Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

Et kapittel om Spania blir avsluttet

I dag er vår siste hele dag i leiligheten i Spania. Det er ikke bare et kapittel, det er mer et helt bind i en flerbindsroman. Siden mor og far kjøpte denne leiligheten nær Torrevieja har de tilbrakt alle sommerferier og mange andre ferier der. Etter at far døde er alt forandret, og det ble spørsmål om hva vi skulle gjøre med den. Nå er den solgt, og i dag pakker vi ut.

Det er nå Trude og Lars som overtar Spaniaeventyret. De har kjøpt en annen leilighet, eller et rekkehus, like borti her. Det er også de som har likt seg best her, og har benyttet leiligheten mest, ved siden av mor og far. Olia og jeg må legge feriene våre til Ukraina, Tone og Torben liker å reise rundt litt forskjellige steder, mens Tonje og Espen har andre ting enn ferier å tenke på for tiden. Hvor mor kommer til å legge sine ferier, har hun nok ikke helt klart for seg selv.

Siste dag her i Casa Salen blir brukt til pakking. Mor er seg selv lik, og har vært innstilt på og tenkt på og drevet på med pakking siden hun kom hit, og ukevis i forveien, vil jeg tro. Tone hjelper til, hun er flink til det, og jeg er ikke noe særlig flink til å pakke før det er for sent. Min oppgave blir ofte å leke med Andreas og Sara, så mor og Tone får fred.

Vi får også litt tid til å kose oss, selv denne siste dagen. Vi har spist lang frokost, der det ikke har manglet på noe, og vi skal også ned til stranden en tur. Til kvelden blir det vin og kos, skjønt, vi må nok prioritere å spise rester av tidligere måltid, enn å kjøpe inn overdådig nytt. Det er nok å ta med seg uansett.

Olia og jeg ligger litt på etterskudd i forhold til å kunne hevde vi kommer fra et møblert hjem. Her i Spania er mange ting som vil kunne komme godt med i vår husholdning. Men det er grenser for hvor mye det er mulig og praktisk å få med ombord på et fly. Det er ingen krise om vi får med oss litt mer eller mindre.

I morgen reiser vi til flyplassen i Alicante litt før tolv, og lander på Sola halv elleve. Det blir en lang reise med mye venting. Og så vil det nok gå en god stund før vi får kommet oss til Spania igjen. Dette kapittelet er slutt. Nå er det andre historier som skal skrives.

20120807-165236.jpg

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.20120807-171756.jpg

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.20120807-171822.jpg

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.20120807-171858.jpg

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.20120807-171934.jpg

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.20120807-172058.jpg

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Leilighet i Spania, takterrasse

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.Las terrazas

Casa Salen med Nygård og Sivertsen

I dag ble familien Nygård skiftet ut med familien Sivertsen, men det var lang overlapping, slik at mesteparten av dagen var vi der alle.

Det ble en ny litt travel dag for mor, i hvert fall en travel morgen. Hun skulle hente Tone, Andreas og Sara på flyplassen i Alicante, og måtte da komme seg av gårde sånn litt over elleve. Eller jeg husker nok kanskje feil, nå, kanskje var det litt over ti, eller et annet klokkeslett. Hun måtte i hvert fall av gårde, og stresset med å få frokosten ferdig. Til slutt endte det med at hun satte seg ned på bordet, og spiste frokost – uten oss. Det måtte fotograferes.

20120805-164909.jpg

Noen minutter senere var alle klare. Lars klarte også å holde mor litt igjen, slik at hun ikke for utover til flyplassen altfor tidlig, og bare hadde måttet bli stående der og vente. Vi andre fikk en fin overgang mellom frokost og lunsj, bare med litt bading i mellom.

Det var selvsagt en stor suksess da alle fem ungene var der samtidig. Nygård-ungene hadde mange triks i bassenget å lære bort, etter tre uker i Spania, mens Sivertsen-ungene nok ikke helt klarte å henge med, etter ferie i Thailand, der bassenget ikke innbød til utagerende stuping og hopping. Men barn kopierer hverandre, så når Daniel klarer salto med rennefart, så må Andreas også prøve på det, selv om det er umulig for ham.

Vi voksne fikk litt fred denne perioden. Vi kunne sitte i gresset og køks’an, som de sier i Rogaland, og utveksle informasjon. Selv fikk jeg nok av solen, og måtte opp i skyggen i leiligheten en tur.

Til lunsj var det hamburgere. Det er en god kombinasjon av enkelt å lage og sikker suksess, særlig i barnefamilier. Igjen tok barna seg av skrikingen, mens vi voksne utvekslet informasjon.

Så reiste Trude og Lars, og tok avskjed med Casa Salen for siste gang. Neste gang har de sin egen leilighet her å reise til.

Litt uheldig er dette det eneste bildet som ble tatt mens vi var der alle sammen. Det er særlig uheldig, siden Tone akkurat er inne og henter noe, mens jeg fotograferer, så det er bare mor, Trude og Lars som er på bildet uansett.

20120805-164925.jpg

Her har de vært og tatt ut penger, mens jeg har vært rundt omkring og mer eller mindre lett etter dem, som dem etter meg.

Tone ville ut å spise denne kvelden. Jeg var ikke helt med på den ideen, først og fremst siden erfaringen fra dagen før ikke var all verden, men også fordi jeg spiste så enormt mange hamburgere, at jeg ikke var sulten. I stedet satte vi oss ned med en øl, og lot barna spise.

Det hører med til historien at vi brukte en del tid på å finne hverandre. Jeg ville ned og bade, eller så ville jeg på internett, eller begge deler (det er ikke bare jeg som ikke husker hva jeg ville, det var sånn det var, det var denne informasjonen jeg gav fra meg), og så skulle vi treffes etterpå, eller ikke. Det ble litt tekstmeldinger frem og tilbake, før vi fant hverandre.

20120805-164936.jpg

Her har vi oss en øl og to (og tre) på en plastikkafe, mens vi snakker og koser oss og ser på irsk rugby.

Dagen ble avsluttet med rikelig med vin på terassen. Nå kan jeg endelig senke skuldrene, sa mor stadig denne dagen. I morgen kan vi ta oss helt fri, og ikke tenke på noe. Det holdt denne kvelden.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

image

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

image

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Barn, bøtte, strand, Spania

Sofie på stranden

Leiligheten i Spania er solgt

I dag solgte mor leiligheten i Spania. Det kom inn et bud et godt stykke under prisantydning, men dette er Spania, her går prisene nedover, og mor aksepterte. Det er et eventyr som med det tar slutt, snipp, snapp, snute er det ute.

Det var far som på slutten av sitt liv skiftet fra å være offentlig til å være privat praktiserende lege. Plutselig ble vi rike. Det vil si, jeg hadde for lengst flyttet hjemmefra, og det samme hadde de fleste av de andre barna. Men det var tydelig å se at mor og far hadde mer penger å rutte med. Julegavene tok seg voldsomt opp, det var råd til å unne seg ting, det ble kjøpt inn motorsykkel i Norge og leilighet i Spania. Når møbler og inventar ble skiftet ut, så var det dyre ting som kom inn. Vi hadde vært en familie vant med å vente på neste lønning, plutselig var det som om pengene hopet seg opp.

Så kom altså denne leiligheten i Spania, Casa Salen. Det var fra første stund fars prosjekt, vil jeg si, selv om mor selvsagt var med. Men Spania var fars land. Det var her han hadde studert, tre år i Oviedo, mot slutten av regimet til Franco, rett før jeg ble født. Der lærte far seg spansk språk og spansk kultur. Og når vi kom tilbake til Spania, ble han litt spansk. Selv om han ellers var veldig, veldig jærsk.

Far trivdes enormt nede i leiligheten i Spania. Og han ville gjerne at alle skulle benytte seg av den, alltid gratis. Det var særlig Trude og Lars som var i en familiesituasjon som gjorde det gunstig å bruke den. Jeg var notorisk ungkar, og kunne ikke godt sitte i en luksusleilighet og drikke vin alene, jeg måtte på språkkurs og eventyr. Tone og Torben hadde andre forpliktelser. Trude og Lars var der med familien hvert år, mener jeg. Og mor og far var der mange ganger hvert år.

Første gang jeg var der må ha vært i 2006. Da la jeg turen til Spania etter å ha vært på språkkurs og rundreise i Italia. Siden ble det fast tradisjon at jeg avsluttet sommerferien med et opphold i Spania. Det var fredelig og godt og bedagelig, med litt slaraffenliv og velstand, etter uker med intenst språkarbeid og kummerlige boforhold i billige leiligheter i Italia, Russland, Hviterussland og Ukraina.

I 2008 døde far, plutselig og uventet. Leiligheten ble stående som en, hva skal vi si, mor kunne jo reise ned dit alene, men det var temmelig åpenbart at det aldri kunne bli det samme. Det var fars prosjekt, og det gav bare mening så lenge far og mor var sammen. Dessuten hadde ikke mor inntekter til å betjene de løpende utgiftene ved leiligheten.

Jeg var der en gang etter dette. Det var i 2010, sammen med Olia. Det var en alle tiders ferie en alle tiders høst, det var mirakelhøsten. Det ville seg slik at Olia og jeg fikk 14 dager i Spania, jeg deler av dem i forbindelse med en jobbreise. Da var hun og jeg i Casa Salen, og disponerte den. Det var vårt første med luksus. Vi var jo vant med vår leilighet på 35 kvadratmeter i Bergen, og på billigleilighetene vi finner oss på Krim. Her var det norsk ferieluksus i sommervarme Spania, midt i september. Det var vin hver dag, som en selvfølge.

Nå blir det ikke flere reiser på oss, dit. Det lå også i kortene. Nå som vi begge jobber, må vi bruke felles ferie til å reise til hennes hjemland, Ukraina. Eller så kan vi reise til Italia, hvor vi begge kan språket, og hvor jeg føler meg mer på plass enn i Spania.

Jeg likte ikke så godt at vi solgte denne leiligheten. Var det opp til meg, skulle vi holde på den. Men det er ikke alt som går an å velge her i livet, og for mor tror jeg det etter hvert ble helst en plage. Det var far sitt prosjekt og hans sted. Når han døde, gikk dette eventyret mot slutten. Nå er det altså over. Oppgjøret er i august. Alt vi har er bildene og minnene.

Og som de sier så fint i tegnefilmen Up! (sånn cirka): Takk for eventyret, nå må vi lage oss et nytt.

Mor, Far, Bord, Spania, Leilighet

Fra den gangen leiligheten var vår.

Nudister og homoer på Eivindstranda

Fra første gang jeg har vært her nede i leiligheten i Las Terazas i Spania har jeg gått ned til den nærmeste stranda når jeg skal bade. Det er også en vakker strand, stengt liksom inne av røde klipper på hver side, og stupbratt ned en sånn cirka 8-10 meter. Stranden ser nydelig ut ovenfra, og det er også nydelig å ligge i sjøen og se på klippene og stranden nedenfra i sjøen. Resten av familien er imidlertid ikke så begeistret for denne stranden, siden det er aldri så lite grann kronglete å komme seg ned den glatte naturtrappen av naturstein som er laget til der. Derfor har de gitt den navnet Eivindstranda, dette er min strand, det er her jeg bader. Det er her jeg liker meg.

Jeg har i en tidligere post skrevet humoristisk hvordan Eivindstranda ikke må forveksles med nudiststranda og hundestranda som er like ved. Man kan si man har nedgangen hunder, nudister, Eivind. Det er humoristisk. Jeg har ikke noe spesielt i mot verken hunder eller nudister, så lenge de holder seg unna meg. Jeg må også si at fikk jeg valget, foretrekker jeg hunder. De er lettere å forholde seg til, og det sier jeg selv om alle som kjenner meg godt vet at jeg ikke godt vet hvordan jeg skal forholde meg til hunder.

Nå på denne ferien har nudistene begynt å trenge inn på min strand. Det er enkelt for dem, det er bare å gå forbi steinene og klippene som ligger naturlig mellom. Også for to år siden da jeg sist var her, hendte det var noen nakninger som forvillet seg inn på feil strand, som oftest etter å ha svømt litt i sjøen. Denne ferien ikke bare svømmer de over til feil side, de spaserer også liketil fra ende til annen over stranden min (pussig nok er det ikke andre enn nudister som liker å gå frem og tilbake slik på stranden, og dingle). De legger seg der, til og med, splitter nakne og splitter gærne.

Jeg hadde før dette ikke noe særlig i mot nudister, annet enn jeg syntes de var litt snåle, la de være det i fred. Nå er jeg i mot dem. Jeg har hørt dem si at det er helt naturlig, det er klær som er unaturlig, de går like nakne som de kom fra mors liv. Men det er pussig da, at så godt som samtlige av dem har glattbarbert seg. Og flere av dem har ringer og tatoveringer både her og der, helst der hvor man ikke til vanlig tillater folk å se. Det er alt dette slike ting jeg ikke skulle vite var mulig, at folk gjorde, det er slikt jeg ikke vil måtte forholde meg til.

Mange av de nakne er også opplagte homoer. Jeg er akademisk anlagt, intellektuelt oppdradd, jeg er i utgangspunktet ikke fiendtlig innstilt til homofile, slik jeg ikke er fiendtlig innstilt til noen. Men jeg forbeholder meg retten til å bli irritert på folk som går nakne rundt på offentlige steder. Skal homofile bli akseptert, må de oppføre seg som folk, mener nå jeg. De kan ikke gå rundt skambarberte, nakne og tilfredse, og forlange at jeg skal synes det er ok. Jeg synes ikke det er ok. Jeg vil ha dem vekk.

Jeg mener, jeg trenger meg ikke inn blant nudistene, og begynner å oppføre meg som jeg pleier å gjøre. Jeg mener alt var best som det opprinnelig var, at hunder, nudister og Eivind er hver for seg.