Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.

Sommerliv i Kiev – Irinas nye ord!

Hun ligger ved siden av meg, i vognen, på kafeen Kvartal på venstre bredd av elven Dnjepr. Hun sovnet i bussen på vei bort hit. Vi rakk den akkurat. Den stod klar til å svinge ned mot broen i det vi kom opp ulitsa Kutusova ved der vi bor. Jeg spurtet over veien for å komme med denne bussen, kunne ikke vente på grønt lys, buss 55 går ikke så ofte. I 31 grader blir det varmt og klamt i en overfylt buss, som vi er vant med her. Irina løste det med å sovne. Og her sover hun ennå.

Vi har fått skikk på datamaskinen til Olia nå. Så dager jeg ikke er på morgentrening kommer jeg til å skrive ferdig eldre innlegg. Første uken skal være så godt som ferdig nå. Mer kommer. Jeg skriver når jeg har tid, og med den anledningen jeg har for hånden. Dette er på iPhone, siden sonyen er lav på batteri.

Lille Irina er en engel her nede. Jeg har nettopp hørt program om engler på In our time, som jeg har skrevet en del om, så jeg skal kanskje være forsiktig med ordene. Irina er en engel i den bruken av ordet vi har i dagligtalen, et skjønt vesen umulig å la være å elske.

Hun er i en alder der det skjer fort både psykisk og fysisk. En dag springer hun opp en trapp for første gang, en annen kommer hun seg ned fra lekeapparater uten å måtte legge seg på magen og dingle med beina til de når bakken. Hun klatret opp alle apparatene allerede da vi var her i vår, så der har hun ingenting å gå på. Hun løper mer enn hun går. Og i vannet er hun et kapittel og en hel bok og et flerbindsverk for seg selv. 

Og hun snapper stadig opp ord. Det er ingen dyrelyder hun ikke har tak på nå, de fleste på russisk, hunden og aksenten på sau på norsk. Så for Ira sier nå hesten «i-gå-gå», hanen «kokiriko» og grisen «khro-khro-khro». En film på YouTube har hjulpet henne her, det er en traktor som kjører med en tilhenger, og så skal barnet gjette hvilket dyr det er basert på sangen den synger. Irina har stålkontroll på den nå.

Og hun fanger også opp skikkelige ord. Senest i dag fikk hun endelig med seg forskjellen mellom «mer» og «det er alt», på russisk jesjo og vsjo. Hun har sagt jesjo en stund, når hun vil ha mer å drikke for eksempel, men i dag kom også vsjo. Russerne bruker de to ordene svært flittig, vsjo litt sånn som italienerne bruker basta.

Andre nyttige ord hun var et pi, bydeformen av verbet «å drikke», altså «drikk!». Det kan hun si hver gang hun vil ha noe å drikke, det hjelper veldig. Særlig her, som de er så opptatt av at alle må spise godt, men ikke ser ut til å tenke på drikken i det hele tatt.

Så har hun et morsomt «whopa», eller «åpaa», som de uttaler det, det er litt som et norsk «hoppsan» eller «oisan». Enda morsommere er «ukh tyyy», direkte oversatt «å duu», men russerne bruker det helt annerledes enn vi. Det er når noen har sagt eller gjort noe spesielt, noe litt overraskende, litt imponerende, litt verdt å legge merke til. Det er russisk for viderekomne, morsmålsbrukerne sier det hele tiden, men det er sjelden jeg hører det fra noen som har russisk som fremmedspråk. Irina er morsmålsbruker, som vi vet. 

Akh – tyyy! Effekten når Irina sier det er nesten ubeskrivelig. Hun bruker det selvfølgelig helt rett, som oftest når hun gjentar oss, men i uttrykket ligger også en anerkjennelse av den man sier det til. Og det er jo veldig søtt når vi voksne får en slik anerkjennelse av lille Irina på 1 år og 10 måneder.

Jeg vil også ha med at det at vi er på venstre bredd av elven betyr at vi atter er i gang med badingen her nede. Når Irina våkner er det rett i elven. Ohpaa!

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!

 

Tonje reiser snart

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!