17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

Før semifinalene i VM

Det gikk ikke så verst med mine tips til kvartfinalene. Alle sammen gikk inn, om enn jeg ikke forutså Nederland – Costa Rica skulle gå til straffekonkurranse. Så var det også noen gedigne sjanser nederlenderne lot være å sette, der mot slutten. Jeg så kampen på Lucky pub, som jeg kaller den, om enn den kanskje heter Lucky’s, her i Kiev, sammen med en kroat som dukket opp ved siden av meg, og ble en slags venn den kvelden. Her er tipsene mine for semifinalene.

Foran kampen Tyskland – Brasil har det skjedd mye, som gjør den kampen ekstra spesiell. Brasil har utmerket seg som noen råtasser, ingen kamper har flere frispark, enn de Brasil er med i, og ingen lags spillere ligger lenger nede og simulerer skade, enn Brasil sine. Mot Columbia laget Brasil 31 frispark, det er hvert tredje minutt, og fikk bare to gule kort. Det må være noe nær en rekord. Som i første kampen mot Kroatia, får Brasil enorm hjelp av dommeren. Der er bare med premier league dommeren i kampen mot Chile at dommeren har vært nøytral. Da slet Brasil skikkelig.

Mot Tyskland har Fifa satt opp samme dommer som dømte Uruguay – Italia, mexicaneren Rodriguez. Det lover ikke godt. Dommere fra små ligaer pleier ikke gjøre der bra i store kamper, de har i hvert fall ikke vært rettferdige i Brasils kamper denne turneringen, og Rodriguez hadde vel ingen altfor heldig hånd over Uruguay – Italia, der både dommer og skitten spill kom i fokus. Hvordan Brasil og Fifa ser på tingene, viser det at Brasil ba om å få det gule kortet til Thiago Silva i kampen mot Columbia, overprøvd, slik at han kan spille semifinalen. Aldri er vel noe lignende forsøkt.

Tyskland vil ikke få noe gratis av dommeren. Er han i tvil, vil Brasil få fordelen. Det gjør meg mindre sikker enn jeg ellers ville vært, på tysk seier. En annen ting som taler til Brasils fordel, er at det begynner å gå opp for folk at de er ikke så gode som man har innbilt seg. De har hanglet seg videre, på små marginer, hell og lykke, og hjelp fra dommeren. De har langt fra overbevist. Nå har de også mistet to av nøkkelspillerne, Neymar og Silva, med skade og gule kort. Det skulle gjøre det enda vanskeligere, og ta av enda mer av presset. Nå er det ikke lenger vedtatt at Brasil skal vinne (om enn håpet er der, like til topps i Fifa, der Blatter er avhengig av et vellykket VM for å kunne bli gjenvalgt, og det kunne være fare for opptøyer, om Brasil ble slått ut). Det vil kanskje gjøre det lettere for dem å gjøre det. De vil fokusere på oppgaven, og ikke spille så panisk.

Mot Tyskland vil det imidlertid ikke være nok. Tyskland er rett og slett sterkest. De vil ikke finne seg i noe tull, de vil gjøre det som trengs, de vil vinne. Som Brasilianerne og de fleste andre lag i turneringen er de fulle av tjuvtriks, og bruker dem også, for å hente seieren hjem. Et godt eksempel er da treneren, Low, sparket ballen langt vekk, og med det ødela tempoet og rytmen i et angrep fra Ghana i kampen mot dem. Spillere får gult kort for slikt, for trenere er det ennå ikke laget en regel. Mot Frankrike pådro også Tyskland seg to gule kort. Begge for å avverge et farlig fransk angrep. Og begge uten å få videre konsekvenser, siden Tyskland disponerer alle sine spillere i dagens kamp.

Tyskerne vil heller ikke bli nevneverdig påvirket av støyen på tribunen. De er vel et av få land i verden, der spillerne spiller bedre under pipekonsert, som den mest berømte av dem alle, da de spilte mot Frankrike i Sevilla i 1982, ble øredøvende pepet ut etter keeper Schumackers berømte overfall mot Battiston, og likevel kom tilbake og tok igjen 3 – 1 i løpet av ekstraomgangene. Det var begivenhetsrikt. Brasilianerne vil ikke kunne skremme Tyskland, som de har skremt sine andre motstandere. Respekten sitter der, som det tydeligst ble vist, under straffekonkurransen mot Chilen, der det var chilenerne som knakk sammen under presset.

Tyskland vil ikke gjøre det. De vil vinne kampen i løpet av ordinær tid. De har mange måter å lage mål på, de gjør det alltid effektivt, aldri noen fiksfakserier og triks. Det er vel også det laget som lager flest mål på headinger. De har så mange måter å gjøre det på. De har fullt av goalgettere og måltjuver i troppen, tar de ledelsen, vil brasilianerne bli mer enn stresset, og ta ledelsen vil tyskerne gjøre. Så vil de doble, og brasilianerne vil kanskje få inn en redusering, kanskje ikke. Går det til ekstraomgamger eller straffespark, er det også fordel Tyskland. Hva Brasil har å stille opp med, er dommeren, og en følelse av at det er gudebestemt. Mot Tyskland vil det ikke være nok. Tyskland vinner.

I den andre semifinalen er jeg enda mer sikker. Den vinner Argentina. Dette er Messis sjanse, det vet han og alle andre, og i det ligger en sterk følelse av at det er meningen Argentina skal vinne denne gangen. Argentina har også spilt seg oppover, vunnet jevne kamper, og utenom mot Sveits, aldri egentlig vært under press. Laget slipper også motstanderne til svært få sjanser. Nederland begynte med et brak, 5 – 1 over Spania, siden har det vel heller vært mer på det jevne. De har heller ingen historie som bærer dem fremover, slik Argentina og Brasil har. Det er mange som forsøker å gjøre et stort poeng av Van Gaals taktiske disponeringer, som da han skiftet keeper like før straffekonkurransen mot Costa Rica. Det er vel en god dose etterpåklokskap å geniforklare den. Nederland benyttet bare to reserver i løpet av 120 slitsomme minutter fotball, der de dominerte kampen, og burde avgjort i normal spilletid. Man skal ikke sløse med geni-begrept, men det kunne jo være vel så fornuftig, å bytte inn en utespiller, og fått avgjort kampen før straffene.

Argentina har historien, og de har også et bedre lag. Nederland har egentlig et nokså svakt forsvar, ingen spesielt gode spillere der. De vil få store problemer med Messi og Argentinas angrepsarsenal. De vil ikke kunne organisere seg til å nøytralisere dem ut, som sveitserne gjorde. Så langt ut i turneringen, og mot et så sterkt lag som Nederland, vil heller ikke argentinerne ha det presset på seg, som de hadde i de innledende kampene, og særlig lot Sveits. Jeg tror også Argentina lager to mål, men at Nederland reduserer med ett. 2 – 1 i den kampen, altså.

Så er det altså vanskelig å tippe resultatene, men vinnerne er grei. Det blir Tyskland mot Argentina i finalen. Den vinner Argentina. Og man – eller jeg – får på ny en verdensmester å være glad i.

Bedriftskamp

La oss ta en liten innføring i hvordan en bedriftskamp foregår. Hvor lite høytidelig jeg tar kategoriene her på bloggen, viser det at jeg legger det inn under «sport».

Jeg begynte på et nytt arbeidssted etter sommeren. Kjekt sted, kjekke kolleger, alt ser bra ut, og nå i går spurte de om jeg spiller fotball. – Er du klar i dag klokken seks? spurte de. Jeg var ikke klar, ikke for et slikt spørsmål. Så jeg svarte nei. Jeg var ikke klar, jeg hadde en middagsavtale, skulle spise middag med min søster og hennes lille famillie. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å spille fotball denne ettermiddagen.

Men instinktene tok snart overhånd. Det er klart jeg skal spille fotball, det er fotball, det er aktivitet, jeg har jo dusjklær liggende på jobb (det er ikke nødvendig til bedriftskamp), jeg skal jo sykle eller løpe til vanlig, til jobb, selv om jeg har bil nå. Og jeg har jo bil nå, jeg kan kjøre og kjøpe fotballsko og leggeskyttere og alt som trengs. Det må jeg jo kjøpe uansett, nå som jeg er på et arbeidssted der de har bedriftslag, hvorfor ikke kjøpe med en gang? Og det er kamp, en fin start på det nye arbeidsforholdet.

Så jeg bestemte meg for å være med. Jeg kjørte til nærmeste sportsforretning etter jobb, kjøpte det som trengtes, og kjørte så ut til Jærstrendene for å være der mens jeg ventet. Kampen skulle starte klokken seks. Jeg skulle møte på Lassa.

Det er litt styr med trafikken her på Nord-Jæren, det er rush-trafikk jeg ikke kjenner til, og det er også noen nye veier som gjør at det ikke er helt sikkert for meg hvordan man kjører fra Jærstrendene til Lassa. Så jeg beregnet litt god tid, var ved banene klokken 1730. Hadde med ipad der jeg kunne lese eavis, om jeg var altfor tidlig.

Og altfor tidlig var jeg. Det var ikke spor av noen bedriftslag som skulle spille fotball. Det var ulike lag fra Vidar, aldersbestemte lag, som trente i et helt annet tempo enn hva jeg ville være komfortabel med. Det var ingenting som tydet på at her skulle det snart være bedriftskamp med halvgamle menn, som dabber etter ballen og lar den sprette litt rundt omkring før de eventuelt får kontroll over den.

Det nærmet seg kampstart. Jeg er ikke typen som spør meg frem, men her tvang det seg frem. Jeg gikk inn på klubbhuset, spurte om det skulle være noe bedriftsfotball her? – Ikke tale om, svarte de. – Aldri på Lassa.

Så det var jo greit. Jeg tenkte ikke at de nye kollegene mine hadde lurt meg, det er uvanlig, men det kunne være jeg hadde hørt feil, eller misforstått noe. Jeg fortalte jeg skulle møte til kamp klokken seks, Lassa. – Nei, det er helt sikkert, sa de. – Det skal ikke være her.

Men det kunne være det skulle være på grusbanene oppe ved Ynglingen, som de kalte det, det er litt bortenfor, oppover der, de pekte og sendte meg av gårde.

Hvor jeg kom var det riktignok noen grusbaner. Men det var ingen fotballspillere. Jeg begynte å bli smånervøs, klokken var kvart på seks og vel så det,  mindre enn et kvarter til kampstart. Og ingen. Jeg spurte en unggutt, ynglingen, grusbaner. Han pekte til de samme grusbaner jeg var kommet fra. Jeg fant en kar i noe som kunne være en dommerdrakt, jeg spurte han, bedriftsfotball? – Can you take it in English? – Football, soccer?

Nei, han skulle spille rugby.

Klokken var 1753. Ikke spor etter noen. Jeg satte meg ned med en eavis.

Så kom endelig noe som kunne se ut som en spiller. Han var fra motstanderlaget. Og kunne fortelle hvilket lag jeg tilhørte. Så kom det flere, også fra mitt lag, men ingen jeg ennå hadde rukket å bli kjent med. Så ny er jeg. Jeg hadde dårlig peiling på mine egne lagkamerater.

To minutter på seks kom de. Glade og fornøyde. Også motstanderlaget. Klart det skulle være kamp. Det var bare å skyte litt skudd på vår stakkars keeper, så ville vi alle være varmet opp. Ikke noe tullball med spurter og kneløft. Det gjelder å starte med skudd, sånn at man kan få strekken først som sist, om man er ment for å få den denne dagen. Forresten fikk jeg i dag høre at kampen skulle begynne ti over seks, og ikke på slaget. Det var ny informasjon, da er jo alt greit.

Og kampen var super. Her var det ikke aldersbestemt Vidarfotball. Her var et av de aller viktigste punktene å spare på kreftene. Ikke ta noen løp som ikke var nødvendige. Og spørre seg om det egentlig er så farlig med de nødvendige løpene også.

Jeg traff artig nok en gammel klassekamerat fra tiden på videregående, storsønnen til Oltedal, Olav Foss Gjesdal, også tidligere nevnt på bloggen. Han spilte på motstanderlaget. En fin slutning av ringen, vi møttes jo også på fotballbanen rett før vi skulle begynne i samme klasse.

Men det var en helt annen tid. Da beveget bena seg som tanken, rykkene satt, og man løp fra motstanderne man hadde driblet. Det var koordinasjon i bevegelsene, man kunne finte, det var kjekt å holde på ballen bare for å leke seg. Man ville liksom alltid gjøre noe ekstra.

Her, i bedriftskampen var det ikke snakk om noe ekstra. Det var helst litt plagsomt når man fikk pasninger, for da ble det et styr. Man måtte stokke om på bena, få til noe. Og driblet man en fyr, måtte man neste øyeblikk bare drible ham på ny, for det var ikke snakk om å løpe fra noen. Rykkene satt i hodet,  fintene kanskje også, men kroppen sa at her har grensen gått for lenge siden. Her tar man det med ro.

Dog, tross kampens noe spesielle tempo og rytme, var det klart at alle som var der i hvert fall hadde vært fotballspillere en gang. Det var en god del rutine, og alle visste hva det gjaldt om. Det var dessuten noen spektakulære mål, i hvert fall i første omgang, der vår stjernespiller på et tidspunkt bare fyrte løs, og så føk ballen jammen rett opp i vinkelen. Det var jo rett og slett morsomt, en hendelse helt utenom spillets gang, et skudd som hadde gått i mål også mot skikkelige lag. Våre motstandere svarte med en heading fra godt utenfor 8-meteren (som er vår 16-meter), en heading som gikk i en vakker bue høyt over keeperen vår, og pent inn i mål.

Men disse to målene stod og skinte for seg selv. Ellers var de fleste prestasjonene preget av at spillerne ikke orket, ikke fikk til, bommet, sleivet, eller valgte det aller sikreste av løsninger. Om det ikke var ledige spillere å sentre til, gjaldt det å få ballen lengst mulig frem, kanskje også ut til kast, slik at man kunne hvile litt, mens ballen ble hentet. At kreftene stadig tok slutt var så absolutt en del av kampen. Vi på vårt lag startet forrykende i hver omgang, så fadet vi langsomt ut mens kampen gikk mot slutten. Ved siden av de to målene vi fikk laget, begge av samme spiller, en forsvarsspiller, vi har satt vår beste mann på høyre back, så hadde vi sjanser det er forbausende vi ikke fikk satt inn. Selv på det nivået vi nå befinner oss på.

Vi har jo matematikere på laget, så vi vet det blir spesielt å snakke om mer enn 100 % sjanser, men skulle et slikt begrep gi mening, måtte det nok være her. Jeg hadde selv en slik sjanse, en nydelig, liten pasning fra spissen vår, inne i 8-meteren, jeg kom løpende mot, det er slikt vi trente på hver uke i ungdommen, det er bare å sette den inn, hardt og plassert… her ble det imidlertid løst, og plassert rett på keeper. Motstanderne hadde ikke så store sjanser som oss, men de hadde mer kontroll over spillet, og kunne hele tiden flere mann i angrep, og i forsvar. I bedriftsfotball har alderssammensetningen så absolutt noe å si. Et par år yngre i gjennomsnittsalder, det merkes.

Til slutt endte det 2 – 2. Et greit resultat, alt tatt i betraktning. Hvis kampen hadde vært litt kortere, hadde vi kanskje vunnet. Hadde den vart litt lenger, hadde ganske sikkert de vunnet. Det er meg fortalt at vi ikke stilte vårt aller beste lag, vi har noen unge spretterter i ermet, og vi hadde bare en reserve. Når vi blir tomme for krefter – og dette er hver gang når, ikke den gang da – når vi blir tomme for krefter, da er det kjærkomment å ha noen på siden å sette inn. Noen som ikke er utslitt fra før. Denne gangen hadde vi få slike, så noen måtte spille hele kampen, og nøkkelspillere måtte ut på avgjørende tidspunkt, og det gikk vel som det måtte gå til slutt, selv om vi to ganger ledet. Neste gang skal vi vise dem.

 

VM i fotball til Russland og Qatar

På torsdag ble det bestemt at VM i fotball i 2018 skal gå i Russland og i 2022 skal det arrangeres i Qatar. Det er begge ganske overraskende beslutninger, for VM i 2018 var det ventet at England kanskje skulle vinne, for VM i 2022 var USA favoritter. Begge land la stor prestisje i søknaden og sendte et tungt lag av kjendiser for å vinne frem, England burde kanskje svare på kritiske spørsmål om hva de egentlig driver med, etter å ha sendt statsministeren, arveprinsen og landets største fotballkjendis. USA nøyde seg med ekspresident og superkjendis Bill Clinton. Men det er nok slik at i kampen om å vinne frem gjelder kanskje andre spilleregler enn disse to landene behersker.

Jeg må først som Russland-elsker si meg glad for at Russland får VM. Det gir godt håp om at de fjerner VISA-reguleringene, og gjør det lettere å få innreisetillatelse i landet. Ukraina arrangerer EM i 2012, og det er helt tydelig at det allerede er lettere å være turist i landet. Flyplassene blir bedre utbygd, og det irriterende immigration-card systemet er forlatt. Russland har også mye å gå på her. Jeg har heller ingenting i mot at lille, eksotiske Qatar snapper arrangementet foran selvelskende amerikanere og australiere, det er noe galt med VM som arrangerers i de to landene der.

Så over til kritikken. Og jeg håper jeg klarer å skrive så godt at kritikken går ut over måten verdens største idrettsarrangement blir tildelt på, til også å ramme hvordan vi i vesten ser på oss selv og verden. Siden den industrielle revolusjon har Europa, USA og land som har kopiert oss fullstendig dominert resten av verden. Det gjelder politisk, økonomisk, militært og kulturelt. Vi er så selvsikre på våre egne verdier, som demokrati, ytringsfrihet og den edle moral, sånn vi selv definrer den, at vi nærmest tar for gitt at den fattige verden vil kopiere disse verdiene våre når de bare får utviklet seg litt. Vi er sikre på at vi har rett, og at hele verden vil forstå det og beundre det, når de har forstått det.

Vi i den vestlige verden er på en merkelig måte så selvgode at vi som en selvfølge har påtatt oss rollen som ledestjerne og læremester for dem som ikke har kommet så langt som oss. Vi tar for gitt at de vil bevege seg i samme retning som oss, og en gang vil komme til samme sted som der vi er, men at de alltid vil være litt forsinket, slik at vi alltid vil ha et lite forsprang. Og vi forventer at de skal takke oss for det, og så godt de kan forsøke å bli som oss.

En rekke av verdens store organisasjoner skal liksom drives demokratisk. De er opprettet i vesten, siden vi var først ute med de fleste idretter og kulturelle aktiviteter det gjelder om. Vi var også først ute med tanken om at det gikk an å organisere seg, og det er innlært i skole og universitet og sitter i ryggmargen at dette er en del av demokratiutviklingen. Partiorganisasjoner ble dannet for å gjøre det lettere å vite hva man skal stemme ved valg, fagforeninger ble dannet som arbeidernes motvekt mot makten, og idrettsorganisasjoner ble dannet etter frivillighetsprinsipper og dugnadsånd. De skulle selvfølgelig være demokratiske, de ble jo alle sammen dannet av kjærlighet til sporten og bestod av folk som ønsket sin sport alt det beste.

Både idretten og organiseringen av den er spredd over hele verden. Den vestlige verden dominerer selvfølgelig fortsatt, og det i kraft av sin rene, skjære tyngde. Fortsatt er det slik at de fleste mennesker her på jorden som vet hva det er, drømmer om vesten, men det er en drøm om vår velstand, og ikke om våre verdier. Det er bare søkkrike mennesker som oss som kan sette verdier foran velstand, og mene det er bedre å være moralsk og fattig, enn umoralsk og rik. Sånn sier bare folk som spiser tre måltider til dagen, og heller kaster en brødskive, fremfor å spise den uten pålegg.

Det ble i britiske medier forut for avstemningen presentert som en skandale at navngitte medlemmer i FIFA konkret hadde mottatt bestikkelser eller konkret var villige til å gjøre det. I det moralske Vesten er dette selvsagt er sjokk, hvordan kan de la være å skjønne at dette ikke er riktig, og hvordan kan de la være å beundre at vi har media som skriver om det, om det så er til skade for landet. Det siste sikre tallet jeg har i hodet er at Russland var nummer 146 av 180 stater med minst korrupsjon, men jeg vet det har kommet en liste etter dette, og at Russland beveger seg nedover. Der vil man i stedet for å slippe til den frie presse for å skrive om skandalen, betale. Qatar har riktignok ikke så store problemer med korrupsjon, hvorfor skulle de det, søkkrike som de er, men styresettet er som vi i Europa hadde det i den gode gamle tiden med enevelde. Emiren har all makt, regjeringen er utnevnt av ham og han bestemmer over dem, og det er stort sett familiemedlemmer og kjenninger av ham som sitter der. De vil selvsagt sørge for at pampene i FIFA får all den forpleining og velstand de kan be om, når de en gang kommer dit i 2022.

FIFA sprer om seg med vakre ord om at fotball forener og skaper fred og forsoning, at fotball er utvikling, og at et av de viktigste arbeidene til organisasjonen er å få spredt fotballen der fotball er lite utviklet, eller hva det nå er de prøver på. Det er midt i blinken politisk korrekt, og skaffer også til veie delegater som er tøyelige når det gjelder hvem de skal stemme på. Og FIFA blir omfavnet, logret etter, man kjøper dataspillet som bærer dets navn, man sender kronprinser og ekspresidenter for å skamrose dem, og man lar dem arrangere mesterskap til flere titalls milliarder kroner uten å kreve skatt av dem. Det er en ideell organisasjon, sies det. Med skamrike medlemmer, kan man legge til. Avstemningen skjer i lukkede rom.

Fotballen er ikke uskyldig. Og den har ikke vært det i levetiden til noen av dem som kommer til å lese denne bloggposten. Men det er så mange som elsker denne sporten, og som den betyr så mye for, at ingen elendig organisasjon kan klare å gjøre den upopulær. Folk flest bryr seg jo ikke heller før lagene kommer ut på banen, og hvorfor skulle de nå det, det er så mange andre ting i livet å bekymre seg for. Derfor kan FIFA fortsette å være en av verdens mektigste organisasjoner, og stille hvilke krav de vil til landene som skal ta i mot dem, alle vil logre for dem og de som vinner frem vil betale hva det koster. Eksimperalistene i England og ikke akkurat eksimperalistene i USA kan sitte der med sin høye moral og sin ytringsfrihet og kritiske presse, men noe VM får de ikke. Mens verden klapper i hendene over at outsiderne på ny har vunnet.

Iskaldt og bråkete VM med lite mål i Afrika

Det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord er nettopp avsluttet. Det er vel også det første, større idrettsarrangement på afrikansk jord i moderne tid også. Aldri har så mange med så stor interesse fulgt med på noe som har foregått i Afrika, og i alle fall ikke noe som har vært positivt. Da Tyskland fikk VM i 2006 var det mange som mente at dette var en feil avgjørelse, at det var Afrikas tur, og da vår egen Per Omdal uttalte at denne tildelingen var en seier for Europa, så ble det oppfattet hylende feil sagt. Det skal være slutt på den tiden Europa feiret seire over Afrika. Neste gang kunne man ikke komme utenom Afrika, og neste gang var altså nå, 2010, og vertsnasjonen var Sør-Afrika.

Sør-Afrika er det landet i Afrika som ligner mest på Europa. En stor del av innbyggerne der er Europeere eller etterkommere av Europeere, og av den rike delen av befolkningen er andelen enda større. Man skulle vise verden et nytt Afrika, et positivt og gledesstrålende Afrika, et Afrika som kan. Det er langt igjen før det svarte Afrika vil være i stand til å arrangere et slikt mesterskap. Bortsett fra kanskje noen av de arabiske landene helt i nord, Marokko og Egypt, kanskje, så er det vanskelig å tenke seg at noen andre land i Afrika kunne fått VM. Men det er en begynnelse, og den er meget positiv. Selv om jeg er kritisk, må ingen forledes til å tro at jeg ikke støtter tildelingen av mesterskapet til Sør-Afrika.

Min kritikk går mot alle de velmenende som fordi VM går i Afrika, ser forbi alt som ville blitt kritisert om det hadde foregått andre steder. Mest typisk ser man det i Vuvuzelaen, en idé på linje med gassburtene fra 80-tallet. I Norge forbød man dem fordi de laget så mye støy og kunne ødelegge ørene, i Sør-Afrika ble de tillatt fordi det var et uttrykk for «afrikansk kultur». Det er plastinstrument fra 90-tallet, de er ikke engang 20 år gamle, og med det like verneverdig som alt annet av plast fra tiden rett rundt århundreskiftet. Jeg mener at skal Afrika virkelig tas på alvor, må de også kritiseres når de gjør noe dumt. Noe annet er respektløst. Youtube har for øvrig reagert på den rette måten, med å legge inn et lite fotballikon, slik at man kan se filmsnutter der med monoton fotballstøy fra Afrika.

Dette bråkeinstrumentet gjorde det vanskelig å få til noe skikkelig tribunestemning. Det var også et annet problem, her, og det var noe så lite Afrikansk som kulde. Sør-Afrika ligger på den sørlige halvkule, der er det vinter når vi her har sommer, og dermed ble det VM i vintervær. Sambadans i boblejakke går bare ikke. Det blir ikke samme stemning i vinterklær, som i sommerklær.

Fotballmessig var det heller ikke det helt store. Det ble skåret få mål, veldig mange kamper ble avgjort med 1 – 0, foruten Portugals 7 – 0 over Nord Korea og Tysklands over Australia, England og Argentina var det ingen storseiere. Det var også ganske få virkelige klassikere, selv om det var noen, hvorav Uruguay – Ghana kanskje vil bli stående som den største.

Dommermessig var VM noe nær en katastrofe, og et langt steg tilbake fra Tyskland i 06, Frankrike i 98 og USA i 94. Etter hva jeg forstår er det første gang FIFA har begynt å kvotere inn dommere, i alle fall var det i år flere fra Asia og Afrika enn det har vært vanlig, og de holdt ikke akkurat jevn standard. I et så viktig mesterskap som VM, bør nok dommerne ha kjørt seg litt i viktigere ligaer enn for eksempel den uzbekiske. Feilene dommerne gjorde var av alle typene som var mulig, mål som skulle vært godkjent ble ikke godkjent, og omvendt, avgjørende offside ble både oversett og feildømt, forferdelig mange gule kort ble delt ut mer enn tvilsomt, og frispark og straffespark ble også merkelig idømt, eller skulle vært dømt, og ble det ikke. FIFA annonserer at til neste år skal det bli bedre, uten at jeg kan se noen særlig god forklaring på hvorfor det. For øvrig er ikke jeg tilhenger av steril korrekt dømming, fotballen blir mer underholdende av kontroversielle dommeravgjørelser, det er bare det hårreisende jeg vil til livs.

Man kan ikke helt glede seg over dette VM uten å være forutinntatt av å ville glede seg fordi VM foregikk i Sør-Afrika. De som snakker om god stemning, setter stemning er lik lyd, og glemmer at lyden skal være en reaksjon på det som skjer på banen, synging og heiing, jubel og piping, og ikke en jevn summing helt uavhengig av banespillet. De som snakker om god fotball, kan vanskelig være særlig interessert i fotball. Det var ikke i VM den beste fotballen ble spilt i år. Det var heller ikke der de beste spillerne fikk vist seg frem fra sin beste side. De beste spillerne var ganske nervøse under VM, og flere av de største stjerne fant aldri helt ut av det. Det eneste var at Afrika-VM var et VM med flere overraskelser, der flere av outsiderne gjorde det bra. Det pleier alltid komme et lag av typen Uruguay til semifinalen, et lag ingen helt har regnet med, men som likevel kommer dit, fordi det bare faller seg slik. Men VM hadde også flere overraskelser, som regel besto de i at stormakter ble slått ut litt tidligere enn ventet, og at nykommere i VM-sammenheng som Nederland og Spania møttes i semifinalen. Her vet jeg selvfølgelig godt at Nederland var i finalen i både 1974 og 1978, men før og etter det, har det vært grått for landet som i Europamesterskapet har gjort det bra.

Da VM ble tildelt Afrika var det ingen vei utenom. Det var politiske, mer enn fotballmessige årsaker som gjorde det. VM har vel vist at fotballmessig så holdt det bare sånn cirka. Men for Afrika var det en seier, og det er slike seiere en moderne verden skal glede seg over.

Jeg tok feil med tanke på VM i fotball

Det skal godt gjøres å gjøre det verre. Om jeg har tippet aldri så mye rett i løpet av VM-spillet, så har jeg tatt grovt feil i det aller mest avgjørende. Jeg tippet Tyskland som vinner og Spania som fiasko, og jeg gjorde det helt uforbeholdent. Jeg tok kraftig i i begge retninger, Tyskland kommer til å vinne i år, og Spania kommer aldri til å vinne noensinne. I går utspilte Spania Tyskland, og vant 1 – 0. Tyskland ble utsatt for det som har vært et gjennomgangstema dette verdensmesterskapet. Når noen er store favoritter og oppskriftsmessig skal vinne, har flere lag blitt vettskremte og ikke fått til noen ting, mens en aggressiv motstander har fått dem helt ut av stilen og langt på vei overtatt spillet. Spania har hatt det slik omtrent hver kamp, men kunne i går endelig slippe seg løs, og selv være den aggressive som fikk en mektig motstander til å frykte tap og begynne med feilpasninger og nervøst spill. Jeg var helt sikker på at tyskerne allikevel ville klare å vinne, at de ikke er som Italia, England og andre store europeiske lag, Tyskland er Tyskland. De pleier å gjøre jobben skikkelig. I går var det som om de måtte unnskylde seg for å ha kommet så langt som til semifinalen. Spania var overlegne. De har også for første gang – jeg vil si noensinne – spillere i den absolutte verdensklasse, spillere som ville tatt med på verdenslaget om hele verden skulle stille med et landslag noen gang. Tidligere har spanjolene mange ganger hatt spillere som har vært veldig gode, men samtidig alltid litt dårligere enn de aller beste. Villa, Iaesta, Xavi, Puyol, Casillas med flere hører til de aller beste, de er personlige. I går møtte de endelig en verdig motstander (Portugal vil alltid være lillebror for Spania), og kunne endelig blomstre. Det gjorde de.

Dermed tok jeg grovt og pinlig feil. Jeg er heldivis en dårlig taper, som nå har mistet all interesse for VM. Når ikke engang Tyskland kommer til finalen, kan det bare være alt i hop. Det er et elendig Afrika-VM hele greiene.

Status i VM før semifinalene

Denne posten er skrevet søndag morgen og plassert lørdag kveld etter at siste kvartfinale var spilt mellom Spania og Paraguay. Før VM tippet jeg Tyskland som vinner og i alle fall ikke Spania, så får vi se onsdag om jeg får rett. Jeg har fulgt noenlunde med på kampene, på streaming hjemme i Norge (sjekk http://www.channelsurfing.net/), og på forskjellige utesteder her i Kiev. Jeg har også fått med meg noen kamper på litt forskjellige andre måter, og i alle fall som regel lest kampreferatene på de utmerkede sidene til BBC. Her er Live-kommentarene mer humoristiske enn hjemme i Norge, og de blir krydret med meldinger fra Twitter, SMS og en kanal de kaller 606, pluss fra eksperter i studio. Alt sammen er redigert, slik at bare det beste kommer med, dette er underholding i ordets beste betydning.

Det gleder meg at de fleste eksperter og kommentatorer både før og under VM har gjort større en feil enn jeg når det gjelder å tippe vinnere. Mange regnet før VM at Afrika ville gjøre det bra, men ingen at det ville bli Ghana som skulle gjøre det. Jeg regnet med at Afrika som vanlig ville gjøre et dårlig VM. Selv om de etter hvert har stjernespillere spredd rundt i de beste europeiske ligaene, så har de fremdeles ingen nasjonale trenere som forstår kulturen til å lede dem, men må leie inn stjernetrenere for spinndyre penger på det som vanligvis viser seg å være kortidskontrakter. Afrikanerne burden nok heller bruke disse pengene på å utdanne nasjonale trenere, om de plent skal bruke dem på sport. Og selv med gode trenere i ryddige forhold, er det vanskelig å få samlet spillerne, og de vil også være plaget av ganske store egoer og egeninteresser i å vise seg frem.

Etter gruppespillet leste jeg International Herald Tribune på flyet ned til Kiev. Det er måte på hvor alvorlig man skal ta amerikanske fotballkommentatorer, men de har mange å ta av, og for å nå frem i en så seriøs avis som denne må man uansett hvilket felt man skriver om, ha noe å fare med. Denne kommentatoren fremviste imidlertid en komplett etterpåklokskap etter gruppespillet, stikk i mot sånn som det videre ville gå. Han mente VM demonstrerte Europas store fiasko og særlig Sør Amerikas store suksess, der brydde de seg om VM, mens for eksempel overbetalte franske spillere brydde seg om seg selv. I det siste kan han forresten ha rett. Men han gikk videre, og forklarte Frankrikes VM-fiasko med deres fiasko også i innvandringspolitikken, der de ulike immigranter ikke var godt nok integrert og ikke følte seg som franskmenn, i motsetning til i USA som hadde gjort et godt VM og fremvist god fotball. Man kunne jo argumentere mot ham at det var et mål i aller siste spillerminutt som gjorde at amerikanske USA gikk videre på bekostning av europeiske Slovenia, og i neste runde ble jo det velspillende USA med den vellykkede integreringen plent utslått.

Og de europeiske lagene som skulle være en slik fiasko, er på ny representert med tre lag i semifinalene. Det fjerde laget er en solid underdog, Uruguay, som fikk en ganske lett vei dit etter at Frankrike kortsluttet i innledningen, og Uruguay bare måtte passere Sør Korea og Ghana på veien. Det skulle vel også legge den gryende diskusjonen død, om Europa skulle få færre plasser i VM. Det er med respekt å melde Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Asia og Oseania som burde få plassene sine redusert. Fra Europa mangler nasjoner som Russland, Tsjekkia, Ukraina, Sverige og Irland, for bare å nevne fem. Ønsker man fem nye, kommer Bulgaria, Romania, Polen, Kroatia og Skottland, for eksempel. Slike lag finnes bare ikke i de andre kontinentene, Egypt, Ecuador, Honduras, Iran og Fiji holder bare ikke standarden. Europa er bedre.

Stormaktsmøtene i kvartfinalene var Nederland – Brasil og Tsykland – Argentina.  Disse kampene burde forandre noe av ryktene til disse lagene. Brasil har gjennom hele turneringen spilt antifotball, fem mann bak og to defensive midtbanespillere, til og med mot svake Nord Korea stilte de slik – og fikk ros for det av TV2. Kampen mot Nederland var preget av stygge taklinger og tjuvriks fra begge lag, man simulerte skader og frispark fra begge lag, verst fra Arjan Robben hos Nederland. Jeg forstår ikke hvordan folk kan like disse lagene, og samtidig mislike Italia. Tyskland mot Argenina, derimot, var velspilt, fair, og bortsett fra et lite og svært utysk hopp ved kanten av sekstenmeteren i andre omgang, uten tjuvtriks og uthaling av tiden. Best ble det illustrert av tyskeren som fikk ballen knallhardt  ansiktet, og ikke et øyeblikk la seg ned for å klage. Symptomatisk ble tilleggstiden kun ett minutt.

I semifinalen håper jeg overraskelsen kommer fra Uruguay, og at de slår ut et oppblåst og stygtspillende Nederland. De spiller nå uten press, og kan flyte på noe av den samme bølgen Danmark fløt på da de ble europasmestere i 1992.Det ville også bli en artig bekreftelse fra Frankrikes trenere, Domenec, som så artig etter første kamp sa han var meget fornøyd med spillet og resultatet mot Uruguay. – Det var et godt lag som kom til å komme langt, bare se. Men tipset må nok likevel bli Nederland, de er bedre lag.

I den andre semifinalen vinner Tyskland. Spania har en eneste fordel, og det er at de nå for første gang i VM spiller uten press, de er for første gang ikke favoritter. Mot Paraguay var det åpenlyst spillerne var vettskremte og ikke turde noen ting. Nå har Spania brutt forbannelsen om aldri å få spille en semifinale i VM, og de møter en motstander det ikke vil være en skam å bli slått ut av. De kan vende hjem som noenlunde helter selv om de taper. Tyskland er favoritter, har vært det før, og har ingen problemer i den rollen. De har et godt tak på og vinner så godt som alltid i VM mot sterke lag som Frankrike, England og Argentina. De har ikke tilsvarende tak på Spania, rett og slett fordi de så sjelden har møtt dem. Jeg kan ikke forestille meg at Tyskland taper mot Spania. De har alle fordeler, og kommer til å være tryggere enten Spania eller de scorer først, Tyskland vet de kan komme tilbake og at de kan holde på  en ledelse. Spania gjør begge deler i panikk. Og blir det straffekonkurranse, taper ikke Tyskland.

Jeg tippet Tyskland før VM, og tipper dem på ny uforbeholdent nå. Det har aldri i VM-historien vært en VM-finale uten en av de fire store, Brasil og Argentina fra Sør-Amerika, Tyskland og Italia fra Europa. Det blir ikke noe unntak i årets finale, Tyskland ordner opp. Det passer også godt at Tyskland blir det første landet i Europa og det første utenom Brasil som vinner på et fremmed kontinent. Det passer også at Tyskland går opp til fire gull sammen med Italia. Alt passer. Tyskland vinner.

Nordåsgrenda – Austevoll 10 – 8

Det var NIBK mot AIK, eller Nordåsgrenda innebandyklubb mot Austevoll innebandyklubb, det var på Austevoll og det var i dag. Vi vant 10 – 8 i en kamp som inneholdt så mange av de ingredienser en innebandykamp på aller nederste, lokale nivå skal innehold. Jeg skal skrive litt om hva dette er.

Min lefling med innebandy begynte på starten av 2000-tallet, da jeg spilte med mosjonistene til BSI, eller Bergensstudentes idrettsforbund, eller bare studentidretten. Vi spilte – eller det var treninger tre og på det meste fire ganger i uka – og jeg var med når jeg ikke hadde undervisning på Stend.

Så skjedde det at Studentsenteret der vi trente skulle rives og ombygges, og dermed raknet hele greiene for min del. Det var imidlertid en gjeng med tilknytning til Nordåsgrenda borte mot Fana, eller Rådalen, eller Sørås, eller – de som kjenner disse småstende, kjenner sikkert Nordåsgrenda også. De fant i alle fall treningstid på gymsalen på Katedralskolen i Bergen, og der fikk jeg være med.

Det ble etter hvert så gøy å trene, at vi lurte på om vi skulle stille lag i serien også. Så det gjorde vi, vi kjøpte inn et draktsett på internett, og har nå spilt i tre sesonger. Første sesongen var jeg helt aktiv, og med i omtrent alle kampene. I fjor var jeg inaktiv, og nesten ikke med noen ting, og i år var dette min første kamp.

Årsaken til at jeg ble med i dag, var at treningen på torsdag ble avlyst, da det skulle være tentamen i gymsalen på katedralskolen, og pultene var allerede satt ut. Vi gikk som de gode treningsfolk vi er i stedet ut og tok et par øl, og det kom frem at de manglet folk til kampen mot Austevoll i dag. Det er jo en nokså lang reise med ferje og det hele, så deltakelse satt kanskje litt lenger inne enn vanlig, for flere. Ikke at det ikke hver gang er litt problemer med å få samlet nok folk til å stille lag.

I går kveld ble det klart at behovet for en ekstra spiller var akutt og desperat, de var akkurat nok folk når de hadde fått inn en litt ustabil keeper (jeg skal skrive mer om ham), og det er nesten nødvendig å ha i alle fall èn reserve, det er jo temmelig slitsomt. Skikkelige lag har tre-fire rekker å rullere med. Den ekstra spilleren var denne gangen jeg.

Etter å ha fått denne beskjeden gikk jeg ut og hadde en heidundrende sesongavslutning med Stand up Bergen, her var ingen begrensning på noe, og vi ble på post til vi til slutt ble kastet ut. Det var til og med gode miner til nachspiel, men da måtte jeg være reservert, jeg skulle jo opp og møte til klokken 1200 for å spille en moderat viktig innebandykamp.

Vi hopper like godt frem til dette klokkeslettet tolv. Da forlater jeg i kjent stil leiligheten, jeg har tidligere skrevet at jeg har store problemer med å være et bestemt sted på et bestemt klokkeslett, i stedet går jeg hjemmefra dette klokkeslettet. Eller litt etter.

Reisen til Austevoll

På møtestedet satt fire svære menn i en liten bil og ventet. Bilen var så liten, at når jeg kom med min bagasje – en innebandykølle og en bag – så ble bagasjerommet overfylt. De andre hadde tilsvarende bagasje. Vi var fem stykker inne i denne lille bilen, og siden fem stykker er nok til et lag når èn er utvist, så lurte jeg på hvor mange som var i den andre bilen. – Èn, sa de, – og han lette etter keeperen. Siden klokken nå var sånn henimot kvart over, og vel så det, hadde vi en liten rådslagning. Det tar sine 35 minutter å kjøre ut til ferjekaien, ferjen gikk klokken ett, og rakk vi ikke den, ble det ingen kamp. Diskusjonen ble gjort om bare å droppe keeperen, og reise for å rekke det.

Men dette ordnet seg fint, keeperen hadde vært på nachspiel, og var der strengt tatt fortsatt, og måtte hentes der uten et øyeblikks søvn. Han stilte finpyntet i hatt og slips og full i latter. Det hører også med til historien at selv i tipp topp form er denne keeperen helt håpløs, han er slett ingen keeper og driver heller ikke med innebandy eller sport. Så hvor vi fant ham, kan høre inn under det man kaller et mysterium. Løsningen på mysteriet er at Torkel har nummeret hans, og at han er veldig lett og be.

Vi skjønte nå at skulle vi ha mulighet til å slå Austevoll, så måtte de ikke få lov til å skyte et eneste skudd som traff mellom stengene.

Kampen i Austevoll idrettshall

Jeg må jo si at keeperen vår er en fin fyr, og at han skal ha takk for at han stilte opp. Det er ikke alle som vil forlate et nachspiel for å reise til Austevoll og stå i mål. Og han bidro så absolutt til underholdningsverdien.

Vi var ivrige etter å få kampen i gang, så vi kunne rekke ferjen hjem, men her var et betydelig problem, og det var at dommerne hadde møtt opp. Fra Austevollhold fikk vi også beskjed om at det ikke ville komme noen dommere, det var skjedd en feil. Vi var lite lystne på å reise helt ut til Austevoll uten å få spilt kampen engang, så vi fant en herlig løsning at en av spillerne deres fikk ta på seg en gul vest, og være dommer i stedet. Veldig bra, normalt pleier det å være to dommere slike kampen. Her var det knapt èn.

Så kunne kampen endelig starte. Vi er jo egentlig ikke så verst til å være så elendige, og vi løper ganske greit rundt omkring på banen selv om vi ikke er nok innbyttere til å få hvilt ordentlig ut, og med Arne Jørgen og en oppofrende Lasse i forsvar, fikk ikke Austevoll skutt noen skudd, og fikk dermed ikke noen mål heller. David sørget riktignok for å lage et selvmål, og et annet mål fikk de også, forresten, men vi fikk nå en gang fire, og ledet altså 4 – 2 etter første periode.

I andre periode skulle vi rokkere litt på laget. Og for å gjøre historien kort rokerte vi slik at stillingen etterpå var 7 – 7.

Dermed var det rett og slett litt spennende. Vi kan jo ikke reise helt til Austevoll for å tape. Vi har slått dem hver eneste gang hittil, og det er ikke så mange lag vi driver og slår hele tiden. Det var også blitt litt temperatur, den stakkars dommeren hadde fått litt kjeft fra begge lag, Austevoll hadde fått et mål som var litt kontroversielt, og vi var begynt å kjenne kjøret etter omganger der vi angrepsspillerne er på 15 av 20 minutter. Det blir ikke mye pause.

I siste periode satte vi Arne Jørgen og Lasse bak igjen, og spilte på i stort tempo for å få inn noen mål. Austevoll var også ivrige, og ville gjerne ha seg en seier. Det ble så vilt at keeperen vår til og med reddet noen skudd. Her kunne hva som helst skje.

Og så skjedde nettopp det. Jeg hadde tatt telling noen minutter etter en god, gammeldags hykkas. Dommeren blåste ikke noen frispark, og det var like greit, så ble det ingen krangling. Etter å ha kommet på banen igjen, fikk jeg helt uventet ballen, og skjøt enda mer uventet rett i mål. 8 – 7. Vi fikk vel også inn 9 – 7, før de fikk til en flott kontring til 9  – 8, før Torkel i samspill med Arne Jørgen fikk inn en scoring som gjorde ledelsen litt mer betryggende siste par minuttene.

Reisen hjem

Så var det å følge rutinene, takke for kampen, og komme seg hjem. Dommeren sa raust til alle som takket ham for kampen at det var godt spilt, og det sa også en raus keeper på vårt lag. Han sa også at han hadde hatt litt problemer med å se ballen, og han påsto også at han hadde sovnet noen ganger under kampen. Det syntes vi alle hørtes troverdig ut, han hadde nemlig noen spektakulære hoderedninger våkne keepere kanskje ikke ville gjort.

Men etter en seier reiser vi alltid lykkelige hjem. Og det blir often en liten markering etterpå. Den skal jeg ut på nå.

Diego Maradona – trener for Argentinas landslag

Denne posten er enten litt for tidlig eller litt for sen, men det spiller ingen rolle. Den postes nå. Forleden ble det annonsert at Diego Maradona skal ta over Argentinas landslag, det er en nyhet over alle nyheter. Den forteller om Argenina, og om Maradona og om alt som er større enn livet.

Diego Maradona er en legende av en støpning det ikke finnes mange av lenger. For å nå en slik status, skal man jo helst være død og ha vært det en stund. Han har alt legender er laget av. Han er fattiggutten som kom inn i verdens største idrett som verdens beste noensinne og vant alt absolutt alt. Og han krydret suksessen med noen skikkelige skandaler gjennom hele karrieren, og endte den i tragedie og fulgte opp tragedien, med å bli feit og tverr og idiotisk og narkotikaavhengig og kriminell, før han gikk på rehabilitering og ble folkelig og hva i all verden man skal kalle ham. Nå skal han bli trener for Argentinas landslag. Han kan sannelig måle seg med Elvis, og det kan man ikke si om noen annen her i verden.

Mitt forhold til Maradona begynte så fort jeg lærte å se fotball på TV, så fort jeg var gammel nok til å huske. Det var rundt 1980-tallet, Argentina var verdensmestre, og det var en spiller som het Mario Kempes (fortsatt blir jeg fylt av magi bare å skrive det navnet) som var toppscorer og den store stjernen, men det fantest visst en spiller som var enda bedre, og han het allerede den gang Diego Armando Maradona. I årevis husket jeg det som om han var 19 år, og jeg holdt 19 år som den beste av alle aldre, fordi det var det Maradona var. Første kampen jeg så ham direkte i var det Sportsrunden på NRK, det var jo ikke direkte i det hele tatt, opptak så det holder, prøve VM fra 1980, må det ha vært, og der var det Argentina – Brasil 1 – 1, jeg dirret av spenning av å se på dette her. Og der var det en spiller fra Argentina som driblet en brasilianer så han ramlet, og da prøvde brasilianeren å ta ballen med hendene, men Argentineren bare smilte (slik husker jeg det), og tok ballen fra fot til fot lynraskt og frem og tilbake, og brasilianeren klarte ikke å stoppe ham selv om han brukte hendene til og med. Slik var det å være verdensmester. Spilleren var Diego Maradona.

Under VM i Spania var jeg åtte år. Og Maradona var helt sikkert 19, som han alltid var på den tiden. Jeg holdt febrilsk med Italia, jeg var allerede den gang opptatt av at rett skal være rett og historien skal følges, Europeiske lag vinner i Europa, Sør Amerikanske i Amerika, og den eneste som kan bryte med det, var Brasil, og det var i 1958. Så Argentina kunne ikke vinne, og da måtte det bli Italia. Alle som kan litt VM-historie vet at en skjeggete Maradona i dette VM mest utmerket seg med et velrettet karatespark mot brasilianeren Batista, og en spektakulær oppreisning etter en stygg tackling i samme kamp. Sparket endte med rødt kort, og Maradona forlot VM med å tørke i svetten i ansiktet med overarmen.

Siden var Maradona noen år i Barcelona. Og vi som bare hadde NRK fikk omtrent ikke sett ham, og her skal omtrent tolkes som lik null. Det var Platini som var best i Europa tre år på rad, og i EM i 1984 var han den spektakulære, og hva Maradona gjorde, er det ingen som vet. Bortsett fra at han ble skadet av slakteren fra Bilbao, Andoni Goigotxea, eller hvordan nå det navnet skal staves. Så ble han solgt til Napoli, som vanlig til rekordsum, 80 millioner, og i årevis trodde jeg ikke det var mulig å bli solgt for mer enn det for en fotballspiller. Og det var i årene som kom Maradona rett og slett oppfylte forventingene som var til ham.

I VM i 1986 i Mexico vant Argentina med et lag som selv garvede fotballeksperter (som jeg) har vanskelig for å nevne flere navn enn Maradona, Burrochaga og Valdano. Av de tre, er de to sistnevnte så anonyme som de kan få blitt. Argentina i 1986 var Maradona, med ham var de verdens beste, uten ham var de null og niks. Alle kjenner hans utrolige mål mot England i kvartfinalen, utrolig på alle sett og vis, for denne kampen inneholdt jo noen spesielle følelser, siden disse to landene bare få år tidligere hadde vært i krig om Falklandsøyene. Så finner liksom Maradona en «hodeduell» med Peter Shilton, før han dribler av hele England i VM- og fotballhistoriens mest legendariske mål. Men sjekk opp målene hans mot Belgia, og alt Maradona gjorde dette VM, her var verdens beste spiller på sitt alle beste – og utgjorde forskjellen på Argentina og verden.

Så reiste han tilbake til Napoli og gjorde akkurat det samme der. Jeg nevner brasilianeren Careca og italieneren Ferrara, tror jeg, det er de kjente spillerne jeg vet på Napoli, og så hadde de Maradona, og det var nok. De vant serie A i 1987 og 1990. Maradona utgjorde forskjellen mellom dem og de andre. Og han gjorde det så spektakulært og suverent, han fikk liksom aldri ballen uten at det skjedde noe fantastisk med den, han oppførte seg som en som er tre år eldre enn de andre på løkka, han kunne bare gjøre hva han ville.

I 1990 var VM i Italia. Argentina hadde nå fått – hva het han, Caneggia, – han hadde litt mer å fare med enn Valdano, og han kunne få til noe selv om Maradona ikke spilte ham helt fri. Men fortsatt var det Maradona (rett nok styrket av et hardnakket forsvar og prinsippet alle mann bak ballen, untatt Maradona og Caniggia bak ballen) forskjellen mellom Argentina og de andre. Han ble pepet ut av publikum overalt hvor han kom, slikt øker jo kjærligheten til dem som elsker ham, og det var Argentina og Napoli (og meg). Og Napoli elsket ham slik, at da fantastiske Italia spilte semfinalen der mot Argentina, fikk Maradona mer jubel enn Italienerne – og Argentina vant en kamp jeg fortsatt er bitter for. Dette er det beste laget Italia noensinne har hatt, og selvfølgelig skulle de vinne på hjemmebane.

Et forferdelig upopulært Argentina tapte 1 – 0 for Tyskland i finalen, på et tvilsomt straffespark, og Maradona gråt, og verden hånte ham. Siden kom fire år borte, før han kom tilbake merkelig trent i USA og spilte noen riktig gode kamper, inntil han ble tatt i doping. Her husker jeg at vi så kampen Argentina – Hellas 4 – 0 hos en halvgresk venn, og hans mor utviste en slik forakt for Argentina og Maradona, at hun kategorisk sa han var dopet, og lot det være den eneste forklaringen for hva som skjedde. Pussig nok hadde hun altså rett.

Siden kom noen riktig store skandaler med geværskudd og mulig mafia og mer narkotika og en helse mot null, og man skulle virkelig elske ham, for å tilgi ham. Men hele Argentina gjorde det allikevel, og særlig i forbindelse med VM, har Maradona alltid hatt en helt spesiell posisjon. Nå senest sist i Tyskland, der Maradona ble filmet villere enn fansen på tribunen, sjarmerende fri for all stiv champagnepynt. Han hadde funnet tilbake til folket.

Og nå har Argentina vist hva betingelsesløs kjærlighet og legendestatus handler om. Man tilgir alt, og holder ingen annen tanke i hodet enn at Maradona er en trollmann. Han var jo aldri noen taktiker på banen, og scorer høyt verken på disiplin eller intelligens, han hadde bare en eventyrlig begavelse som overgår alt annet. Å gi ballen til Maradona var det som skulle til. Nå prøver de å gi trenerjobben til ham, og håper på noe lignende, det var jo når han var med at de kom til finaler. Og det er liksom slik, at det Argentinske landslaget kan ikke skuffe Maradona og ta fra ham glorien ved å la være å vinne. Det er reinspikka galskap å gi ham jobben. Men man skal ikke blande fotball og fornuft, og i alle fall ikke i Sør Amerika og Argentina. Fotball er følelser, og Maradona har gitt oss dem alle.