Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.