Å ha et lite barn

Dette er en post jeg begynner på, så får vi se når jeg får gjort den ferdig. Jeg sitter med en øl i en park-kafé i Kiev, enklest mulige forhold. Lille Ira på drøye 10 måneder ligger ved siden av, sovnet. Denne posten skal handle om mirakelet hun er, og hvor uforklarlig det er å ha henne som barnet vårt.

Min kone og jeg bruker praktisk talt all vår tid sammen med henne. Jeg går nå inn i en svært lang fars-permisjon, 40 uker, og skal ha det daglige ansvaret og stellet. Nå i ferien prøver jeg å hjelpe til mye, selv om vi er i Kiev, en kultur der det ikke er så vanlig at mannen gjør så mye barnepass og husarbeid. Men min kone skal ha eksamener, og jeg vil gjerne gi henne tid til å lese.

Enda så mye tid vi er sammen, og så mye tid jeg bruker på barnet vårt, så føler jeg ennå at jeg ikke helt kjenner henne. Jeg vet ikke hvem hun er. Jeg forstår ikke hennes verden.

Jeg kjenner selvfølgelig hennes vaner og vet hva hun liker. Jeg vet også hvordan hun reagerer på forskjellige ting, og jeg kjenner hennes signaler. Når min lille niese her nede, seks år er hun, spør hva Irina sier, så kan jeg si meningsfylte ting basert på hennes lyder og kroppsspråk. Det er også veldig lett å lese ansiktet hennes når hun er glad, det stråler.

Men rett som det er gjør hun ting helt uavhengig av meg og av moren, slett ikke som vi hadde ventet, eller planlagt. Barnet kan langtfra programmeres til å bli som vi ønsker. Det er sitt eget. Og lille Ira virker til å være meget bestemt, sterk egenvilje, sta, som moren, som faren.

En ting som jeg for eksempel ikke forstår er hvordan hun skrattler av lille Tais. Irina stråler av glede når Tais kommer, det er som hun våkner til liv. Og om Tais gir henne den minste oppmerksomhet, lager noen morsomme lyder, så kommet Ira med en klukkende latter vi bare kan oppnå ved å kile henne. Jeg forstår overhodet ikke hva som et morsomt, hva som er kilden til den overgittte latteren. Desto merkeligere er det at Tais slett ikke søker særlig kontakt med Ira, hun søker voksenkontakt, og sier gjentatte ganger at Ira er for liten for henne.

Irina skjønner selvfølge ingenting av det. Hun venter bare på neste tegn på oppmerksomhet.

Fra alle andre her nede er responsen overveldende. Kanskje er det litt samme effekt som i Spania, der lyse nordmenn og skandinaver er uimotståelige for dem. Irina har trillrundt hode, store blå øyne, og full av frisk farge i hele ansiktet. Alle møter henne med et smil, svært, svært mange stopper for en liten prat. Daglig er det flere.

Det gjør også at Irina er veldig i møtekommende i møte med verden. Ofte er det hun som smiler først. Og hun strekker ofte armene ut, for å ta på folk i nærheten. Hun lager lyder også, her er jeg! Her er jeg! Hvis hun er med moren og faren, og vi er opptatt med hverandre, så har hun et skrik og et sint ansikt som overvinner oss totalt. – Nå får det være nok.

I det hele tatt er Irina svært kommunikativ, og har vært det siden fødselen, for å ta litt i. Øynene er gløgge, og festet seg tidlig på ting. Det finnes mange voksne med tommers blikk enn hennes, også i maktposisjoner. Jeg husker overraskelsen da hun identisk gjentok tonefallet i et måkeskrik, på vei hjem fra mor, St. Hans. Jeg er mange ganger overrasket over hvordan hun ser på meg av og til, når Olia har sagt noe til meg, med et blikk for å understreke hva Olia har sagt. Olia har også for vane å klappe når noe spesielt bra har blitt sagt, en svært karakteristisk måte å klappe på. Plutselig en gang gjentok Irina denne klappingen, på nøyaktig samme måte.

Jeg anser det som et av mine fortrinn i verden at jeg så raskt og så godt er i stand til å forstå andre mennesker. Det gjør at jeg sjelden er med i krangler, sjelden blir sint. Jeg forstår hvorfor andre gjør som de er, jeg har en forståelse av hvordan det er å være dem, og den forståelsen gir mening for meg. Så jeg kan også dempe konflikter med å forklare synet til den andre siden. Jeg er med i alle leire.

Men med lille Irina har jeg ikke denne forståelsen. Jeg vet ikke hvordan det er å være henne. Jeg vet ikke hvordan hun tenker, hvorfor hun gjør som hun gjør, utover helt opplagte ting som at hun «utforsker verden», «er sulten», «er trøtt» eller «kanskje har vondt fordi hun får nye tenner».

Jeg kan se hun er glad i vann, med alt som har med vann å gjøre, stråler hun. Elven Dnjepr, baljen i badekaret, en fontene i sentrum av Kiev, hun blir tilsynelatende aldri lei. Jeg kan se hun liker leker, særlig dyr, som ristes foran ansiktet hennes. Hun liker det som for henne er morsomme lyder. Når hun skal spise, hjelper det at hun får noe i hendene, ellers vil hun forsøke å ta skjeen vi mater henne med. For tiden blir hun lei av å sitte i vognen, hvis hun ikke skal sove i den. Hun vil opp på armen for å se bedre, ha bedre oversikt – eller aller helst vil hun ned på bakken og gå selv, med noen til å holde henne i hendene, selvsagt. Hun er langt i fra å gå selv. Men hun har en enorm utforskertrang.

Hva vil det bli av henne? Hvordan vil hun oppføre seg i vennekretsen? Hvordan vil hun stille seg i spørsmål det er forskjellige meninger om? Hvilke interesser vil hun få? Hva vil hun synes om ting som betyr mye for meg, eller for Olia? Hva vil bety mye for henne, som vi ikke vil skjønne oss på?

Jeg har ikke peiling. Hun er det mest dyrebare i livet mitt, verdt sin vekt i alt gullet på jorden, som om hele verden og verdenshistorien for at Olia og jeg skal møte hverandre og få henne. Hun er fullkommen. Hun gir mening til alt. Men jeg kjenner henne ikke.

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.