Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Tysklands angrep på Polen

1. September 1939 krysset tyske styrker den polske grensen, og startet med det den annen verdenskrig. Det er 70 år siden i dag, og dagen har derfor vært markert mer enn vanlig i media, det skulle bare mangle, og det er interessant å merke seg at det som skjedde disse dagene, har forandret seg opp gjennom årene. Andre verdenskrig er et ypperlig eksempel på at historien forandrer seg med den som skriver den.

I dag var det for eksempel ingen reportasjer i NRK-radio som jeg hørte, som unnlot å nevne at Sovjetunionen også angrep Polen 17 dager senere. Under presidentperioden til Boris Jeltsin ble det funnet det mange hadde mistanke om eksisterte, nemlig en hemmelig avtale mellom Nazi-Tyskland og Kommunist-Sovjet med detaljerte planer om delingen av Polen. Selv om disse regimene fra de politiske ytterpunktene lenge hadde vært venner med hverandre (noe å tenke på for norske venstre- og høyreekstremister?), ble denne siste avtalen undertegnet 23. august. Det er en snau uke før angrepet, så vidt nok til å få styrkene ut på plass.

Det er ikke mange begivenheter som så markant har definert ettertiden som andre verdenskrig har gjort det. Praktisk talt hele etterkrigshistorien lar seg ikke forklare, uten å gå tilbake til den. Hvorfor har for eksempel ikke de økonomiske supermaktene Tyskland og Japan plass i FNs sikkerhetsråd? Hva er argumentet for at lille, ubetydelige Frankrike og Storbritannia er der i stedet? Hvorfor har vi i det hele tatt FN? Hva er det egentlig med Israel? Hvorfor deltar aldri Tyskland i militære operasjoner utenlands? Og hvorfor blander USA seg inn overalt?

Det er heller ikke mange begivenheter som har så mange faghistorikere på ulike nivå og hobbyhistorikere på like ulike nivå, som interesserer seg for emnet og stiller spørsmål og finner svar. De som deltok eller kjenner noen som deltok har meget bestemte meninger om hva som skjedde. For noen er det forbundet med svært sterke følelser. Og for noen går det politikk også i skrivingen av historien.

Jeg befinner meg et sted mellom faghistorikeren og hobbyhistorikeren. Min forståelse av hva som skjedde da andre verdenskrig startet, var at Adolf Hitler fulgte sin ekspansjonspolitkk nøyaktig som han hadde lovet. Jeg ser klare sammenhenger mellom hvordan han gikk frem for å bli rikskansler, og hvordan han gikk frem i forsøket på å erobre Europa. Jeg ser Adolf Hitler som en mann som er bedre til å improvisere og utnytte situasjoner som oppstår, enn til å legge langsiktige planer. Han prøvde seg litt og litt. Først var det å vinne valgene, og siden tilrive og lempe til seg mer og mer makt, til han ble ubestridt rikskansler. Detaljene om det, skal jeg ikke skrive om her. Siden gjorde han det samme for å overtrå bestemmelsene fra Versailles. Han spilte under tanken «går dette, så går kanskje dette også». Slik tolker jeg ham.

For å utvide grensene tok han først det enkleste, Østerrike, der han og nazistene egentlig hadde støtte, slik at han kunne vinne landet med en enkel folkeavstemning (nåvel, riktig interesserte kan sjekke det grundigere opp, en helt enkel folkeavstemning var det ikke, men elegant var  det). Deretter var det Südet-området i Tsjekkoslovakia, et område som rett nok består av tyskere, men som enda rettere tilhørte et nytt og demokratisk og riktig så vellykket land. Tsjekkoslovakia hadde dessuten forsvarsgarantier fra alle Europas stormakter (merk folkens! på denne tiden var USA helt uinteresserte i hva som foregikk i Europa, for ikke å snakke om i resten av verden, det var verdenskrigen og situasjonen som fulgte som endret på dette). Både Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen garanterte for Tsjekkoslovakias sikkerhet.

Så hva gjør man når Tyksland allikevel insisterer? Og ikke gjør mine til å trekke seg? Slik jeg forstår historien, resonnerer Frankrike og Storbritannia slik: Skal vi nå risikere en ny storkrig, 20 år etter katastrofen første verdenskrig, bare for å redde et mindre område i et mindre land som Tsjekkoslovakia? Alle som er det minste interesserte i politikk og i historie kan tenke hvordan det er mulig å tenke annerledes? Finnes det noen i dag som ville gått til krig på det grunnlaget Frankrike og Storbritannia den gang hadde? Fiaskoministeren Neville Chamberlain hadde grunn til å være lykkelig og utbryte «Peace in our time!» da han kom tilbake fra forhandlingene i Munchen, med fredspapiret i hånden. Han er fiaskominister kun fordi freden ikke varte. Hadde freden vart ved, ville han vært helten, og Winston Churchill ville vært en mann ingen visste om.

Sovjetunionen blir på denne tiden ledet av en paranoid tyrann ved navn Josef Stalin. Hans regime finnes det ikke så mange dokumenter fra, de var mestere i historieforfalsking, så hvordan de egentlig tenkte er ikke alltid så godt å si. Men jeg lener meg til de mange som mener at Stalins og Sovjetunionens største frykt, var at de andre stormaktene i verden skulle støte nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjet sammen i en storkrig for å svekke dem begge, og gjerne utrydde dem. Ut i fra en slik kontekst blir jo hendelsene i Munchen lett å tolke, Frankrike og Tyskland skriver under for å lokke Sovjet ut i en krig mot Tyskland for å forsvare sine slaviske venner i Tsjekkoslovakia. Sovjet hadde jo også garantert for landets sikkerhet. Men Sovjet hadde en sikkerhetsventil,  og det var at de ikke skulle gå i krig mot Tyskland, uten at Frankrike eller Storbritannia gjorde det samtidig.

Slik gikk det til at Sudetenland falt, og hele Tsjekkoslovakia snart med det.

Angrepet på Polen

Det er i en slik sammenheng angrepet på Polen må ses. Sommeren 1939 er Adolf Hitler i en bedre situasjon enn han kunne drømme om. Alt han har prøvd på de siste 6 årene har lyktes ham over all forventning. Han er ubestridt leder i et Tyskland mektigere enn noensinne. Han har fått landet ut av mellomkrigstidens økonomiske kriser, og gitt det tyske folket selvtilliten tilbake. Han har fått utvidet landets grenser, med verdenssamfunnets velsignelse. Nå kan han enten konsolidere det han allerede har fått til, eller fortsette med samme taktikk som har brakt ham dit han var.

Ingen kan selvfølgelig si med sikkerhet hvordan Hitler og hans menn tenkte og resonnerte i forbindelse med angrepet på Polen. Men jeg ser ingen argument som skulle tilsi at han med angepet på Polen, visste at begeret ville flyte over for stormaktene i vest, Frankrike og Storbritannia. Det var risiko, selvfølgelig, og han sikret seg jo ved å tegne fredsavtale med Sovjetunionen. Noen tofrontskrig skulle han i alle fall ikke risikere. Men risikerte han krig i det hele tatt? Skulle ikke Frankrike og Storbritannia med nøyaktig de samme argumentene som gjorde at de lot Tsjekkoslovakia gå, også la Polen i stikken? De samme leserene som tenkte over hva de ville gjort under Munchenforhandlingene om Südet-områdene, kan også tenke over hva de ville gjort etter angrepet på Polen. Var krigen nå unngåelig, eller kunne det finnes fornuft i Hitlers mulige antagelser om at vestmaktene fortsatt ville unngå krig for enhver pris.

Slik jeg ser det, viser krigserklæringen Frankrike og Storbritannia kommer med 3. september, at vurderingene de hadde gjort ved München-forhandlingene var gale. Etter hva jeg har lest og forstått, var Hitler rasende da han hørte om erklæringen, hva skulle vel disse to landene blande seg inn etter?

Men som detaljehistorikerne og alle interesserte vet, så var det ikke mye Frankrike og Storbritannia kunne gjøre. De var slett ikke mobilsert for krig, hadde slett ikke prioritert krigsutrustning i de økonomisk og politisk vanskelige mellomkrigsårene. Det hadde jo tatt seg ut om de hadde satset på akkurat samme strategi som ledet til første verdenskrig. Skulle det være den minste mening med den, måtte man i alle fall lære noe av den, og den første og viktigste lærdommen var at storkrig må unngås. Tyskland fikk derfor god tid til å herje med Polen i fred, og de var helt overlegne i styrker og ressurser, både når det gjelder antall og kvalitet. På radioen i dag var det en bokforfatter som gikk litt i mot den tradisjonelle oppfatningen av Tysklands overlegenhet, med poenget at polakkene forsvarte seg godt. Det siste kan jeg være enig i, de forsvarte seg heroisk med de styrkene de hadde til rådighet. Men Tyskland var overlegne, og når Polen i tillegg ble angrepet fra øst av Sovjetunionen, var landets skjebne beseglet.

Og det siste bør ingen lese uten å grøsse seg. Naziregimets redsler kjenner vi alle, ingen overgrep i historien er så godt skildret og dokumentert og gjennomdiskutert som dem. Nå begynner Sovjetunionens overgrep under Stalin også å komme frem og bli kjent. De stod ikke så altfor langt tilbake for nazi-Tysklands. Polen var klemt inn mellom disse to aggressive, hensynsløse stormaktene. Nazistene så på polakkene som untermensch, det var for mange av dem, de kunne dø. Og de som ikke døde, kunne leve for å arbeide for tyskerne. For Stalin var polakkene potensielle spioner og fiender av regimet, og Stalins metode var at om det blant en gruppe mennesker fantes mulige fiender av regimet, så var det bare å eliminere hele gruppen. Slik forsvant hundretusenvis av polske intellektuelle til arbeidsleire over hele, vide Sovjetunionen (og ikke bare Sibir, som det vanligvis blir skrevet).

Polakkene hadde altså bare et meget svakt håp om redning da angrepene kom fra begge sider. Det var vel også nokså lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ville gå til angrep både mot Tyskland og Sovjetunionen – for å forsvare Polen. Og alene hadde de ingen midler til å stå i mot engang den ene stormakten, enn si dem begge på en gang. Hvor sterke Tyskland egentlig var, viser jo resultatene fra angrepene på Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Frankrike – som skulle være Polens garanti – ble selv erobret omtrent like raskt som polakkene selv ble det. Polakkene var dømt.

Polens grenser på denne tiden

Også i dag hørte jeg i media at det døde 6 millioner polakker under krigen, og det var relativt sett flest døde i forhold til befolkningen for noe land under krigen. Men denne målingen er ikke helt enkel, for det er ikke så godt å avgjøre hva som egentlig var Polen under krigen. Grensene forandret seg jo underveis, slik at det Polen som gjennomlevde krigen, ikke var det Polen som hadde vært da krigen startet, og heller ikke det Polen som ble da den sluttet.

For å finne Polens grenser i mellomkrigstiden trengs et aldri så lite detektivarbeid. Selv i mellomkrigstiden var det ikke alle som helt visste hvor grensene gikk, og noen grenser var det ingen som visste hvor var. Generelt kan man si at grensene i forhold til dagens Polen var flyttet et stykke østover, slik at deler av det som i dag er Litauen (inkludert hovedstaden Vilnius), Hviterussland (med den kjente byen Brest) og Ukraina (med Lvov og området rundt der) lå innenfor det polske riket. Byen Gdansk eller Danzig var verken polsk eller tysk, men en fristat, og byen og området rundt Zaolzie var kilde til en ordentlig konflikt mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne vant første rundte i 1920, men Polen slo tilbake og fikk området som en del av Munchenavtalen i 1938. Oisan. Selv ofrene er skurker, når de bare får muligheten.

Grensen mellom Tyskland og Polen var trukket opp – selvsagt kontroversielt – under Versailleskongressen, der tyske argument ikke akkurat var dem som vant mest gjenklang. Og det var ikke et alldeles håpløst argument at tyskerne ønsket sammenhengende grense mellom selve riket, og enklaven rundt det som den gang het Königsberg, og den gang var tysk. Disse grenseområdene hadde jo vekslet mellom tysk og polsk kontroll gjennom hele historien. Men håpløst var det selvsagt når tyskerne med det samme ville sluke hele Polen, og dele det med Sovjetunionen. Det finnes ingen agrument som kan forsvare det.

Nåvel, Hitler brukte nå bare argument så lenge han hadde bruk for dem. Og delingen av Polen ble meget vellykket sett med tyske og sovjetrussiske øyne. Tyskerne skaltet og valtet med sitt nye territorium som de ønsket, og rakk å lage ganske så mange planer og inndelinger de fem årene de Polen okkupert. Sovjetunionen la de nyerobrede områdene trygt inn i de eksisterende Sovjetrepublikkene, Hviterussland og Ukraina, og i det nye Litauen, som de hadde erobret i samme slengen. Latvia og Estland forsvant forresten også inn i unionen under forvirringen, og ble der så lenge Sovjetunionen eksisterte.

Hva som videre skjedde under krigen vet alle. Tyskerne ble slått, og det var Sovjetrusserne som jaget dem tilbake til Berlin og sveipet over Øst-Europa i jakten. Vestmaktene som nå bestod først og fremst av USA og Storbritannia, og etter hvert et nylig befridd Frankrike, var også med i kampene og seirene og feiringen. Det var liksom ikke på sin plass å stille krav til sine medallierte i Sovjetunionen på seierens dag.

Slik fikk Sovjetunionen tatt til seg ganske så betydelige deler av Polen og baltikum. Nøyaktig det samme som Hitler og Stalin hadde avtalt, faktisk. Og disse grensene eksisterer den dag i dag, og det er vanskelig å se for seg noen som helst situasjon som kan endre på dem. Som kompensasjon til et naturlig skuffet Polen, forærte Stalin og Sovjet dem deler av det som i mellomkrigstiden hadde vært Tyskland. I det 20 århundre hadde ikke tyskerne så mye de skulle ha sagt ved de viktige opptrekningene av Europas grenser. De hadde selv vært skyld i krigene som gjorde det nødvendig å trekke dem.

Danzig ble nå gitt til Polen, og fikk for evig og alltid navnet Gdansk. Sovjetunionen forlangte Königsberg, gav det navnet Kaliningrad, og innlemmet det klokelig i den russiske Sovjetrepublikken. Det forklarer hvorfor det også finnes Russland på vestsiden av de baltiske statene.

Så hvordan skal man regne et menneske som dør i for eksempel Lvov? Er dette mennesket polsk, Sovjetisk eller til og med ukrainsk? I Sovjetrepublikken Hviterussland døde 1 av 4 innbyggere, suverent mest av noen. Ingen er i nærheten, og ingen snakker om det – utenom i Hviterussland. Ukrainere døde det også mange av, og russere i de delene av Russland som ble angrepet. Men Sovjetunionen som helhet kommer tross sine kanskje 25 millioner falne ikke høyest på listen over relative tap, siden så store områder av det enorme riket ikke ble direkte brørt av krigen siden det lå utenfor krigshandlingene. Tyskerne kom jo aldri lenger øst enn Moskva, nådde aldri det Kaspiske hav og greide ikke krysse Kaukasus.

Hvor mange falne og hvem som led mest og hvem som er overgriper og offer er et ordentlig betent spørsmål. Og på enkelte punkt er det brennbart den dag i dag.

Museet for Den store fedrelanskrigen i Kiev

 
 
Et bilde av Rodina matj i Kiev, tatt sommeren 2007. Kirgsmuseet er praktisk talt under føttene på den.
Et bilde av Rodina matj i Kiev, tatt sommeren 2007. Kirgsmuseet er praktisk talt under føttene på den.

 

Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941 i en gigantisk militæroperasjon som til da var uten sidestykke i verdenshistorien, og som siden bare er overgått da Sovjetrusserne tre og fire år senere jaget tyskerne tilbake. Operasjonen hadde kodenavnet «Operasjon barbarossa», og fronten strakk seg like fra Østersjøen til Svartehavet. Målet var å beseire Sovjetunionen i en tilsvarende Blitzkrieg som Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og flere tidligere var beseiret med. Den militære hensikten var å knuse fienden innen denne i det hele tatt rakk å mobilisere skikkelig, men lynkrigen hadde også andre fordeler, som at landets ressurser slapp å bli uttæret i en langvarig krig, og om operasjonen ble riktig vellykket, trengte ikke engang landet å skifte til krigsøkonomi.

Den tyske invasjonen kunne ikke i starten bli mer vellykket. Jeg har skrevet detaljert om det i posten Russland, der hele Russlands historie blir gjennomgått, og i posten Kiev skriver jeg (kort) om hvordan krigen artet seg i Kiev. Det er også stoff om den tyske invasjonen i Babi Jar. For den som ikke vil sjekke tidliger poster opp, er å si at det tyske angrepet tross flere varsler og etterretningsrapporter kom tilsynelatende fullstendig uventet på russerne, de var i hvert fall ikke i stand til å sette opp et effektivt forsvar. Josef Stalin, som i alt annet var så paranoid og mistroisk, stolte av en eller grunn på Molotov-Ribbentrop pakten og det tysk-russiske vennskapet. Han mente alle etterretningsrapportene fra inn og utlandet var et forsøk fra britene om å fremprovosere en krig mellom Sovjet og Tyskland, og hans ordre til kommandantene ved grensen, var å ikke svare på provokasjoner og å forholde seg i ro.

Resultatet var at tyskerene kunne rulle inn over det veldige russiske riket nærmest uten motstand. Hele det Sovjetiske flyvåpenet ble praktisk talt utryddet mens flyene var plassert på bakken, nazistene hadde fullstendig herredømme i luften. Den ene byen falt etter den andre, innen august var baltikum, Hviterussland og det vestlige Ukraina erobret av nazistene, som mange steder først ble hilset som frigjørere. Mange av disse områdene var jo få år tidligere – fra 17.. september, 1939 for å være nøyaktig – erobret av Sovjetrussiske styrker, og selv i områder som lenger hadde ligget under Russland, kunne man vanskelig forestille seg at Hitlers styre kunne være verre enn Stalins.

Det kunne det som kjent. Tyskerne så på slaverne som Untermensch, og den eneste grunnen for at de skulle få holde seg i live, var for å tjene tyskerne. Det var uansett for mange av dem, så de nazistiske kommandantene hadde klare ordre om ikke å spare menneskeliv i angrepene og i straffereaksjoner for motangrep. Spesielle Einsatz-grupper av elitesoldater ble også satt sammen for å følge etter fronten, og gjøre den ideologiske «opprydningen», det vil si å utrydde jøder og andre uønskede elementer. Naziokkupasjonen var så brutalt hensynsløs at stemningen i befolkningen snart snudde seg til innbitt motstand mot okkupasjonsmakten.

Det er også flere elementer her. Det kommunistiske regimet til Stalin var riktignok forhatt, og særlig i Ukraina og i de andre vestlige republikkene i Sovjet-unionen, men det ble en veldig følelse av felles skjebne og felles lidelse i kampen mot de enda grusommere nazistene. Og i sorgen over å miste sine kjære i kampen mot nazistene, fikk den Sovjetrussiske befolkningen for første gang en sorg de hadde lov å vise offentlig. Sorgen over å miste sine kjære til GULAG-leire og henrettelse gjort av kommunistpartiet var livsfarlig.

Når krigslykken for Sovjeunionen senere snudde, fikk folket også en suksess  å samle seg om. Propagandasuksessen som kommunistpartiet stod for, om industrielle og økonomiske fremskritt, satt ikke så altfor dypt i befolkningen, særlig i 30-årene med hungersnød og terror og skueprosesser var kontrasrten mellom frykten man følte og gleden man skulle føle, altfor stor. At Sovjetstyrkene etter hvert klarte å slå tilbake tyskerne, den gang Europas suverent mektigste makt, gav en enormt etterlengtet selvtillit til en hardt prøvet befolkningen. Dette var også en seier man kunne være sammen om, alle hadde lidd, og alle hadde på sin måte kjempet, og kommunistpartiet kunne uten at det ble altfor påtrengende ta en stor del av æren. De hadde jo gjort de strategiske grepene som førte til seieren. De kunne også med noenlunde rett si at deres system hadde vist seg sterkere og bedre enn både det fascistiske og det kapitalistiske, siden det nazistiske Tyskland hadde beseiret hele det kapitalistiske Europa, før det altså selv ble beseiret av det kommunistiske Sovjet.

 Krigsminnesmerker

Sovjetunionen spilte på dette for alt det var verdt. I hver eneste by jeg har vært i finnes det et eller annet minnesmerke for den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig kalles i Russland. De fleste byer har flere, og byene som ble hardest rammet har virkelig monumentale. Alle byer som ble rammet har museum. Jeg har flittig tatt bilder av dem når jeg har reist rundt i Russland, Hviterussland og Ukraina, og jeg skulle gjerne ha postet dem og fortalt mer,  men denne posten skal handle om krigsmuseet i Kiev. For andre er det bare å kilkke rundt i poster om Russland.

 
 
Blant mange krigsminnesmerker jeg har bilde av, velger jeg ut dette fra Tomsk, Sibir. Tomsk ble ikke engang rammet, skjønt, unge menn herfra ble naturligvis brukt som soldater, og byens øvrige befolkning måtte ofre seg for å produsere krigsutstyr.

Blant mange krigsminnesmerker jeg har bilde av, velger jeg ut dette fra Tomsk, Sibir. Tomsk ble ikke engang rammet, skjønt, unge menn herfra ble naturligvis brukt som soldater, og byens øvrige befolkning måtte ofre seg for å produsere krigsutstyr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet i Kiev

Krigsmuseet ligger oppe på høydene der også det gamle klosteret Lavra ligger. Det er enklest å nå fra metrostasjonen Arsenalnaja, selv om det er et stykke å gå. Det går helt sikkert busser og marsjrutkaer det er mulig å følge, men jeg har aldri brydd meg med det, og pleier alltid å spasere. Det er en fin tur. Fra høyden har du flott utsikt over vestbredden av Dnjepr, dit Kiev har ekspandert i nyere tid med industri og boligblokker fra Sovjettiden. I solskinn er selv dette grelle synet vakkert. Og landet er jo så flatt, at man i all slags vær ser langt innover, det er god utsikt. Man går også i en god gammeldags park, der man hver lørdag er garantert å se både ett og flere bryllupsfølger, det er tradisjon for å dra festen opp dit for å ta bilder. Og i Ukraina som i hele det russiske området er det tradisjon for å ønske seg  noe når et brudefølge passerer forbi.

 
Her sitter tre ukrainere og studerer utsikten fra høydene på vestbredden av Dnjepr.

Her sitter tre ukrainere og studerer utsikten fra høydene på vestbredden av Dnjepr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet går også forbi de gamle, ærverdige kirkebygningene og klosteret Lavra. Det var her det hele begynte, både for det russiske imperiet, og for den russisk ortodokse kirke. Lavra er også vel verdt et besøk, selv om det byr meg litt i mot å betale penger for å gå inn i en kirke, om enn det er en symbolsk sum.
Her er utsikten mot Lavra vinterstid, Kiev.

Her er utsikten mot Lavra vinterstid, Kiev.

Hele gangturen tar omlag 15 til 20 minutter, kanskje mer. Jeg husker at jeg første gang var usikker på om jeg hadde gått for langt, men det er helt umulig. Museet ligger helt på enden av høyden, og moderlandsstatuen er så dominerende at det er umulig å gå forbi den, uten å legge merke til den.

 
Slik kan de se ut, kirkene i Lavra, Kiev.

Slik kan de se ut, kirkene i Lavra, Kiev.

Utenfor krigsmuseet

Slik omtrent ser det ut ved inngangen til museumsplassen.

Slik omtrent ser det ut ved inngangen til museumsplassen.

Som alle krigsmuseer i det tidligere Sovjetunionen er det gigantisk lagt opp. Uteplassen er enorm, og med en gang man kommer inn på området, er det stilt opp tanks, artilleri, fly, helikoptere og diverse annet militært materiell. Da jeg var der sommeren 2007 spilte de også gamle militærsanger over høytalere spredd over hele parken, noe som i denne settingen bidro til den monumentale stemningen. Når man tenker på hva som har skjedd her, er det vanskelig ikke å bli grepet.

Eksempel på det sovjetiske granittmennesket ved krigsmuseet i Kiev. Sånne skulpturer finnes det mange av.

Eksempel på det sovjetiske granittmennesket ved krigsmuseet i Kiev. Sånne skulpturer finnes det mange av.

 Lenger nede som man nærmer seg museet, begynner utstillingen av statuer og skulpturer av soldatene i den røde arme. Det er i den umiskjennelige kommunistiske stil, enorme dimmensjoner og i steinhard granitt, meget enkle virkemidler. Ansiktsuttrykkene er målrettede, innbitte og skal utstråle kraft, det samme skal kroppsholdningen, men finere detaljer og finere følelser er det ingenting av. Det er det sovjetiske mennesket hogd i granitt. Og de sparer heller ikke på mengden skulpturer, det er mange av dem, og de er store.

 

To jenter leker seg ved de to farvelagte tanksene som er stilt opp utenfor krigsmuseet i Kiev.

To jenter leker seg ved de to farvelagte tanksene som er stilt opp utenfor krigsmuseet i Kiev.

Like før selve museet er stilt opp minneplater for de 12 byene som ble helter av Sovjetunionen under krigen. Alle disse byene har disse 12 steinene plassert et eller annet sted. I Moskva står de utenfor Kreml, i parken der, og i Sevastopol er de plassert i en av hovedgatene.  De fire første heltebyene var Leningrad, Stalingrad, Sevastopol og Odessa, de to første av åpenbare grunner, de to andre fordi de lenge holdt ut i heroisk kamp, før de ble slått. Etter hvert kom flere byer til, Kiev i 1961, Moskva i 1965, da tittelen helteby – eller город герой – ble formalisert. De seks siste er Minsk, Murmansk, Kersj, Smolensk, Novorossijsk og Tula. I tillegg har fortet i Brest en spesiell posisjon som «Heltefort». Jeg har som et lite livsprosjekt å få besøkt alle disse heltebyene, og mangler foreløpig de fem siste jeg har nevnt her.

Her sitter jeg ved minnesteinen for heltebyen Kiev, utenfor krigsmuseet.

Her sitter jeg ved minnesteinen for heltebyen Kiev, utenfor krigsmuseet.

 

Til sist må jeg nevne Rodina matj, eller moderlandsstatuen, som jeg ikke liker i det hele tatt. Den er for mye. Selv den tunge skjebnen til byen Kiev under krigen forsvarer ikke å bygge noe slikt, og i hvert fall ikke på toppen av den største høyden. Den ser i tillegg svært billig og simpel ut, stiv og livløs, og med en positur og et ansiktsuttrykk som kanskje er enkelt å lage, men som slett ikke ser noe bra ut. Den er heller ikke ordentlig laget, og risikerer å tippe over med tiden. Den har sin parallell til skulpturen i Stalingrad – eller Volgograd, som det nå heter – med statuen på Mamaja Kurgan. Den er også monumental, men så var også Stalingrad monumental. Skal noe sted i veden forsvare et slikt minnesmerke, så er det Stalingrad. Der ser det bra ut. I Kiev gjør det ikke det. Og også byens befolkning reagerer på at tuppen på sverdet til statuen går høyere enn spirene på kirkene i Lavra, slik at denne dumme statuen blir Kievs høyeste punkt. Det er historieløst av kommunistene.

Kiev skyline sett fra østbredden av Dnjepr. Den abnorme moderlandsstatuen dominerer horisonten fremfor mer ærverdige kirkebygninger.

Kiev skyline sett fra østbredden av Dnjepr. Den abnorme moderlandsstatuen dominerer horisonten fremfor mer ærverdige kirkebygninger.

Selve krigsmuseet

Inngangsbilletten er noe sånt som 7 kroner, det er ingenting, og man får virkelig mye for pengene. Museet har tre etasjer proppet med gjenstander, bilder, modeller og minner fra krigen,  alt samvittighetsfullt gjort i den sovjetiske stil. Fortsatt har de ingen informasjon på engelsk, så om man ikke kan noen ting russisk, vil man ha problemer med å lese hva tingene er. Dog – jeg synes ikke det er så farlig, mange av tingene sier seg selv, og stemningen trenger man ikke språk for å forstå. Nordmenn vil jo klare å forstå noen av de tyske ordrene som er utstilt, blant annet den om at jøder skulle møte med alle eiendelene sine, den ordren som ledet til Babi Jar (for diktet til Jevgenij Jevutsjenko, klikk her).

 

Man trenger heller ikke kunne russisk noe særlig for å føle litt ærefrykt over forsidene til avisen «Pravda» under invasjonen, og ved noen av de kritiske øyeblikkene før. Man vet jo hvor elendig russerne var forberedt da tyskerne kom, og hvor elendig kommandantene med Stalin i spissen førte krigen den første tiden. Og man vet hvordan kommunistpartiet kontrollerte pressen.

Vestlige museum legger vekt på underholdning, interaktivitet og det som bare kan kalles «spennende» utstillinger, eller oppsett. De gamle kommunistiske museene stoler på seg selv, og at det de stiller ut ikke trenger noe pynt og dingeldangel for å være interessant. Her er alle muilge gjenstander fra krigen, granatsplinter, sprukne kokekar, vernepliktsbøker, en liten matrasjon, brukte, rustne patroner, alle slags våpen, alle slags ting. De står utstilt, bak glass, ikke mer enn det.

Man vil ikke ha så stort utbytte om man ikke kjenner historien på forhånd, men gjør man det, er dette museet og lignende museer andre steder i det tidligere Sovjetunionen gull verdt. Hvis man i tillegg leser litt på originalspråket, får man interessant innsikt i hvordan krigshistorien ser forskjellig ut etter hvor i verden man befinner seg. Ukraina er jo på god vei til å ta avstand fra sin fortid som Sovjetrepublikk og underlagt Russland, de vil gjerne orientere seg mot vesten, men her i museet henger så mye igjen fra den tidligere tiden, og det betyr så mye for så mange, at her kan man fortsatt føle stemningen fra Sovjetunionens stolteste øyeblikk. Og prioriteringene henger igjen, jødenes skjebne er sparsomt behandlet, selv om det kommer seg. Og i Sovjetunionens historiesyn er det de som egenhendig beseiret de fascistiske styrker til Hitler. Museet i Kiev er ikke så ille på dette, men det i Minsk, sier rett ut at de allierte styrker sviktet Sovjetunionen ved ikke å åpne en annen front tidligere enn Normandie.

Det er en sterk historie. Og blant mange sterke inntrykk vil jeg for dette museet trekke frem en spesiell og særpreget ide, med et dekket bord for omlag 60 personer, om jeg ikke husker feil, helt til slutt i rundturen (eller helt til slutt, det gjenstår seierskronen helt på toppen). På hver plass er et telegram, eller et brev, og her er ferdig utfylt med trykte bokstaver, og noe lagt til med skrift. Dette er beskjeden de etterlatte fikk når deres kjære var omkommet. Kaldt og kjølig, formelt, deres – og så navnet – døde – og så datoen og stedet, og så bare en liten ekstra setning, standard. Ikke noe mer enn det. Det var alt. Og det gjaldt altså millioner på millioner i det tidligere Sovjetunionen under deres store fedrelandskrig. For hver som døde, stod en plass tom ved matmordet.

Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov

Romanen Mesteren og Margarita begynner med at redaktør i et seriøst litterært tidsskrift og formann i litteraturforeningen «Massolit», Mikhail Aleksandrovitsj Berlioz, og lyrikeren Ivan Nikolajevitsj Ponyrov, som skriver under pseudonymet «Hjemløs» møtes ved patrarkdammene i Moskva. De får etter hvert selskap av en mystisk utlending, som kommer forbi og overhører samtalen, og interesserer seg for den, fordi den handler om Jesus Kristus som Ivan Nikoajevitsj har skrevet et dikt om, men som Berlioz kritiserer fordi Ivan har skrevet det som om Jesus faktisk ble født og finnes, men det gjør han jo ikke og Berlioz kan sitere mange navn og skrifter for å vise at han har rett. Utlendingen synes dette er litt pussig, for at Jesus har eksistert er jo et faktum, og Berlioz og Ivan synes utlendingen er forferdelig pussig, for han snakker utmerket russisk, men hvor han har lært det fra og hvorfor han har i Moskva å gjøre er helt uklart. Til slutt gjør utlendingen, som for øvrig heter Woland, et merkelig nummer, ved å spørre Ivan hvilket merke han røyker, og på det listige svaret «vårt merke», trekker opp et sigarettetui nettopp med det navnet på, risset inn gullskrift. På spørsmål om hvor han skal bo, svarer Woland, som for øvrig kaller seg professor i sort magi, at han skal bo i leiligheten til Berlioz. For Berlioz kommer til å dø, han vil få hodet skåret av, og det er allerede helt klart fordi

Annusjka allerede har kjøpt solsikkeolje, ja, ikke bare kjøpt den, men også sølt den ut. Så noe møte blir det ikke.

Deretter forteller Woland historien om hvordan Pontius Pilatus forhører Jesusja Ga-Nostri på den fjortende dag i vårmåneden Nisan, og da historien er fortalt, går Berlioz fra parken, sklir på noe solsikkeolje og får hodet skåret av. Det har skjedd akkurat som professoren forutså.

Dermed begynner en burlesk fortelling som overgår det meste som er skrevet i verdenslitteraturen. I gårsdagens post gjorde jeg rede for hvordan delene som omhandler Pontius Pilatus er skrevet. I dag er det hendelsene i Moskva jeg skal skrive om. De er rake motsetninger. Skildringen av Pontius Pilatus er strengt realistisk, med en nøytral og pålitelig forteller som holder seg strengt til saken, og skriver uten ironi,  humor, sarkasme eller andre underholdende virkemidler. Skildringen av det som skjer i Moskva er absurd, med en svært så skiftende og upålitelig forteller som tøyser og tuller og kommenterer, og som har et sant overskudd av alle slags underholdende virkemidler, og spesielt ironi, humor og sarkasme.

Romanen er bemerkelsverdig for i delen med Moskva er det svært lang tid som leser å finne ut av romanens indre lover og regler, hva som egentlig har lov til å skje og ikke skje. Den bæres bare av de mange artige opptrinnene og mesterskapet de er skildret i, det er ustyrtelig morsomt, men hva det er for noe, er neimen ikke lett å skjønne. Man er langt over hundre sider i romanen før man blir introdusert med romanens egentlige hovedpersoner, Mesteren ser ikke ut til å gjøre stort og Margarita kommer ikke ordentlig med før i del to, og om man ikke vet på forhånd eller klarer å gjette seg til at Woland er djevelen selv, så har man liten mulighet til å orientere seg.

Men selv når alt dette er på plass er det vanskelig å skjønne hva som egentlig er poenget med romanen og alle opptrinene, hva som er meningen med romanen, og hva man skal tenke om den. Woland og de to hjelperne hans, katten Begemot, eller Behemot, som det kanskje skal skrives, og den underlige Korovjev, de ser ut til å være i stand til å utføre hva som helst, og er aldri truet og ser heller ikke ut til å ha noe motiv med det de gjør. Når man tenker seg om, ser man imidlertid at de som får unngjelde gjerne har oppført seg dårlig. Berlioz har uttalt seg skråsikkert om at Jesus ikke finnes, noe han ikke vet noe om, Stopja Lichodejev har turet og drukket når han på kostelig vis blir sendt til Jalta, de mannlige publikummerne på Varieteteateret i Moskva blir grådige når penger daler ned fra taket, de kvinnelige blir like grådige når de kan bytte inn sine gamle klær i det nyeste nye fra Paris, de blir alle straffet, særlig finurlig kvinnene. Og slik kan man ta de ene etter de andre, de er korrupte, grådige, mistroiske, sleipe og løgnaktige, men de fleste får bare et kort møte med våre venner, djevlene, og forsvinner så ut av romanen for hundrevis av sider. Vi får ikke bli særlig kjent med noen av dem, vi får ikke tenke «der fikk de sin straff!» eller sett at «der lærte de jammen noe», både straffen og opptrinnene er mest av alt morsomme, og ser egentlig meningsløse ut.

Den eneste som til å begynne med har noe handlingsdrivende motiv i romanen, er lyrikeren Ivan Hjemløs, som etter at han har sett vennen Mikhail Berlioz bli overkjørt av trikken som utlendingen hadde forutsagt, blir svært oppskaket, og gjør alt han kan for å fange både utlendingen og de to hjelperne hans som plutselig dukker opp. Jakten ender ikke særlig godt, men den er ustyrtelig komisk, der han underveis tar seg en svømmetur i Moskva-elven og ender opp i undertøyet, med et stearinlys i hånden og et ikon om halsen, og vill i blikket inn på en litterær festaften, før han til slutt ender på galehus. Der er også noen kostelige scener om hvordan han forsøker å overbevise pleiepersonalet om at han slett ikke er gal, mens det derimot går omkring en svært farlig mann i Moskva, en mann som hadde vært til stede da Pontius Pilatus forhørte Kristus, og sa at oljen var sølt akkurat der Belioz skled! 

Her er de andre postene om romanen

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (Denne)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.

Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 
Velkommen til Stalins datsja
Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja
Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 
Stalins datsja - utsikt til trærne
Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen
Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett - datsjaen ved Sotsji
Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji
 
Jeg på altanen til Stalin

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 
Utsikt mot Abkasia
Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 
Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun