Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.

Tur til Sivdammen (Sandtangen) på Bryne

Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.

Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.

Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.

En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.

Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!

Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.

Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.

Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.

Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.

Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.

Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.

Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!

Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.

Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.

På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.