Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.

Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

70 års markeringen i Moskva for avslutningen av andre verdenskrig

Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.

Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.

Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.

Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.

I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.

Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.

Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.

Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.

Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.

Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.

Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?

Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.

Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

En svært skrøpelig våpenhvile

I dag morges ringte mor til Olia. Hun ringer alltid til min telefon, det kommer opp ukjent nummer, fordi hun ringer fra Skype. Prosedyren er at jeg viser Olia moren ringer, slik at hun kan koble seg opp på Skype, og ringe henne. I dag ringte hun klokken ti, da Olia fremdeles sov, etter å ha vært våken litt på natten og grytidlig morgen. Moren pleier aldri ringe om morgenen eller formiddagen, det er alltid om kvelden. Så denne gangen må det ha vært noe helt spesielt.

Mor til Olia heter Irina. Hun er vant til et hardt liv, og vant til et godt liv. De gode årene hadde hun i Sovjettiden, da hun var nygift, fikk barn, og levde i en tid og et system der et godt mål av sosiale goder var sikret. Hun er nostalgisk til Sovjettiden, som så mange andre på hennes alder. Det var tiden da de hadde i overflod. Da de ikke trengte å snu på skillingen. Da de hadde mer enn nok penger, for alt hva de ville ha.

De vonde årene var på 90-tallet, da Sovjetunionen ble oppløst, og landene som kom ut av det ble kalt demokratier og fikk innført markedsøkonomi. Det er en av de store feilene vi gjør her i vest, en av de virkelig store feilene, og det uavhengig av hvilken side man velger i spørsmål om Russland og deres interesseområder. Vi undervurderer helt hvor katastrofalt mislykket dette demokratiforsøket var, og hva det gjorde med folkene som levde under det. Det var et kaosets og lovløshetens demokrati, og et system som rev opp den faste grunnen under folk, plutselig hadde de ingen sjanse til å få pengene til å strekke til. Og det var ingen som stod klar til å ta seg av dem. Det var et eksperiment med nærmere 250 millioner levende mennesker. Rådgiverne i hvordan systemet skulle være, kom fra Vesten, mange fra USA. De skulle lære russerne demokrati og markedsøkonomi. De lærte i så fall at dette er et system som ikke virker. At det gir en liten gruppe kjeltringer sjansen å stikke av med nasjonalformuen, og plassere den i utlandet.

Det er 90-tallet som la grunnlaget for at russerne kunne ønske den sterke mann, kunne ønske en Putin. Men man skal også huske, at da Putin kom til makten i år 2000, så var en av hans viktigste kvaliteter at han ikke var maksimalist. Han ble sett på som moderat, som litt anonym, en som ikke hørte til de ekstreme. Han kunne kanskje rydde opp i kaoset Jeltsin, demokratiet og markedsøkonomien hadde skapt.

På denne tiden jobbet mor til Olia i barnehage. Her i Norge er det vel tre barn per voksen, som er regelen. Der var det 30. Alle skulle ha av og på sko og tøy når de skulle ut og inn, mor til Olia pleide å si at hun tok fem om gangen. Det var å dele inn i grupper, og la de andre barna vente. Jeg husker et gripende øyeblikk da Olia fortalte hvordan barndommen hennes hadde vært, der på 90-tallet. Hun så aldri moren sin, fortalte hun, moren kom hjem på kvelden når Olia og søsteren hadde lagt seg, så alt de fikk sagt var Hei, kjære mama, som de siser det så søtt på russisk, og så vinket hun, slik hun og søsteren hadde vinket, mens tykke tårer trillet ut av øynene på henne.

Verken Olia eller moren har klaget på de vanskelige årene. De sier det bare sånn det er, sånn de opplever det. Nå, i denne krisen, er noe av frykten at det skal bli sånn som på 90-tallet, en gang til.

Det var i skrekk over dette moren ringte i dag formiddag. Våpenhvilen på fredag er under sterkt press, både i Donetsk, ved flyplassen der, og ved Mariupol, havnebyen. Det er aldeles viktig at våpenhvilen holder. Jeg tenkte på det i dag, slike kriger kan jo fort vare i 3-5 år, skal det virkelig være krig i årevis fremover? Det er krefter i sving som gjør det vanskelig å tro oppriktig på en rask løsning. Det er så mange som ikke vil være villige til noe kompromiss, som ikke vil godta noe mindre enn alt, og de er utstyrt med stor støtte og tunge våpen. Det gjelder på begge sider. Det er forferdelig å tenke på.

Jeg hørte Olia og moren snakke om Ukraina, de snakker jo ellers sjelden om politikk, og aldri før denne krisen krevde menneskeliv og eskalerte så voldsomt som den har gjort. Moren kunne fortelle at folk kommer til Kiev, utstyrt med passet sitt, og ingenting annet. De er flyktninger, og håper på å få hjelp. I følge moren, har de nå forstått at det aldri vil bli noe fred og ro i Donbass. De fikk med seg denne siste fredsavtalen, og at denne også ble brutt. Det er bare å komme seg vekk, alle som kan.

Journalister og reportere på stedet melder om at samtlige sivile nå bare ønsker at krigen skal ta slutt. De er lite politiske, om det blir Russland, Ukraina, uavhengighet eller hva som helst, så har de ingen illusjoner. De ønsker bare å beholde husene sine og livene sine, og at den vanvittige bombingen skal ta slutt, slik at de kan streve videre for å få endene til å møtes, som de har gjort hele sitt liv.

Om denne fredsavtalen ikke holder, er det en tragedie. Da er det virkelig vanskelig å se hvordan en ny skal komme. Det er foruroligende å se kommandantene for Folkerepublikken Donetsk, som de kaller seg, ha kart på veggen over «Novaja Russia». Landet inkluderer Kharkiv-regionen i nordøst, og strekker seg helt bort til grensen mot Romania. Det tar fra Ukraina hele kysten. Det er galskap hvis dette er målet. Splitter pine galskap.

– Hvordan skal vi varme opp husene våre til vinteren? Spurte mor til Olia. Det er hennes største frykt, de praktiske tingene. Ukraina er helt avhengig av russisk gass, og har nå endt opp i en situasjon der de ikke er i stand til å betale for den. Det er en reell fare for at det kan bli store problemer med gass og elektristiet i vinter. Det er i alle fall en reell frykt.

Olia forsøker så godt hun kan å hjelpe, og kommer med kreative forslag. Men i en leilighet uten peis, så er det ikke lett å få til varme når strømmen går. Det er så alvorlig at man er nødt å finne en løsning. Selv Kiev og Moskva skjønner det, selv om de har endt opp i en søskenkrangel så håpløs som idiotiske krangler kan være. Jeg er helt med folket i Donbass, de sivile i krigsområdene, bror skal ikke krige mot bror, det er helt ufattelig at dette kan få lov til å skje.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) uttaler at det hender fredsavtaler blir fulgt av spredte kamper sånn vi har sett nå. I følge dem betyr ikke det at den er brutt. Både Russland og Ukraina har store interesser av at avtalen blir respektert. Ukraina kan ikke vinne en langvarig konflikt med Russland, og Russland vil også møte store problemer om målet virkelig skulle være hele området de kaller Novaja Russia, hele området noen av separatistlederne åpenbart drømmer om. Jeg tror president Putin og Porosjenko skjønner dette. Jeg tror de genuint ønsker at avtalen skal holde.

Problemet er at ingen av disse to har full kontroll over forholdene på bakken. Der er det på begge sider litt for mange frivillige med litt for lite å leve for. Endelig får de delta i en kamp som de føler er meningsfull, endelig har de fått et mål å ofre seg for. Det er ikke så lett for dem å bare legge ned våpnene, og vende tilbake til den gamle, grå hverdagen, uten at de har en seier å drømme om og snakke om. Disse folkene er ikke innstilt på å gi seg, før seieren er full. Og de har tunge våpen.

Derfor er det en skrøpelig fredsavtale man har vedtatt. Derfor er det også svært viktig at den holder. Slik at Ukraina og Russland kan få bygge opp forholdet seg i mellom igjen. Slik at man kan få slutt på handelskrigen, og finne frem til en praktisk løsning hvordan Russland fremdeles skal få forsynt Ukraina med gass, og få betalt for den. Slik at Ukrainas store befolkning, de som ikke bryr seg så mye om politikk, de som ikke er aktive med meningene sine, de som bare vil at livene skal få fortsette på en eller annen måte, at de, som er flertallet, skal få oppfylt dette lille ønsket sitt.

Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

Et brøl over uavgjort i sjakk

Den gamle sovjetiske sjakkverdensmesteren Anatolij Karpov spilte en gang simultan mot en rekke ungdommer i sitt hjemland. Simultan vil si at du spiller mot mange motstandere samtidig. Det er vanlig at mesterspillere stiller opp i slike oppvisningskamper, for å skape blest om sjakken og gi ordinære spillere en sjanse til å møte en av sjakkens stjerner. De beste spillerne vinner vanligvis samtlige av simultanpartiene, med unntak av en remis eller to, og kanskje også et nederlag om det stiller opp noen som er et godt stykke over det ordinære. Mesterspillere kan kaste et blikk på en stilling, og med en gang se hva som er et fornuftig trekk, mens ordinære spillere kan ha store problemer med å skjønne hvorfor dette er et fornuftig trekk før de får det forklart.

I det gamle Sovjetuninonen holdt også ordinære sjakkspillere høy kvalitet. Det var en sjakklig stormakt, mer enn det var en stormakt på noen andre områder. Etter Sovjetunionens fall har fire av republikkene, Russland, Ukraina, Aserbadsjan og Armenia, holdt seg helt i verdenstoppen, i tillegg til at emigranter har forsynt også resten av verden med toppspillere. Så når Karpov stilte opp i oppvisningskamper, så møtte han skikkelig motstand. Dette var folk som kunne skremt det meste av sjakkspillere i Norge. Likevel vant Karpov det meste. Han var den store stjernen, verdensmesteren, og han var suveren i spilleforståelse og det som kalles posisjonell sjakk. Han vant sine partier uten at motstanderen kunne forstå hva i all verden de hadde gjort galt.

Jeg har lest en av Karpovs bøker, den som på norsk i oversettelse fra tysk (!) har fått tittelen nienderaden. Det er åtte rader på sjakkbrettet, så på den niende er det spilleren sitter. Der foregår kampen mellom viljene, og det passet godt for det sovjetiske regimet at helten deres var aller sterkest på dette punktet. I boken skriver Karpov at han var på en slik oppvisning med simultanpartier, der en av motspillerne plutselig hadde gjort et ekstra trekk, mens Karpov var opptatt med de andre partiene. Det var en delikat situasjon. Regelen i simultanpartier er at man skal gjøre sitt trekk når mesterspilleren kommer, slik at han eller hun får se hva du gjør, og så svarer mesteren straks med sitt trekk, før han eller hun går videre til neste. En av motstanderne til Karpov hadde imidlertid allerede gjort et trekk, og insisterte på å gjøre et til.

Karpov protesterte. Og motstanderen holdt på sitt, han hadde ikke flyttet noen brikker. Hva skulle man gjøre? Partiet var ikke skrevet ned, og ingen hadde sett stillingen som den var, og ingen hadde heller sett Karpovs gjøre dette eventuelle ekstra trekket sitt. Karpov tilbød seg da å reprodusere partiet, spille det gjennom fra begynnelsen av, og med det vise at stillingen må ha vært som han mente den var. Det er en kamp for hukommelsen, han hadde i hvert fall over 20 partier i hodet som han holdt på med, og han måtte huske hvert eneste trekk i akkurat dette partiet. Og da er det Karpov har sin stjernekommentar, i boken sin, der han skriver at «det var svært vanskelig, for min motstander spilte komplett ulogisk, og mistet en bonde allerede i åpningen».

Slik var det også i partiet jeg spilte i går. Jeg har kjøpt sjakkprogrammet Fritz med en liten rabatt, og har fått tilgang på Playchess på kjøpet. Det er en spillserver hvor jeg kan spille mot levende motstandere fra hele verden, og jeg spiller hver dag et par partier for sinnsroen og for å vinne dem.

I går spilte jeg mot en motstander som tillot seg å miste en sentral bonde allerede i åpningen. Deretter ofret han helt håpløst en offiser mot en av mine bønder, og var dermed dømt til å tape før partiet egentlig kom i gang.

Vi får rating når vi spiller, og han hadde noen hundre poeng mindre enn meg. Egentlig er det ikke en spiller jeg skal spille mot, jeg tenkte jeg måtte sette grensen noe høyere for hvilke spillere jeg er villig til å møte, jeg kan ikke vinne partiene på at min motstander bare tøyser og det egentlig aldri blir noen kamp.

Tidsbegrensning vi hadde var 15 minutter pluss 5 sekunder for hvert trekk. Det vil vi si vi hadde 15 minutter hver til å begynne med, og så fikk vi 5 sekunder ekstra for hvert trekk vi gjorde. Om han brukte tiden sin, og det ble spilt en del trekk i partiet, så kunne det fort komme opp i at vi ville bruke en hel halvtime på dette nesten meningsløse partiet.

Og selv om jeg ledet i brikker, så var det egentlig jeg som var under press. Det slurvete offeret hans åpnet kongestillingen min, om det ikke var verdt ressursene han brukte på det. Men det ble litt vanskelig for meg å få kongen i sikkerhet, den viktigste brikken. Jeg måtte være litt forsiktig.

Siden jeg ledet og er en sterkere spiller enn ham, valgte jeg i stedet en annen strategi. Jeg lot kongestillingen min være åpen og usikker, og gikk i stedet til angrep på ham, selv om det førte til at brikkene mine ble hengende litt i løse luften rundt omkring. Jeg vant noen flere bønder av ham som følge av dette, men det førte bare til at stillingen ble mer åpen. Og det var en fordel for ham, som ikke hadde noe å tape, og bare kunne håpe på en kaotisk stilling der jeg gjorde et eller annet feil.

På et tidspunkt så jeg at stillingen ble mer åpen og rotete enn jeg strengt tatt hadde kontroll over. Plutselig kunne jeg bli sjakkmatt, eller miste dronningen eller noe annet alvorlig. Jeg måtte bruke lang tid på å forsikre meg på at det ikke skjedde noen ulykke. Og med det kom jeg i det som kalles tidsnød. Jeg hadde så liten tid, at jeg hadde egentlig ikke tid til å tenke gjennom trekkene mine skikkelig. Jeg måtte bare gjøre dem for ikke å tape på tid.

Så går det altså ikke bedre enn at stillingen kommer helt ut av kontroll. Brikkene forsvant fra brettet som sagflis når man sager ved, og ved opptellingen etterpå så jeg at jeg fremdeles ledet med en offiser, og uten problemer skulle vinne. Men det hadde vært virkelig nære på, og det var mer som følge av flaks, enn at jeg på noen måte hadde planlagt det slik.

Dessuten hadde jeg liten tid, 20 sekunder pluss tilleggssekundene. Og jeg ønsket å gjøre trekkene raskt for å bli ferdig med dem og med partiet, og få dette her ut av verden. Så gikk det ikke bedre enn at jeg mistet først en hest og så et tårn, og når opptellingen ble gjort etter dette var det jeg som var skikkelig heldig som slapp unna med remis.

Uavgjort. Jeg brølte. I Bergen kunne jeg ikke gi uttrykk for frustrasjon på denne måten, for vi hadde folk i leiligheten under, over og ved siden av. I huset på Ganddal er det vegger, garasje og uteareal til nærmeste naboer. Ingen kunnne høre noe. Jeg kunne brøle så høyt jeg ville og måtte.

Da jeg senere på dagen, på kvelden, var på besøk hos noen slektninger spurte en av dem hvorfor jeg hadde mistet stemmen, om det kanskje hadde noe med jobben å gjøre. Jeg hadde ikke noe annet å si enn sannheten. Det var nødvendige brøl over å spille uavgjort i sjakk i et parti jeg skulle vunnet. Kona til denne slektningen sa at jeg oppnådde i det minste uavgjort, det er jo ikke så galt, og avslørte med det veldig tydelig at hun ikke selv spiller sjakk.