Sommerferie! (Lille St. Hans)

I dag ble det sommerferie. Det har vært travelt i mai og i juni, ganske intenst egentlig, og det er ganske vanskelig å få inn i hodet at det nå er slutt. Sommerferien begynte i dag. På mandag reiser vi til Kiev. I dag reiste mitt lille barn og jeg rett til Borestranden, og deretter til min mor, hennes mor, for å innlede det jeg føler er en velfortjent ferie, med en liten St. Hans feiring på forskudd.

Konemor Olia er hjemme. Det er nesten vondt å være uten henne i dag. Men det har vært travelt for henne også, alene med barnet fra morgen til kveld, mens jeg har vært uvanlig opptatt og hatt mye å gjøre. De gangene jeg har vært hjemme, har jeg selvsagt tatt barnet. Ingen blogging, ingen lesing, ingen skriving. Olia, Ira og jeg skal være sammen hele sommeren. Denne første dagen er vi litt hver for oss, så også hun får hente seg inn, og lille Ira og jeg får vært med bestemoren hennes.

Det er en tradisjon vi har, jeg har blogget mye om det før, for de helt spesielt interesserte, den helt nære slekten og meg selv. Hver gang solen snur, til jul og til St. Hans, så feirer vi med min mor, med å spise rømmegrøt og spekemat, og drikke øl og akevitt. I år er vi allerede i Kiev på St. Hans, så vi tok feiringen et par dager før, på lille St. Hans.

Lille Irina har allerede overnattet flere ganger her borte. Det begynner å bli rutine. Hun pusser tennene, får på seg pysjen, og legger seg i bestemors seng der hun får høre et eventyr. Så sovner hun. Det minner om hvordan jeg sov hos min mormor, da jeg var liten. Rutinene var atskillig fastere der, alltid stillere, varmere og mørkere.

Ute på Bore har lille Irina og jeg vært før. Det var på 40-års dagen til Gry, noe jeg ville blogget om da bloggen var yngre, nå er jeg ikke lenger så komfortabel med å skrive andre mennesker inn i min blogg. De skal få kontrollere sitt eget nettliv. Det var en veldig, veldig kjekk fest, og for meg en oase i en travel tilværelse. Da festhelgen var slutt søndagen, kom min mor med mitt barn, Irina, og lille Irina og jeg ble igjen, da mor reiste. I dag reiste vi ut til Bore igjen. Det er badestranden her på Jæren, den beste å bade fra, men selv om det var varmt hjemme på Ganddal og vekke fra sjøen, var det kaldt ute på stranden. Irina ville ikke engang ned til bølgene. Men hun ville være lenge, lenge, le-enge med dissene og sklien, der med kuene.

På vei hjem til mor så vi en ørn. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og både fotograferte og filmet, gikk ut av bilen, nå fikk trafikk være trafikk. Andre biler fikk komme seg rundt og forbi på det viset de kunne, her var en ekte ørn bare meter unna. Den satt kongelig og giddalaus, og så det ikke verdt å fly unna bare fordi et menneske nærmet seg, og de vanlige jærfuglene gjorde sitt beste for å plage den unna. Den var litt ung og pjuskete, det skal sies, det var et eller annet merkelig i at den fant seg i å sitte nede på bakken og bli harselert med.

Hos mor var som vanlig alle detaljer lagt ned for en vellykket St. Hans-feiring, enda det ikke engang var St. Hans. Hun hadde vært på polet og kjøpt skikkelig øl, rømmegrøten var hjemmelaget fra bunnen av, spekematen kjøpt hos slakter, og rugkransene hjembakte og ferske. Det var veldig, veldig godt. På TV var sendingen var Norway Chesss, både lille Ira og jeg er interessert. Jeg har fulgt turneringen tett, og fulgte nøye med i dag også. Tre-fire ganger har jeg vært inne og sett, på Clarion hotell og på konserthuset. Store sjakkturneringer er noe jeg vil støtte opp om. Og kanskje kan jeg skrive på nettet at det er litt rart at de mest usportslige, som vår egen Carlsen og amerikanernes Nakamura, er de mest populære. Jeg hadde neppe skrevet det om det ikke var for ølet jeg har drukket, egentlig mener jeg at man skal respektere sjakkspillere mister litt kontrollen over seg selv etter et tap. For meg og mange andre var det i alle fall kjekt at Aronian vant, jeg blir rett og slett glad når jeg ser på ham. Han har en forbilledlig opptreden og væremåte.

Hjemme hos mor har jeg tilgang på TV, Netflix og hva det måtte være. Jeg endte opp med Bachs Johannespasjon, i en utgave på YouTube, japaneren Suzuki. Det er liksom ikke noen filmer jeg vil bruke over en time på å få sett. De jeg prøver meg på fanger meg ikke, selv Bob Dylan og dokumentaren «Don’t look back» klikket jeg meg vekk fra. Klokken nærmer seg tolv. Snart legger jeg meg. I morgen skal jeg stå opp, og drikke kaffe. Ikke noe arbeid og plikter venter meg før i august. Min vakre kone og eventyrlig skjønne datter skal få all min oppmerksomhet, dag og natt, hele sommeren til ende. Det er knapt til å tro.

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

St. Hans hos mor

I dag er det omtrent årets lyseste dag, og i alle fall St. Hans, festen til ære for Johannes døperen, St Johannes som har blitt til St Hans. Da vi var små gikk vi opp til «markå», der Lundehaugen aldershjem nå ligger, og spilte fotballkamper barna mot foreldrene, tente bål, og hadde det moro. Markå forsvant, fotballkampene også, og det er lenge siden jeg har stått ved noe bål på St. Hans aften. I stedet har mor og jeg spist rømmegrøt.

I år var første gang lille Irina skulle være med. Jeg kombinerte turen ut med Irinas luftetur, i vognen, fra Lundehaugen til Klepp stasjon. En strekning på en drøy mil, slik jeg gikk den, over Skjæveland, gjennom Øksnevad-skogen, og så langs svingene ved Frøylandsvannet. Kanskje var det en knapp mil mer enn en drøy mil. Det vet jeg ikke. Gikk gjorde jeg i hvert fall.

Tidligere hadde vi hatt besøk av Trude og ungene, Irinas tante og søskenbarn. Så det ble en skikkelig slektsdag. Alle vil nok se det lille vidunderet før hun og vi reiser på lang sommerferie i Kiev.

Hos mor var rømmegrøten nesten klar da vi kom. Irina hadde sovet hele veien ut, hun var tungt trøtt etter å ha vært våken hele dage, og hatt besøk og greier. Akkurat i det vi kom frem, våknet hun. Slik fikk hun være med på hel festen.

Mor hadde laget rømmegrøt for fire. Siden hun spiser for en halv, måtte jeg spise for 3,5. Det klarte jeg ikke. Det var fremdeles en halv porsjon igjen da vi var ferdige.

Til ære for årets lyseste dag hadde vi en dram. Til ære for maten hadde vi oss en øl. Men ikke mer, for vi var med Irina. Det gjorde imidlertid at ingen av oss var kjørbare.

Dermed skulle tog være naturlig hjem. Irina hadde jo allerede hatt lufteturen sin. Og nå var det kvelden.

Men NSB har sitt svært Rogalandske fenomen «Buss for tog», som godt kunne vært omdøpt «ingenting for tog». På Internett ser alt greit ut, togtidene står så greit oppført som de pleide å være, ingen meldinger om forsinkelser og innstillinger er å spore. Å stille seg på holdeplassen og vente på denne bussen som skal være tog, det er å stille seg opp og vente på et lykketreff. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke.

Det minner meg om min kjenning i Moskva, fra sommeren jeg var der, han sa så fint at bussene har rutetabeller – de følger dem bare ikke.

Slik er det også med NSB når de har «Buss for tog». Rutetabellene og bussene går helt uavhengig av hverandre.

Egentlig er det en ganske stor skandale. Rogaland er uten tog i nesten en hel måned, og det alternative kollektivtilbudet er ikke i nærheten av å kunne kompensere. Til overmål har de samtidig arbeid på motorveien – på to steder -, så trafikkorken for stakkarene som har ærender i rushet, unner jeg ingen. Buss for tog går – eller står – forresten i den samme korken.

Mor var også offer for elendigheten, sist onsdag, da hun skulle en liten tur til Bryne med kollegene. Fra Klepp stasjon til Bryne er 1 stopp. Samvittighetsfullt kjøpte hun billett på forhånd, stilte seg opp ti minutter før tiden, og ventet – i over en time. Da ringte hun Tone, som kjørte henne. Da hun kom til Bryne hadde kollegene allerede spist middagen, og mor måtte spise alene. Uhyggelig.

Irina og jeg tok ikke sjansen. Jeg har ikke lyst å vente en time på stasjonen med henne, for et tog (buss) som kanskje, kanskje ikke kommer. Så jeg tok beina fatt hjem også.

Kaldt var det blitt, kveld, vind. Jeg var kalendern tro i kortbukse og tynn, kortarmet t-skjorte, sandaler. Irina var noe bedre dekket i vognen, med tepper. Problemet var bare at i vognen ville hun ikke ligge. Hun gråt og gråt, den fortvilte varianten, den der alt i verden er feil og urettferdig. Jeg lurte etter en liten kilometer om hun hadde i bleien. Det hadde hun ikke. Men da hun ble løftet opp, og fikk se verden, var hun blid igjen.

Så resten av turen fikk hun sitte. Da pludret hun i vei, pekte og klappet. Jeg forklarte henne hva alt var, rundt omkring, og tenkte på hvordan hun ennå ikke legger merke til det som er interessant, og uvanlig, slik som St. Hans bål og sauer, men heller ser og peker på autovern og grantrær og gjerder. Alt er uvanlig og interessant for henne, som ennå er i ferd med å oppdage verden.

Da vi kom forbi en hest, stoppet jeg imidlertid opp og satte henne foran den. En hest er for interessant til bare å passere. Hesten og Irina var nysgjerrige på hverandre, men Irina ikke mer enn om jeg hadde stilt henne opp foran en gjerdestolpe eller noe høyt gress i grøfta.

Til slutt ble det for mye for Irina. Hesten, fjordingen, grafset jo i føttene hennes, og til slutt ble det på tide å protestere, med gråt. Derfra gråt hun omtrent hele veien hjem. Jeg måtte ta henne på armen. Vi var fremdeles på Foss Eikeland, et par kilometer hjemmefra, så det var feit vei ennå å gå. Tungt og kaldt, ble det.

Men hjemme ble det straks paradis. I badekaret, og til puppen til mor. Der sovnet hun som en engel, til ære for St. Hans, solen og verden.

St. Hans i dag, til Kiev i morgen

Klokken 1850 går flyet fra Sola til Kiev via Frankfurt i morgen. Billettene er kjøpt for en stund siden, Lufthansa, litt bedre, men ikke spesielt mye dyrere. Siden vi er fleksible med når vi kan reise, får vi gode billetter, om enn vi må vente litt lenger enn vi trengte.

Det har vært dramatisk i Ukraina dette halve året, og vi har fulgt begivenhetene tett. Nå har det roet seg på overflaten, med det at mediedekningen ikke lenger er så intens, og det heller ikke har vært så store omveltninger fra dag til dag, som det var da det stod på som verst. Jeg skrev daglige poster her på bloggen, og brukte knapt tiden min til annet enn å følge med. Nå er det mer stillstand.

Det betyr ikke at problemene er over, og at det er fred og ro i landet. I opprørsregionene Lugansk og Donetsk er det fra Ukrainsk side erklært våpenhvile, mens det fra opprørerne er erklært at den ikke er akseptert. På mange måter er disse regionene nå krigsområdene, om enn dødsfallene måles i ti og hundre, ikke i tusen. Det er vanskelig å vite hva som egentlig foregår der borte, og hva de ulike partene ønsker. Jeg ser ikke for meg det kan komme noen løsning alle kan slå seg til ro med med det første. Kanskje vil det ikke være mulig med noen full forsoning.

Og i mens er det heller ingen utsikt til løsning på de virkelig presserende økonomiske problemene som gjelder hele landet. Ukraina har ikke råd til å betale prisen Russland krever for gassen, og Ukraina er avhengig av russisk gass. Betingelsene IMF setter for lånet de har gitt Ukraina, at gass ikke skal være subsidiert, gjør det ytterligere vanskelig for det ukrainske folket. Mange har allerede en økonomi der endene ikke møtes, der det ikke går rundt. Heldigvis har mange som oss hjelp fra utlandet å håpe på, da går det. For de som bare har seg selv og sine, venter trange tider. Enda en gang kan det se ut som om storpolitikken ikke fører med seg noe godt for det ukrainske folk.

Her er det imidlertid vanskelig å spå. Mange i Ukraina er optimister, og håper nå på en bedre fremtid, slik både ukrainere og russere har gjort i århundrer. Så langt har begge land hatt store vanskeligheter med å komme seg opp av gjørmen, og ikke være land som henger etter i utviklingen. Foreløpig har den ukrainske revolusjonen som ennå mangler et dekkende navn flest likhetstrekk med de tidligere, mislykkede.

Jeg kommer til å følge nøye med når jeg er på ny er der nede, og vi skal være der hele sommeren. Jeg er spent på om uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev fortsatt er okkupert av demonstranter, som skal «passe på» styresmaktene. Jeg har en vond følelse av at de fortsatt er der, og at allmuen og eliten i Ukraina spriker sånn i sine politiske ønsker og mål, at det er vanskelig å se de kan trekke sammen i samme retning. Overalt hvor man vil gå, vil det være sterke krefter som vil ha landet i en annen retning, og er villig til å bruke destruktiv makt for å få det i den retning man vil. Jeg er spent på stemningen vi finner i hovedstaden, på humøret til folk.

Men først av alt skal jo dette være en sommerferie for Olia og meg. Jeg har lyst til at vi kommer oss til Krim, men det ser vanskelig ut, og sannsynligheten taler for at vi blir i Kiev hele sommeren. Der skal vi bo i leiligheten til Olias lille familie, mor og søster, og lille Tais, og en liten hund, som de også har fått seg. Jeg skal spise overdådig, flere ganger om dagen, og ha rikelig av alt. Jeg skal gå mine daglige, lange spaserturer, med og uten Olia, og jeg skal tilbringe timesvis i Hydropark med elvestrendene og treningsanlegget. Så lenge det er VM i fotball, vil jeg også følge med på det. Og så er det å lese og studere russisk, og ha det bare, bare fint.

God sommer!

Tidlig St. Hans i år

St. Hans er en spesiell dag. Vi tenner bål på kvelden, i det som skal være årets lyseste dag. Navnet på dagen er fra døperen Johannes, som ble en helgen, og som i følge Lukasevangeliet er født seks måneder før Jesus Kristus. Siden Jesu’ fødsel er satt til julekvelden 24 desember, må Johannes’ dag være 24 juni. Dermed får kristendommen satt to svært viktige personer på to svært viktige dager i året, den dagen solen snur, som det heter på folkemunne.

Så er det bare at vi med dette bommer lite grann. 23 juni er ikke den lyseste kvelden, 23. desember ikke den mørkeste. Det er den 21. som er vendepunktet, det er denne dagen den nordlige halvkule slutter å vende seg lenger og lenger bort fra solen, som den gjør det om vinteren, eller nærmere og nærmere, som om sommeren, den skifter retning. Vi treffer godt med vårjevndøgn og høstjevndøgn, det er 21. mars og 21. oktober, da ligger jorden rett, dag og natt er like lang. Det hadde jo tatt seg ut om vårjevndøgn og høstjevndøgn ikke lå midt i mellom sommersolverv og vintersolverv, som om kloden må akselerere lite grann for å rekke det.

I år bommet jeg helt på når St. Hans er. Jeg hadde det for meg at det var den 21. juni, og jeg oppførte meg som om det var den dagen. Tradisjonen er blitt at det er rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans, da samles vi for denne gode maten. Det ville passe greit, Olia har allerede reist til Kiev, jeg reiser etter søndag 23’de, og jeg kunne feire St. Hans med mor og overnatte der, og bare bli der til hun skulle kjøre meg til flyplassen søndag morgen.

Det var en veldig fin plan, som ikke kunne la seg forstyrre av at St. Hans altså er 23. juni. Mor laget rømmegrøt, hun hadde kjøpt inn godt øl på polet, det var akevitt, og det var spekemat. Alt var som det skal være. Jeg forsynte meg kraftig av rømmegrøten, av nybakte rugkranser, av øl og akevitt, av det som var, og mor holdt godt følge. Vi skålte for St. Hans, for midtsommer og for en del andre ting. Det var en fin og rolig kveld fra klokken syv til klokken cirka ti.

Da slokner mor. Jeg ble sittende våken litt til, og snakke med Olia på Skype. Etter det la jeg meg også, etter litt kontemplering med Beethovens pianosonater, og litt skriving og lesing. Det var en tidlig og fin St. Hans. Ingen var jo helt sikre på når verken Jesus eller Johannes var født uansett.