Heldag i Kiev med Irina

I går var det full dag med lille Irina og meg, midt i storbyen Kiev. Hennes mor er derfra, som faste lesere av bloggen vet, så dette er en by vi kjenner godt og vet hva vi skal gjøre i. På en varm sommerdag som i går, der temperaturen bikker 30 grader, så må det selvfølgelig bli bading. Deretter var det god mat på georgisk restaurant, før dagen ble avsluttet med funicoloren opp til lekeplassen ved ?-kirken. Det var de brede linjene, detaljene kommer her.

Min morgen startet klokken seks, med en tur ut til treningsanlegget i Hydropark. Der har jeg forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret, mens jeg gjennomfører mine repetisjoner, og har meg en dukkert i elven, før jeg reiser hjem mellom ni og ti en gang, med en plastkopp espresso på veien for liksom virkelig å starte dagen.

Hjemme er Olia i full gang med å pakke sekker med verktøy hun har tatt med fra Norge. Hun skal ut til datsjaen med en arbeidsmann, Sasja, for å pusse den opp. Koselig får hun beskjed om at alt verktøyet er unødvendig, han har utstyret han også, så all den ekstra bagasjen på flyet var ikke noe vi trengte å ta med. Slik er vårt fargerike ekteskap; smil og latter.

Etter en sedvanlig tung frokost servert av babusjka, slik vi ville kalle middag hjemme i Norge, er det straks ut på utflukt. Endelig slapp jeg ventetid mellom frokost og avgang, den som kommer når Olia skal være med, hun har så mange prosjekter. Babusjka spør om hun skal kle Irina for byen eller for stranden, jeg sier stranden, og babusjka kler Irina opp i stil med hvor skjønn hun er. I sekken er det pakket klokt og ekstra, særlig ekstra bukser og truser, slikt som lett kan bli vått og skittent for et barn på snart tre, på strandtur med en aktiv far.

Turen går til Hydropark. Da er det marsjrutka langs Arsenalna-gaten, opp til Arsenalnaja metro-stopp, Irina kan navnet på alle kjøretøyene og transportmidlene her nede, og er aller ivrigst på metroen. Denne dagen forsøker jeg også å få inn at denne metrostoppen heter Arsenalnaja, at hun kan navnet også på steder. Det så ut til å gli inn.

Hydropark er den turistifiserte av strendene her i Kiev. Her er hva vi kan kalle Syden-liv, med ukrainsk vri, fullt av utsalg og musikk, og folk i bevegelse. Det er liv og røre. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men elven her er god å bade i slik Irina og jeg bader. Det er brådypt, noe som ikke skulle være barnevennlig, men Irina bader jo med meg, og her kan jeg trekke henne frem og tilbake i lange strekk. Bunnen er fast og fin, ingen steiner eller ting å stikke seg på, ikke noe graps. Det er heller ikke noen liljer og andre planter til å forstyrre bevegelsene våre. Vi bader lenge og vilt, slik vi alltid gjør.

Badevaktene

Et kapittel for seg er badevaktene. Stillingsinstruksen ser ut til å være veltrent kropp, og evne til å se viktige ut. Modellen er helt åpenbart USA, de har til og med røde bukser og opererer med fargene rødt og gult, nesten som om de var en parodi. I USA og Australia er det imidlertid hav, med bølger og andre ting som kan forsvare flaggene de setter opp, her langs elven er det ikke godt å skjønne hva de røde og gule flaggene skal bety. Elven langs Hydropark er heller ikke den egentlige elven, men en smal arm som går nesten på tvers, mellom to andre mindre deler av elven. I området er det mange øyer, slik at elven går som i sund. Så det er virkelig, virkelig rolig.

Det eneste er at det er motorbåter og andre farkoster som krysser over. Det tar badevaktene på høyeste, høyeste alvor. De har satt ut bøyer, slik at svømmerne vet de ikke skal svømme ut i området som er for farkostene. Og aldri har jeg sett noen blåse mer helhjertet i en fløyte, enn denne veltrente, men kortvokste, blonde badevakten i rød kortbukse og solbriller. Han blåste for hver eneste én som sneiet over på båtenes side, uansett om baderen åpenbart hadde full kontroll, og det ikke var noen båter i nærheten. Fikk han baderens oppmerksomhet, var det en armbevegelse ingen militær, trafikkpoliti eller ferjedirigent kunne ha overgått, her var det ingen tvil, kom inn på riktig side. Om dette ikke virket, eller han ikke lyktes i å få oppmerksomheten til den stakkars baderen, var det Walki-talki, yes, walki-talki, eller et lignende kommunikasjonsmiddel, slik at han kunne snakke med noen av de andre i hæren av badevakter langs den kanskje tohundre meter brede stranden. Det ble snakket i høyttaler, med ropert-stemme, på ukrainsk, men det skulle jo likevel kunne gå an å skjønne at det gjaldt en påminnelse at man måtte svømme innenfor bøyene.

I tillegg til hæren på stranden, hadde de én ute i felten også, én ute i den knøttlille elvearmen. Her kan det være på sin plass å påpeke at elven her er kanskje 20 meter bred, kanskje 30, det er som å svømme fra den ene til den andre siden av et basseng. Likevel hadde badevaktarmeen en kar padlende på et slags surfebrett, et brett, for å fortelle badere på feil side at de måtte inn på riktig, eller for å fortelle noen av båtførerne som ikke hadde skjønt flaggene, hva flaggene betyr. Det siste hørte jeg selv, «oransje flagg», det er ikke lov. Den stakkars båtføreren skjønte like lite som jeg, og kjørte videre uansett.

I anstendighetens navn – og til badevaktenes side – skal jeg legge til at båtføreren ikke kjørte båt, men scooter, og at det tidligere har vært en plage at scootere har kjørt gjennom her i stor fart. Særlig kona har vært redd og irritert på grunn av det, så om badevaktene kan begrense dette, har de en funksjon. I tillegg til å være komiske, og morsomme å se på.

Nye deler av Hydropark

Hydropark er en øy, men av praktiske årsaker blir navnet brukt om hele anlegget rundt metrostasjonen Hydropark, selv om det egentlig er forskjellige øyer. Jeg hadde en idé om å spise litt mat i en elverestaurant, rundt her ligger mange båter på elven og serverer mat. Olia synes disse restaurantene er dyre, så hun vil aldri inn i dem. Jeg er imidlertid vant med norske forhold, da kan ikke noe være dyrt her nede. Og jeg vet Irina er glad i båter. Jeg tenkte også å sjekke ut utleiet av småbåter, kano, kajakk og robåt, med mer. Dit vi kom, var det bare utleie av kajakk. Det ville kanskje bli vel drøyt for et barn på ennå ikke tre. Så vi gikk videre.

Dermed kom vi inn i et helt nytt område for meg. Det er ikke så verst gjort, jeg har jo gått frem og tilbake og på kryss og tvers her på øyen, gjennom utallige treningsmorgener og andre opphold her borte. Jeg kan det stort sett ut og inn, Irina har fått hoppet på trampolinen til 20 griven, den billigste i Kiev, og vært litt på det hun kaller «lekeplassen», men som egentlig er treningsanlegg for det som vel heter Street-sport, trening der man bruker egen kroppsvekt for å få treningen. Ukrainerne er kanskje best i verden i dette.

Men nå var vi altså på vei inn i et nytt område. Det gikk ned til høyre fra den store broen, over en mindre bro, der med kano- og kajakk-utleiet, forbi den karakteristiske elverestauranten (som så ut til å være helt tom), og videre inn dit jeg aldri har vært før. Der var det – nesten som om det følte drømmenes logikk, der hva som helst kan skje, uten fornuft og logisk sammenheng – et enormt klatreanlegg for barn. Hjemme i Rogaland kjører familien i bil og ferge for å komme til klatreanlegget nær Haugesund, i nord-fylket, og til hundrevis av kroner. Her var det et bortgjemt og ukjent klatreanlegg for småpenger. Selv på denne varme sommerdagen da stranden var flittig benyttet, var klatreanlegget tomt for folk, annet enn et par karer som jobbet der. Irina ville prøve seg, selvsagt, men hun er ennå for liten til at det er meningsfylt.

Videre kom vi til en ny, flott strand, der det var et nytt og litt bredere sund, over til en hvit paradisstrand på andre siden. Også dette fulgte drømmenes logikk, der liksom bare alt skjedde etter hverandre, ting bare var der. Det rodde robåter frem og tilbake, og fraktet folk fra den ene til den andre siden av sundet. Jeg var fristet til å gjøre det samme med Irina. Vi hadde jo alt vi trengte med oss i en liten sekk. Og på andre siden av sundet var den store øyen som også har den store gangbroen, den som leder mot Marinskij-park og Posjtova-plosjad, området rundt havnen. Det kunne blitt en fin tur, først over med båt, så bade litt, og så gå gjennom skogen og forskjellige slags veier vi fant, til vi kom til gangbroen og kunne gå over den. Deretter ville vi være i nærheten av den georgiske restauranten jeg også hadde planer om å nå.

Kort sagt: slik gikk det ikke. Irina og jeg badet litt, så gikk vi videre.

Gamle deler av Hydropark

Nå kom tiden det var på  tide å spe på med litt godt og litt drikke for å holde Irina gående. Hun fikk is, og juice. Jevnt over er isene mye, mye bedre her nede enn i Norge, men særlig i Hydropark hender det de selger iser som helt åpenbart har ligget altfor lenge, kanskje fra forrige sesong. Dette var en slik is, Irina ville ikke ha den.

På den siden av sundet nærmest metroen ligger et lite utsalg jeg liker godt. Det er gjort på enkleste vis, spikret opp noen planker til en slags terrasse, satt opp noen bord, og så selger de øl og annen drikke. Strømmen får de fra et aggregat. Jeg kjøpte øl til meg og en hel liter juice til Irina, de solgte ikke juice i mindre. Alt sammen kom til den nette sum av 20 kroner. Vilt og utenkelig i Norge.

Her var vi ganske lenge. Irina fant frem lekene jeg hadde med, og lekte litt på den bitte lille stranden som er her. Jeg fikk drikke ølen i ro og mak, og også etter en stund kjøpt en til. Irina hadde med sin liter for henne ubegrensede mengder eplejuice å drikke av. Flere ganger badet vi. Den lille stranden her er ikke noe bra, med annet enn at den er liten og fredelig, og at vi har den for oss selv. Bunnen er steinete, det er liten plass, og på begge sider er det liljer og planter. Så det går ikke an å løpe frem og tilbake, slik vi kunne på andre siden, Irina og jeg. Det er mer å snurre rundt.

Ved siden av her, er en enorm kran som blir benyttet til strikkhopp. Irina er begeistret for kraner, og nå skulle hun kanskje også få se sitt første strikkhopp i livet, det første hun hadde sjanse til å være oppmerksom på. Men karen som dro opp ble der oppe lenge og vel, før han sammen med plattformen han stod på ble med ned igjen. Han turte ikke. Siden han var den første denne dagen, fikk han en enorm oppmerksomhet fra hele stranden, på begge sider av stranden. Alle så på ham, og ventet på at han skulle hoppe. Ikke rart han stod med bøyd hode, og ikke så på noen, da han forlot plattformen og forsvant fra våre liv.

En karakteristisk episode med en gutt og ei jente

Mens vi satt her og koste oss, kom et par kajakker padlende. Den første var styrt av ei jente, den andre av en gutt. Jenta kom først, og anstrengte seg tydelig for å gjøre dette skikkelig. Hun padlet på tvers av stranden med god intensitet, før hun resolutt satte padleåren rett ned på venstre side, i et forsøk på å svinge 90 grader på et blunk, og så styre inn på siden av et surfepadlebrett som allerede var der, og som var styrt av en disse to padlerne tydelig kjente. Dessverre for denne jenta som så gjerne ville vise at hun kunne dette, lyktes dette bare nesten, hun krasjet med det smale brettet. Tjue centimeter til siden, og alt hadde gått helt fint. Nå gikk han som eide brettet, ut og grep kajakken hennes i snuten, og dro henne inn dit hun skulle, akkurat passe ydmykende for jenta. Hun måtte altså ha hjelp for å få kajakken på plass, akkurat det hun så gjerne ville vise hun ikke trengte.

Så kom gutten hennes. Han styrte mer mot skrå inn mot stranden, inn mot kajakken til jenta. Jeg forventet at han også ville gjøre 90 graders trikset, med å sette padleåren tvert i vannet, men nei, han styrte rett mot jentas kajakk, rett og slett i et forsøk på å krasje med henne. Det skjedde akkurat i det hun satte fingrene på kanten for å reise seg opp, – pass fingrene! skrek han på russisk, – hva &%&? svarte hun med et ord jeg ikke får lov til å bruke, og så fikk hun klemt fingrene mellom kajakkene.

Sånt gjør vondt. Det er lett å forestille seg. Fingre mellom to kajakker som krasjer.

Så hva skjer? Jeg tror de to var kjærester, han ville tulle litt med henne, og krasje kajakken inn i hennes. Så gikk det galt, hun fikk fingrene i mellom. I flere minutter blåste hun på fingrene, viftet på dem, gjorde hva hun kunne for å døyve smerten, samtidig uten å ville påkalle seg for mye oppmerksomhet hvor vondt det egentlig var. Han? Jeg har sjelden sett en mer fornøyd kar. Hele han er smil og velvære, han lener seg tilbake i kajakken, helten i verden, tenner seg en røyk, null omsorg, null oppmerksomhet, ikke engang en unnskyldning. Hun viser ham fingrene, merket hun har fått, han ser på henne, muntert uttrykk, som om han med fjeset sa: så hva vil du jeg skal gjøre med det, du vet godt jeg ikke ville treffe fingrene dine, så det var bare et uhell, ferdig med den saken.

Han? Blond, kjekk, lett å se på ham at han tror han kan få hver jente i verden. Hun? Ordinær, vanlig jente, jeg vil si pen, men jeg synes jo vanlige folk er pene. Hun hadde imidlertid et problem, og det var tennene. De var stygge. Det var noe i veien med dem, på avstand var det ikke lett å si hva. Så forholdet mellom dem var slik at hun måtte kjempe for å beholde ham, mens han på et eller annet tidspunkt kommer til å forkaste henne.

Sånn er verden utrettferdig

Videre til georgisk restaurant – og Irina på toalettet!

Klokken var vel henimot fem da Irina og jeg setter oss på metroen for å reise til posjtova, og den georgiske restauranten jeg ville spise i. For å komme dit må vi skifte ved Khresjtsjatik, den prosessen minner meg om hvorfor metroen ikke er vårt foretrukne transportmiddel, men Irina synes jo ennå det er spennende, så det er bare fine greier. Den georgiske restauranten har vi besøkt før, alle tre, og ved et tilfelle fire (også søskenbarnet Tasia var med), så vi vet den er bra for oss. Denne dagen skulle den også inneholde et lite mirakel for oss, med det at Irina gikk på to ikke bare én, men to (!) ganger. Ennå er hun ikke helt over avvenningsperioden, vi har sluttet med bleier, men er i en slags limbo når det gjelder do, potte og/eller gjøre sitt fornødne utendørs.

Nå visste jeg at hun hadde drukket en del juice, så jeg hadde drukket en del øl, og jeg tenkte hun fulgte hun min rytme. Når jeg måtte på do, så måtte vel kanskje hun også det? Jeg gjorde mitt, og satte så henne på doringen på restauranten. Den må være mor eller far selv, og selv ha vært gjennom det, for å kunne skjønne dybden og rekkevidden av gleden når man så hører det sildrer i klosettet, hun tisser!

Dermed kunne vi spise maten vår med lav risiko for uhell.

Jeg tenker Irina er mitt barn, jeg er meg, jeg bestiller to skikkelige hovedretter. Ikke noe tull og barnemat, ikke noe pizza og lettspist, to spennende kjøttretter. Den ene med kylling, den andre med lam. Begge med georgiske urter og grønnsaker. Til den ene «landsby-stekte poteter», den andre «hjemme-stekte poteter». Når jeg bestilte begge samtidig, lignet de til forveksling på hverandre, men det får være så sin sak. Irina spiste som en mann. Både poteter og kylling, og saus og urter. Nesten alt. Resten ble spist av meg, uten problemer av noen art. To retter er ingenting for meg på en vanlig restaurant, i meg er alltid plass til mer.

Så sier Irina: toalett. Det er det samme på russisk og norsk. Jeg tar henne med, setter henne på ringen, der hun blir sittende mens jeg må ordne praktiske ting, som å lukke døren, og så reiser hun seg igjen. Hun er ferdig, uten å ha gjort noe. Jeg gir meg imidlertid ikke, setter henne på ringen igjen, og denne gangen holder jeg henne så det blir lettere for henne. Og så hører jeg det plasker og plopper. Igjen, så må man ha vært gjennom det selv for å skjønne at dette er store greier. Store greier iblandet en viss frykt, får jeg nesten si, for selv om jeg har skiftet en god del bleier i mitt liv, så har jeg ingen erfaring med barnetørk på normalt vis. Man lærer som man må, er hva jeg vil si om den saken.

Funicolor

– kolor, kolor, sa Irina flere ganger, uten at jeg skjønte hva det var. Flere ganger satte hun av gårde på på egen hånd, opp trappen i kjellerrestauranten, på vei ut mot lyset. Hvor var det hun ville hen? Etter en stund skjønte jeg det. Fonicolor. Banen fra Postjovoa plosjad opp til kirken.

Koselig kaller Irina alle små jenter hun treffer, og som hun liker, for Sonja. Den første Sonja traff hun i Norge, den andre traff hun her på lekeplassen. Begge disse har hun fått uvanlig god kontakt med. Nå prøvde hun seg mot noen som løp forbi, pekte og sa «Sonja!», men det var ingen som reagerte. De to Sonjaene lignet jo litt på hverandre også, brunt hår og nøttebrunt ansikt. Så om det er andre som er under fem år, og ser litt slik ut, blir det raskt Sonja.

Denne gangen var det imidlertid ikke noe slikt treff. Men hun fant ei annen jente å være i hoppeslottet med, ei lys, ei. Med henne fikk Irina det bedre til i hoppeslottet, enn da hun var der alene sist gang. Etter hvert kom det også en gutt og var med. Selv om ingen av dem kunne snakke i lange setninger, så var det nok kommunikasjon dem i mellom til at man kunne skjønne hva det gikk i. Det var jo heller ikke så mye ord nødvendig. Det gjaldt om å klatre opp, og renne ned igjen. Det gjorde de alle tre.

 

Jeg måtte lokke med fiskedammen for å få Irina bort, etter at de ti betalte minuttene var gått. Fiskedammen er en dam med plastfisker og små fiskestenger. Stengene har en magnet, men det virket ikke på meg som om fiskene hadde det. En liten gutt som kom og fisket, viste hvordan det skulle gjøres. Magneten til fisken er i munnen, logisk nok, så det gjelder å ta snøret og magneten bort til fiskemunen, slik at den «biter».

Irina holdt på lenge, lenge med det. Så var det litt i dissene, før jeg etter hvert klarte å lokke henne med til banen ned igjen. På veien fikk hun med seg en is, det var jo en raus dag.

Bussen hjem går like ved der banen stopper. Der var det også ei jente som het Sonja, i Irinas verden. Hun oppfylte kravet med å være nøttebrun, karamellbrun, og ha brunt hår, og de fikk veldig god kontakt. Leken gikk ut på å kaste småstein ut i veien, og telle dem. Jenta, som også het Irina, eller om det var Erina, var et par år eldre, men vår Irina vet jo også hva det vil si å telle. Så når jenta kastet en stein og sa adin, så kastet Irina en stein og sa, dva. Slik telte de seg opp til ti, om enn den andre jenta gjorde litt feil, og telte samme tall to gangerr her og der. Til gjengjeld kunne hun også telle videre, til adinNADset, og dveNADset. Her er Irina usikker.

Så kom bussen, og de to små holdt litt kontakten der også, selv om vi satt et stykke fra hverandre. Det var også andre som ville ha Irinas oppmerksomhet, for hun var jo helt skjønn, i tillegg til at hun etter en så lang og flott dag, var leende, sprudlende og ennå på jakt etter nye eventyr og opplevelser.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.

Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.

Første virkelige feriedag her i Kiev

I går fikk vi vår første ordentlige feriedag her nede. Vi tok bussen over elven til venstre bredd, og fant der den lille favorittstranden vår. Dagen ble satt av til bading og lek for Irina, rolig slaraffenliv for Olia og meg.

Det var meldt 28 grader og delvis skyet sol, så været var ganske passe. Vi kom oss av gårde før det var altfor sent. Olia hadde som vanlig et eller annet å ordne, denne gangen gjaldt det å bytte til seg et nettbrett, og jeg hadde planer om å få kjøpt meg et simkort. Det er kanskje merkelig at Olia og jeg ikke kan nå hverandre på telefon her nede. Vi har ikke kjøpt ukrainsk simkort, og det er vanskelig å se for seg hvilken pnikk som skulle gjelde for at vi skulle bruke våre norske telefoner med norske priser. Som regel har ikke Olia en gang med seg sin norske telefon ut.

For meg var det de pågående sjakkturneringene som var utslagsgivende. 3G internett koster ingenting her nede, småpenger, og jeg kunne for under hundrelappen få gratis samtaler og sms, og nett opp til 2 gigabyte, noe sånt. Men det var søndag, og de vanlige utsalgene var ikke åpne.

Så det ble ikke noe simkort. Ikke hadde Olia særlig med batteri på sin telefon heller, hun har fått somlet seg til å kjøpe et ukrainsk sim-kort, men av frykt for tyveri har hun innstallert det i en gammel telefon vi arvet fra mor, en gammel Samsung. Dermed måtte vi også – som alltid – avtale nøye hvor vi skulle møtes, og la det være på et sted det er mulig å oppholde seg lenge, for det er aldri godt å si når Olia kommer. Altså på stranden. Cirka en time, sa hun.

Lille Irtsjik forteller oss navnene på trolleybussene, autobussene og marsjrutkaene her nede, og er påpasselig med rødt og grønt lys. Fra Druzjba Narodov går det i marsrutka over Patona-broen, og så går Irina og jeg av på første stopp. Det er de kanskje en drøy kilometer til den lille stranden vi skal til, kanskje litt mer. Jeg har håp om at Irina skal gå mest mulig alene. Det er hun flink til. Veldig flink, alderen tatt i betraktning.

Det er mye som har blitt verre her i Kiev og i Ukraina årene vi har reist ned hit. Det har jeg skrevet litt om før, skal skrive mer om senere. Noe er også blitt bedre. Den gamle lekeplassen med slitte, gamle leker er erstattet med en virkelig flott båt. I den kan barna løpe rundt og være sjøfolk og sjørøvere og hva de vil, og rutsje ned i flere rutsjebaner. I tillegg til den var det nye husker, eller disser, som vi sier i Rogaland, nytt klatrestativ, en ny liten sklie, og en flott sandkasse, også den formet som en båt. En klar, klar forbedring. Nå blir det enda kjekkere for oss å være på stranden vår, og lettere å lokke Irina bort fra vannet når badingen tar overhånd.

Det gjorde den. Som vanlig. Når jeg først fikk henne uti vannet, og skvettet litt vann på henne så hun fikk dukket, så var hun ustoppelig. Det var ikke vanskelig å få henne uti heller, forresten. Hun synes det er veldig, veldig kjekt. Og hun parkerer alle andre barn og voksne, både her, og i Norge, hvor vi har badet litt i Giskehallen. Hun er med på absolutt alt, ethvert sprell, hun liker å bli kastet opp i luften, snurre rundt, stå på mine knær, klenge seg til meg mens jeg svømmer, på rygg og på bryst, – ja ne boius, ja ne boius! roper hun, etter først ikke å ha ville ta i et sneglehus som fløt. I vannet er hun ikke redd for noen ting.

Og hun holder ut lenger enn alle. Jeg har også bra stayerevne, i vannet som i det meste, men i Irina nærmer jeg min overmann, eller overjente. Hun blir aldri ferdig, vil alltid mer. Av og til forsøker jeg å lirke henne opp, hun er ikke redd for å gå selv, med vann helt opp til halsen, og på gjørmete og grapsete bunn, hun går rolig inn på land, bøyer overkroppen og løfter armene til værs bak seg, går litt på denne morsomme måten, så snur hun og løper ut i vannet igjen. Og igjen. Og igjen.

Det er godt vi har lekeplassen. Jeg kan få henne opp dit, når leppene er blå, og de begynner å dirre. For meg gjør det ingenting, jeg tror friske mennesker ikke har noe vondt av å være iskalde en stund, det går over, men jeg vet at her i Kiev er de redde for det. Så jeg vil ikke at det skal se ut som jeg plager barnet. Om det skulle være fare for det, så mye hun ler og hyler av glede. Det er ikke vanskelig å se at det er hun som er drivkraften, hun som pusher på, hun som vil ha mer, jeg som bare lar henne få lov og kaster og slenger henne som hun vil, og liker det.

Mens vi er på lekeplassen kommer Olia. Hun har bedre kontroll på antrekk, og den slags, og får på Irisjka noe ordentlig, før det er på tide med mer bading. Nå med alle tre, litt vekselsvis, den ene alltid på land for å passe sånn halvveis på tingene. Den på land fotograferer og filmer litt også.

Et sted her får jeg lurt meg unna til en restaurant, med internett. Jeg ser det er drammatikk i sjakkturneringene, særlig i Paris, der vår mann Carlsen har en liten kollaps akkurat i det jeg ser på, men der de spiller i et format jeg ikke helt kan like. Dette er amerikanisert showsjakk, liksom medie- og sponsorvennlig, med en tidskontroll som øker presset på utøverne og øker sjansene for feil, liksom mer action. Mer kontroverser, og ting å diskutere. Jeg foretrekker den ekte varen, der spillerne skal få sjansen til å tenke ut de beste trekkene, og der det er et poeng å vurdere hvilke stillinger det er lurt å bruke tenketid på. I Showsjakken endte det opp med at de spilte på tilleggstiden, 3 sekunder per trekk. I Khanty-mansisjk og VM for lagsjakk gikk Norge som ventet grundig ned mot Kina, mens Russland vant over India og holder følge ett poeng bak. Mens jeg så dette, spiste jeg en Spaghetti Bolognese til 124 griven, og ble turistsvindlet med øl til 94 griven for to stykker. Jeg ba om lyst øl, og fikk etter ukrainsk standard dyrt importøl, Heiniken. Det enkle måltidet ble mye dyrere enn det som er vanlig her nede, men til omlag 80 norske kroner står jeg det selvsagt lett over. Det er ikke noe å mase om.

Jeg kjøpte et par kaffe med meg til Olia og Irina. På pavenyen spiller et lokalt ompaorkester, blåsere og slagverk, stort sett, gamle slagere, og av det lille jeg kan om denne typen musikk, kan jeg høre at dette er bra nivå. De kan sine ting, og det er helt gratis. Irina vil selvfølgelig bade enda mer, leke enda mer, og det er vanskelig å få henne med oss når Olia omsider vil hjem. Vi tar den tiden vi trenger. Irina skal ikke hjem med makt, denne dagen her. Det er også hennes ferie.

På veien til metroen ved Livoberezjnaja stopper vi på en lekeplass til, og med noen lekebiler vi betaler 20 griven for at hun skal få kjøre. Egentlig koster det 40, men Olia får prutet det ned, det er jo ikke mye vår lille Irina kan kjøre. Dette er hennes første forsøk, og hun finner vel ikke helt ut av det. Det går i rykk og napp, og hun klarer ikke å koordinere gassen og rattet, og hun får heller ikke til konseptet med å variere trykket på gassen. Det er maks eller ingenting.

Så gjenstår bare den drøye kilometeren til metroen. Olia kjøper øl til meg og is til Irina, som niste på veien. Det er romantisk og harmonisk. Litt regn legger ikke noen demper på noe.  Om noe, så øker det farten vår litt.

Irina liker godt å kjøre metro. Så for henne blir det en flott avslutning, på en flott dag. Den første virkelige feriedagen vi har her nede. Solfylt, og på stranden.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.