout gir. Filmen fra fjorårets konkurranse nærmer seg to millioner treff på youtube. Se og bli inspirert.