Med elbil fra Stavanger til Bergen, og videre til Kvamskogen

Denne helgen kjørte jeg Kia soul electric fra Sør-Rogaland til Bergen, og videre opp til Kvamskogen for å gå en liten fjelltur. Dette er en post for de som planlegger å gjøre det samme, og som ennå ikke har prøvd seg på en lengre utfart med elbil.

Nå i sommerhalvåret kjører jeg uten varmeanlegget på, og har derfor en rekkevidde på opp mot 180 km når bilen er fulladet. Jeg hadde ikke varmeanlegget på under denne turen heller, annet enn i korte perioder, for å fjerne dogg på vinduet i regnværet. Der det var mulig, gjorde jeg dette i nedoverbakker, der batteriet uansett ble ladet. Noen ganger åpnet jeg også vinduet for å få ut doggen, et middel nok ikke alle er villige til å anvende. Turen hadde gått helt fint å gjennomføre, uten denne kanskje litt overdrevne økonomiseringen.

Stavanger – Bergen

I hvert fall startet jeg fra hjemmet mitt på Ganddal med cirka 84 % oppladet batteri. Så batteriet var ikke fulladet en gang, og jeg startet ikke fra Stavanger, men fra Jærsiden av Sandnes. Det betydde et par ekstra mil.

Likevel gikk det helt trygt og fint å komme seg til Aksdal, som er stedet jeg hadde sett meg ut for å lade. Jeg bruker Grønn Energi, og foretrekker dem, fordi de for meg ser ut til å være enklest. Der er det bare å registrere meg hos dem, med ladebrikken jeg fikk da jeg kjøpte bilen, og så går det hele automatisk. Jeg sveiper denne brikken ved automaten jeg lader fra, og så får jeg ladet. Beløpet blir trukket automatisk fra visakortet jeg har registrert hos dem.

Her må mer erfarne elbilbrukere korrigere meg, men sånn jeg har forstått det vil Bilkraft (fra BKK) at jeg skal bruke en app på telefonen, og Fortrum vil at jeg skal betale inn penger på forhånd. Ikke noe av dette er noe for meg. Derfor er jeg villig til å planlegge litt nøyere, slik at jeg skal få ladet med Grønn Energi på veien.

Dette var første gang jeg ladet i Aksdal. Jeg måtte bruke GPSen i bilen for å finne frem, de står litt bakom, det var ikke opplagt å finne dem. Men med GPS og Set as destination gikk det selvsagt fint å følge den blå streken som kommer (enkleste vei dit er å gå inn på menyen for kjøringen, velge oversikten over ladestasjonen, og trykke på den man vil til). Jeg ruslet litt inne på senteret mens jeg ladet, og fant at den hadde stoppet av seg selv ved 84 % da jeg kom ut. Så det går virkelig fort.

Med de 84 % kom jeg meg helt frem til Bergen. Det var heller ikke noen alvorlig rekkeviddeangst involvert. Det eneste var at da jeg kom ut fra fergen ved Halhjem, så viste rekkevidden 50 km. Den gikk ganske raskt ned til 40 km, og ved Nestun og deromkring hadde jeg bare litt over 20 km. Det er godt å ha litt å gå på, om det skulle bli problemer, for eksempel at man ikke finner ladestasjonen, eller den man hadde sett seg ut, ikke virker.

For meg gikk det helt fint. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg hadde igjen da jeg kjørte inn i Klostergarasjen, mellom 10 og 15 et sted, i hvert fall ikke mindre. Der, i den parkeringshallen finnes det 12 ladestasjoner, type 2, gratis, når man ellers har betalt parkeringsavgiften. Her falt det meg ikke inn at disse 12 kunne være opptatt. Det var de heller ikke, men det var bare en ledig da jeg kom i fire-tiden. For å bruke type 2 lading må man ha en spesiell ledning, som jeg har kjøpt, men som man nå vel må få i det man kjøper bilen? Den er mer effektiv enn vanlig stikkontakt, men ikke i nærheten av hurtiglading.

8 timers lading hadde jeg frem til bilen var fulladet, stod det. Med det lot jeg den stå over natten. På morgenen stakk jeg ned og flyttet bilen, sånn at andre som ville lade, skulle få min plass. Sånn solidaritet må vi ha med hverandre, vi som har elbil.

Bergen – Kvamskogen

Årsaken til at jeg var i Bergen var at vi skulle gå en liten fjelltur i Kvamskogen. Det er i fjellet, så det er mer krevende for elbilen å kjøre. Vi er også nå i overgangen mellom sommer og høst. Mer høst enn sommer, særlig på vei hjem var det mye regn, og ganske kaldt. Likevel hadde min fulladede Kia Soul Electric nok kraft til at vi kom oss trygt frem og tilbake, uten å lade på veien. Da vi kom tilbake til Bergen hadde vi så vidt over 20 km å gå på. Men vi kjørte altså uten varmeappartet på, noe som gav oss litt ekstra arbeid, og litt ekstra kulde.

Denne turen var ikke noen utfordring for bilen. Verre vil det kanskje bli i vinter, da vi vil prøve på ny. Da går det nok ikke å holde varmeapparatet av. Og de vil batteriet være svekket på grunn av kulden. Vil vi likevel komme oss frem og tilbake, så vi får ladet i Åsane? Det gjenstår å se. Ny post vil komme når vi prøver oss, i vinter.

Bergen – Hjem

Da vi kom hjem lørdag kveld var det to ledige ladeplasser i Klostergarasjen. Der stod bilen og ladet godt over natten, slik at den var fulladet da jeg satte hjemover søndag formiddag.

Det var nå ren sjarmøretappe. Bilen er kjekk å kjøre, jeg veksler mellom å høre på radio og på USB, og er ikke redd for å bruke displayet til å se på kart og sjekke strømforsyning og batteri og det hele.

Planen var å lade på Stord, Lervik. Men da jeg kom dit, hadde jeg over 60 % igjen på batteriet, og det fristet ikke å fylle opp de 20 prosentene som ville bringe meg trygt hjem. Særlig siden jeg ikke var helt forberedt på at avkjørselen skulle komme så raskt. Jeg kjørte forbi, rett og slett.

Det var jo ikke så farlig å lade på Aksdal. Jeg tenkte jeg kunne være påpasselig der, og bare fylle lite grann opp, så jeg kom meg hjem, og kan lade i garasjen. Problemet var at det var kø. Og uvant som jeg er, stilte jeg meg ikke i køen, men stod liksom litt diskret unna. Det gjorde at det var flere biler som kom til før meg, og jeg brukte mellom én og to timer ekstra, der. Det var unødvendig. Når ladingen først er i gang, går det raskt. Så raskt at ikke var tilbake før bilen var fylt opp mer enn jeg hadde tenkt, opp til 71 %.

Med det kom jeg meg lett hjem.

Moralen er å bruke lademuligheten på Stord. Den er mindre populær, og det er sjeldnere kø. Ellers gav det skikkelig mersmak. Elbilen kan trygt brukes.

Aldri mer Strandgaten 204 – Å hente siste flyttelass

Så er siste flyttelasset fra Strandgaten 204 trygt hjemme i Gaupeveien 5. Jeg låste døren i min åtte år gamle leilighet i dag, for siste gang. Nøklene er levert til eiendomsmegler. Kjøper har undertegnet et papir om at alt er i orden. Vi har lest av strømmen, heretter er det de som betaler den. Det er i det hele tatt alt i orden. Men det var et svare strev å komme dit. Postene for i dag og i morgen skal handle om hvordan vi gjorde det.

Vi hadde denne kjøperen, som skal ha overtakelse første august, og ikke første juli som vi hadde foretrukket. Han ville også inn i leiligheten for å ta noen mål i forbindelse med en liten omstrukturering, de skal flytte en vegg eller noe, og ønsket å komme seg inn i leiligheten på et vis de første dagene av denne uken. Olia og jeg hadde planlagt å reise opp og hente tingene våre nå til helgen, men da kjøperne var å treffe i begynnelsen av uken, snudde vi oss rundt, og leide leiebil nå fra lørdag til i dag. Og siden Olia i går arbeidet til klokken 1530, var det mor og jeg som reiste opp.

Avreise var tidlig søndag morgen. Før syv var vi av gårde, og på veien fikk vi levert Olia på arbeidsplassen også. Fergen fra Mortavika til Arsvågen klokken 0800 rakk vi med god margin, og der hadde vi vår andre frokost for dagen. Da vi på neste fergekai på Sandviksvåg så at neste ferge skulle gå klokken 1000, skjønte vi ikke hva det betydde. Vi følte det var langt på dag, nærmere kveld, men dagen var altså bare så vidt begynt. Egentlig var det akkurat som det var flere forskjellige dager denne dagen.

Kjøreturen til Bergen var som alltid trivelig. Det er fine, svingete vestlandsveier, og mildt vestlandsterreng med noen småperler her og der. Jeg sørget for litt ekstra underholdning ved å kjøre ganske direkte mot rødt lys et sted. Det var rødt lys for veiarbeid, lyset var plassert diskret ved siden av veien, og jeg trodde ikke det hadde noe med meg å gjøre. Vanligvis er det jo tjukt av biler foran slike lys. Her var jeg den første, og jeg kjørte flere titalls meter før jeg skjønte jeg måtte stoppe. I bakspeilet så jeg andre biler stoppe riktigere. Og mot oss fikk vi snart bilene vi ville kollidert med om vi hadde fortsatt. Den underholdningen ble vi spart for, man skal aldri trekke det for langt.

Vi kom frem klokken 1130, i god tid i forhold til skjema. Mor hadde helt urealistiske forventninger til hvordan det skulle se ut i leiligheten, hun forventet det skulle være ryddig, klappet, klart. Hun hadde også urealistiske planer for pakkingen, hun så for seg det skulle skje i ordnede former, hver ting på sitt sted. Hun gikk hardt ut, fant frem en eske det var sko i, og tok ut det som ikke var sko i den, for dette skulle være esken for sko. Dette ble eneste eske med entydig innhold. De første eskene hun pakket skrev hun på med tusj hva de inneholdt, «Glass – Forsiktig», for eksempel. Denne forholdsregelen holdt tre esker.

Dette er helt i begynnelsen av prosessen. De tomme skapene oppe til venstre kan forlede oss til å tro vi har kommet i gang, det er vi knapt nok.

Det er sikkert mange lesere som har vært med og flyttet. I begynnelsen går det greit, egentlig fortere enn ventet. Man får tatt ut av det ene skapet etter det andre, og får satt ut tingene, får dem fjernet, ut av veien. Etter et par timer var de øverste kjøkkenskapene langt på vei under kontroll, og jeg hadde også  fått ut tingene i det som egentlig var kleskapet vårt.

Et annet bilde fra flytteprosessen på et tidlig tidspunkt.

Etter disse forøvelsene var det på tide å få ting inn i bilen. Vi skulle begynne med de tunge. En alvorlig hake ved alle våre planer var at jeg ikke fant trallen vi skulle bruke når vi flyttet tingene. Det pleide å stå en tralle ned ved bodene, den hadde vi tatt til oss, Olia og jeg, nå fant jeg den ikke. Og mor som hadde sett det som et stort problem å få tingene opp fra bakken og inn i bilen. Nå måtte vi på samme vis, med våre henders kraft, få dem fra leiligheten og ut på gaten, og inn i bilen.

Flyttebilen før vi egentlig har begynt å sette inn i den.

Oioioi, dette kan skildres bevinget. Jeg velger å ta det enkelt. Kjøleskapet var lett, vaskemaskinen tung. Den var umulig tung. Det var ikke snakk om at mor og jeg kunne greie å løfte den, vi måtte rikke den bort til bilen, og vippe den opp i den. På veien fikk vi satt en del andre store og tunge og halvtunge ting inn i den, nokså planløst. Blant annet hadde vi på et tidlig tidspunkt en kontorstol inne som til slutt ikke fikk bli med i det hele tatt.

Mor får sengen og overmadrassen stappet inn mellom veggen og kjøleskapet.

Problemenes høydepunkt kom da vi skulle hente tingene vi hadde i boden. Snedig tenkte vi oss til at vi da kunne stjele oss til å kjøre ned i garasjen, selv om de som har rett til å gjøre det, har betalt dyrt for det. Mor lukket opp døren manuelt, og jeg kjørte ned med den digre bilen vi hadde leid. Dessverre, dessverre, dessverre viste det seg at den var altfor stor i forhold til garasjen. Den gikk farlig i taket, og situasjonen utviklet seg så desperat at mor i fullt alvor foreslo at jeg skulle rygge ut igjen. Aldri er et mer urealistisk forslag stilt.

Stort mer realistisk var ikke forslaget om å snu bilen. Men det var det eneste øvrige forslaget vi hadde, foruten om å bare bli stående, noe som ville være svært realistisk, men også svært dumt. Det var helt forferdelig. I en bil der bare lasterommet var 12 kubikkmeter skulle jeg snu en bil på en plass jeg bare nødig ville forsøkt å snu en personbil. Det var dirigering og lirking, noen centimeter frem og tilbake, vri rattet hit og dit på maks, det var nærmest å rugge seg rundt.

Til slutt gikk det imidlertid. Vi stod med snuten mot utgangen, men ulovlig så det holdt. Og om det kom noen med rettigheter til denne garasjen, ville situasjonen blitt pinlig. Mor – av alle – var imidlertid den som her holdt hodet kaldt. Når vi først stod der, kunne vi like godt ta ut tingene vi hadde i boden. Så det gjorde vi. Raskt.

På dette tidspunktet hadde vi altså fått alle de store og tunge tingene inn i bilen, pluss det aller mest skrotete, de tingene som ikke hadde funnet en verdigere plass enn i boden. Planløsheten var i ferd med å ta overhånd.

Jeg hadde skjønt at det var den veien det ville gå på et tidlig tidspunkt. For egen del hadde jeg hatt det som strategi fra første stund. Jeg var bekymret for de store tingene, om det var mulig å få dem inn i bilen i det hele tatt, om det ville være plass. Nå var det sofaen (fra IKEA), lenestolen og det lille bordet vi hadde lånt av Tone til visningen som stod igjen av stort, slik jeg tenkte det. Bordet til Tone forsvant helt når vi skrudde av beina på det, og spilte ingen rolle i det hele tatt. Derimot hadde jeg en liten skrivepult jeg hadde funnet, som vi var nødt til å ta hensyn til når vi stablet.

Ingen vil hevde at det var klokt. Og ingen kan uten å lyve hevde at forslaget var et annet enn midt. Det endte imidlertid med at vi satte sofaen opp ned, på et viss, over denne pulten og om det tørketrommelen eller hva det var, kanskje et nattbord, i hvert fall vaskemaskinen. Kort sagt: Den ble satt med ryggen ned på ting som ikke i det hele tatt hadde samme høyde, med det resultat at det ble en god del plass under sofaen, og undersiden av sofaen ble stikkende skjeivt opp i høyden. På dette tidspunktet hadde vi fremdeles et mål om ikke å dekke sikten til føreren i midtspeilet.

Vi hadde også et mål om ikke å ha for tunge ting mot den dyre, fine lenestolen jeg har kjøpt, praktisk talt dyrere enn alle mine andre møbler til sammen. Ut over dagen ble alle mål snart erstattet av et største og viktigste, bare å få alt inn i bilen og bli ferdige på et vis.

Da kvelden kom var det fremdeles tjukt av ting både inne i leiligheten og på parkeringsplassen rundt bilen. Mor hadde gradvis gått over til å vaske litt også, hvilket overlot stablingen til meg. Og er det noe jeg nøler med, så er det å stable og pakke og organisere slike ting. Til flyttere er det nødvendig å si at man må bare skjære gjennom, ikke stå og gruble, få tingene inn i bilen, bruk plassen som er, få det gjort.

Klokken 2100 var det siste tidspunktet hvor vi bestemte oss for å spise middag, det var tidspunktet vi gjennomførte det. I løpet av dagen hadde vi spist noen fylte horn mor hadde med, en for oss mye omtalt baguett jeg hadde i fryseren, og jeg hadde også typisk nok stekt opp en neve fiskepinner, i stedet for å kaste dem.

Klokken 2100 var det pizza. Jeg stakk ned til en liten restaurant i nærheten, kjøpte i esker og tok med. Jeg hadde med tvang fått alt som stod på parkeringsplassen inn i bilen, og jeg hadde smelt igjen dørene. Det gikk. I leiligheten var fremdeles mye rot, men det var helst på kjøkkenbenken, og det besto mye av det mor skulle bruke til å vaske leiligheten med. Vi hadde hver vår klappstol fra IKEA, og brukte en tredje IKEA-krakk til bord. Mor hadde pakket vinopptrekkeren, det jeg mener var heneste største tabbe disse dagene, men hun løste floken fint ved å dinge på hos naboen og spørre om lån. Så roet vi oss ned med en flaske rødvin fra Spania, drukket fra plastkrus som egentlig var en del av rotet som stod igjen på kjøkkenbenken, det var som man forstår ikke bare vaskeutstyr som stod der, og så spiste vi pizza. Etterpå sovnet vi.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.