En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.