Irina spiller sjakk

Fra hun var stor nok til å løfte brikkene har lille Irina spilt sjakk. Cirka. Hun har fått brikkene mellom hendene, for å leke med dem, og slik har brikkene til våre 3-4 sjakkbrett blitt spredd over hele huset. De fleste på ukjente steder.

Nå i vinter, mens vi satt foran peisen i kjelleren, fant Irina og jeg frem til et av de små sjakkbrettene, og de få brikkene som var igjen til det. Disse lærte hun navnet på straks, nå som hun er i farten med å plukke opp ord og lære å snakke. Snart etter kunne hun navnet på alle brikkene, på russisk, en prosess som tok meg flere år. Selv nå, når jeg skulle lære det bort til Irina, lærte henne feil navn for bonden. Jeg sa «pesjenka», der det heter «pesjka», eller kjælenan «pesjesjka». Det tok litt tid for Irina å avlære denne feilen. Men hun har nok allerede en idé om at det er riktigere når moren snakker russisk, enn når faren gjør det.

Koselig er også Irina i fyr og flamme hver gang hun finner en av de mange brikkene vi har mistet rundt omkring i huset. De ligger nok i skuffer og bokser og esker og leker, eller hvem vet hvor de ligger. I hvert fall kommer hun løpende, med et tårn eller springer, og roper til meg: ljadja, ljadja (tårn! tårn!) eller konj, konj (hest! hest!). Ofte spør hun etter brikkene, og ofte vil hun leke med dem. Helt uavhengig av brettet.

Den siste hiten i interessen hennes, er å spille eller leke sjakk på en av sjakkappene jeg bruker. Jeg spiller ett parti hver dag, mot en ukjent motstander på nettet, 3 minutt for ham, 3 minutt for meg, og så 2 sekunder ekstra for hvert trekk. Etterpå ser jeg gjennom partiet, for å se hva som gikk bra og hva som gikk feil, hvor jeg kunne forbedret spillet mitt. Det er denne prosessen Irina har snappet opp. Så roper hun sjakhmaty, sjakhmaty (sjakk! sjakk!) på russisk, og kommer løpende.

Dermed er det hun som skal analysere. Om jeg bruker nettbrett eller PC med berøringsskjerm, har hun en fair sjanse, da kan hun ta på brikkene og flytte dem. På PC med det som kalles mus, eller musepad, er det verre. Alle vet hvordan det er på bærbar PC, man har en firkant hvorfra man kan flytte en pil på skjermen. Ikke så altfor lett for en toåring, men Irina har en idé om hva det går i. Hun flytter den lille fingeren rundt på platen, og om pilen da ved hjelp har grep om en brikke, så kan hun flytte på den også.

Problemet er selvsagt også at med sjakk på PC følger brikkene og spillet bestemte regler. Svart og hvit må flytte hver sin tur, og det er høyst begrenset hvordan hver av brikkene kan bevege seg. I Irinas verden er det ingen slike begrensninger. Hun vil flytte alle brikkene overalt, hele tiden, og jeg må foreslå henne at hun kanskje burde flytte den brikken som virkelig ble flyttet i det spillet jeg går igjennom, eller en brikke det ville være fornuftig å flytte i posisjonen på brettet. Da er Irina alltid enig. – Vil du flytte løperen? khotsjes slon?  –  da! da! (Ja! ja!) Så smått har jeg sagt at løperen bare går på felt av samme farge, tårn går bare fremover og til siden, bøndene går bare fremover, og ett eller til å begynne med kanskje to skritt om gangen. Jeg vet ikke hvor mye Irina får med seg av, eller hvor mye hun bryr seg. Hun følger interessert med.

Det Irina liker best, er når jeg har grepet en brikke for henne, med musepilen. Og så skal hun flytte den. – Ty kuda! ty kuda! roper hun da, – hvor skal du, hvor skal du! Akkurat som om brikken har sin egen vilje, og er på vei et eller annet sted ingen vet. Det var også denne setningen som var den første hun sa, en gang mama Olia gikk ut døren fra henne, – ty kuda? – hvor skal du? Hun sier det hele tiden til oss også, – ty kuda? eller – stoj! ty kuda? ty kuda? (stopp! hvor skal du). Det siste gjelder spesielt når vi er ute, på terrassen, og jeg er kald og vil inn. Med sjakken er det en brikke, som Irina med musepilen flytter langs kanten av brettet, utenfor brettet vil ikke dataspillet tillate den, og over alle brikkene til motstanderen for å spise dem (på russisk heter å slå ut en brikke «å spise den», jest), – ty kuda! ty kuda!

Hele den lille kroppen er også med i spillet. Hun reiser seg opp, og står på fanget mitt. Står og hopper, eller vil klatre videre, inn i skjermen og brettet. Hun kan ikke reglene så godt, men hun er veldig engasjert.

Et brøl over uavgjort i sjakk

Den gamle sovjetiske sjakkverdensmesteren Anatolij Karpov spilte en gang simultan mot en rekke ungdommer i sitt hjemland. Simultan vil si at du spiller mot mange motstandere samtidig. Det er vanlig at mesterspillere stiller opp i slike oppvisningskamper, for å skape blest om sjakken og gi ordinære spillere en sjanse til å møte en av sjakkens stjerner. De beste spillerne vinner vanligvis samtlige av simultanpartiene, med unntak av en remis eller to, og kanskje også et nederlag om det stiller opp noen som er et godt stykke over det ordinære. Mesterspillere kan kaste et blikk på en stilling, og med en gang se hva som er et fornuftig trekk, mens ordinære spillere kan ha store problemer med å skjønne hvorfor dette er et fornuftig trekk før de får det forklart.

I det gamle Sovjetuninonen holdt også ordinære sjakkspillere høy kvalitet. Det var en sjakklig stormakt, mer enn det var en stormakt på noen andre områder. Etter Sovjetunionens fall har fire av republikkene, Russland, Ukraina, Aserbadsjan og Armenia, holdt seg helt i verdenstoppen, i tillegg til at emigranter har forsynt også resten av verden med toppspillere. Så når Karpov stilte opp i oppvisningskamper, så møtte han skikkelig motstand. Dette var folk som kunne skremt det meste av sjakkspillere i Norge. Likevel vant Karpov det meste. Han var den store stjernen, verdensmesteren, og han var suveren i spilleforståelse og det som kalles posisjonell sjakk. Han vant sine partier uten at motstanderen kunne forstå hva i all verden de hadde gjort galt.

Jeg har lest en av Karpovs bøker, den som på norsk i oversettelse fra tysk (!) har fått tittelen nienderaden. Det er åtte rader på sjakkbrettet, så på den niende er det spilleren sitter. Der foregår kampen mellom viljene, og det passet godt for det sovjetiske regimet at helten deres var aller sterkest på dette punktet. I boken skriver Karpov at han var på en slik oppvisning med simultanpartier, der en av motspillerne plutselig hadde gjort et ekstra trekk, mens Karpov var opptatt med de andre partiene. Det var en delikat situasjon. Regelen i simultanpartier er at man skal gjøre sitt trekk når mesterspilleren kommer, slik at han eller hun får se hva du gjør, og så svarer mesteren straks med sitt trekk, før han eller hun går videre til neste. En av motstanderne til Karpov hadde imidlertid allerede gjort et trekk, og insisterte på å gjøre et til.

Karpov protesterte. Og motstanderen holdt på sitt, han hadde ikke flyttet noen brikker. Hva skulle man gjøre? Partiet var ikke skrevet ned, og ingen hadde sett stillingen som den var, og ingen hadde heller sett Karpovs gjøre dette eventuelle ekstra trekket sitt. Karpov tilbød seg da å reprodusere partiet, spille det gjennom fra begynnelsen av, og med det vise at stillingen må ha vært som han mente den var. Det er en kamp for hukommelsen, han hadde i hvert fall over 20 partier i hodet som han holdt på med, og han måtte huske hvert eneste trekk i akkurat dette partiet. Og da er det Karpov har sin stjernekommentar, i boken sin, der han skriver at «det var svært vanskelig, for min motstander spilte komplett ulogisk, og mistet en bonde allerede i åpningen».

Slik var det også i partiet jeg spilte i går. Jeg har kjøpt sjakkprogrammet Fritz med en liten rabatt, og har fått tilgang på Playchess på kjøpet. Det er en spillserver hvor jeg kan spille mot levende motstandere fra hele verden, og jeg spiller hver dag et par partier for sinnsroen og for å vinne dem.

I går spilte jeg mot en motstander som tillot seg å miste en sentral bonde allerede i åpningen. Deretter ofret han helt håpløst en offiser mot en av mine bønder, og var dermed dømt til å tape før partiet egentlig kom i gang.

Vi får rating når vi spiller, og han hadde noen hundre poeng mindre enn meg. Egentlig er det ikke en spiller jeg skal spille mot, jeg tenkte jeg måtte sette grensen noe høyere for hvilke spillere jeg er villig til å møte, jeg kan ikke vinne partiene på at min motstander bare tøyser og det egentlig aldri blir noen kamp.

Tidsbegrensning vi hadde var 15 minutter pluss 5 sekunder for hvert trekk. Det vil vi si vi hadde 15 minutter hver til å begynne med, og så fikk vi 5 sekunder ekstra for hvert trekk vi gjorde. Om han brukte tiden sin, og det ble spilt en del trekk i partiet, så kunne det fort komme opp i at vi ville bruke en hel halvtime på dette nesten meningsløse partiet.

Og selv om jeg ledet i brikker, så var det egentlig jeg som var under press. Det slurvete offeret hans åpnet kongestillingen min, om det ikke var verdt ressursene han brukte på det. Men det ble litt vanskelig for meg å få kongen i sikkerhet, den viktigste brikken. Jeg måtte være litt forsiktig.

Siden jeg ledet og er en sterkere spiller enn ham, valgte jeg i stedet en annen strategi. Jeg lot kongestillingen min være åpen og usikker, og gikk i stedet til angrep på ham, selv om det førte til at brikkene mine ble hengende litt i løse luften rundt omkring. Jeg vant noen flere bønder av ham som følge av dette, men det førte bare til at stillingen ble mer åpen. Og det var en fordel for ham, som ikke hadde noe å tape, og bare kunne håpe på en kaotisk stilling der jeg gjorde et eller annet feil.

På et tidspunkt så jeg at stillingen ble mer åpen og rotete enn jeg strengt tatt hadde kontroll over. Plutselig kunne jeg bli sjakkmatt, eller miste dronningen eller noe annet alvorlig. Jeg måtte bruke lang tid på å forsikre meg på at det ikke skjedde noen ulykke. Og med det kom jeg i det som kalles tidsnød. Jeg hadde så liten tid, at jeg hadde egentlig ikke tid til å tenke gjennom trekkene mine skikkelig. Jeg måtte bare gjøre dem for ikke å tape på tid.

Så går det altså ikke bedre enn at stillingen kommer helt ut av kontroll. Brikkene forsvant fra brettet som sagflis når man sager ved, og ved opptellingen etterpå så jeg at jeg fremdeles ledet med en offiser, og uten problemer skulle vinne. Men det hadde vært virkelig nære på, og det var mer som følge av flaks, enn at jeg på noen måte hadde planlagt det slik.

Dessuten hadde jeg liten tid, 20 sekunder pluss tilleggssekundene. Og jeg ønsket å gjøre trekkene raskt for å bli ferdig med dem og med partiet, og få dette her ut av verden. Så gikk det ikke bedre enn at jeg mistet først en hest og så et tårn, og når opptellingen ble gjort etter dette var det jeg som var skikkelig heldig som slapp unna med remis.

Uavgjort. Jeg brølte. I Bergen kunne jeg ikke gi uttrykk for frustrasjon på denne måten, for vi hadde folk i leiligheten under, over og ved siden av. I huset på Ganddal er det vegger, garasje og uteareal til nærmeste naboer. Ingen kunnne høre noe. Jeg kunne brøle så høyt jeg ville og måtte.

Da jeg senere på dagen, på kvelden, var på besøk hos noen slektninger spurte en av dem hvorfor jeg hadde mistet stemmen, om det kanskje hadde noe med jobben å gjøre. Jeg hadde ikke noe annet å si enn sannheten. Det var nødvendige brøl over å spille uavgjort i sjakk i et parti jeg skulle vunnet. Kona til denne slektningen sa at jeg oppnådde i det minste uavgjort, det er jo ikke så galt, og avslørte med det veldig tydelig at hun ikke selv spiller sjakk.

Russisk yatzy

Fredag 17. desember spilte Olia og jeg yatzy for første gang. Det var første gang jeg spilte mot en russer, eller en ukrainer, som hun strengt tatt er, men dette er en ukrainer av typen som spør ”Hva er forskjellen?” og ikke av typen som helst vil skjelle ut dem som stiller slike spørsmål. For Olia er det første gang hun spiller yatzy i det hele tatt.

Det var en fin kveld, siste kvelden sammen før jeg skulle på personalseminar, og i den anledning hadde vi åpnet en flaske vin (noe vi forresten gjorde uansett anledning). Olia hadde laget mat, kjøttmat jeg hadde kjøpt inn, og som allerede hadde rukket å bli på grensen til bedervet. Det var i det hele tatt svært koselig.

Så skulle vi spille yatzy. Jeg går gjennom reglene, forklarer hva de forskjellige rutene betyr, hvordan man får poeng, hva det gjelder om, og også et og annet triks. Så gir jeg Olia terningene for et prøvekast. Hun kaster, får tre enere, samler på dem, får en ener til, og i siste kast enda en. Yatzy. På det første Yatzy-kast i hennes liv. Prøvekast kunne det selvsagt ikke være snakk om, hva skulle jeg nå si det etter, det er jo å åpne med yatzy som er kult.

Vi spiller videre. Olia får fylt ut den ene ruten etter den andre, med russisk skjebnetro og forakt for mine sannsynlighetsberegninger, om huset består av treere og firere skal det være slik, når hun også neste kast straks slår fire enere samler hun på dem, selv om yatzy allerede er tatt og selv ikke en russer setter fire poeng på fire like.

Jeg spiller på min måte, stryker ut stor og liten straight når en gambling har slått feil, og satser ellers på å fylle ut de forskjellige rutene med mest mulig poeng. Olia kaster 1,2, 4, 5 på første kast. Med 11/36 sjanse på å få en treer på en terning over to kast, satser hun på nettopp det, og får treeren på første forsøk. Som om ikke dette var nok, gjentar hun bedriften da hun får 2, 3, 5, 6 på første kast, og straks slår fireren hun trenger på neste. At man skal dette to ganger, på begge straightene, er det 1/36 sjanse for. Det vil si at man må spille 36 ganger for å få det til, og da er det til gjengjeld skikkelig kult.

Olia spilte hele spillet med forakt for all sannsynlighet, og vant så det luktet etter. Det eneste hun manglet, var de 50 bonuspoengene man får når man får gjennomsnittlig tre av hver på enere, toere, treere og så videre opp til sekserne. Hun skjønte aldri hvor viktig det var å få dette ordnet, eller hun brydde seg egentlig aldri. Hun spilte på russisk vis, lot skjebnen og terningene råde, og vant så det luktet etter.

Et ukrainsk sjakkparti i universitetsparken i Kiev

Det er sol og solskinn i Ukraina, og denne dagen hadde Olia og jeg oss en liten spasertur ned til selve sentrum av Kiev, området rundt Khresjtsjatik. Et delmål på turen var å ordne med internett, et delmål som overhodet ikke ble oppfylt, da banken vi skulle ordne dette i, var stengt. Siden posten er skrevet i ettertid, vet jeg at problemet med denne stengte banken og det å skaffe seg internett skulle være ganske tilbakevendene, og generelt være noe av det å ergre seg over her i Ukraina. Denne posten skal bare indirekte handle om det, men i hovedsak handle om et sjakkparti jeg spilte denne dagen i universitetsparken.

Denne parken og sjakkspillerne der har gledet meg siden første gang jeg kom til Kiev. Jeg besøker den hver gang, som regel bare for å se på spillerne og partiene deres, men det hender jeg får være med å spille selv. Som regel koster det meg noen kroner, og som regel noen kroner mer enn jeg føler skulle være rimelig.

Denne gangen var Olia med. Og som den gode konen hun er, foreslå hun også at jeg skulle kjøpe en øl før partiene. Meningen var at jeg skulle bli opptatt med sjakk, mens hun skulle gå og gjøre noen ytterligere ærender lenger nord i byen.

Det så svært lovende ut da vi så et sjakkbrett stående oppstilt og ledig midt på plassen. Olia mangler all den sjenerthet som jeg har fått ved slike anledninger, og ropte ut hvem det er som eier dette brettet, og om det skulle være mulig å spille mot noen ved det. Det viste seg å være helt umulig, og det på en så mumlende russisk at jeg ikke oppfattet hva det gjaldt og hvorfor det var umulig. Kanskje stod det om penger, kanskje var det ikke engang noen grunn.

Her sitter jeg og venter ved det ferdig oppstilte men akk så utilgjengelige sjakkbrettet i universitetsparken i Kiev.

Ropene og veivingen til Olia tilkalte seg imidlertid oppmerksomhet, og snart etter kom det bort en kar som ville spille. Han lurte på hvilket nivå jeg var på og hvilken rating jeg hadde, og allerede dette spørsmålet fikk meg til å tenke at han her nok ikke var så verst i sjakkspill. Ellers har jeg stort sett inntrykk av at spillerne i parken ikke spiller andre steder, og ikke er opptatt av rating.

Vi ble enige om å prøve et parti, og forsøkte oss på det bordet som stod ledig. Vi fikk imidlertid øyeblikkelig beskjed om at det var umulig, ikke et eneste parti fikk vi spille på dette bordet, det skulle stå der som det stod. På ny kalte ståket fra oss til seg oppmerksomhet. Snart kom det til oss en luring som hadde et brett å leie ut, 15 hryvna timen, var så vidt jeg forstod leien. Vi var imidlertid ikke interessert i å spille en hel time, og endte opp med summen 6 hryvna for et parti. Det tilsvarer cirka en femmer.

Partiet begynte, jeg var nervøs som gjaldt det selveste storturneringen, og verre var det at partiet ble spilt uten klokke. Det vil si at vi hadde så mye tid vi trengte for hvert trekk. Og siden jeg ikke liker å gjøre trekk før jeg er sikker på at det er lurt, i alle fall at det følger en plan med det, så ble det til at jeg ble sittende og tenke en del i åpningen. Han spilte en kjent åpning, spansk, men med noen små endringer i trekkene, som gjorde at vi tidlig fikk en stilling jeg ikke kjente fra før. Hva jeg skulle gjøre i den, visste jeg ikke.

Partiet er i gang...

Jeg satte imidlertid i gang en eller annen plan, fikk brikkene mine ut, og ventet på at partiet skulle utfolde seg og muligheter oppstå. Min motstander spilte raskt og sikkert, også da han gjorde en kombinasjon som virket til å være fiks, men som gjorde at han tapte en hel springer mot bare en bonde. Han forregnet seg, eller vurderte ikke trekket sitt skikkelig i det hele tatt. Og da jeg gjorde springertrekket mitt som sikret stillingen min mot enhver form for press, endret ansiktsuttrykket hans seg.

Fra dette tidspunktet var jeg sikker på at jeg ville vinne. Jeg taper ikke mot en noenlunde jevnbyrdig eller til og med en del bedre motsander etter å ha vunnet en hel hest. Jeg fortsatte å tenke nøye gjennom trekkene mine, og førte partiet pent og raskt til seier i en håpløs stilling fra ham.

Her er jeg i aksjon. Kvalifiserte sjakkspillere kan selv vurdere stililngen på brettet.

Jeg var selvfølgelig kjempeglad, og gikk villig med på revansj med skifte av farger. Innbitt gikk min motstander til verks, nå med hvit, og på ny med noen tidlige nye trekk i en kjent åpning, som gav en stilling jeg ikke kjente.Det var i ferd med å bli et nytt, spennende parti, da luringen på siden hintet frempå at om vi ville spille en gang til, kostet det nye 6 hryvna. Altså en ny femmer.

Jeg avslo. Det fikk være måte på. Min ærede motstander var for øvrig helt enig, mens Olia som jeg hadde holdt igjen fra handleturen sin for å hjelpe meg skulle det bli russiske diskusjoner, hun var avholdende. Motstanderen min hadde forresten selv sin agenda. Om dere ser oppmerksomt på bildene av ham, ser der han har et lite pappskilt på vesken sin. Han selger ekskursjoner rundt i Kiev og omegng, og gav oss kortet sitt om Olia og særlig jeg skulle være interessert. Det står om penger ganske mye her nede. Og sjakkspillingen som jeg hadde funnet så sjarmerende her nede, hadde mistet noe av sin uskyld.

Det gjenstod et obligatorisk håndtrykk til ære for fotografen, som vanlig er ved internasjonale matcher. Utleieren (ågerkarlen) av brettet skimtes i grønt i bakgrunnen.