Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

image

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

image

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

image

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Sony Xperia Z5, Mosaikk

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Sony Xperia Z5, Gammel film

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Sony Xperia Z5, Nostalgi, Mobilbilder

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.

Liten langtur siste søndag før ferien

I dag gikk jeg tre mil. Olia reiste til Kiev forrige søndag (mens jeg var i militærgjenforening), jeg reiser neste, og innimellom har jeg to uker for meg selv. Det er rolige dager, jeg bytter jobb over sommeren, og har gjort det meste som er å gjøre i jobben jeg har nå. Oppussingen av huset er satt på vent. Det er bare forefallende arbeid i hagen å gjøre. Jeg kan gjøre det når jeg vil. Min tid går stort sett med til å vente.

I dagens moderne verden er det mange fine måter å fordrive tiden på, mens man venter. Det var det også i den gamle. I dag tenkte jeg å gå tur. En alle tiders måte å vente på.

For lokalkjente tok jeg ut til fots, ned langs Stokkalandsvannet, over Tronsholen og til Høylandskirken. Derfra gikk jeg videre langs gamle Ålgårdsveien til Bråsteinsvannet, og på sørsiden av det til jeg kom til Arboreet. Liksom fra siden.

På ørene hadde jeg podcast, In your time, fra BBC, et glimrende radioprogram der britenes beste forskere diskuterer tema innen realfag, historie, kultur, religion og filosofi, med litt flytende overganger. Siden jeg har ødelagt iPhone, ble det miniPad som fulgte meg. Litt stor å ha i lommen, men egentlig ikke noe problem.

I Arboreet stoppet jeg tidsmåleren og GPS, og hadde en vanlig rusletur på kryss og tvers i stiene. Det var en vanlig tur i Arboreet, som når vi kjører dit for å gå tur der. Det blomstret i alle farger der borte, og det var svært mange som hadde tatt turen for å se. De fleste var barnefamilier eller eldre pensjonistpar. Det var bare jeg som gikk alene, med program om britenes glorious revolution på ørene.

Så startet jeg klokke og GPS igjen, og la av gårde på Nordsiden av vannet, langs veien til Sviland. Jeg krysset Ålgårdsveien, og fulgte jernbaneskinnene til Ålgårdsbanen og Figgjoelven til Foss Eikeland. Ved en kulp cirka midtveis mellom gamle Bråstein stasjon og Foss Eikeland stoppet jeg for å spise og bade. Vannet er veldig kaldt til å være sen juni. Men jeg er veldig vant med kaldt vann.

Nisten vil imponere ingen mødre. Det var skiver med brunost og greddar, det imponerer, og det var teen jeg hadde til frokost. Tatt med i samme svarte tekanne som den ble servert i, til frokost. Og så var det «Marie»-kjeks fra Xtra, billigkjeks. Jeg har hatt den med i flere år, men jeg spiser aldri noe av den.

Jeg fulgte ikke jernbanelinjene helt inn, men gikk av ved Sandnes Ullvare, inn i skogen, og over fjellet. Dette er Stokkalandsskogen, Stokkalandsfjellet, den slags. Jeg gikk litt kryss og tvers, oppi der. Men jeg sørget for å holde meg så lite som mulig i bebyggelsen der oppe, jeg gikk i terrenget, klatret over gjerder for å komme meg vekk fra asfalt.

Jeg krysset rett over toppen, og kom ned cirka midt på, litt flott nedstigningsterreng der. Man får nesten klatrefornemmelse, turfornemmelse, selv boligfeltet er bare 20 meter unna. Nede var jeg cirka halvveis rundt Stokkalandsvannet, og fullførte runden mot høyre, samme vei som jeg hadde startet fra. Da jeg kom hjem stod det 28,2 km, 5 timer og 13 minutten. I tillegg kom de 3-4 kilometerne i Arboreet. Det var en rolig og fin rusletur, som passet til sommerstemningen.

Nå skal jeg lage laks, og deretter kanskje skrive litt mer på denne posten. Som jeg nå har gjort.

20130616-160959.jpg