Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelse på Greit? og om selve stykket på Heltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.

Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.

Og stand up Bergen på Cementen

Humorfestivalen går sin gang. I går var den store dagen for oss, da vi spilte Bergen stand up show, «Bare det beste», på Sandnes Brygge. Jeg hadde første versjon av manuskriptet klart 15. april, siste et par timer før forestillingen. Hele dagen gikk som vanlig med til å flikke og pusse og memorere manuskriptet, det gjaldt jo om å slå litt til på hjemmebane. Både slekt og venner kledde seg opp og reiste ned for å se, veldig hyggelig.

Først var det Usett og Uhørt klokken 1900, fra Bergen stilte Anders Dahle, Anders McAuley og Selda Eikiz, de hadde en flott scene og sikkert et flott show, men dessverre var det ikke så mange som så det. Jeg så det heller ikke, jeg måtte som vanlig straks i gang med å gå frem og tilbake og lære meg teksten. Sjelden har jeg gjort det i så vakre omgivelser, som der ute på Bryggen, i kveldssolen ved Gandsfjorden.

Jeg var første som skulle på etter pausen. Før pause hadde Grim og Thomas levert sine ting, ettersom jeg forstod, selv om det ble rapportert om en varm scene med sterkt lys, og et publikum som mer satt og fulgte med, enn jublet og lo. Jeg fikk jo en del gratis, med slekt og venner i salen, men det var også for meg litt strevsomt å stå på en scene, der man noen steder ble så blendet av lyset, at man ikke så noen ting av publikum. Men det gikk greit for meg også, jeg hadde jo et virkelig gjennomarbeidet manus, og selv om det har potensial til å bli utført enda bedre, skal ikke jeg være den som klager. Publikum jeg snakket med var storfornøyd, og det er jo temmelig akkurat målet.

Etterpå reiste gjengen til Stavanger, mens jeg ble igjen og festet litt med mine vakre søstre og Jarle og gjengen. Klokken halv to reiste jeg til Stavanger og hotellet, hvor jeg gikk rett til sengs på Skagen brygge hotell. Etter å ha sovet godt ut, var det solid hotellfrokost og endelig solid avslapning, i dag er det ikke noe manuskript som skal innlæres eller gjøres ferdig, det er bare å kjøre på med showet fra i går. Det kommer til å sitte enda bedre i dag, vil jeg tro.

For interesserte – og alle i regionen bør være det  – er det på Cementen i Stavanger, i kveld klokken 2100. Det koster 150 kroner, og man må sikkert møte litt tidlig for å være garantert plass. Etterpå blir det fest, og denne gangen har ingen av oss opptredener i morgen, i kveld kan vi gi alt. Og det skal vi gjøre.

Velkommen med!

Stand up Bergen på Sandnes brygge

Disse postene her fra Humorfestivalen blir skrevet litt etter hvert. I går var første opptreden for meg, med Usett og uhørt på Cementen. Som vanlig får ikke jeg sett noen av de andre før jeg selv går på, da må jeg gå frem og tilbake i fred og memorere tekst. Siden Cementen ikke har noe egentlig bakrom, så måtte jeg denne gangen gå frem og tilbake på gulvet i selve puben, eller inne på den lille gangen vad toalettene, noe som begge deler nok så litt rart. Men sånn må det være, og det var nok enda verre for Helene fra Stavanger, som debuterte og var litt nervøs, og i tillegg ble forstyrret av en eldre mann som stadig ville ha henne til å sette seg ned med ham.

Nåvel, etter som jeg forstår gikk det bra med Helene, og etter pause hadde jeg noe så sjeldent som allerede lært manus, så da kunne jeg få med meg Rune Lothe fra Bergen, og han gjorde stor suksess både etter min mening og etter publikums. Til sist var det jeg, og jeg hadde en mildt omskrevet versjon av showet jeg holdt 7. juni, det gikk bra den gang, og bra igjen.

Etterpå gikk vi alle og så en av de internasjonale komikerne, Steve Hughes, og han bekreftet nok det vi alle har mistanke om, at de beste er best. Halvannen time holdt han på, og var virkelig innom både små og store temaer, fra høytalerstemmene som forteller deg at du er i ferd med å gå inn i heisen i London, til den store krigen mot terror og krig i sin allminnelighet. Han hadde intet mindre enn et budskap, og om budskapet nok var temmelig kontroversielt for dem som tenkte etter på det, så var det meget morsomt utført og det er jo oppgaven til en komiker. Her fikk vi se hva Stand up kan være.

Etterpå gikk vi til Cementen og gjorde, nei, det gjorde vi forresten ikke, vi gikk først tilbake til hotellrommet og drakk øl, og så gikk vi til Cementen og drakk øl. Rekkefølgen skal være korrekt. Vi var en gjeng komikere ute på tur, og det blir jo lett riktig morsomt. Da kvelden var slutt, fikk jeg til og med skyss hjem av min søster Tonje, og det er jo riktig storveis.

I kveld er det nytt show, denne gangen med de etablerte, eller hva vi nå skal kalle oss, Bergen stand up show, heter det, «Bare det beste». Det er på Sandnes brygge og begynner klokken 2100, prisen er 150 kroner. For de som virkelig vil kjøre løpet, er det usett og uhørt rett før, med flere fremmedastormende komikere fra Bergen og distriktet.

Jeg bruker dagen i dag til å finpusse manuskriptet i finværet. Jeg ser allerede nå det blir morsomt. De andre som er med på showet er Grim, Thomas, Vidar og Christoffer. Vel møtt!

(Forresten: Showet blir også spilt på Cementen dagen etter til samme tid – vel møtt, da også!).

Usett & Uhørt på Cementen kl 1900

Enkeltmannsforetaket Eivind Salen skal på scenen i Stavanger i kveld. Det samme skal Rune Lothe og Pål Rønelv fra Bergen, og to fra Rogaland. Det er bare å innfinne seg der, det blir morsomt, og koster litt over 100 kr tror jeg det var. Sjekk nettsidene til humorfestivalen, eller dropp det og kom.

Det blir også komikk i morgen kl 2100, da på Sandnes Brygge, og da med Bergen stand up show, hvor Christoffer, Grim, Thomas og Vidar er de andre, og jeg også der med. Dette showet spilles også på lørdag på Cementen, også da kl 2100.

Til da vil jeg bruke tiden til å lære meg tekstene mine, og finpusse dem, så oppdateringene her i cyberspace vil være litt sånn bare rundt noenlunde.

 

 

Buss Bergen – Stavanger

Knapt kommet hjem fra Oslo, er det nå ny reise, denne gangen til Ganddal og barnedåp. Det var arbeidsdag, så jeg var spent på om det kom det til å bli flystreik, jeg var lite lysten på å sitte på buss utover ettermiddagen og kvelden, i stedet for å være hjemme. Flystreiken gikk over, men det hjalp ikke stort, for flyene var fulle, i hvert fall på billigsetene, så det ble buss allikevel.

Bussen skulle gå klokken 1400, og jeg hadde heldagsprøve med eleven frem til klokken 1330. Omtrent klokken 1200 hadde omtrent samtlige levert, og jeg skal innrømme jeg var inne på tanken at det kunne vært greit om også de siste leverte nå snart, slik at jeg kunne rekke bussen klokken 1300 i stedet. Den ville nemlig være i Stavanger klokken 1800, mens den som gikk klokken 1400 ville være i Stavanger 1930. De kveldstimene er viktige, i hvert fall i barnefamilier, og i hvert fall når det skal være middag med der. Men de siste elevene tok fint lite hensyn til disse mine skjulte tanker, de brukte tiden, og det gjorde de rett i, jeg tok to-bussen som planlagt.

Og så var det busstur langs vestlandsveier i finværet. Bussjåførene var også i strålende form, tok ut fem minutter for tidlig, altså fem på to, kjørte greit forbi alle som strakk ut hånden og liksom ville være med underveis (det kan være bussen ikke skal stoppe alle stoppesteder på ruten, hva vet jeg), og ikke bare snakket i mikrofon, men hadde rett og slett et bånd med et på forhånd innspilt opptak med navn og det hele, og riktig så fancy. «If any of you want information in English, it’s just to ask. Helst på norsk,» sa sjåføren, og høstet stor og fortjent latter.

Det er en fin bussrute, dette, med fin avveksling med ferjer over fjorden her og der. Jeg hadde foredrag fra TTC på øret, en forelesningsrekke om Beethovens sonater, så det var en fin blanding av busskultur og høykultur og norsk natur.

Hjemme i Stavanger, eller rettere sagt: i Stavanger, hentet min søster, Tone, meg, og vi kjørte hjem til henne. Mor og far hentet samtidig Tonje i Oslo, alle skal samles nå til dåpen. Hos Tone var det laksemiddag, og først brus, så vin, takk til henne, og takk til mor, som vel var den som spanderte vinen.

I morgen blir en hektisk dag, og søndag blir dåpen, så det blir aldri så lite grann travelt denne gang å være hjemme. Men det er foreløpig et stykke unna, nå er det en god natts søvn og i toppform i morgen.

Jeg på båten ut fra Halhjem