Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5’te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.