Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Rolig i Ukraina, urolig ellers

I desember 2012 stod en artikkel i The Guardian om at Putin og Russland kunne være villige til å distansere seg fra Syrias president, Bashar Al-Assad, og at det kunne komme på tale med et regimeskifte i landet, så lenge det var noenlunde kontroll over hvilken makt som overtok. Den gang fikk ikke verken artikkelen eller de russiske signalene særlig oppmerksomhet, som de heller ikke har fått nå, når det russiske forslaget er blitt bekreftet. Det er Finlands tidligere president og nobelprisvinner, Martti Ahtisaari, som er kilden, og igjen står informasjonen å lese i The Guardian. Det var vestmaktene som ikke ville gå med på forslaget, som var offisielt, fordi de mente «Assad uansett ville falle».

Tre år senere står vi i en situasjon der forholdene i Syria er medskydlige i at Europa har havnet i en flyktningekrise umulig å håndtere. De nordvestlige landene kan gjerne åpne både dører og hjerter, som det blir formulert, men det er simphelten for mange til at alle som er kvalifiserte kan få plass oppe hos oss. Og Øst-Europa viser sitt sanne ansikt når Tyskland på ny er tvunget til å vise lederskap i Europa, det ene landet etter det andre blånekter for å ta i mot noen som helst tvugnge kvoter, verken Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia eller noen av de andre vil ha dem. Ungarn har vist seg ufyselig tøffe når det gjelder å stenge grensene, men landet er styrt av en Erdogan godt ute til det nasjonalistiske høyre, så hva kan man vente? Andre land i øst og i sør virker mest interesserte i å sluse flyktningene raskest mulig gjennom, sende dem nordover og vestover, og det er Tyskland som får hovedtyngden av jobben med å ta i mot dem. Merkel og hennes allierte vet utmerket godt at det er grenser for hvor mange innvandrere Tyskland kan ønske velkommen, før innvandringsfiendtlige krefter i landet kan vokse seg sterkere enn det som er hyggelig, og at bølgen av sympati som gjelder nå raskt går over, mens asylsøkerne som får innvilget opphold, blir værende. Selv i Sverige har et ytterliggående parti som Sverigedemokratene oppslutning fra en av fem svensker, melder NRK nå helt nylig.

Gjennom hele sommeren har flyktningeproblemene dominert nyhetene. Snart er det synkeferdige båter i Middelhavet, til Lampedusa, snart er det opphopningen av flyktninger i Calais, Nord-Frankrike, og nå er det altså de som kommer oppover fra sørøst, via Tyrkia og Hellas.

Man kan like det eller ikke, men flyktningestrømmen er et resultat av den arabiske våren, og ettervirkningene etter den. Riktignok kommer flyktningene ikke bare fra de arabiske landene, men også fra andre Afrikanske land, og fra Afghanistan, men veien de går, gjennom Libya eller Syria, ville ikke vært åpen om ikke statsmakten i de to landene delvis har kollapset. I Libya skyldes det en krig der også Norge deltok, der det offisielle målet var å hindre Ghaddaffi å bombe egen befolkning, mens det endelige målet ble å kvitte seg med hele Ghaddafi, og få satt inn et nytt statsstyre. I Syria skyldes det et kaos der det er vanskelig å få oversikten. USA har hele tiden kjørt hardt på at Assad må gå, at han er roten til problemet (senest bekreftet på BBC World Service, her om dagen), og de har vært ivrige etter å sette i gang en krig mot ham også. Her har imidlertid Russland sagt Nei, de vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde i Libya, der Russland i FN gav støtte til at USA og NATO kunne «sikre luftrommet» i Syria, og hindre Ghaddaffis bombing av demonstranter, men der USA og deres allierte – inkludert Norge og Jens Stoltenberg, nåværende leder av NATO, som forrige leder av NATO, Jens Fogh Rasmussen, villig var med å krige i Irak, den gang han var Danmarks statsminister – tok seg til rette, og gikk langt, langt utover mandatet de hadde.

Det kan se ut som Syria har blitt den nye slagmarken i den nye kalde krigen som er i ferd med å utspille seg mellom USA og Russland. NATO-ledelsen kommer med lignende beskyldinger som de gjorde med Russlands støtte til Donbass, at Russland støtter Assad i Syria med militært utstyr og militære rådgivere, og Russland svarer med at de sender «humanitær hjelp». Russland benekter heller ikke støtten til Assad, og er nå mer uforbeholdne enn de var i 2012. De vil sørge for at deres allierte beholder makten. Bulgaria er et land som har nektet russiske fly å fly over deres luftrom, så kan man velge om man vil tro dem når de sier det ikke var «etter noen ytre påvirkning». Hellas har sagt at de har vært forsøkt påvirket, men at de vil tillate russiske fly. Om Europa helt skulle stenge luftrommet, har Russland en alternativ rute over Iran.

*

Fortsettelse på posten, søndag kveld…

I Ukraina er det imidlertid blitt roligere. Våpenhvilen i Donbass ser fortsatt ut til å holde. Ledelsen der skal være skiftet ut, og rapporter fra flere holder tyder på at noe er annerledes nå. Det er fremdeles veldig langt igjen til det går an å snakke om noen varig fred, og på veien dit er noen hindre som ser uoverstigelige ut. Kiev har forpliktet seg (gjennom Minsk2-avtalen) til å endre grunnloven for å gi en form for selvstyre til opprørsområdene, men motstanden er svært stor, og selv forberedelsene til disse grunnlovsendringene fører til kamper både i og utenfor parlamentet. Det står også i Minsk2-avtalen at Kiev skal forhandle med opprørslederne i Donetsk og Lugansk, noe som ikke skjer i det hele tatt, Kiev nekter å forholde seg til dem. Noen mener også at veien til varig fred kun går gjennom at Kiev gjenvinner kontrollen over disse områdene. Som sakene står nå, ser det urealistisk ut, og et slikt ønske kan heller forverre krisen enn å løse den, og gjøre forholdene i Ukraina enda verre enn de allerede er.

Det rolige i Ukraina gjelder for øvrig bare krigføringen i Donbass. Den politiske og økonomiske situasjonen er urolig og ustabil, som alltid. Politisk ser villmannen Saakashvili ut til å bekrefte spådommene om at han har større ambisjoner enn å være ambassadør i Odessa. Han har fått samlet 30 000 underskrifter på at han er ønsket som statsminister, og han utfordrer med det sittende statsminister Jatseniuk. Han har nylig vært i Kiev, der han har fornyet beskyldningene om at Ukraina fremdeles er oligark-styrt, og at korrupsjon og manglende åpenhet er like ille som det alltid har vært. Dette har han helt rett i, selvfølgelig, men det spørs nok om han ikke like mye er en del av problemet, som løsningen på det. I Ukraina, som i flere av de andre tidligere sovjetrepublikkene, er det blitt kultur for å vinne makten ved å beskylde den sittende makten for korrupsjon og vanstyre. Beskyldningene fra Saakashvili passer bedre inn i et slikt mønster, enn i noe reelt ønske om å løse noe.

Økonomisk er det også mange vanskeligheter i vente for det hardt prøvede Ukraina. Landet er notorisk dårlig betaler, låner man dem penger, er det med risiko. Min gjetning er at de kommer ikke til å bli flinkere til å betale gjeld når den er til vestlige land, enn når den er til Russland. Argumentet er at den politiske og økonomiske eliten er samme gjengen, og i et ineffektivt og gjennomkorrupt land er veien til rikdom enklest ved å raske til seg av statsbudsjettet. Det går ut over statsfinansene, staten går med underskudd, og har gjort det over mange år, men så lenge det går an å fylle på med nye lån, går det også an å hente ut penger som egentlig ikke finnes. Oligarkene kan sikre seg ved å ha støtte hos de til enhver tid sittende politikerne, mens politikeren må berike seg selv mest mulig den korte tiden de får sitte ved makten. Det er økonomisk styring som ikke tar hensyn til at det vil komme en morgendag, den dagen er det noen andre som vil ha makten – og problemene.

Beslektet er her nabolandet Molodova, der hele $1 milliard forsvant fra banksystemene. I Europas fattigste land er dette penger som merkes, og enda mer av at IMF og andre stopper lånebevilgningene på grunn av alt rotet. For dem som nyter godt av milliarden er dette små problemer, de har fått sin rikdom.

Kanskje uventet for mange er det amerikanske investorer i fondet Franklin Templeton som gjør det vanskeligst for Ukraina å få til noen gjeldsavtale. Gjeld er kompliserte saker, særlig når det kommer til statsgjeld, og den kan ta mange former og være gitt av mange forskjellige aktører. Ukraina får ingen penger gratis, både EU, USA og IMF bidrar med penger de vil ha igjen, selv om lånene herfra er vel så mye en politisk som en finansiell investering. Derfor er det også mulig for Ukraina å komme til enighet med disse aktørene. For investorene i Franklin Templeton er det kun snakk om å tjene penger. Det gjør de ikke, så lenge Ukraina ikke er i stand til å betale tilbake. Det var vanskelige forhandlinger i flere måneder før Ukraina fikk til en avtale med kreditorene, en avtale som gjennom noen finurligheter skulle redusere gjelden med 20%. Nå er det enkelte av investorene i Franklin Templeton som ønsker omkamp om denne avtalen, de mener den er utformet slik at de blir skadelidende. De er væpnet med advokater.

Antagelig finner partene ut av disse problemene, og Ukraina vil hangle av gårde. Konflikten over Ukraina er imidlertid kanskje løftet opp til et høyere nivå. Russland og USA er ikke venner lenger. Eller kanskje det bør formuleres at det er i ferd med å bli synlig at de egentlig aldri var venner, og at Russland egentlig aldri var med i varmen som en troverdig partner. USA har ensidig gått bort fra noen av atomvåpenavtalene som ble oppnådd under den opprinnelige kalde krigen, det skjedde for en stund siden, og under liten oppmerksomhet. Liten oppmerksomhet får også at begge parter oppgraderer atomvåpenarsenalene sine. Det siste jeg hørte er at Russland planlegger en droneubåt som kan frakte atomvåpen. Tonen mellom partene er tøffere, militærøvelsene hyppigere og mer demonstrative – tidligere ble de gjort i partnerskap, nå for å vise muskler og å skremme – og det er blitt vanskeligere å komme til enighet også der USA og Russland har noen felles interesser. Det er en verden ingen skulle ønske.

 

 

Hvorfor er det så vanskelig å kalle det et folkemord?

I dag er det nøyaktig 100 år siden rundt 250 armenske intellektuelle ble arrestert i byen Konstantinopel, dagens Istanbul. Det markerer starten på det som skulle bli forfølgelse, deportasjon og drap på omlag en million armenere, en av de aller største forbrytelser begått av et folkeslag mot et annet, og noe som mer enn det meste kvalifiserer til den betente betegnelsen folkemord. Hvis det ikke går an å bruke begrepet her, er det ikke lett å se hvor det skal kunne brukes. Det var systematisk, etnisk forfølgelse, og det førte til at armenerne som folkegruppe ble fordrevet fra tyrkernes land, eller fra det landet som i dag er Tyrkia. De som ikke greide å flykte, ble drept. Mange døde også av sult, sykdom og utmattelse.

En million armenere er et kolossalt tall, tatt i betraktning at Armenia i dag har bare cirka 3 millioner innbyggere. Nazistene utryddet 6 millioner jøder, av cirka 15 millioner. Det er litt over en tredjedel. Tyrkerne gjorde det ikke stort dårligere. Ugjerningen er ufattelig, og armenerne er ikke i nærheten av å få den støtten og anerkjennelsen lidelsene deres ville gitt dem om verden var skrudd sammen på en litt annen måte. For enda så opplagt det tyrkiske overgrepet er, så er det sider ved historien som gjør at det er greit for verdens stormakter å ikke gi dette så veldig stor oppmerksomhet, og ikke uforbeholdent kalle det folkemord, hvis det irriterer tyrkerne.

Slik sett er nazistenes jødeutryddelse enklere å forholde seg til. Alle tar avstand fra den, tyskerne også, det var et uttalt mål å utrydde jødene, og nazistene industrialiserte utryddelsen, det er ingen steder å gjemme seg, og tyskerne har heller ikke gjemt seg. Dette er folkemord, premieeksempelet. Stort flere folkemord har ikke verden klart å bli enige om.

Selve begrepet folkemord er tenkt ut av den polske jøden Raphael Lemkin. Som jøde i Europa i nazi-tiden ble han rammet av holocaust, selv slapp han unna ved å emigrere til USA, men mesteparten av familien hans gjorde ikke det, og ble drept. Lemkin var advokat, og ville gjøre begrepet Folkemord til en del av internasjonal lov. Han arbeidet utrettelig for å få dette til, og greide det, ordet er juridisk definert og vedtatt som en FN-konvensjon mot folkemord. Et folkemord er handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Det er viktig her at de skal ta sikte på å ødelegge disse gruppene, det skal være en villet handling.

Det mangler ikke på dokumentasjon, øyenvitneskildringer, primærkilder, kunnskap. I 1915 var ikke USA ennå trukket inn i første verdenskrig, det ble de først i 1917, og de hadde fremdeles diplomatiske forbindelser med det Osmanske riket, som Tyrkia fremdeles var den gangen. Ambassadør der var Henry Morgenthau, og han leverte et démarche (formell henvendelse) til tyrkerne fra de tre motstanderne i krigen, Frankrike, Storbritannia og Russland, der deportasjonen av armenerne blir fordømt. I denne  démarchen blir uttrykket forbrytelser mot menneskeheten brukt, for første gang i historien. Jeg gjorde en liten innsats for å finne démarchen åpen på nettet, offisielle dokument fra så langt tilbake burde være det, men jeg klarte ikke å finne noe søkeord som gav meg en lett vei til det. Derimot fant jeg ganske mange andre sider med beskrivelser og dokumentasjon av hva som skjedde. Den mest overbevisende er kanskje denne, fra den armenske nasjonale komiteen i Amerika, med utdrag fra brev, telegram, uttalelser og rapporter fra perioden. Det er fulle referanser til hvor opplysningene er hentet fra, disse er sikre, men det går ikke an å klikke på noen lenker og lese dem selv. Enkelt detektivarbeid gjør imidlertid at en finner frem til dem, og mye mer, andre steder.

Den gang var det uproblematisk hva man skulle kalle det. Problemet var å få oppmerksomhet til dette overgrepet, i en verden i storkrig. Armenerne fikk utryddet store deler av sin befolkning i skyggen av stormaktskrigen i Europa. Konsul Leslie Davies skriver  It has been no secret that the plan was to destroy the Armenian race as a race… (i brev til Morgenthau, 24 juli, 1915), og Morgenthau skriver it appears that a campaign of race extermination is in progress under a pretext of reprisal against rebellion (i konfidensielt telegram til utenriksminister Robert Lansing, 16. juli, 1915). Det er videre mange beskrivelser av detaljene, i denne og andre kilder. Det er massemord og utryddelse av hele byer, det er tvangsfordriving til fjell- og ørkenområder som innebærer den sikre død. Tyrkerne var fullt klar over dette, det er det også dokumentasjon på. Det var en villet handling, den rettet seg mot armenerne, og tyrkerne visste hva den innebar.

Om all dokumentasjon og alle øyevitneskildringer ikke skulle være nok, så snakker faktum for seg selv. Før 1915 bodde omlag to millioner armenere på tyrkisk jord, eller det man kanskje må kalle jord innenfor tyrkiske (ottomanske) statsgrenser. Fremdeles er det armenere som vil hevde det er armensk jord, hvem som eier og har rett på jorden her i verden, er ikke så enkelt som verdens statsgrenser gir inntrykk av. Uansett, etter 1915 var antall armenere igjen i det ottomanske og senere tyrkiske riket redusert til en tiendedel.

Likevel er det mange som i dag har problemer med å bruke ordet folkemord om det som hendte. Det offisielle USA gjør det ikke, det er enda en av de tingene Obama sa annerledes før han ble president, enn etter. Her er han i selskap med en lang rekke tidligere amerikanske presidenter, i valgkampen rekker de ut for armenske stemmer (det bor nesten en million armenere i USA) ved å ville kalle massemordet ved sitt rette navn, som presidenter blir de innhentet av realpolitikken. USA kan ikke sette forholdet til Tyrkia på spill i kampen om et ord. For Obama er det spesielt synlig, han gikk så høyt på banen før han ble president, med han skulle det jo bli endringer, og som president har han lagt beretningen om denne historien så tett opp til armenernes versjon som mulig, han bruker til og med deres armenske betegnelse, Meds Yeghern, eller «Den store katastrofen», men han bruker ikke G-ordet, som det heter på engelsk (genocide = folkemord). Han kan ikke.

Årsaken er at Tyrkia, en alliert, et NATO-land, blånekter for bruken av ordet. Jeg mener det skal være straffbart i Tyrkia å kalle massemordet for folkemord, at folk har blitt straffet for det, satt i fengsel, den tyrkiske stat legger lokk på historien gjennom lover og forbud, og håndhevelsen av dem. Her må folk som eventuelt vet bedre, gjerne rettlede meg. Etter hva jeg vet skal forfattere, intellektuelle og journalister som tar til orde for at Tyrkia skal innrømme ugjerningene de gjorde, og ta avstand fra dem, ha fått store problemer i sin omgang med den tyrkiske staten. Her tenker jeg særlig på den store forfatteren Omhar Pamuk, og saken som ble opprettet mot ham, etter at han i 2005 kritiserte kritiserte mordene på armenerne og undertrykkelsen av kurderne, det er neppe vanskelig å finne flere eksempler. Tykria kan ikke reise sak mot USA, men de kan nekte dem å bruke den viktige Incirlik flybasen i landet.

Dermed holder USA kjeft. Sånn er geopolitikken. I etterkrigstiden, den gang ordet folkemord ble oppfunnet og definert, den gang så ikke amerikanerne noe problem med å bruke ordet også på det tyrkerne gjorde mot armenerne. Det var jo over 30 år tidligere, ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft, så de regnet med at de kunne bruke ordet uten å ødelegge forholdet til tyrkerne. De brukte det også flere ganger, i 1951, i et brev til FN fra advokater i utenriksdepartementet, de ønsket å uttale seg om folkemordkonvensjonen for den internasjonale domstolen i Haag, og de siterte den tyrkiske massakren av armenere som et eksempel på folkemord. Ronald Reagen brukte ordet så sent som i 1981, i en proklamasjon om Holocaust, der han nevnte folkemordet mot armenerne før det, og folkemordet i Kamodsja etter det.

Men realpolitikken innhentet Reagen også. Tyrkerne hadde den riktige holdningen i tre av de viktigste utenrikspolitiske sakene for USA, Sovjetunionen, Israel og terrorisme. Armenia var den gang en del av Sovjetunionen, armenerne lette å ofre. Attentatet på den tyrkiske generalkonsulen til USA, Kemal Arikan, gjorde saken enklere for Reagen-administrasjonen. Mordet ble utført av to unge armenere, terrorister var det lett å kalle dem, tyrkerne var og er en alliert, og i en offisiell bulletin syv måneder etter dette drapet het det:

Because the historical record of the 1915 events in Asia Minor is ambiguous, the Department of State does not endorse allegations that the Turkish government committed a genocide against the Armenian people. Armenian terrorists use this allegation to justify in part their continuing attacks on Turkish diplomats and installations.

(Jeg har denne og flere av de andre opplysningene her fra den lange, men utmerkede kilden, fra Foreign affairs – her er den skrevet helt ut: http://www.foreignaffairs.com/articles/142489/thomas-de-waal/the-g-word)

Siden har ingen amerikanske presidenter brukt G-ordet, som de kaller det.

Oppmerksomme lesere har kanskje lagt merke til at ikke jeg heller bruker ordet Folkemord uforbeholdent. Det gjør ikke Store norske leksikon heller, de skriver at folkemord-betegnelsen er omstridt av politiske og akademiske årsaker. Det er, som de skriver, enighet om at minst 300 000 armenere døde i kampanjen, men det er vanskelig å argumentere at de døde i et forsøk fra tyrkerne på å utrydde det armenske folk. Tyrkerne argumenterer med at de ville løse et politisk og militært problem, det var krig, verdenskrig, og armenerne sympatiserte med fienden. Det var en strategisk avgjørelse, ikke en avgjørelse som helt eller delvis tok sikte på å ødelegge armenerne som nasjon, eller som etnisk eller religiøs gruppe. Det er det siste som kreves for å kvalifisere til betegnelsen folkemord. Det stemmer for jødeutryddelsen, men det er vanskelig å få andre overgrep og massemord til å passe inn i definisjonen, uansett hvor groteske de ellers måtte være.

Ukrainerne påberoper seg også å ha vært utsatt for folkemord. Det var Stalins utrenskninger på 30-tallet, særlig sultkatastrofen fra 1932 til 1933, Holodomor, som de kaller det, i et forsøk på å få inn Holocaust og Sodimor og det russisk/ukrainske ordet for sult, golod på russisk, sikkert holod, på ukrainsk (siden det er vanlig at russisk g på ukrainsk blir h, jeg vet ikke om dette gjelder dette ordet). Ukrainske styresmakter har gjort flere forsøk på å gjøre anerkjennelsen av dette folkemordet som en del av lovgivningen, forbudt å betvile at dette var folkemord. Det ble forsøkt under president Jusjtsjenko, og det blir forsøkt igjen nå. Hva jeg vet om dette, gjør at jeg reserverer meg for å bruke betegnelsen folkemord også på det som skjedde med armenerne. For med det såkalte Holodomor går det simpelthen ikke an å hevde at det var spesielt rettet mot ukrainere, selv om det rammet dem spesielt hardt. Den vanvittige lovgivningen med tvangskollektivisering, og tvangsinnsamling av statlig bestemte landbrukskvote, den gjaldt i hele unionen, ikke bare i Ukrina. Det døde Sovjetborgere av alle nasjonaliteter, men det rammet altså ukrainerne spesielt hardt. Om det skyldtes at de var et jordbruksland, eller at de var et spesielt nasjonalistisk og sterkt folk, det skal ikke jeg uttale meg om. Jeg vet imidlertid at det ble uttalt i Kreml at det bare var en fordel at alle disse menneskene døde, de som var igjen ville være lettere å styre.

Setningen er parafrasert av meg. Jeg skal ikke gå god for at det var nøyaktig slik ordene falt.

Det er altså grusomme saker tyrkerne gjorde under nedgangstiden for det osmanske riket, i en kritisk periode, og det Sovjetunionen gjorde under Stalin. Men det går kanskje ikke an å kalle det folkemord. I saken med Ukraina mener jeg det er helt feil, noe jeg kan argumentere mer for enn her i posten, om det trengs, i saken med Armenia mener jeg det er mer tvil, men denne saken kjenner jeg også dårligere.

Problemet er at hva vi kaller disse katastrofene er politikk og det er juss. Det er kamp om ord, men denne kampen er ikke bare en kamp om hva vi kaller det vi uansett er enige om hva er. I min verden er det slik at det alltid er viktigere å være enige om hva som skjedde, det er innholdet, og ikke ordet som er viktig. Om man kaller det massemord eller folkemord er å krangle om feil sak, det gjelder å gi offeret oppreising, minne og markere – og komme seg videre.

Tyrkia og Armenia kommer seg ikke videre. De to er fiender, og de klarer ikke å opprette normale forbindelser, så lenge det ikke er enighet om hva som skjedde der i 1915 og noen år fremover, og hva man skal kalle det. Tyrkia viser ingen som helst tegn på at de kan være villige til å myke opp sin holdning. Armenia viser ingen tegn på at de vil godta noe annet enn at Tyrkia kryper til korset, et bilde som kanskje passer godt her, med det muslimske Tyrkia, og kristne Armenia, en motsetning som kanskje også spiller en rolle i konflikten.

Slik har ordet Raphael Lempkin fikk inn i verdens vokabular blitt sin egen fiende. Kraften i ordet er for stor, og kampen om å få bruke ordet eller ikke ødelegger for muligheten til å bli enige om saken, og komme seg videre. Det gjør også at vi i noen av de mest groteske og grusomste overgrep mennesker har gjort mot andre mennesker, ender opp med å diskutere hva vi skal kalle det, ikke hva det var.

 

 

 

 

 

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.

11. september 2001

… hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde fått fire timer norsk ved en skole litt utenfor Bergen. Det gjorde slutt på mine tre uker i arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i juni, om fremstillingen av kristne og jødiske martyrer i antikken, og jeg hadde brukt sommerferien godt på å slappe av hjemme på Ganddal. Nå hadde jeg reist tilbake til Bergen for å begynne på det virkelige liv, sånn cirka. Den altfor store forskjellen fra sånn det hadde vært ville det ikke bli. Jeg hadde fortsatt studenthybelen, 11 kvadratmeter, jeg hadde fortsatt mine teatergrupper, og jeg hadde til og med tenkt å få tatt meg noen fag, om jeg husker rett. Men jeg skulle og måtte begynne å jobbe. Studielånet skulle betales.

De fire timene på Stend var begynnelsen. Det var det første relevante arbeidet jeg hadde, og det første arbeidet jeg virkelig hadde søkt på og strevd etter å få. Andre småjobber jeg har hatt har mer eller mindre falt meg i hendene.

Jeg var disse fire timene ute på Stend. Det var fellesklasser slått sammen, de vi kalte hestejentene og veterinærene, alle sammen var samlet i et stort klasserom under gymsalen. Der var vi tre norsklærere, den ene var jeg. Jeg fungerte mest som observatør, og tenkte vel mitt om hva dette kom til å bli for slags arbeidsplass. Så tok jeg bussen hjem, og fikk høre på studentkjøkkenet, mens jeg laget middag, at to fly var flydd inn i de to tårnene som utgjorde World trade center. Utover ettermiddagen raste begge tårnene ned.

Det var en rystende opplevelse. Samme kveld skulle vi ha øving, med teatersportgruppen til Studentteateret, vi skulle til NM. Men jeg greide ikke å konsentrere meg om å gjøre noe morsomt. Det er sjelden nyheter treffer meg så voldsomt som denne gjorde. Men så er det også sjelden nyheter er så voldsomme som denne var.

I dag er det 10 års jubileum. Gjennom hele uken har aviser, radio og TV vært fulle av stoff om det som skjedde. Særlig har journalister som har tilbragt noen år i USA vært ivrige med å uttale seg, de føler seg ekstra meningsberettiget. Vi i Norge har også vært ivrige med å sammenligne vår reaksjon på det som rammet oss 22. juli med amerikanernes på sin 11. september. Jeg mener en slik sammenilgning er urettferdig, siden angrepene er vesensforskjellige. Ingenting er enklere enn å slå ring om våre verdier om toleranse, demokrati og åpenhet, siden det var nettopp disse verdiene massemorderen fra Uttøya ville angripe. Vår angriper er også mye enklere å isolere. Selv de som mener som han tar avstand fra det han gjorde, og sjansene for at likesinnede vil følge opp med lignende handlinger er hos oss mildt sagt små. Angrepet mot USA var organisert av en ressurssterk gruppe med mange medlemmer, og enda flere sympatisører. De satte en ny standard for hva terrorister kan gjøre for å spre frykt og terror, og det var en ubehagelig erkjennelse at dette ikke var enden på noe. Det var en begynnelse.

Jeg tror ikke vår enslige terrorister kommer til å endre det norske samfunnet noe særlig. Hvis det var jeg som bestemte slike ting, ville jeg satt litt strengere oppmerksomhet mot dem som kjøpte gjødsel. De kunne nok få noen stikkprøver om hvor de har plassert det, og hva de har gjort med det. Og så må det være forferdelig strengt og brysomt å eie våpen, i hvert fall så avanserte våpen som det som ble brukt på Utøya. Alle vestlige land har jo lagt seg til en ryggmargsrefleks å reagere overdrevet mot alt som kan virke farlig, så vi slipper sikkert ikke unna noen overdrevne forholdsregler vi heller. Men siden angriperen var så isolert og så – om jeg må få si det – splitter pine sprø, er det kanskje mulig det ikke vil bli satt i verk altfor strenge og varige tiltak for sikkerheten. På meg virker det som om partilederne og toppolitkerne har beveget seg rimelig ubeskyttet rundt omkring i gatene, akkurat som før.

Det samme kan man ikke si om angrepet mot WTC og Pentagon i 2001. Det forandret verden. Det er den direkte foranledningen til minst to kriger, og utslagsgivende for mange av de avgjørelsene som gjorde at president George Bush greide å bygge seg opp til å bli nesten imponerende upopulær over store deler av verden, og i det intelligente og kulturelle USA. Det må kunne sies å stå som inspirasjon for senere terrorangrep, i Madrid 2004, London 2005 og Beslan 2004, for eksempel. Og frykten for slike terrorangrep har satt i verk sikkerhetsforanstaltninger uten sidestykke.

Slik virker terroren inn på dagliglivet til svært, svært mange av oss. Folk som er født etter 1990, vet sikkert ikke at det tidligere var helt vanlig å spasere rett inn på flyet når man hadde kjøpt billetten. Man ble ikke nøyere kontrollert enn når man kjørte buss, bortsett fra på noen spesielle utelandsturer. Nå går det hundretusenvis av timer hver eneste dag over hele verden, på ekstra og nitidige sikkerhetskontroller på hver bidige flytur. Det er ingen slinger i valsen, ingen dispensasjon, ikke engang flykapteinen kan fritt ta med seg en kopp kaffe på flyet sitt. Varer til millioner av kroner blir kastet rett i søpla, fordi det ikke kan passere sikkerhetskontrollen. Det er blitt kastet bort mye deilig brennevin på dette.

I Bergen er det bygget et enormt gjerde rundt kaiområdet. Der man tidligere fritt kunne bevege seg ned til sjøen for å kikke på den, må man nå først komme seg frem til porten, før man kan gå inn og begynne kikkingen. Vi er omgitt av sikkerhetstiltak nå, som de færreste engang tenkte på før 2000. De eneste som kan gni seg  hendene og glede seg, er de som selger sikkerhetstjenestene. Nå sist var et spinndyrt apparat som kan skille cola og sprengstoff. Det kan jeg også gjøre.

Det er nå 10 år siden terrorangrepet skjedde. Disse angrepene gjorde verden til et verre sted å være. Vanlige folk må bruke tid på å vise at de ikke er terrorister, muslimer må finne seg i å bli fryktet og hatet, og amerikanerne har grunn til å bli det som følge av ting de har gjort som  reaksjon på terroren.

Om man skulle komme med et ønske på tiårsdagen, så er det at selv om verden på disse måtene har blitt verre, så har den på mange andre måter blitt bedre. Det er i dag mye mindre grunn til alle disse tiltakene, enn det var den gang de ble innført. Og da de ble innført, var det allerede en overreaksjon. Sannheten er den at verden i dag er et tryggere sted enn den noensinne har vært.

Det hadde vært kjekt om man i neste tiårsperiode fra 9-11 tok konsekvensen av det. Det vil si at man fant tilbake til tanken om at flypassasjerer ikke er terrorister, og ikke skal bli behandlet som det. Heller ikke muslimer er terrorister, og de bør ikke bli anklaget for å være det. Amerikanerne og vi europeere har en del problemer på hjemmebane for tiden. Vi kunne kanskje konsentrere oss om dem, i stedet for å reise rundt i verden og forsøke å innføre våre egne styresett og vår tenkemåte i områder de strengt tatt ikke er etterspurt. Slik var kanskje lille Norge i stand til å lære verden noe med vår reaksjon på angrepet mot oss. Vi var i det minste i stand til å si de riktige tingene.

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.