God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.

 

Oppskrift 17. Mai-frokost

image

For oss ble det slik at da frokosten var ferdig var programmet for dagen slutt. Vi rakk ikke å se noen ting. Togene var gått, lekene holdt, premiene delt ut. Klokken var 1415, og lille Irina og jeg gikk ut for en vanlig tur med henne i vognen, pyntet med flagg, slik at hun kunne få sovet som hun pleier. Så god var frokosten vår.

Innledning

17. mai frokosten skal være frokosten som overgår. For meg begynte det som en tradisjon i studenttiden i Bergen, der den noen ganger fulgte naturlig etter en lang natts fest, andre ganger selv var innledningen til en fest som sluttet godt inn i 18. mai. De frokostene jeg likte best var herlig runde i kantene, begynte sånn cirka når du kom deg ut av leiligheten og klarte å komme, og sluttet når du ville hjem igjen. Folk kom og gikk, noen var ute og så på tog, og kom tilbake, andre holdt seg til maten og vinen gjennom hele dagen, og utover kvelden og natten.

Privat i en småbarnsfamilie lar det seg ikke enkelt gjøre med en slik ekstravagansa. Aktuelle gjester er selv småbarnsfamilier med forpliktelser i tog og arrangement, og det er heller ikke noe for barn å spise mat og se folk drikke vin i timevis. Frokosten skal være for alle. Vi har stående invitasjoner 17. mai, og så rikelig med mat at det vil være nok samme hvor mange som kommer. Slik er det jeg liker det.

Oppskrift (for denne gangen)

Ferskt brød og ferske rundstykker

Jeg bakte begge deler. Det er veldig godt når det er varmt, og når det er valgmuligheter. Selve oppskriften synes ikke jeg det er så farlig med. Jeg er ingen langtidserfaren brødbaker, jeg bakte mine første i perimosjonstiden min nå i år og høsten i fjor, jeg har ikke lest bøker og sett matprogrammer på TV. Tommelfingerregelen er sånn cirka en pakke gjær per halvliter lunkent vann, og til det skal det være omtrent et kilo mel. Så kan man blande mel litt som man vil, produsentene selger nå også ferdigblandinger for de som for noen kroner ekstra vil ha det superenkelt, men det er ikke noe tryllemel eller tryllemiddel i disse blandingene heller. Grovt, fint, sammalt, hvete, bygg, rug, havre, spelt, det er begrenset med muligheter og kombinasjoner. Man kan prøve seg med litt uvanlige ingredienser, forskjellig korn og frø, kanskje noe olje og krydder, hva vet vel jeg, hovedsmaken ligger i de nevnte, klassiske melsorter, og gjør man det riktig og brødet er ferskt, blir det godt uansett. Jeg liker romslig, omtrentlig og cirka, veldig godt og mye av det. To brød og to brett rundstykker servert til vår lille familie på tre.

Egg

Egg er utrolig godt. Jeg kan si det så enkelt, for det er så enkelt. Om det er kokt, hardkokt eller bløtkokt, om det er stekt, eller om det er ingrediens i omelett eller eggerøre. Det er enormt godt. Dag Solstad har en gripende historie om en som mister egg i gulvet under krigen i en av bøkens hans derfra, kona har omtrent den samme historien egenopplevd da hun mistet egg i bakken under den vanskelige perioden på 90-tallet i Ukraina. Moren gråt, sier hun, en rystende opplevelse. I overflods-Norge får vi ikke den kontrasten mellom å ha ingenting og å ha egg, men egg i en eller annen og helst flere former må vi ha. Jeg laget fem stykker til oss tre, noen bløte, noen harde.

Spekemat

Til god bakst hører god spekemat. Jeg prøvde et år å kjøpe et fenalår på vårparten, men det virket ikke for meg. Fenalår hører julen og vinteren til. Om våren er det lettere og oppskåret spekmat som passer, i hvert fall for meg, sognemorr og spekepølse, alle og enhver kan navnene og smakene vel så godt som jeg. Mitt tips er å la det være rikelig, og variert. Jeg laget en liten dressing av rømme og majones å ha til.

Skinke og annet kjøttpålegg

Spekematen er ganske kraftig, så noen vil kanskje roe ned med litt kokt skinke og annet kjøttpålegg på noen av skivene og rundstykkene. Spekematen kombineres best med rømme og eventuelt dressing, mens det kokte og lyse kjøttpålegg gjør seg godt med majones, og gjerne litt tomat og agurk.

Frukt og grønt

Frukt og grønt ser fint ut på bordet, og frisker opp det meste. Vi hadde tomater i forskjellige varianter, paprika i forskjellige farger, og agurk. Ellers var det litt frukt, og en del på boks, mais og ananas. Det siste er forbedringspotensial. Ferskt er en klasse for seg. Og som alltid gjelder at det skal være variert utvalg, og mye av det.

Ost

For anledningen (og fordi det var nedsatt pris på grunn av at det var i ferd med å gå ut på dato) kjøpte vi det som het ekstra god og ekte geitost, i blå og runde pakninger. Vi hadde også ulike typer hvitost, og utenlandske, myke som man ikke skjærer med ostehøvel.

Smør

Jeg kommer fra en familie der vi i oppveksten hadde soyamargarin og lettmargarin, det som strengt tatt ikke er smør. Ekte smør smaker bedre, og hører hjemme i ekstravagante frokoster som dette. Vi var litt ekstra råflotte, og hadde – tilfeldigvis – både det som heter vanlig meierismør og det som heter Kvitseidsmør. Det siste er litt dyrere, men om det er det, eller noe spesielt de gjør, som får det smøret til å virke bedre, det vet jeg ikke.

Annet pålegg

Mye av det jeg har satt opp trenger litt ekstra for å fungere. Hardkokte egg blir godt med kaviar, skinke må ha majones, spekemat rømme, alt må være på plass. Selv om jeg ikke spiser det overdådige måltider som dette, setter jeg også frem syltetøy. Leverpostei hører også med. Selv om ikke alt blir spist, eller rørt, gjør følelsen av overflod litt ekstra til nytelsen av måltidet.

Salat

Vi hadde mye godt, men det var salaten som kuppet showet. Nøkkelen til en god sommersalat er skinkebiter og hvitost, og så gjør det seg med mais. Jeg har gjennom det meste av livet hatt en uvane i å kjøre på med for mange ingredienser, bare slengt oppi alt jeg måtte ha. Nå som jeg er over 40 har jeg lært meg at det også kan lønne seg å holde litt igjen, ikke spise det bare fordi at man har det. Grønn salat, tomat og agurk, skinkebiter og ostebiter, mais, det var alt. Paprika og ananas la jeg ikke oppi. Resultatet ble superb, særlig blandet med dressingen vi hadde, og varme rundstykker der det kraftige Kvitseidsmøret smeltet.

Drikke

Tidligere ville jeg vært nokså konsekvent med at vin hører med, og utover måltidet kanskje cognac og whisky også. Jeg husker en uværssyttendemai for noen år siden, den kaldeste og sureste som har vært, da reddet whisky og ishockykamp hos mor dagen. Det var nasjonalfølelse som ikke står tilbake for noe, selv om det var Slovakia og Canada som spilte. Det var nasjonaldagen vår som gjorde at det ble lov med whisky, at det ble naturlig.

Nå er jeg småbarnsfar, det er nå en ting, men det er også det at brød og pålegg rett og slett smaker bedre sammen med melk og juice. Hvitvin er et fremmedelement, rødvin desto mer. Så om vin serveres, bør den komme etter hvert, og selvsagt med ytterste forsiktighet om det er barn til stede. Ett glass i timen er tempoet, opp mot to hvis det skal ta av. En 17. mai frokost skal være rolig og sivilisert.

Kaffe og te

Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at jeg serverer begge deler, og driker alle kanner til bunns. Til kaffen er det presskanne, litt dyr kvalitetskaffe, jeg holder meg til Malabar, indisk. Teen er vanlig sort te, jeg prøver å unngå merkenavn, men med te er det inngrodd hva som er smaken og hva som er merket.

Melk og juice

Det er jo noe med oss nordmenn og skandinaver som synes melk er så godt til frokost. Det er nå en gang livet vi lever, melk hører med, melk til brød er godt. Juice er friskere, og hos oss drikker vi mye mer juice enn melk. Til gode frokoster bør det være variert og spennende utvalg, og mest mulig friskpresset. Akkurat denne 17.mai var det appelsinjuice, eplejuice og en limonade av bringebær som ble servert hos oss. Den av bringebær fikk min kone til å smelte. Dette er like godt som gløgg, sa hun.