Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.

Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Ned til sentrum

I går kunne vi regne oss som såpass friske lille Irina og jeg at vi tok turen ned til Kiev sentrum mens mor var og arbeidet på datsjaen. I morgen håper jeg å være frisk nok til å løpe ned til treningsparken igjen, da blir det kanskje ikke flere regelmessige morgenposter her på bloggen. Forkjølelsen slipper taket, vinteren gjør det ikke. Det er ennå 3-4 grader her nede, surt og kaldt. Og værmeldingen som lovet varmere vær til helgen har utsatt varselet. Nå er det ikke før et stykke ut i neste uke gradene blir tosifrede. Frostnettene varer ved hele uken.

Det var lettere å være barnevakt for lille Irina i går nå som hun er tilbake til å være seg selv igjen, så godt som. Mama Irina er også frisk. De to lørdagene vi har hatt henne hjemme uten Olia har vært ganske intense. Lille Irina var veldig oppmerksom på at moren ikke var hjemme, og at hun ikke fikk morsmelk, når det klart var det hn ønsket og trengte. I går kunne vi gå ut, hun og jeg, nesten som vanlig. Det var ikke bare at vi kanskje måtte være litt forsiktige med å være ute lenge, så vi ikke blir kalde og syke igjen, men at barnevognen er borte, og vi derfor måtte gå til fots.

Jeg tenkte på det mens vi var ute, at det å være uten barnevogn også gav større frihet. Kievs mange og gode transportmuligheter ligger åpne for oss, når vi ikke har den store barnevognen å drasse på. I går tok vi trolleybuss 14 ned til sentrum, den kan vi ta også med vognen, men uten vogn er også metro og marsrutka mulig. I det lette vinterregnet var ikke den lille så ivrig på å gå selv, så jeg måtte bære henne fra Palats sportu (Sportspalasset) til hovedgaten Khresjtsjatik. Det var den som var målet for vår lille utflukt.

De siste to årene har den gaten vært delvis blokkert og okkupert. Det begynte med protestene på Uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, og de fortsatte også etter at tidligere president Janukovitsj var falt, og et nytt styre satt inn. Så sent som i sommer var det rester igjen, uten at jeg helt husker detaljene i hvordan det var. Nå var i alle fall alt sammen forsvunnet. Det gamle posthuset hadde på nytt skilt om post og internettpunkt, ikke lenger flagg til Høyre sektor, og vakthold fra den høyreekstreme og ultranasjonalistiske gruppen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. De dominerer ikke bybildet lenger, er knapt synlige.

Oppe på selve plassen var det en enslig, liten kar i militærdrakt som gikk og forsøkte å selge bånd i fargene til det ukrainske flagget. Det var visst en innsamlingsaksjon til en av bataljonene som fortsatt er stasjonert i Donbass. Han kom bort til meg også, sa noe på ukrainsk, og jeg ristet på hodet og viste meg totalt uinteressert. – Inglisj? spurte han. – I’m from Norway, sa jeg. Jeg tenkte jeg kanskje skulle sagt det på norsk, eller tysk. Jeg var virkelig ikke interessert i noen samtale med denne lille soldaten. Han ville selge meg dette båndet, – pliis help us, men jeg viftet ham bare unna, glad for at protestbevegelsen som en gang holdt til over alt her i sentrum nå er redusert til denne lille stakkaren. En bitte liten varevogn i militærfarger spilte fortsatt militærmusikk fra små høytalere, og hadde en liten stand utenfor. Det var alt.

Sånn har også protestbevegelsen i Ukraina endt opp. Enda en gang kan jeg tenke hvorfor i all verden det var så viktig for den vestlige verden at Janukovitsj måtte gå der og da, og det ikke gikk an å vente til valget som skulle være året etter. Mye ville da vært annerledes i Ukraina. Det skal mye til at det hadde vært verre, enn det er nå.

Slike tanker er forgjeves. I stedet tar jeg med min lille datter, Irina, som fremdeles liker seg best på armen, bort til området med vennskapsbuen og utsiktsplassen. Jeg lurer på om det ikke må være en slags nordende for Khresjtsjatik, på høyden før man går ned til det som etter hvert blir Kontraktova Plosjad. Det er områder i Kiev jeg kjenner godt, vi er her ofte, akkurat denne utsiktsplassen er blitt en slags favoritt for meg. Vennskapsbuen illustrerer Ukrainas vanskelige forhold til den mektige storebroren i øst. Det er sovjetisk «kunst», grell og brutal, med ukrainske menn i tradisjonelle nasjonaldrakter stirrende mot to utgaver av «Sovjetmennesket», med hammeren og sigden høyt hevet, overdrevet kraftfullt. Over det hele er spent en bue av «vennskap».

Bak dette spesielle kunstverket er det en utsiktsplass med forskjellige tivoliaktiviteter, og om sommeren små kafeer og boder med små trebord å sitte ved. Her tenkte jeg å kjøpe meg en øl, men nå vinterstid var alle bodene vekk. Kun en liten en var igjen, en liten bil der lasterommet var innredet som en salgsbod, sirlig plassert mikrobølgeovn, kaffemaskin og forskjellige varer og utstyr. Foran satt en dame og hutret og frøs, og foran henne igjen var et bord med et lite utvalg chips og sjokolade. – Vil du ha te eller kaffe, spurte hun på russisk. – Nei, men jeg vil gjerne ha en øl, sa jeg glad, da jeg så hun tilbydde boksøl. – De koster 22 griven, sa hun spent, vel vitende at dette her er blodpris. For meg var det ingenting, 8 kroner for en halvliter i boks, når det er akkurat det du har lyst på. Jeg betalte straks.

Det løste opp litt stemning. Hun fikk sansen for lille Irina, gav meg servietter å tørke snuen hennes med, tilbød henne et sugerør å leke med, og tryllet sannelig også frem en stor kjeks å knaske på. Slett ikke verst!

Vi ruslet rundt på plassen en god stund, Irina og jeg. Utsikten mot Kiev nord en grå vinterdag er ikke det man nå kaller konkurransedyktig. Det er en styggvakker by, synes jeg. De har seks kullkraftverk, som alle er aktive og spyr ut sin godt synlige og godt forurensende røyk. Som i de fleste østeuropeiske byer er industrien ennå inne i selve byene, eller like ved dem. Trafikken går igjennom, i alle retninger, og i flere felt. Men de har den store elven som gir fred, og enorme parkområder med trær og bakker, slik at betongestitikken aldri kan bli fullstendig dominerende. Og bak byen ligger alltid steppen, den flate, endeløse.

Etter at jeg har drukket opp ølet mitt og Irina har spist opp kjeksen tusler vi oss hjemover. Vi tar bussen, for anledningen en marsjrutka, en slik karakteristisk og praktisk drosjebuss som man finner i de tidligere Sovjetrepublikkene. Den er overfylt, men jeg har et lite barn, og en tynn, ung mann reiser seg opp og tilbyr meg plassen sin. Det har aldri skjedd meg før, det er jo alltid jeg som skal reise meg, ung og sterk. Men nå fikk jeg sitte, og Irina på fanget. I den monotone gyngingen fra marsjrutka på brostein, sovnet hun.