Norskundervisning i Kiev

Jeg skrev tidligere om at jeg deltok i en leksjon i japansk på en språkskole her i Kiev. Den samme språksskolen tilbuyr også norsk, og der har jeg også vært med – som en lærer! Jeg rekker foreløpig bare å skrive det sånn skissemessig, men skissemessig rekker jeg det.

Språkskolen – som med tiden skal få sin helt egen post – tilbyr undervisning i ethvert språk der det finnes studenter og lærere. Nettsiden oppfordrer begge grupper å ta kontakt, kan du et språk eller ønsker å lære et, så er det bare å ringe, og når man finner noen i den motsatte gruppen kan undervisningen begynne. Innehaveren Olga Jurjevna mestrer selv engelsk og italiensk, og tilbyr privatundervisning i de språkene der, slik at skolen liksom hele tiden holder seg i gang. 

En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst. En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst.

Nå var det tre stykker fra Kiev som skal til Norge om et par uker og jobbe på hotell. De ønsket intensiv undervisning for i det minste å kunne knote et par fraser når de kommer, og hvem er vel da en bedre lærer enn jeg? Jeg har et mellomfag og vel så det med vekttall fra universitetet, blant annet med norsk som andrespråk i fagkretsen, riktignok bare et halvt års studium, men begynt har jeg, og jeg har selvfølgelig pedagogikk, og jeg har flere somre med erfaring om hvordan det er å lære et språk fra begynnelsen av. Dessuten kan jeg jo litt russisk. Og for meg var det jo også artig å høre hvordan de oversatte de enkle norske tekstene til russisk. Det er alltid herlig å høre innfødte russere formulere seg. De gjør det så mye enklere, enn vi som har lært oss språket må gjøre det. 

En blid lærer og en elev som følger med - hvem kan ønske seg mer? En blid lærer og en elev som følger med – hvem kan ønske seg mer?

Læreboken var også interessant. Den var riktignok trykket i 2007, men jeg nekter å tro annet enn at dette var opptrykk fra tidligere verk, og gjerne et riktig så gammelt, for her var det hoteller med sentralbord for å ringe ut, og det var gratis lokalsamtaler og rikssamtaler ble skrevet på regningen. Pikkolo og bærere fantes det også. Jeg har aldri opplevd noe slikt, om det noensinne har fantes i Norge, så jeg gjetter denne teksten må være opprinnelig skrevet i Sovjettiden. Og den var ikke skrevet av en nordmann, det var helt tydelig. Blant annet hadde boken en setning som «Peter liker ikke noen skrivingen», og formuleringen «Neste uken» (russisk har jo ikke bestemt form i substantivene, så det er jo ikke så lett for dem), og den riktige artige replikken fra karakteren «Anne»: Jeg og min hustru…

Hvis man skulle være i tvil, så er det spørsmål knyttet til teksten formulert slik: «Hva skal Anne og hans hustru gjøre i ferien…» Lignende små trykkfeil, feilformuleringer og artigheter finnes i alle tekstene og oppgavene, men Ukrainerne er herlige og går på med det de har. De har forbausende god uttale etter bare å ha lært seg norsk i to uker, og de er forberdt godt nok til å kunne klare å oversette selv ganske så avanserte tekster i alle fall sånn noenlunde.

En engasjert lærer og elever som ikke følger med - akkurat som hjemme i Norge En engasjert lærer og elever som ikke følger med – akkurat som hjemme i Norge

Innhaver Olga Jurjevna – som selv deltok i undervisningen – akkurat på grensen mellom å være lærer og elev, hun er slett ikke verst i norsk – hvor var jeg i setningen? – Olga Jurjevna hadde sågar som en ekstra service til studentene sine kopiert opp et gammelt nummer av Vi menn (lettkledde sider var klokelig redigert bort), her kommer alle ressurser godt med, og et tidlige Norgesbesøk hadde med nettopp dette bladet til henne. Veldig rart for en nordmann å se Vi menn oppbevart som en skatt. Men her nede er det eksotisk, og en av få muligheter til å se norsk tekst slik vi nordmenn selv formulerer den. Jeg har tjenestvillig lest inn to av artiklene på bånd (eller på Windows mediaplayer, for å være presis), en om kriminelle sigøynere og skikkelig vi menn kriminalitet, en om den amerikanske våghalsen Evel Kanivel. Så nå vet jeg litt mer om ham også.

Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete. Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete.

Japansk språkkurs i Kiev

Blant de mange ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre i livet, er å studere japansk i Kiev. Jeg regner meg som mer språkinteressert enn de fleste, og tenker ennå med glede tilbake til den gang jeg bestemte meg for å utvide språkhorisonten litt med fem nye språk. jeg er og blir en systematiker, så tallene må stemme, fem språk skal jeg kunne godt, det er norsk (selvfølgelig), engelsk (også selvfølgelig), russisk, italiensk og tysk. De skal jeg kunne godt nok til å klare meg i landet, og ikke måtte bruke hjelpespråk. Så tenkte jeg altså å utvide litt, med språk jeg ikke skulle kunne flytende, men vite hva det går i. Da kunne jeg godt gå til litt mer eksotiske språk. Så jeg valgte arabisk, hindi, hebraisk, gresk, latin og polsk. Det ble seks.

Endatil det, så valgte jeg å ligge unna de østasiatiske språkene. Det gjelder særlig japansk og kinesisk, store og vakre språk, men skriftspråket er litt av en barriere. Egentlig synes jeg at et godt utdannet menneske bør kjenne til de viktigste skriftspråkene i verden, slik at han eller hun i det minste kan lese ordene i språket, uten nødvendigvis å vite hva de betyr. Med hebraisk, arabisk, hindi, hebraisk, gresk og russisk skulle jeg være godt på vei, om jeg bare hadde lært dem alle, ta det med ro, det har jeg ikke. Språktiden min bruker jeg for tiden utelukkende på russisk.

Det var ikke det dette skulle handle om, det var de østasiatiske språkene med kinesisk og japansk i spissen, eller kantonesisk og mandarin, da, for å være litt presis med det kinesiske. Disse har et skriftspråk der tegnene står for selve ordet, og ikke for lydene i det, og det går dermed ikke an å lære seg skriften uavhengig av språket. For japansk er det enda verre, for der har de en sammenblanding av både lyder og tegn, etter hva jeg har hørt gjør dette japansk til det vanskeligste skriftspråket i verden å lære. Japanske barn lærer ikke å skrive ordentlig før i fjerde klasse, og det er ikke fordi de har en slapp skole.  De har bare det vanskeligste skriftspråket i verden[1].

Jeg har derfor valgt å holde meg unna. Japansk overgår min tid og mine krefter, det lar seg dessverre ikke gjøre, her er noe så irriterende som en begrensning, det går bare ikke. Men så dukket det altså opp en eksotisk mulighet her i Kiev. Ikke til å lære språket ordentlig, selvfølgelig, knapt nok engang til å få en liten innføring, men i alle fall til å delta i en times undervisning i japansk.

Det har seg nemlig slik at jeg praktisk talt bor på en språkskole her nede. Jeg kom i kontakt med den i min reise hit ned i vinterferien, og var den gang eksotisk gjesteinnslag i engelskundervisningen som også foregår her. Det er nærmest et ubegrenset antall språk som blir tilbudt, man trenger bare studenter som er interesserte og lærere som kan undervise. Man ringer eller sender en mail eller sms og tilbyr sin interesse, om jeg bare hadde vært nede i rette øyeblikk, kunne jeg til og med få undervise i norsk! Det hadde vært noe.

 
Som man ser er skolen riktig så interessert i alt norsk, særlig kursorisk må helsedirektoratet med Bjarne Håkon Hansen være, hvor ellers finner man innrammet utskrift av noe sånt? Bare i Kiev. Som man ser er skolen riktig så interessert i alt norsk, særlig kursorisk må helsedirektoratet med Bjarne Håkon Hansen være, hvor ellers finner man innrammet utskrift av noe sånt? Bare i Kiev.
Nå fikk jeg altså lov til å delta gratis i en time i japansk. Lærerinnen hadde sin utdannelse fra universitetet i Moskva, fem år med japansk, og to unge menn var på godt begynnernivå og hadde en god vei å gå før de kunne japansk godt nok til å kunne bruke det til noe. De strevde med det aller mest elementære, og jeg er slett ikke den rette til å klandre dem. Jeg kunne ingenting.

Slik sett gav det eventyrlige større utbytte enn språklæringen denne gangen. Det var ikke enkelt å få med seg de japanske ordene via russisk, og når de japanske skrifttegnene ikke ble transkribert, var jeg sjanseløs. Undervisningen var heller ikke systematisk med trinn for trinn i grammatikken, dette var mer konversasjonsundervisning, der lærerinnen stilte spørsmål, og studentene svarte som best de kunne. Det var mest om å gjøre å huske japanske ord og skrifttegn. Jeg tok flittig og samvittighetsfullt notater, men greide sågar å glemme igjen kladdeboken der nede, så jeg er ikke kar om å kunne gjengi et eneste ord. Jeg gjetter ”sore” betyr ”dette” eller ”denne”, russisk это, det er det hele.

Her på bakerste benk satt jeg. Her på bakerste benk satt jeg.

For interesserte nordmenn er disse språkkursene usannsynlig billige. Man kan få timer i et hvilket som helst eksotisk språk – nær sagt – for en liten femtilapp, maksimum. I en storby som Kiev finnes det alltid noen som kan språket, og de er alltid villig til å spe på en sparsom lønn med litt privatundervisning.  Det gjelder bare å finne frem til dem. For å greie det, må man nok kunne litt russisk, og søke seg frem på internettet. Med en gang det blir utlendinger, kommer øyeblikkelig vestlige priser, og som regel noen utenlandske mellommenn (ofte fa Sveits) som tar brorparten av pengene.

Denne skolen ligger i Lecu Ukraina i Pertsjersk-disstriktet. Den er tilrettelagt for Kievanere, og ikke for utlendinger, så om disse opplysningene ikke er nok til at du vil finne frem til den, er den ikke noe for deg. Jeg fant frem til den. Og den er så avgjort noe for meg.

 

  


[1] Jeg hørte det mens jeg studerte norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen, det er det som er kilden min, jeg er naturligvis ingen ekspert i japansk, og kan meget vel ta litt feil i hvordan tingene er.

Språkskole i Hviterussland

Tone og jeg på språkskole i Minsk

Jeg pleier hvert år å bruke sommeren til å gå på språkskole i utlandet, og har på den måten lært meg helt grei italiensk og russisk de siste seks årene. Dette året gikk turen til Minsk, hovedstaden i Europas siste diktatur. Opplegget var i regi av Nord-Trøndelag fylke, som etter hva jeg forstår arrangerer disse turene vært år. Det varer en måned, og er et samarbeid med et universitetet (for agrikulturell teknologi) i Minsk. Vi fikk fire timer undervisning hver dag, tre timer kulturell omvisning pluss opphold for bare 500 dollar. Vi var seks stykker som reiste ned, de fleste fra Nord-Trøndelag, men det ble åpnet for andre da deltakertallet var så lavt. Slik kom jeg fra Bergen og Tone Liodden fra Oslo også med. 

Som de fleste vet er Hviterussland den av de tidligere Sovjetrepublikkene som ligger tettest opp til det Sovjetiske idealet. For dette får landet velfortjent kritikk, de skulle bare hatt mer. Likevel kan ingen ta fra dem at de satser ordentlig på skolen. Og de gjør det med en urokkelig tro på at den eneste veien til målet er knallhardt arbeid og full respekt for læreren. Vi seks ble delt inn i to grupper, en for nybegynnere og en for litt viderekomne. Nybegynnerne hadde en viss forkunnskap, men begynte praktisk talt på nivå null. Første dag ble brukt til å lære det kyrilliske alfabetet og helt enkle fraser som ”bra”, ”god dag” og ”ha det bra”. Da kurset var slutt hadde gruppen vært igjennom alle verbbøyninger i alle viktige verbtider, preteritum, presens og futurum, substantivbøyning, adjektivbøyning og de viktigste pronomener i alle kasus (russerne har seks), pluss en svært omfattende glosepugging. Godt gjort på bare en måned. Kurset manglet enhver form for progressiv pedagogikk, her var veldig lite lek og moro, men det hadde en målrettet progresjon og forventet hardt arbeid. De fire Nord-trønderne satt hver kveld og skrev side opp og ned med lekser. Og på skolen ble ny teori gjennomgått, misforståelse oppklart og lekseprøver avholdt. Ingen tid gikk med til dilldall.

Vi to på viderekomment kurs kom litt senere i gang, de ønsket ikke å avholde et ekstra kurs bare for så få, men ved å betale en liten sum fikk vi etter hvert to timer dagen vi også. Her var ikke progresjonen så tydelig, noe som selvsagt skyldtes at læreren måtte ta kurset på kort varsel. Da er det ikke så lett å planlegge progresjon, særlig siden vi to som tok kurset kunne det meste av grammatikken sånn noenlunde, og helst bare trengte praksis. Den tapre læreren kunne også fortelle at hun ved siden av de to gruppene nordmenn, også hadde noen tyrkiske grupper på kveldstid. På det verste kom samlet timetall opp i ti timer daglig! Likevel møtte hun aldri uforberedt, og hun gav oss en overflod av praktiske øvelser. Vi leste dikt av Pusjkin og Lermontov, noveller av Tolstoj, Tsjekhov og flere andre, pluss sakprosatekster og avisartikler. Vi måtte selvsagt forberede tekstene hjemme, for å kunne diskutere dem på skolen, og det var en selvfølge leksene ble gjort ordentlig. Hver dag. Diktene ble vi til og med satt til å pugge utenat. Uvant for unge nordmenn som oss, men kom ikke og si at vi ikke lærte russisk av det! Og det var jo nettopp det vi gikk på kurset for. Både for nybegynnergruppen og oss foregikk all undervisning på russisk. Det skyldes ikke bare et pedagogisk grunnsyn, men også at læreren ikke behersket engelsk. Det har den fordel at man kommer mye i kontakt med språket man skal lære, men det er også en ulempe at det kan ta lang tid å få oppklart misforståelser eller uklarheter, og det er heller ikke alltid de blir oppklart. Jeg mener nok fortsatt at mest mulig av undervisningen i et fremmedspråk skal foregå på fremmedspråket, men denne sommeren modererte jeg dette synet noe. Da jeg etter oppholdet i Minsk reiste til to nye uker språkkurs i Kiev, fikk jeg en lærer som snakket veldig godt engelsk, og det er ingen tvil om at dette hjalp meg til å få kjapt oversatt og forklart ting jeg ikke skjønte. 

Tone og læreren i Minsk

Om Hviterussland

På FNs glimrende sider med statistikk (www.Globalis.no) over levekår og økonomi for alle verdens land, kommer Hviterussland dårlig ut i de fleste kategorier. Inflasjonen er blant den høyeste i verden, bruttonasjonalinntekt per innbygger er svake 6052 PPP-dollar[1] og i antall barnefødsler per kvinne er det bare Ukraina som ligger under på listen. De sivile og politiske rettigheter er like dårlig som det pleier å være i diktatur. Vi nordmenn ble overrasket over det veldige byråkratiet i landet. Selv i sommerferien var det ingen kontor på universitetet som hadde færre enn fire funksjonærer, og det fantes virkelig mange kontor. Det var helt vanlig at vi måtte skifte kontor for hvert steg i en prosess, som for eksempel kunne være å fylle ut et skjema og betale en regning. Ofte måtte vi så videre til nye kontor, med stempel og kvittering, for nye skjema og stempler og kvitteringer. Man kan si hva man vil om slike system, men effektivt er det ikke, verken for funksjonæren eller kunden. For oss skoleansatte kan det hvis arbeidsbetingelsene våre føles litt tøffe, kanskje hjelpe litt å tenke på hvordan det er å være lærer i Hviterussland. Jeg snakket med ei som jobbet på ungdomstrinnet, hun underviste i språkfag, og hadde hele 35 undervisningstimer i uken. Og for dette fikk hun en lønn som ikke var mye mer enn det vi har i timelønn her i Norge. Som så mange andre i de tidligere Sovjetlandene er hun og familien avhengig av kjøkkenhagen på Datsjaen, for å få økonomien til å strekke til.

Oleg i grønnsakshagen

Jeg leste med interesse i et tidligere nummer av lektorbladet, om lektorene som hadde vært på besøk i en russisk skole og sett på matematikkundervisningen der. Jeg kan bekrefte det som der kom frem. Matematikken i disse landene holder mildt sagt et høyere nivå. Jeg kjøpte med meg noen bøker for tiende og ellevte klasse, for å ha som inspirasjon for meg selv hva som egentlig er mulig å lære 15-17 åringer. Her er trigonometri, integralregning og logaritmer, og funksjoner og ligninger der både kvadratrøtter og brøkstreker blir nøstet inn i hverandre, en sikker kilde til panikk blant norske elever. Nivåforskjellen er slående.

Videre til Ukraina

Etter å ha vært fire uker i Hviterussland, var den opprinnelige planen å reise videre til Russland for å ta den transsibirske jernbanen og få praktisert russisken der, men det lot seg ikke gjøre å ordne med visum. Derfor reiste jeg videre til Ukraina, hvor man nå ikke lenger trenger visum, og hadde som nevnt to uker individuelt kurs der. Det betydde at jeg kunne nyte godt av det også jeg vil kalle individuelt tilpasset undervisning. 

Irina og jeg på skolen

Jeg måtte ta individuelt kurs fordi skolen jeg gikk på, ikke tilbød undervisning i grupper for mitt nivå. Det ble litt dyrere, men det hadde en klar pedagogisk fordel. Jeg fikk selv velge hvilke tekster jeg ville lese, og hvilket opplegg jeg skulle følge. Og med grammatikkoppgaver holdt jeg bare på så lenge jeg hadde problemer med dem, med en gang jeg skjønte regelen og klarte å bruke den riktig, gikk vi videre til nye oppgaver. Det betydde to svært effektive timer undervisning hver eneste dag, i tillegg til alle timene med forberedelse. Men jeg vil understreke at denne måten å gjøre det på, fungerte så godt fordi det bare var jeg som fulgte kurset, og læreren hadde ingen andre å ta hensyn til. Dessuten var jeg en meget motivert elev, som i tillegg var norsklektor og både privat og i yrkessammenheng har tenkt en god del om språklæring. Selv i Minsk, der vi bare var to, og attpåtil to på noenlunde samme nivå og med samme motivasjon, var det umulig å få til skikkelig tilpasset undervisning. Som grammatikkinteressert norsklektor var jeg mye mer interessert i grammatikkoppgaver og teoretiske spørsmål, enn min kollega som hadde en mer praktisk tilnærming til språket. Hun snakket også tsjekkisk flytende, og skjønte derfor mye bedre enn jeg når læreren snakket russisk. Til gjengjeld tok nok jeg grammatikken lettere, og ønsket mer av det. Så tilpasset undervisning er ypperlig når det fungerer, men det fungerer ikke for fullt når elevtallet er flere enn én!

Det overrasket meg at Ukraina på mange måter har enda større problemer enn Hviterussland. Riktignok har Ukraina sakene noenlunde i orden når det gjelder politiske og sivile rettigheter, men de økonomiske problemene er store og dype, og mange har langt på vei gitt opp å leve et ordentlig liv. Landet flyter av søppel, og det er mange alkoholikere og andre ustabile elementer som går rundt i gatene. Avisene kunne melde om to bankran i Kiev bare den korte tiden jeg var der, og læreren min kunne fortelle at en kollega av henne var blitt uprovosert angrepet på metroen mens de var på vei hjem dagen før, og at dette hendte rett som det var. I Minsk sørget det alltid tilstedeværende politiet for at ingen ville bli utsatt for blind vold, og alle ustabile elementer og overstadig berusede menn ble raskt fjernet. Tryggere enn i Kiev, men det var en spesiell form for trygghet når vi visste hva disse politifolkene var i stand til.

Jeg med bøker i Kiev

Oppsummering

Jeg bruker som nevnt alle sommerferiene mine til disse språkkursene, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har muligheten. Ved siden av at det er kjekt å lære nye språk, og alt det fører med seg av innsikt i historie og kultur i landet man er og lærer i, så er det nyttig for en lektor å sette seg på andre siden i klasserommet av og til. Man får kjenne på kroppen hvordan ulike undervisningsmetoder fungerer, og man får repetert litt hvordan det er å få noe forklart som læreren skjønner meget godt, men som man selv ikke helt klarer å få taket på. Jeg skulle gjerne sett at skolenorge var med på å finansiere slike kurs i feriene for de som var interesserte, i hvert fall delvis. Det ville være en utmerket etterutdanning, og moro attpå. Takk i alle fall til Nord-Trøndelag fylke for at de har fått i stand dette samarbeidet med universitetet i Minsk, og for at jeg fikk være med. 

Jeg får diplom av Natasja


[1] PPP står for Purchasing Power Parities, eller kjøpekraft-enheter på norsk. Når BNI måles ved hjelp av PPP, tas det hensyn til prisnivået/kjøpekraften i hvert enkelt land ved utregningen. Fra www.globalis.no. Statistikken er fra 2003.