Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Olia søker norsk statsborgerskap

I dag reiste Olia ned til politiet for å søke norsk statsborgerskap. Vi har vært gift i tre år, så da slipper hun å fornye oppholdstillatelsen, som hun har gjort hittil. Hun kan bli norsk, som hun vil bli nå.

Mange tror kanskje det er gjevt å bli norsk statsborger. Og på mange måter er det gjevt. Det innebærer rettigheter langt over det borgere i andre land kan drømme om. Men det er klart, for dem som ikke selv er norske, kan det også være provoserende at det står så mye bedre til hos oss, enn hos dem. Vi har jo kanskje også kommet litt lett til det.

Jeg tror kanskje russere og ukrainere føler litt ekstra på dette. Der finner vi en helt egen blanding av skam og stolthet over sitt land. Ingen snakker styggere om Russland enn russere, pessimismen er definitiv. Likevel er de villie til å forsvare landet sitt til døde. Denne psykologien er vanskelig å bli klok på.

For Olia har det i hvert fall vært slik. Det har vært en lang vei for henne å søke norsk statsborgerskap. Hun har ikke noe spesielt lyst til å bli norsk. Hun er ukrainsk, hun føler seg ukrainsk, og hun liker ikke at vi i Norge skal tro det er noe gjevere å være norsk. Det er praktiske forhold som gjør at hun søker. Enkelt og greit sparer vi et par tusen i året på å søke om fornyet oppholdstillatelse.

Så gjenstår å se om hun får søknaden innvilget. Det kan holde hardt. I dag morges, da hun skulle gå, fant hun ikke skoene. Hun gikk rundt i huset og ropte på dem, «sko-o», til å begynne med vennlig og musikalsk, siden mer truende. Hun har selvsagt mange andre par sko, men ingen som passer akkurat til antrekket hun hadde valgt. Og når hun skal til politiet, må hun være fin.

Så begynte det å bli veldig dårlig tid. Så fant hun ikke jakken heller. Hun har mange andre jakker, men dere vet – de passer ikke. Og heller enn å ta over seg en jakke som ikke passer, går Olia og fryser. Enda så varmekjær hun er, hele året med strømpebukse, vinteren med to.

Tre minutter før toget kom, løp hun. Jeg tror selv Tiden frykter henne, når hun er i det humøret. Den burde vite bedre enn å gå så fort at hun ikke rekker toget, når hun er sint, mangler jakke i høstkulden, og på toppen har feil sko.

Jeg frykter hvordan det gikk der nede hos politiet. Selv om hun har rettigheter på at hun skal få statsborgerskap når vi har vært gift i tre år, som vi har, og hun har bodd her tre år, som hun har. Dette går på rikets sikkerhet. Når Olia er sint, vil ingen politimann ved sine fulle fem la henne bli. Det er samme instinkt som gjør at man forlater brennende hus, selv om forskriften sier man skal sjekke om vinduene er lukket. Man prioriterer å overleve. En sint Olia er mye farligere og mer truende enn et brennende hus. Når hun fryser og ikke er fin, kan det bli kritisk.
*
Jeg kan for øvrig melde at det hele gikk bra. Politistasjonen på Sandnes står ennå. Kanskje klarte høstkulden å kjøle ned fyrverkeriet som forlot huset her i dag morges. Hun fikk riktignok ikke levert søknaden, men det skyldtes at den ikke var korrekt utfylt. Jeg som ektemann må også gå god for den. Jeg må skrive at vi er gift, og bor sammen, som jeg nå har gjort.