Kievs virtuose orkester som ikke var å finne

I dag, lørdag 15. juli, var det annonsert konsert i Kievs botaniske hage. Olia sa det var en jazzkonsert, så det tenkte vi jo at vi måtte gå på. Babusjka følte seg uvel, så vi tok med lille Tasia også. Så reiste vi av gårde alle fire, like etter frokost, på til opplevelser i botanisk hage og det vi trodde skulle være en jazzkonsert.

Denne dagen falt sammen med en annonsert pristtigning på Kievs offentlige transport. Bussene går fra 3 til 4 hryvnaer, metroen fra 4 til 5. Etter norske forhold er dette unaturlig billig, særlig når prisen skal deles på cirka tre. Men folk i Kiev er vant med å reise tilnærmet gratis, særlig eldre som husker sovjettiden, og økningen er i prosent formidable 33 % for buss og 25 % for metro. Økning med en tredjedel og en fjerdel. Da jeg begynte å reise til Kiev, kostet bussene 1,50.

Det er valutaen som har falt så kraftig. I norske kroner er det cirka 1,50 fremdeles, slik det var den gang i 2009 og 2010, og de årene der, da norske kroner og ukrainske hryvnaer var verdt omtrent det samme. Lønningene har på langt nær steget så mye som prisene, så resultatet av det hele er et ukrainsk folk som har blitt atskillig fattigere. Levestandarden er lavere enn i sovjettiden, noe som er smått utrolig, gitt ressursene Ukraina har, og den teknologiske utviklingen som har vært de snart 30 årene som har gått.

Vi norske og halvt norske her nede merker ikke så mye til det. Det er også godt skjult for lille Tasia, som nå skal opp i tredje klasse. Hun forteller oss at hun snart skal begynne å lære spansk, i tillegg til russisk og ukrainsk og engelsk, barna har altså fire språk i barneskolen. Hun er alltid veldig, veldig glad når hun får være med oss.

I botanisk hage er det ingen som vet når konserten skal være, eller hvor den skal være. Flere som jobber der, virker ikke engang å ha hørt om den. De rister bare på hodet når vi spør. Damen i billetluken sier det blir en eller annen gang, på et eller annet sted. Det skal liksom komme som en «overraskelse», som et «ekstra tilbud». Folk skal rusle rundt i den botaniske hagen, og så skal de plutselig høre musikk de kan gå og se på. Noe sånt.

På plakaten henger det annonsert fire konserter, denne dagen og fire andre. Det er bilde av en fiolin, så jazzen er kanskje ikke så godt representert som det klassiske. Jeg vet ikke hvor Olia har det fra, at det skulle være jazz. Navnet «Kievs virtuose orkester» er kanskje også mer klassisk enn jazz, hva vet jeg? De tre andre konsertene har orkester med andre navn, eller uten navn. På en av dem står navnet på tre komponister, alle fra rundt 1900-tallet, Saint-Saëns er den eneste jeg husker, men de andre var i hans kategori.

Vi var i parken mange, mange timer, uten å se snurten til noen konsert. Først var vi lenge i lekeparken, så gikk vi nedover det Tasia kalte en «labyrint», der mange brudepar benyttet den store dagen og de fine klærne til fotografering, og deretter var det vår lille Irina som presset oss videre ned til et nytt område med litt asiatiske assosisasjoner. På meg så det ut som Kina, men det var visst Korea, og et stort skilt med SAMSUNG gav kanskje en idé om hvor pengene kom fra.

Tiden var inne for en is og en øl. Barna ville heller ha slikkepinne enn is, så det fikk de. Deretter det litt tilbake til lekeparken, opp til en virkelig labyrint, så til en annen kiosk-kafe, ny slikkepinne og is, deretter rosene til Olia, og så fikk jammen barna avslutte med enda et opphold i lekeparken. Sånt er ikke Tasia vant med, så lange dager, og ekstra opphold i lekepark, når de voksne vil hjem, men jeg liker godt når barna er ute, og synes det er lettere å få dem med når de har lekt fra seg.

For de som følger med på pottetrening var dette den første dagen da lille Irina klarte å tisse ute. Det var den siste hindringen vi hadde. Frem til nå har hun alltid nektet når vi holder henne, og hun liksom henger og skal tisse. Trikset skjedde mens Olia var ute og kjøpte mer snacks og bensin til oss alle, det var far selv, jeg, som sørget for at både lille Irina og lille Tasia fikk tisset med godt resultat.

Hjemme hadde babusjka fått en etterlengtet og velfortjent fridag. Vi hadde også fått en grei dag i den botaniske hagen. Men noen konsert, det hadde vi altså ikke fått. Kievs virtuose orkester fantes for oss bare i navnet, og på plakaten.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

Tanjas bursdag (og krokodillens sang!)

I dag, 24. februar, var det bursdagen til Tanja, Olias søster. Her i Rogaland var det en ordentlig solskinnsdag, så jeg hadde meg en lang og fin spasertur med god niste i terrenget. Olia var ute grytidlig på jobb. Det var da hun kom hjem hun sa Tanja hadde bursdag, og at vi måtte overraske henne. Det gjorde vi med denne lille sangen.

Det er sjelden jeg legger ut youtube som jeg ikke har gjort selv, eller ikke kjenner de som har gjort, men her gjør jeg et unntak. Det er fra det sjarmerende sovjetiske barne-TV om krokodillen Gena. Han har en liten venn, en slags bamse som heter Sjeburaska, og så er det også en bestemor der. Det er langsomt og fint barne-TV, og ulikt våre dagers hurlumhei-TV er det følelser i det. Det gjelder også for sangene. De to mest berømte er Den blå vognen (Голобой вагон) og denne fødselsdagssangen. Fødselsdagssangen er bare kjent som «Genas sang». Den er skrevet av Vladimir Shainskij. Han er som Olia og Tanja født i Kiev, så der er det en link også der. Olia og søsteren er imidlertid begge født på 80-tallet, mens Shainskij er født i 1925.

Her er teksten på russisk, og oversatt av meg til norsk.

Пусть бегут неуклюже

Пешеходы по лужам,

А вода по асфальту рекой.

И не ясно прохожим

В этот день непогожий,

Отчего я веселый такой.

 

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

Прилетит вдруг волшебник

В голубом вертолете,

И бесплатно покажет кино.

С днем рождения поздравит

И конечно, подарит

Мне в подарок пятьсот «эскимо».

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

 

La dem løpe klumsete
Fotgjengerne i sølepyttene,
Og la vannet flyte på asfalten som elver.
Det er ikke klart for forbipasserende
Denne fæle regnværsdagen,
For hva jeg er så lykkelig.

Refreng:

  Jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Plutselig flyr hit en trollmann
I et blått helikopter,
Og viser gratis kino.
Han gratulerer med dagen
Og gir selvfølgelig
Til meg i gave femhundre ”Eskimo”

  Og jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Jeg synes dette er en uimotståelig vakker bursdagssang, som helt overgår alt vi har å by på på norsk og engelsk. På norsk er det «Hurra for deg som fyller ditt år» og en oppvisning av glede som ikke akkurat virker ektefølt. Her er det en dag som ellers er skikkelig trist, en ordentlig regnværsdag, men som fyller året likevel er lykkelig. Han spiller på trekkspill, det er noe å uttrykke sin glede med, men gleden varer ikke lenge, for tanken om at dette bare er en gang i året,den er der også.

Til gjengjeld er den ene dagen det er fødselsdag en ordentlig bra dag. Vers nummer to (eller strofe, som det strengt tatt heter i lyrikken) innledes av at en trollmann kommer på besøk i intet mindre enn et blått helikopter. Så blir det vist kino uten at man må betale penger for det, noe av det mest fantastiske som fantes på 60-tallet. De femhundre eskimoene som blir gitt til slutt er ikke ordentlige eksimoer, Eskimo er en sovjetisk iskrem. – De lager ikke sånn iskrem nå lenger, sier Olia.

Denne sangen sang vi for Tanja på Skype. Kunstnerisk vellykket ble det ikke, til det var Olia altfor ivrig, og begynte å synge straks melodien begynte. Det er typisk henne ikke å kunne vente med å overrekke en gave. Som vanlig fulgte jeg opp med å ha vært ord pinlig korrekt på plass, uten å være like nøye på notene. Som en morsom overraskelse fungerte det imidlertid utmerket, hvem skulle trodd at Olia og jeg skulle synge denne sangen i dag? Aller minst Tanja.

Tanja er et par år eldre enn Olia, og bor nå i leiligheten i Petsjersk sammen med moren og datteren. De er altså tre generasjoner, der borte nå. Tidligere var det Olia og Tanja som delte denne leiligheten, så tidene forandrer seg. Olia flyttet ut da hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge, mens moren flyttet inn da lille Tais ble født, sånn cirka. Gratulerer med dagen, skal hun ha, eller som det blir på russisk: S dnjem rozjdenija! (Direkte oversatt: Med fødselsdagen! (Gratulerer er underforstått))

Potjagivatsja – russisk gymnastikk

I Hydropark ved elven Dnjepr er det i Kiev satt opp et enormt treningssenter. Strengt tatt ligger ikke hydroparken ved, men i elven, det er parkanlegget på den største av Kievs mange øyer. Her kan man bade i Dnjeprs skitne vann, her kan kjøpe øl og mat på plasttallerkner, her kan man sole seg på noen av de mange sandstrendene – om man finner plass mellom sigarettsneipene, og man kan tusle rundt på parkstiene og la seg overraske av de mange apparatene som er satt opp. Kievianerne har et elsk hat forhold til Hydropark. Det er badeplassen og utfartsstedet deres, men det er ikke akkurat høykultur som utspiller seg der.

Selv har jeg ikke likt meg noe særlig der, og sjeldent reist dit. Jeg liker ikke å ligge uvirksom på stranden, og elven tilbyr ikke noe forfriskende bad. Maten styrer jeg unna.

I år har jeg imidlertid vært der nesten hver dag etter at jeg oppdaget treningsanlegget som er satt opp. Det er virkelig imponerende, og får forsøkene i Rogaland til å fremstå som komisk puslete. Nå sist ble det satt opp et lite anlegg i Sandtangen på Bryne. Det er fint å se på og tar seg sikkert pent ut på kommunens skryteliste, men for dem som vil trene, er det ikke mye å hente. Kledelig nok har jeg som oftest sett det brukt som lekeapparater for barnehager.

Anlegget i Kiev er ekte vare. Det er satt opp i Sovjettiden, til fremme for folkets helse. Det er umiskjennelig sovjetisk stil, solid, og enklest mulig. Alt er laget av jern, og løse deler er festet med kjetting. Vektstengene og manualene har faste vekter, også disse er festet med kjetting, og det finnes vekter for enhver styrke fra 15 kilo og oppover (15 kilo er vekten til vektstangen og kjettingen). De samme vektene er satt opp på flere måter, etter om man vil ta benkpress, styrkeløfte eller knebøy, eller hva som helst.

I tillegg til vektene er det satt opp apparater for enhver muskel. Solid og enkelt, dette også. Vektene kan her justeres, ved å feste tungt jern på forskjellige slags kroker. Jernet ser ut til å være rester fra en mislykket femårsplan, men det er tungt, og det er det vi løfter for. Både jernet og krokene er festet til kjettinger.

Noe ukrainere, og sikkert russere, er veldig opptatt av, er å kunne potjagivatsja, løfte sin egen kroppsvekt. Også jeg er opptatt av dette, det var slik det begynte. Jeg husker fra da jeg var i militæret, og greide det, så var det veldig lett å klatre i trær. På ferie på Krim første gang fant jeg ut at jeg ikke klarte å klatre opp fra sjøen til bryggen, om det ikke var veldig enkelt, og måtte derfor svømme inn til stranden etter å ha stupt. Det tar seg ikke ut. Å løfte sin egen kroppsvekt er noe enhver voksen mann med god helse skal klare.

Her i Ukraina tar de det på alvor. Apparater for formålet er satt opp veldig mange steder. I treningsanlegget i Hideopark er det stenger, ringer og bommer for enhver variant av gjerningen. Og det er ordnet med belter, så man kan feste på ekstra vekter – jern i kjetting, om det blir for lett.

Jeg vil ha med en setning om at ukrainere klarer det eksplosjonsartet. De fyker over stangen, og løfter seg rett opp på strak arm etterpå. De gjør også en rekke med triks jeg ikke har tenkt på en gang.

For dem som vil bokse og være litt voldelige av seg, det er jo ingen uting her nede, er det satt opp bildekk og forskjellig å bokse på, eller sparke, om man ikke vil være så nobel i selvforsvarets kunst. Det er også satt opp en boksering, med en samling bildekk kledelig i hjørnet.

Så er det satt opp et lite slags hus, eller et tak over søyler, ingen vegger, hvor man kan kle seg og skifte. De har til og med ordnet en liten vannkilde å drikke fra, den eneste måten jeg kjenner til for å få gratis vann i Kiev.

Det er ikke mindre enn ypperlig. Det er åpent døgnet rundt hele året, både for Kievianerne og innreiste. Jeg pleier å spasere bort dit, halvannen time fra Petsjersk, men enhver som ikke liker å gå, som jeg, kan enkelt ta rød linje på metroen til Hydropark. Det er til venstre for metroen når man reiser fra sentrum. Man går over en bro, og er på stedet.