Enda en veldig lang spasertur

Denne dagen tok jeg ikke bilder, og heller ikke startet jeg noen treningsapp som kunne markere turen min, men jeg gikk likevel omtrent like langt som for et par dager siden.

Turen gikk denne gangen ned til universitetsparken, park Sjevsjenko, etter den berømte dikteren fra 1800-tallet. Der pleier det være mange som spiller sjakk, denne dagen var det få. Jeg satte meg derfor på en benk i skyggen, lyttet til et foredrag om de utenriksdiplomatiske problemene Thomas Jefferson hadde å stri med. Her også om hvordan John Quincey Adams var en større utenriksminister, enn president.

Jeg gikk på oversiden av Kresjtsjatik, et område jeg svært ofte vandret i de første gangene jeg var i Kiev, men hvor jeg ikke er så ofte etter at jeg traff Olia. Det er ikke lenger så interessant bare å sette seg ned for en øl, på en vanlig pub, som det var før. Gode drikkeplasser er det mange av her.

Jeg gikk ned Andrejevski spusk, ved St. Michael katedralen, kirken som så skammelig ble revet av det kommunistiske Stalin-regimet på 30-tallet, ufattelig, en nesten 1000 år gammel bygning. Kirken vi ser nå er bygget på 90-tallet, ferdig i år 2000. Så full Kiev er av historie.

Businesslunsj spiste jeg på Chicken restaurant, den første på Sagaidatsjonovo Petra Ulitsa (høyre side), når man kommer fra Kresjtsjatik og skal til Kontraktova Plosjad. Denne er cubansk, reklameres det for, også med flagg, men det er ikke verre enn at de også serverer ukrainsk borsjtsj som en del av lunsjen.

Deretter spaserte jeg langs bredden av Dnjepr, over det som heter «fotgjengerbroen» (пешеходный мост), over til Trukan-øya, en av de aller største i Dnjepr. Research har lært meg at broen over hit ble bygget først i 1957. Og eget selvsyn har lært meg at broen for biler, Moskvabroen, ble ferdig i 1976. Jeg måtte nemlig gå så langt at jeg kom til Moskvabroen, vesledelen av den, for å komme meg til østsiden av elven. Da var jeg like langt som på min andre langtur.

Og det var akkurat like kronglete å komme seg til Hydropark som sist. Det var ingen bein vei, finnes ingen bein vei (tror jeg), og i forsøket på å kutte inn litt på lengden å gå, havnet jeg bare i et par ekstra sløyfe som gjorde alt lenger.

Men jeg kom frem til slutt, og kunne ta min sedvanlige styrketrening i treningsapparatene. Folk som er bekymret for at jeg vil bli en bodybuilder kan trygt parkere bekymringene. Det er bare å parkere bekymringene. Styrketreningen er kun så lenge disse flotte treningsapparatene er tilgjengelige, det er bare på gøy. Resten av året skal jeg bruke på å forfalle igjen. Løfte min egen kroppsvekt, greit og nokså uanstrengt, det er alt jeg vil.

Etter å ha trent, gikk jeg hjem. Siden jeg var tidligere ut denne dagen, kom jeg ikke så sent hjem. Men jeg fikk med meg en vakker solnedgang. Og med amerikansk diplomati og supermaktstatus var jeg kommet så langt, at jeg hørte om Roosewelts problemer under andre verdenskrig. Det er 150 år. Og en lang tur,

En veldig lang spasertur i Kiev

I dag hadde Olia annet å gjøre, og ble ikke med meg på rundturen min. Jeg kompenserte ved å gå litt langt.

De siste dagers turer har vært fantastiske, men vi har alltid kommet litt sent i gang. Det samme gjelder meg, når jeg har gått alene. Jeg tilpasser alltid dagen etter måltidene, og et av de store spørsmålene er om jeg skal ta treningen i Hydropark før eller etter lunsj.

Det blir alltid etter. De som har fulgt litt med på instagram og tidligere års blogger, har fått med seg at jeg alltid blir servert store og tunge frokoster her. De gjør en strengt tatt mett til kvelden, om dette var dagens eneste måltid, ville ingen gått sulten. Jeg pleier være fullt ut ferdig med den, og ha pusset tennene, sånn mellom ti og elleve et sted. Et godt måltid tar jo gjerne en drøy time, såpass respekt bør en ha for et godt måltid

Så er det slik at de aller fleste restaurantene her nede har businesslunsj mellom 12 og 16, da er det meget gode tilbud hvor man får spist godt for trygt under femtilappen. Det er dumt å komme for sent til den. Det er også dumt å spise lunsjen for sent, for det blir jo middag til kvelden, også den rikelig.

Når klokken blir over tolv, som den gjerne blir før jeg kommer meg ut, er det like greit å ta lunsjen først, Hydropark etterpå. Sånn var det også denne dagen. Og siden jeg også denne dagen hadde spist tungt og var temmelig mett, tenkte jeg det var best å få gått et stykke før jeg var fremme ved restauranten. Slik gikk jeg på kryss og tvers i sideveiene mello Petsjersk (hvor vi bor) og Kresjtsjatik (hovedgaten), og oppover den, og videre til jeg kom til nordsiden av Kontraktova Plosjad (stedet Andrejevski nedstigningen går ned til).

Der gikk jeg inn på restaurant Kievskij. Det var første gang jeg var der, men jeg kommer gjerne igjen, for det var en utmerket restaurant. Businesslunsj kostet 40 hryvnaer, sjenerende billig for suppe, salat, ris og kjøtt. Det eneste å påpeke er at denne restauranten som het Kiev, og spesialiserte seg på ukrainsk mat, ikke serverte ukrainsk øl, og russisk øl bare på flaske, så hvis man ville ha tappet øl, måtte man ut med over 40 hryvnaer for et tysk merke. Det er jo litt spesielt.

På restauranten sjekket jeg kartet over Kiev på mobilen. Nord for Kontraktova Plosjad har jeg sjelden vært, jeg har bare tatt metroen videre til Petrovka, det fantastiske bokmarkedet som fort kan komme til å slite litt nå, som det er blitt mulig å laste ned bøker billig og gratis. Jeg liker veldig godt å gå nye steder, være der jeg aldri har vært, se mer, vite hva som er lenger borte, andre veier og i mellom. Etter å ha reist hit noen år, må jeg gå stadig lenger for å få sjansen til å bli kjent med noen nye steder. Her på nordsiden av Kontraktova Plosjad hadde jeg muligheten.

Nye veier

Så jeg sjekket kartet, fant en bro jeg kunne gå over, med en backupplan med en bro litt lenger unna, jeg kontrollerte at ved å gå først videre mot nord et stykke, så ta til høyre mot elven, så ville planen være trygg. Jeg vil aldri gå meg vill, elven er et stort og bredt hinder. Den vil jeg komme til før eller siden. Og der vil jeg et eller annet sted finne en bro. Den kan jeg forhåpentligvis gå over, og så er det bare å følge elven nedover på østsiden av den, til jeg kommer til Hydropark.

Dette var en flott og typisk plan. Det var ikke noe problem at målestokken på mobilkartet var ganske stor, slik at avstandene var større enn de så ut til, det er bare å gå litt ekstra. På øret hadde jeg et slags foredrag over en lydbok om avslutningen av den amerikanske borgerkrig, om hvordan det splittede nord og sør kom sammen igjen. Han som snakket var professor, men til det å være, var han altfor opptatt av muligheten for sørstatene å gå til geriljakrig, og gjorde et veldig stort poeng av at general Robert E. Lee valgte ikke å gjøre det. «His finest our», kalte han det. Drøyt sagt, til å gjelde Lee. For uansett hvor sterkt professoren forsøkte å gjøre det til en reell mulighet, så ville det være svært dumt, og helt utypisk Lee. Jeg tror spørsmålet var uaktuelt for ham, selv om det ble foreslått. Jeg har ikke noe i mot å gå litt lenger, og få hørt litt mer av alle foredragene jeg har lastet ned.

Verre var det da at jeg ganske snart havnet ved en ganske kraftig bilvei. Det var en av hovedveiene, inn mot Kiev. På venstresiden hadde jeg slitte, sovjetiske mursteinsbygninger, eller en jernbanelinje, på høyresiden ofte en mur, eller utsikt inn til et arbeidsanlegg av forskjellig sort. Det var ikke mye å se.

Men det var langt å gå. Så langt at jeg kom litt i tvil om min idiotsikre plan, jeg måtte opp med GPSen, og der sjekke at jeg var helt på riktig vei. Det var bare et stykke igjen.

Og da jeg kom frem til det jeg trodde var broen min, fikk jeg meg en skuffelse. Det var en jernbanebro. Umulig å passere til fots.

Videre over Moskvabroen

Å gå tilbake er nederlag. For meg som liker så godt nye og uutforskede steder, er det veldig dumt å tilbake dit man nettopp har vært, særlig når man er kommet så langt at alt rundt en vil være nytt og friskt. Jeg måtte videre, til broen lenger unna.

Den så ut til å være tung av biltrafikk. Og jeg så ingenting av noe som kunne være menneskehender, folk som gikk til fots. Var det utelukkende for biler, var det ingenting å gjøre ved. Da måtte jeg tilbake.

For å komme dit måtte jeg krysse en bilvei med tre filer i hver retning, og med tett trafikk. Det fantes også en bro å gå over, men det ville bety en dum omvei, og jeg så Kievianerne selv passere veien på denne måten, så da gjorde jeg som dem.

Med det fikk jeg se at broen – som var Moskvabroen – godt kunne passeres til fots. Det var fire felt i hver retning, alle fulle av biler alltid, men det var en liten passasje for fotgjengere ved siden av.

Det var skummelt. Moskvabroen er en hengebro, høyt over elven, og den ristet med alle bilene som passerte. I tillegg var det kraftig vind, svært kraftig, jeg tviholdt på posen med badetøyet mitt. Når jeg fotograferte, våget jeg meg ikke ut mot gjerdet ved kanten, i frykt for å miste et eller annet, og jeg klemte plastposen min sammen mellom beina. Jeg tok heller ikke mange bilder.

Det var en opplevelse å krysse denne broen. Jeg vil huske den.

På østsiden av elven

På andre siden av elven var det ikke lenger noe spørsmål om veien. Det var bare å gå tilbake. Det ville være umulig å bomme. Og alle veier ville være nye for meg.

Foredragsserien var nå kommet til freden mellom Sherman og Johnson, om mordet på Lincoln, om alt det som fulgte etter at general Lee hadde overgitt sin hær, og krigen langt på vei skulle være slutt. Professoren fortsatte å dramatisere, her var mye «hva hvis», og hele tiden lå dette med geriljakrig som en reell og farlig mulighet. Han skulle nok heller bruke tiden på hva som faktisk skjedde, enn på fantasifulle skildringer om hva som kunne skjedd.

For meg som var ute og gikk, skjedde det at veien på østsiden av elven ikke gikk så beint som jeg hadde sett for meg. Kanskje fantes en sånn bein vei, jeg fant den ikke. Jeg gikk på kryss og tvers, inn mellom boligblokker, over trikkeskinner, ofte vekk fra elven, dessverre.

Så dette tok lang tid. Det var blitt kveld da jeg endelig så blå vogner i det fjerne, det måtte være metroen. Kom jeg til den, skulle jeg ikke lenger, men følge den parallelt mot byen til jeg kom til Hydropark. Lenger øst enn metrostoppet Liboberezjna har jeg heller aldri vært, men dette stoppet kjenner jeg godt, siden det var nær dette stoppet skolen lå, hvor jeg lærte russisk første gang jeg var her. Men området rundt metrobanen jeg kom til nå, var ikke til å kjenne igjen.

Men det var ingenting å nøle etter, det var bare å følge linjene. Snart kom jeg til Liboberezjna, og snart deretter til Hydropark. Klokken var nå halv åtte.

Trening og hjem

Fra Hydropark og hjem er en time å gå. Det har jeg gjort så mange ganger, her er lite å knipe inn, jeg vil være hjemme tidligst halv ni. Og så skulle jeg jo vitterlig trene, det var derfor jeg hadde gått hit, om enn ad omveier.

Jeg prøvde å være rask, men det går sin tid. Man blir sliten, og trenger pause mellom repetisjonene.

Da jeg var ferdig, var det mørkt. I undergangen ved Dnjepr metrostopp så jeg ingenting, og det gjorde heller ikke de andre som gikk der. Det var helt mørkt.

Jeg gikk så fort jeg kunne. Det kunne jo hende de hjemme ville bli engstelige, og de hadde ganske sikkert laget middag. Foredragsserien om borgerkrigstiden gikk ut, jeg startet den neste, alfabetisk, om amerikansk utenrikspolitikk og diplomati gjennom tidene. Det hørtes ut til å være en annen standard. Her var det professor med tyngde som snakket, her blir det ikke noe tull.

Klokken 2230 var jeg hjemme. Der vasket Tanja trappen, i forberedelse til gjestene som skal komme i morgen. Alt var klart til det, skinnende rent og ryddig.

Det var også middag. Kjøtt. Skikkelig godt kjøtt, i mengder, i en skål der det også var tomater, sopp og løk. En kraftig rett, passende som avslutning på dagen.

Tur til Vedafjell

Etter hyttetur og skigåing siste tre dager, var det spasertur i dag.

Vinterferien fortsetter selv om jeg er kommet hjem fra Stavtjørn. Og i dag tenkte jeg å ta en kortere tur i nærmiljøet.

Det har gjort noe med min måte å tenke på å ha bodd i Bergen sentrum uten bil i mange år. Jeg har fått et annet forhold til avstand og gåavstand. Der var alle byfjellene innen gangavstand, Ulriken, Fløyen, Sandviksfjellet og Løvstakken. Her rundt Ganddal har bare Bogafjell vært i gangavstand, for å komme til Bråstein og Melshei har vi alltid kjørt. Det er det ingen grunn til.

Dette har gjort oss nokså konservative i løypevalget også. Til Bråstein har vi kjørt til parkeringsplassen i det vi kaller hundeskogen, og gått til det vi kaller Påskeplassen. I Melshei har vi kjørt til parkeringsplassen ved SI-hytta, og tatt en runde derfra. Mellom Bråstein og Bogafjell er mye bebygd nå for tiden, det har ødelagt en del turterreng, og mer ser det ut som skal bort. I Melshei er det for oss veldig mye uoppgått mellom avkjørselen fra Ålgårdsveien og parkeringsplassen ved hytta, enda så nærme dette er huset vårt. For eksempel kan ikke jeg huske noensinne å ha besteget Vedafjell.

Om dette var målet for turen i dag, så var det i alle fall der det endte. Olia var småsyk da jeg kom hjem fra Stavtjørn, hun hadde vært hjemme fra jobb for første gang siden hun kom hit til Norge, og hun ville ikke ut så kort etter å ha vært syk en tid. Dessuten er hun langt mindre ivrig enn jeg på å komme seg ut, der hun kommer fra er det ingen tradisjon for det.

Jeg har fått meg iPhone til bursdagen, tok selv ansvaret og kjøpte meg den, og tenkte nå å få brukt den til noe fornuftig. Fra BBC har jeg lastet ned podcast, In our time, et program der Melvyn Bragg snakker med britiske eksperter om tema innen religion, kultur, naturvitenskap, historie og filosofi. Han har gjort det ukentlig siden 2006, så det er noen programmer å laste ned. Dette fikk være min samtalepartner på turen.

Jeg tenkte også å få brukt en av appene jeg har lastet ned. Det er Runkeeper, sikkert godt kjent av alle som er tatt av den nye trenings- og teknologibølgen. Man skal løpe topp utstyrt. Jeg er mest ivrig etter å dokumentere hvor jeg har vært, og hvor langt jeg har gått, og håper jeg ikke vil bli altfor opphengt i kilometertid. Jeg er disponert.

Det siste jeg tenkte å få bruk for var fotoapparatfunksjonen.

Jeg smurte meg litt niste, fortsatt uten egentlig å gjøre innhogg i matmassene vi hadde med til Stavtjørn, og la i vei. Det første programmet fra BBC var om Shinto-religionen i Japan. Det gikk snart over i et program om etruskerne, folkeslaget som drukner i romerne og grekerne i historieundervisningen, men som var av betydning så sent som da Augustus ble keiser. Så var det Kama Sutra, verket vi i vesten bare aldri kan få oss til å nærme oss skikkelig. Det ble igjen fulgt av et program om Ming-reisene, det var da jeg forlot min første rasteplass, og fikk vite at dette var den største skipsflåten som ble samlet før første verdenskrig! Det er 500 år før. Jeg trodde ikke et program om månen skulle kunne bli like interessant, jeg trodde jeg skulle ha kontroll på den etter nettopp å ha fullført et kurs i astronomi ved universitetet i Bergen, men jeg fikk satt også den litt bedre på plass etter noen spennende diskusjoner samtalepartnerne i mellom. Jeg hadde for eksempel aldri forstått hva Harvest moon er for noe, jeg vet ikke engang om vi har tilsvarende begrep på norsk. Det må vi ha, men jeg vet ikke hva det er. Et program om naturvitenskapelig og vitenskapelig metode, og denne metodens historie, brakte imidlertid lite nytt. Dette har jeg satt meg inn i. Da var jeg kommet tilbake til Melsheiveien, og hadde hørt alle de tjue nyeste programmene. Så var det tilbake i arkivet, der det første som stod for tur hos meg var et program i emnet historie: Custer’s last stand. Et slikt program er umulig ikke å gjøre spennende, det blander amerikansk historie og amerikansk kultur, det har elementer av romantisk western-nostalgi, rockemyten, det har rasisme og vårt hvite manns selvbilde, det har lite grann heroisme, og det har rikelig historiefaglig innsikt. For hva var det egentlig som skjedde, og hvordan kan vi vite det?

Kameraet til iPhone 4s har ingen funksjon for tidsinnstilling, så om jeg vil ta bilde av meg selv, må jeg holde kameraet selv. Det finnes imidlertid en app, og den skal jeg laste ned.

 

Underveis fikk jeg gått ned sykkelstien ved Stokkalandsvannet, ut på Ålgårdsveien, langs det som vel også på denne siden må hete Stokkalandsåna, ved siden av kirkegården, opp Melsheiveien, og første mulige til venstre opp en skogssti. Jeg ser aldri på skilt og aldri på røde merker, jeg vil selv finne ut hvor jeg skal gå. Jeg har funnet ut i ettertid at jeg har måttet gått rundt Brekkafjellet, og opp Skjenanuten, der det ikke var så lett å komme seg ned og opp til Vedafjellet igjen. Runkeeper virket ikke, selvsagt, jeg har aldri fått den til å virke. Jeg tror jeg kommer borti knappen som får den til å skru seg av, det var bare 200 meter registrert.

Så i stedet for å gå ned denne lille Skjenanuten jeg var på, så gikk jeg rundt det. Det var ingen grunn til å ta en sjanse for å få litt vondt ved å måtte hoppe ned der det var litt for høyt. På vei rundt havnet jeg like i solveggen, lunt og godt, fin oversikt og bare å sette seg ned. Der drakk jeg litt toddy, hørte videre på programmet om Kama Sutra, og tok bildet som er vist ovenfor.

Programmet om Ming-reisene var de mest interessante. Det hørte jeg opp mot Vedafjell. Der blåste det veldig, og jeg måtte litt ned igjen for å finne en plass å sitte og spise nistepakken. Fra slike høyder får man en god forståelse av avstander mellom forskjellige steder. Nede på bakken er man for avhengig av vei, og tror for eksempel det er veldig langt fra Ganddal til Høle og Ims, der farmorssiden av slekten kommer fra. Egentlig er det gangavstand. Det er bare å spasere ned fra Vedafjell, så er man ved steinbruddene. Vatne ligger like bortenfor. Det er alt sammen bundet sammen.

Tilbaketuren ble ikke like spennende. Det nye byggefeltet på Skårlia har tatt litt terreng, og det er satt opp noen gjerder som gjør det mer klønete å komme seg frem. Det er noe eget med Rogalendingene, som alltid må ha piggtråd på toppen av gjerdene sine. De blir jo forsert uansett, og piggtråden gjør det bare mer nødvendig å trykke dem ned og med det ødelegge dem. Uten piggtråd kan man stige over.

Alright, det vil bli flere slike turer, mange flere, jeg har et halvt liv å bo her. Før bloggposten ble skrevet ferdig, hadde jeg allerede vært ute igjen. Denne gangen ruten Ganddal – Foss-Eikeland – Figgjoelven mot Bråstein – Møgedalshølen – Bråsteinsnuten – og over Bogafjell, og hjem.Det er fint terreng mange steder. Måtte det ikke bli hogget ned.

En dag for meg selv i Kiev

I går kveld fikk jeg melding fra min kjære Olia at hun ikke kom hjem for kvelden. Det vil si, hun forble hjemme. Fra leiligheten i Petsjersk til leiligheten i Lepse boulevard er det en god time med forskjellige marsjrutkaer, og hun orket ikke reisen når klokken var elleve. Uansett hadde hun flere gjøremål med utgangspunkt i sentrum i dag, og måtte i alle tilfeller ha reist tidlig inn til byen i dag morges. Så jeg hadde kvelden i går og hele dagen i dag alene.

Det største problemet for ikke å si et av de eneste i slile tilfeløer er maten. Jeg har bodd uten kone eller mor opp mot halvparten av årene mine, så jeg har vært tvunget til å lære meg å lage mat, men med kone eller mor på plass, blir man raskt bortvendt, i alle fall har jeg blitt det. Og her i Ukraina går det bare ikke. Her kan man si at kvinnesak er at mannen selv skal betale for maten kvinnen lager til ham, og selv betale for spriten han drikker.

Kort sagt: jeg har spist alle mine måltid ute siden Olia bleborte for en stund. I går lette jeg etter en restaurant i nærområdet, fant den ikke, og ble derfor stående uten mat for kvelden. Folk som har det minste kjennskap til sakene vet også at her i øst er gatene dårlig opplyst, sidegater ikke i det hele tatt, så letingen ble også litt halvhjertet. Jeg er jo ennå ikke helt kjent i området vi bor nå. Som regel tar jeg bare drosjebuss (marsjrutka) bort fra det.

Det ble en urolig natt uten Olia. Vi har bare vært gift halvannet år, jeg er allerede avhengig. Jeg følte meg våken hele tiden, drømte rare, skumle drømme med en rekke mennesker jeg til vanlig ikke forholder meg til i sentrale roller. Om morgenen var jeg ikke utsovet.

Selv om jeg skriver på min nye tablet med berøringstastatur og litt for småbokstaver, er jeg tydeligvis ike redd for ord. Først nå begynner jeg på det posten skulle handle om.

Tredje inngang til venstre er leiligheten vår.

En ting går til min fordel når Olia er borte: jeg får lese i fred. Ellers har hun alltid en historie å fortelle, spørsmål å stille, og hun er like slepphendt med ordene når hun snakker som jeg er når jeg skriver. De renner ut, som fra en kran til et vannmagasin som aldri blir tomt. Jeg leste til å begynne med ti sider i Mortvie dusji (Døde sjeler) av Gogol. Det er krevende lesning, tre timer og over hundre gloser tok det. Men så gjenstår også bare tolv sider i hele romanen (første del av den, den kjente, den delen som er oversatt til norsk). Jeg får lest den ut i kveld når jeg kommer hjem, alt er da lest i løpet av vinterferien, verd hele ferien bare det.

Så var det ut å spise frokost. Litt slumaktig ble den spist på McDonalds, i perieferien ute i Provitofloski boulevard, om jeg fikk det riktig, laangt oppe i den veien som går opp fra Lev Tolstovo, undergangen like ved jernbanestasjonen. Der fikk jeg sjekket internett, ikke minst når flyet vårt går hjemover i morgen. Jeg fikk også sjekket kartet på min eminente tablet (det er koblet til nettet, og jeg har ikke funnet ut noen måte å laste ned byene jeg er i på) og lagt planen for veien videre.

Denne McDonalds i Kiev er det nok ikke mange turister som har besøkt, selv om jeg ikke med det vil reklamere for den.

Herfra gikk jeg. Det er mange timers gange og god mosjon. På ørene hadde jeg foredrag, spilt av på min Phillips GoGet Mp3, først et om astronomi, «galaxies, stars and the universe», så et om kosmologi, «dark materie and dark energy». Dette er hva jeg studerer i fysikk for tiden, og en fin liten repetering. Det er også artig å legge merke til hvordan særlig den første forelesningsrekken unngår all matematikk. Foreleseren snakker om kompliserte emner som partiklenes bølgenatur, Heisenbergs usikkerhetsrelasjon og Einsteins generelle relativitetsteori, men en enkel ting som gravitasjonskonstanten lar han bare ligge. Ingen tall, ingen formler. Det er rart det har blitt sånn her i verden – og ikke bare i Norge – at man frykter matematikken mer enn det abstrakte.

Det fine med Kiev og andre russiske byer av en viss størrelse er at det aldri er langt mellom en russisk kirke med en sovjetrussisk boligblokk i bakgrunnen.

Alright, mens jeg gikk og hørte på dette foredraget, beveget jeg meg ned hele den lange hovedgaten Utruskovo ned til broen ved stasjonen, broen jeg kjenner fra første stedet vi bodde her denne ferien. Jeg fotograferte også en del, men kan ikke laste opp biøder fra denne anretningen. Fra broen gikk jeg opp Lev Tolstovo (ikke plassen, gaten), og tok dristig til venste. Det er en omvei, men også en vei jeg sjeldnere går. Det blir rumdt universitetsparken på venstreside. Cirka ved Volodimorskij-katedralen skiftet jeg foredragsserie, den nye er mer seriøs, 24 foredrag er satt av, formler er ingen frykt, det eneste er at det virker til å være opprinnelig en filmet serie, for foreleseren henviser hele tiden til bilder, men jeg ser selvfølgelig ingen der jeg går. Jeg ser bare Kiev.

Russere og ukrainere har aldri vært for opptatt av klima og miljøvern. Dette kullkraftverket - Tets-3 - er plasser midt i sentrum av Kiev, like ved stasjonen.

Ved den gule katedralen ved den store hovedgaten – Taras Sjevsjenko – oppkalt etter den store, ukrainske nasjonalforfatteren, den eneste av dem som skrev på ukrainsk (men Olia gjør også et nummer av at han var halvt tysk), tar jeg til venstre, og holdt meg lengst mulig på veier jeg sjelden går. Jeg gikk på baksiden av nasjonaloperaen, men Volodmirskaja ulitsa nedenfor «Den gylne port (Zolota vorota)» er det naturligvis vanskelig å unngå.

Den gule Volodomirskij-katedralen ved Boulevard Taras Sjevsjenko delvis skjult bak trær - som vanlig, når man skal fotografere den fra denne vinkelen.

Det er også en vakker gate, med den ærverdige St. Sofia katedralen med sine grønne kupler, og med utsyn til St. Michaels gylne dom som ble skandaløst revet i Stalins 30-årene, men gjenoppbygget i år 2000. Her er også mye annen vakker arkitektur, selvsagt kontrastert med plumpe betongbygninger fra Sovjet-tiden.

Målet for denne delen av spaserturen er Bulgakovmuseet. Vinterferien 2008 gjorde jeg helhjertede forsøk på å finne det, jeg hadde adressen, kart og russiskkunnskaper. Det hjalp ikke. Siden har jeg hatt museet i tankene hver gang jeg har vært her, og også spurt Olia hvor det er. Hun vet det, hun har vært der, så det eksisterer, men hun har aldri vært noe særlig ivrig på å forklare nærmere nøyaktig hvor det er hen. Årsaken til at jeg var mer optimistisk denne gangen, var at det dukket opp på kartet på tableten min. Da skulle jeg være nødt til å finne det.

Andriskij-kirken til Bartolomeo Rastrelli er et yndet bakgrunnsobjekt for bryllupsfotografier i Kiev.

Museet ligger i Andreiskij gaten, eller – nedstigningen. Det er en gammel, ærverdig gate, sikert den høyest elskede i Kiev. Her ligger brosteinen som den har ligget siden den ble lagt der. Her er ingen biler, men fredelige gateselgere og koselige småkafeer på begge sider av gaten. St. Andrews katedralen, tegnet av samme arkitekt som tegnet Ermitagen – Vinterpalasset – i St. Petersburg, ligger flott på en liten høyde langs nedstigningen. Det er Pittoresk, i ordets beste betydning.

Andrivskij uzviz, som det må bli på ukrainsk, Andrivskij-bakken, er kanskje best på norsk. Kievs høyt elskede og gamle ærverdige gågate ned fra en byens mange høyder.

Etter litt strev fant jeg også Bulgakovmuseet. Jeg gikk først litt for langt, men med kart der stedet var merket av, måtte jeg klare det, og klarte det. Jeg fotograferte det lille, gule huset, som ligger på innerhjørnet i svingen ned mot Kontraktnova Plotsjad, men besøke det fikk jeg ikke denne gangen heller. Denne dagen var museet reservert for grupper.

This is it. Bulgakov-museet i Kiev.

Neste mål var en liten lunsj, som jeg konsumerte raskt, før jeg gikk ned til elven og fulgte den til hengebroen over til en av Dnjeprs mange øyer. Jeg gikk over denne broen første gang i sommer, og kommer til å gjøre det til en tradisjon. Det er en praktfull utsikt mot den nordlige delen av byen, og selvsagt også nedover østbredden. Jeg går alltid øangsomt over, stopper ofte, fotograferer flittig. Det er 3 grader i Kiev nå, etter en periode med kraftige kuldegrader. Så det er lagt seg opp is på elven, nå løsner den, og renner nedover i store flak. Det er et mektig og forunderlig syn.

En vinterdag i mars ser hengebroen over Dnjepr gjerne slik ut.

Jeg brukte også litt tid på øyen, tuslet rundt, hadde gladelig kjøpt.meg et beger øl hadde jeg funnet noe, men vinterstid er visst selv ikke Kievs ølkiosker åpne.

De beveger seg, disse isflakene, i en forunderlig rekke som ikke ser ut til å ha noen ende.

I stedet gikk jeg tilbake, opp til vennskapsbuen, satt skulle det være i hermetegn, det er et symbol på vennsskapet mellom Russland og Ukraina. Kanskje er det et ufrivillig godt symbol, for buen er grell, plantet der i 1983, i Sovjettiden, og helt vilt har det to kommunistmennesker med hammer og sigd midt under buen, og en vakrere skulptur av ukrainere opp igjennom historien som står og ser på det. Det ser ut som den ukrainske rekken er satt der først, viljesterke folk somskuer fremover – og så er kommunistene satt der midt i synet på dem etterpå. Takke meg til vennsskap.

Jeg ville gjerne også ha med bildet av disse vintervolleyballspillerne i Kiev.

Etter dette gjensto bare sjarmøretappen ned paradegaten Kresjtsj. Den er stengt for biler i helgene, så det var god plass til meg og alle andre fotgjengere. Jeg ble rent optimistisk i hodet. Ved enden av gaten, og litt til, ligger restauranten Pervak, der jeg er nå og skriver denne posten. Så er det bare å betale regningen, og ta drosjebuss 69 eller 411 tilbake til leiligheten langt unna. I morgen går flyet hjem til Bergen via Riga klokken 1550.

De har det med å bli vellykkede, disse vinterferiene i Kiev.

Turen jeg gikk, som den blir strukket opp i GoogleEarth. Den begynte oppe i toppen, og endte som man ser på Pervak. Cirka halvannen mil var det alt i alt i følge denne beregningen.