Entrecôte med 12 poteter, løk og champignon 

I dag skjedde det igjen. Jeg skulle lage mat til meg, min kone og barnet, men så ble det så godt at jeg spiste alt selv.

Det er travle dager, og jeg kom sent hjem. Jeg skulle trene først, og levere en julegave. Klokken var seks da endelig var hjemme.

Min kone Olia ville jeg skulle klippe håret da jeg kom, slik hun av og til får et innfall om. Den sløve klipperen som rev og lugget gav en god representasjon av sinnsstemningen min.

Til slutt kunne jeg endelig gå i gang med middagen. Lille Irina sov, så det var foreløpig bare Olia og jeg. Vi hadde entrecôte, kjøpt på tilbud forrige uke, to stykker i en pakke. Sikkert 400 gram, eller sånn som det er vanlig å pakke dem.

Jeg tenkte vi måtte ha rikelig med poteter, og la tolv skrelte stykker i gryten. Det var Folva-poteter, også kjøpt på tilbud, på Coop. Jeg passet på at potetene var ganske store også, slik at det virkelig skulle være tolv poteter, og ikke bare tolv biter. Den siste jeg la oppi var som flere slik at den kunne deles i to, og kalles for to.

Tilbehør var løk og champignon. Veldig gammel champignon, tørr og skrukkete. I pannen med dem, alle det gikk an å spise. To løk, rødløk. Stekt i smør, Kviteseid. Ekstra godt, eller ekstra dyrt. Eller begge deler. Så kjøttstykkene.

Og da også hvitløk og sitron. Jeg spurte Olia, hva som hørte med, om hvitløk og sitron gikk an å blande. Selvfølgelig. Alt hører med. Jeg slengte oppi noe gammel timian også, en gang frisk potteplante, nå best egnet som hyssing. Stekte alt i hop.

Olia laget mos av potetene, og overlot spisingen til meg. Hun ville vente. Big mistake, som de sier på engelsk. Huge.

For dette var så godt at det gikk ikke an å stå i mot. Aldri i mitt liv hadde jeg ventet hvitløken, sitronen og timianen skulle gå så godt i sammen, det gav en skarp smak til kjøttet som var uimotståelig for meg. Det første stykket forsvant med en gang, og det andre stykket måtte også til pers, siden Olia nå en gang ikke var der, og lille Irina sov.

I anstendighetens navn forsøkte jeg å få henne til å spise, i det minste å smake. Men det ville hun ikke. Og jeg skjønte at her kom all maten til å forsvinne. Potetmosen var også himmelsk. Jeg vet ikke hva min kone hadde gjort med den, om det var noe rømme i den, eller hva. Og så dette Kvitseidsmøret, blandet med kraft fra kjøttet, og smak fra hvitløk, sitron, timian og rødløk.

Når man spiser poteter som potetmos må man nesten dele antallet på to. Tolv poteter blir seks, når de er i mos. De sklir rett ned. Særlig når det man spiser er veldig godt. Kanskje var det ytrefilet, vi spiste, forresten, ikke entrecôte. Jeg skrapte gryten tom for mos. Helte alt i stekepannen over tallerkenen, skrapte stekepannen også. Alt skulle med, alt skulle ned.

Det var et himmelsk måltid. Igjen og igjen fortalte jeg min kone at vi må kjøpe to pakker til middag, 800 gram er vår dose, og 20 – 25 poteter, om de skal lages som mos, himmelsk mos, og derfor deles på to.

Lille Irina våknet til slutt, og bidro til sluttspurten. Også hun spiste med god appettitt, selvfølgelig. Dette var jo eventyrlig godt. Alt skal vekk, og alt forsvant.

Barnevakt for Irina

I dag er det palmesøndag i Norge. Vår lille niese Tasja har også fri fra skolen i uken som kommer, men det er ikke fordi det er påske. Ukrainsk påske følger den ortodokse kirke, som igjen følger den julianske kalenderen, og i følge den kommer påsken sent i år. Påskeaften vil være første mai. Vi vil være reist hjem innen den tid, vi reiser rett og slett hjem ortodoks skjærtorsdag, Så det blir ingen dobbel påske på oss, enda det før vi sjekket kunne se slik ut.

Det gjør ikke så mye for oss. Vår lille Irina er for liten til å få det helt med seg ennå, og for meg er påskeritualene ikke så mye annet enn å høre påskekantatene til Bach, som jeg gjør nå i en innspillng av Helmuth Rilling. Påskeminnene er fra barndommen og voksne ungdom, da vi påskeaften lette etter og fant påskeegget, og ellers gikk turer i Sandnes og nærområdene hver dag det var mulig. «Påsketur», er et uttrykk for oss, og det er sjelden med ski på beina. Her i Kiev er det ikke noe sånt. Påskedagene er ikke så veldig annerledes alle andre dager vi er her. Det ekstra er maling av påskeegg, som jeg husker jeg har skrevet om, men nå ikke finner frem til.

Påskeværet er her grått, kaldt og trist. Det er rundt null grader, snø i luften, dårlig sikt, vind. Kaldt og motbydelig, Ikke fristende å gå ut, verken når man er syk eller frisk. Vi har mange av oss vært litt syke den siste uken, og selv om sykdommen nå slipper taket, hoster jeg fremdeles og er storforbruker av snytepapir, mens lille Irina nå bare har igjen å begynne å spise skikkelig. Hun er i ferd med å bli seg selv igjen, etter å ha vært litt redusert hun også. Værmeldingen lover varmt vær fra neste helg. Og da vil det gå raskt, fra 3 til 6 til 7 til 11, 13 og 14 grader. Det vil bli en etterlengtet vår, med norske sommertemperaturer.

I går fikk jeg ikke skrevet noen post (jeg skrev imidlertid en nå, etterpå). Olia reiste ut til datsajen for å arbeide, og mama Irina og jeg hadde vesle Irina vår. Det var noe stort styr, siden hun ikke ville spise skikkelig. Jeg kunne latt det gå som det ville med det, hun spiser når hun er sulten, tenker jeg, og det er det ikke alltid man er. For mama Irina var det imidlertid veldig viktig at hun spiste, for at hun deretter skulle kunne sove. Så hun prøvde alle triks, absolutt alle triks, flere forskjellige sorter grøt, velling, suppe, skive, koteletter, noe kjeksaktig med litt mat i, litt frukt, og hun brukte absolutt alle triks for å lure det inn i den lille munnen til datteren vår. Etter mitt regnskap lyktes det såpass at det sammenlagt kanskje ble til noe, men det var ikke sånn at hun spiste noe opp,  det var ikke noe måltid.

Olia var vekke fra nokså tidlig om morgenen til litt sent på ettermiddagen, fra noe over åtte til rundt fem. Irina begynner å bli stor for morsmelk, men vi gir henne ennå, og det er slik hun pleier å sovne. Det er veldig koselig når mama Olia er der, men kan bli vanskelig for dem som skal være barnevakt. På dagtid kan det enkelt løses ved å ta henne ut i vognen, der sovner hun godt og greit, bare ikke i den vognen hun har her i Kiev. Jeg lurer på om den kanskje er i minste laget for henne, eller om det er noe annet ved den som irriterer henne. Hun liker i alle fall ikke å sitte der, og pleier prøve kravle ut. I går var det dessuten så kaldt at det ikke fristet å ha henne lenge ute i vognen. Det var ikke noe tema. Lille Irina og jeg var ute i en liten time, i en lekepark like i nærheten av der vi bor. Der tuslet hun rundt, glad og strålende, omtrent som hun gjør det når hun er helt frisk.

Til slutt sovnet hun i armene mine. Da hadde det vært en del stress, hun hadde grått og grått, tydelig ønsket seg til mor, og ingen film på YouTube eller spennende leker kunne trøste henne. Noen ganger sank hun bare sammen på gulvet, tydelig svært trøtt. Jeg tok henne på armen, og gav henne litt vann, temperert, som det alltid må være her. Så sovnet hun, sannelig, uten noe mer om det.