Aldri mer Strandgaten 204 – Å hente siste flyttelass

Så er siste flyttelasset fra Strandgaten 204 trygt hjemme i Gaupeveien 5. Jeg låste døren i min åtte år gamle leilighet i dag, for siste gang. Nøklene er levert til eiendomsmegler. Kjøper har undertegnet et papir om at alt er i orden. Vi har lest av strømmen, heretter er det de som betaler den. Det er i det hele tatt alt i orden. Men det var et svare strev å komme dit. Postene for i dag og i morgen skal handle om hvordan vi gjorde det.

Vi hadde denne kjøperen, som skal ha overtakelse første august, og ikke første juli som vi hadde foretrukket. Han ville også inn i leiligheten for å ta noen mål i forbindelse med en liten omstrukturering, de skal flytte en vegg eller noe, og ønsket å komme seg inn i leiligheten på et vis de første dagene av denne uken. Olia og jeg hadde planlagt å reise opp og hente tingene våre nå til helgen, men da kjøperne var å treffe i begynnelsen av uken, snudde vi oss rundt, og leide leiebil nå fra lørdag til i dag. Og siden Olia i går arbeidet til klokken 1530, var det mor og jeg som reiste opp.

Avreise var tidlig søndag morgen. Før syv var vi av gårde, og på veien fikk vi levert Olia på arbeidsplassen også. Fergen fra Mortavika til Arsvågen klokken 0800 rakk vi med god margin, og der hadde vi vår andre frokost for dagen. Da vi på neste fergekai på Sandviksvåg så at neste ferge skulle gå klokken 1000, skjønte vi ikke hva det betydde. Vi følte det var langt på dag, nærmere kveld, men dagen var altså bare så vidt begynt. Egentlig var det akkurat som det var flere forskjellige dager denne dagen.

Kjøreturen til Bergen var som alltid trivelig. Det er fine, svingete vestlandsveier, og mildt vestlandsterreng med noen småperler her og der. Jeg sørget for litt ekstra underholdning ved å kjøre ganske direkte mot rødt lys et sted. Det var rødt lys for veiarbeid, lyset var plassert diskret ved siden av veien, og jeg trodde ikke det hadde noe med meg å gjøre. Vanligvis er det jo tjukt av biler foran slike lys. Her var jeg den første, og jeg kjørte flere titalls meter før jeg skjønte jeg måtte stoppe. I bakspeilet så jeg andre biler stoppe riktigere. Og mot oss fikk vi snart bilene vi ville kollidert med om vi hadde fortsatt. Den underholdningen ble vi spart for, man skal aldri trekke det for langt.

Vi kom frem klokken 1130, i god tid i forhold til skjema. Mor hadde helt urealistiske forventninger til hvordan det skulle se ut i leiligheten, hun forventet det skulle være ryddig, klappet, klart. Hun hadde også urealistiske planer for pakkingen, hun så for seg det skulle skje i ordnede former, hver ting på sitt sted. Hun gikk hardt ut, fant frem en eske det var sko i, og tok ut det som ikke var sko i den, for dette skulle være esken for sko. Dette ble eneste eske med entydig innhold. De første eskene hun pakket skrev hun på med tusj hva de inneholdt, «Glass – Forsiktig», for eksempel. Denne forholdsregelen holdt tre esker.

Dette er helt i begynnelsen av prosessen. De tomme skapene oppe til venstre kan forlede oss til å tro vi har kommet i gang, det er vi knapt nok.

Det er sikkert mange lesere som har vært med og flyttet. I begynnelsen går det greit, egentlig fortere enn ventet. Man får tatt ut av det ene skapet etter det andre, og får satt ut tingene, får dem fjernet, ut av veien. Etter et par timer var de øverste kjøkkenskapene langt på vei under kontroll, og jeg hadde også  fått ut tingene i det som egentlig var kleskapet vårt.

Et annet bilde fra flytteprosessen på et tidlig tidspunkt.

Etter disse forøvelsene var det på tide å få ting inn i bilen. Vi skulle begynne med de tunge. En alvorlig hake ved alle våre planer var at jeg ikke fant trallen vi skulle bruke når vi flyttet tingene. Det pleide å stå en tralle ned ved bodene, den hadde vi tatt til oss, Olia og jeg, nå fant jeg den ikke. Og mor som hadde sett det som et stort problem å få tingene opp fra bakken og inn i bilen. Nå måtte vi på samme vis, med våre henders kraft, få dem fra leiligheten og ut på gaten, og inn i bilen.

Flyttebilen før vi egentlig har begynt å sette inn i den.

Oioioi, dette kan skildres bevinget. Jeg velger å ta det enkelt. Kjøleskapet var lett, vaskemaskinen tung. Den var umulig tung. Det var ikke snakk om at mor og jeg kunne greie å løfte den, vi måtte rikke den bort til bilen, og vippe den opp i den. På veien fikk vi satt en del andre store og tunge og halvtunge ting inn i den, nokså planløst. Blant annet hadde vi på et tidlig tidspunkt en kontorstol inne som til slutt ikke fikk bli med i det hele tatt.

Mor får sengen og overmadrassen stappet inn mellom veggen og kjøleskapet.

Problemenes høydepunkt kom da vi skulle hente tingene vi hadde i boden. Snedig tenkte vi oss til at vi da kunne stjele oss til å kjøre ned i garasjen, selv om de som har rett til å gjøre det, har betalt dyrt for det. Mor lukket opp døren manuelt, og jeg kjørte ned med den digre bilen vi hadde leid. Dessverre, dessverre, dessverre viste det seg at den var altfor stor i forhold til garasjen. Den gikk farlig i taket, og situasjonen utviklet seg så desperat at mor i fullt alvor foreslo at jeg skulle rygge ut igjen. Aldri er et mer urealistisk forslag stilt.

Stort mer realistisk var ikke forslaget om å snu bilen. Men det var det eneste øvrige forslaget vi hadde, foruten om å bare bli stående, noe som ville være svært realistisk, men også svært dumt. Det var helt forferdelig. I en bil der bare lasterommet var 12 kubikkmeter skulle jeg snu en bil på en plass jeg bare nødig ville forsøkt å snu en personbil. Det var dirigering og lirking, noen centimeter frem og tilbake, vri rattet hit og dit på maks, det var nærmest å rugge seg rundt.

Til slutt gikk det imidlertid. Vi stod med snuten mot utgangen, men ulovlig så det holdt. Og om det kom noen med rettigheter til denne garasjen, ville situasjonen blitt pinlig. Mor – av alle – var imidlertid den som her holdt hodet kaldt. Når vi først stod der, kunne vi like godt ta ut tingene vi hadde i boden. Så det gjorde vi. Raskt.

På dette tidspunktet hadde vi altså fått alle de store og tunge tingene inn i bilen, pluss det aller mest skrotete, de tingene som ikke hadde funnet en verdigere plass enn i boden. Planløsheten var i ferd med å ta overhånd.

Jeg hadde skjønt at det var den veien det ville gå på et tidlig tidspunkt. For egen del hadde jeg hatt det som strategi fra første stund. Jeg var bekymret for de store tingene, om det var mulig å få dem inn i bilen i det hele tatt, om det ville være plass. Nå var det sofaen (fra IKEA), lenestolen og det lille bordet vi hadde lånt av Tone til visningen som stod igjen av stort, slik jeg tenkte det. Bordet til Tone forsvant helt når vi skrudde av beina på det, og spilte ingen rolle i det hele tatt. Derimot hadde jeg en liten skrivepult jeg hadde funnet, som vi var nødt til å ta hensyn til når vi stablet.

Ingen vil hevde at det var klokt. Og ingen kan uten å lyve hevde at forslaget var et annet enn midt. Det endte imidlertid med at vi satte sofaen opp ned, på et viss, over denne pulten og om det tørketrommelen eller hva det var, kanskje et nattbord, i hvert fall vaskemaskinen. Kort sagt: Den ble satt med ryggen ned på ting som ikke i det hele tatt hadde samme høyde, med det resultat at det ble en god del plass under sofaen, og undersiden av sofaen ble stikkende skjeivt opp i høyden. På dette tidspunktet hadde vi fremdeles et mål om ikke å dekke sikten til føreren i midtspeilet.

Vi hadde også et mål om ikke å ha for tunge ting mot den dyre, fine lenestolen jeg har kjøpt, praktisk talt dyrere enn alle mine andre møbler til sammen. Ut over dagen ble alle mål snart erstattet av et største og viktigste, bare å få alt inn i bilen og bli ferdige på et vis.

Da kvelden kom var det fremdeles tjukt av ting både inne i leiligheten og på parkeringsplassen rundt bilen. Mor hadde gradvis gått over til å vaske litt også, hvilket overlot stablingen til meg. Og er det noe jeg nøler med, så er det å stable og pakke og organisere slike ting. Til flyttere er det nødvendig å si at man må bare skjære gjennom, ikke stå og gruble, få tingene inn i bilen, bruk plassen som er, få det gjort.

Klokken 2100 var det siste tidspunktet hvor vi bestemte oss for å spise middag, det var tidspunktet vi gjennomførte det. I løpet av dagen hadde vi spist noen fylte horn mor hadde med, en for oss mye omtalt baguett jeg hadde i fryseren, og jeg hadde også typisk nok stekt opp en neve fiskepinner, i stedet for å kaste dem.

Klokken 2100 var det pizza. Jeg stakk ned til en liten restaurant i nærheten, kjøpte i esker og tok med. Jeg hadde med tvang fått alt som stod på parkeringsplassen inn i bilen, og jeg hadde smelt igjen dørene. Det gikk. I leiligheten var fremdeles mye rot, men det var helst på kjøkkenbenken, og det besto mye av det mor skulle bruke til å vaske leiligheten med. Vi hadde hver vår klappstol fra IKEA, og brukte en tredje IKEA-krakk til bord. Mor hadde pakket vinopptrekkeren, det jeg mener var heneste største tabbe disse dagene, men hun løste floken fint ved å dinge på hos naboen og spørre om lån. Så roet vi oss ned med en flaske rødvin fra Spania, drukket fra plastkrus som egentlig var en del av rotet som stod igjen på kjøkkenbenken, det var som man forstår ikke bare vaskeutstyr som stod der, og så spiste vi pizza. Etterpå sovnet vi.

Lånet er innvilget!

I dag kom meldingen om at lånet for kjøp av hus er innvilget. Så da ser det veldig lovende ut, og jeg kan endelig legge ut på nettet hva det egentlig er vi prøver på og har prøvd på hele dette halve året.

Det er å kjøpe barndomshjemmet. Jeg har særlig siden far døde alltid hatt i tankene, at om huset skal selges, er det jeg som skal kjøpe det. I fjor begynte dette å bli veldig konkret, mor orket ikke å ha hele store huset når hun skulle bo alene, og hadde veldig lyst å flytte over i en moderne, lettstelt leilighet. Så var det om Olia og meg kunne klare å snu oss rundt, og få samlet opp midlene som skulle til for å kjøpe det.

I fjor høst var jeg hjemme en tur på snarvisitt, jeg hadde ikke sett familien siden påske, sommer- og høsterie hadde jeg i Ukraina. Da hadde mor nettopp fått meglervurdering på huset. Denne var betydelig høyere enn noe jeg kunne ha råd til, og mye høyere enn ventet. Det så stygt ut.

Så kom det en mail fra min kunderådgiver eller hva det kalles, i DNBnor, der jeg hadde lånet på min gamle leilighet. De lurte på om jeg ville ha et møte om min personlige økonomi. Det ville jeg jo, jeg lurte på om det kanskje ville være mulig om mor og jeg ble enige om den minste summen i prisintervallet megleren hadde anslått, og vi i tillegg fikk litt hjelp av gode krefer og viljer rundt omkring, om det kunne være realistisk.

Jeg glemte greit en del papirer og måtte ta noen summer fra hukommelsen, fikk sagt cirka hva Olia og jeg tjente og hva vi gjorde, og så at lånet som ble antydet ikke ville få oss i nærheten. Det ville bli altfor lite. Men på dette møtet skjedde en feil. Kundekonsulenten min sjekket opp verdien på leiligheten min, og fikk en voldsom høy sum, flere hundre tusen mer enn den faktisk var verdt.

Det visste jeg ikke da. Jeg gikk ut av møtet med et visst håp om at hvis vi virkelig strakk oss og var litt kreative, så kunne vi klare å få kjøpt huset til minimumssummen. Og da kunne det jo være mulig å forhandle litt med mor, i det minste. Det ville kanskje gå an å finne en løsning alle var fornøyde. En meget hyggelig konsekvens ville jo være at vi fikk flyttet hjem til Rogaland, og stiftet familie der.

Ved juletider skjedde en ny gledelig – men på ny feilaktig, – oppdagelse. Jeg undersøkte lånemulighetene på Skandiabanken, og så at jeg med Olia som medlånetaker kunne få et lån som gjorde vår økonomiske situasjon romslig. Vi ttrengte ikke kjøpe for minimumsprisen, eller litt over den, vi kunne møtes på midten.

Da ble det mye lettere for mor å få til. Intervallet i slike summer det her er snakk om er flere hundre tusen, og når vi gikk fra minimum til midten gav det mor betydelig mer i inntekt fra salget. Det gjorde hennes økonomiske situasjon friere, og det var heller ikke lenger sånn at jeg ville bli altor forfordelt i forhold til mine søsken. Vi ble enige om summen, om kjøpet, og det stod i det hele tatt veldig godt og veldig lovende til.

Så var juleferien slutt, og jeg måtte gå i gang med å få solgt min leilighet. Da fikk prosjekt huskjøp sitt største tilbakeslag. Megler kom på besøk, og hadde en helt annen verdivurdering enn den jeg hadde fått i banken. Meglers antydning var mer i tråd – faktisk helt i tråd – med den antagelsen jeg hadde hatt, den tiden alt var umulig. Her er det på sin plass å bruke ordentlige summer, 700 000 kroner mindre var den.

Jeg ble deprimert. I to glade juleferieuker hadde jeg gledet meg, nå skulle jeg flytte hjem, få meg hus, hage, alt skulle bli som det skulle være. Nå falt alt. I stedet for å planlegge for å stifte familie på mitt kjære Ganddal, i huset vårt, der jeg selv hadde vokst opp og kjente alt og likte alt, måtte vi nå innstille oss på å kjøpe ny leilighet i Bergen, og bo der noen år, før vi eventuelt måtte ta det videre derfra. Det var fryktelig.

Det varte et par dager. Olia var helt klar, det tar seg ikke ut at en mann er deprimert. Selv når jeg sa det skulle ta tre dager, fra tirsdag til torsdag, var hun ikke med, en mann kan ikke bare sitte og se lei seg ut. Det er ikke sikkert det er så dum holdning. Torsdag kveld var det innebandy, jeg tok noen øl etterpå, med Henriette, og la situasjonen frem for henne.

Det var kanskje mulig å snu det til allikevel. Det var jo så enorm forskjell på å etablere seg for godt på Ganddal, nær familien, enn å få en tilværelse fremover på stadig flytting, i stadig litt bedre leiligheter, og med hundrevis av tusen i megler- og flytteutgifter underveis. Kunne det ikke kanskje gå å lirke det til?

Nøkkelpersonen i dette var mor. Prisen for huset var grei, vi skulle betale det som var avtalt. Men vi trengte litt hjelp for å kvitte oss med risiko. Den viktigste var at vi fikk utsatt betalingstidspunktet til vi hadde sikre penger, og sikker inntekt. Låneevnen vår ville ta seg betydelig opp, om Olia fikk seg litt fastere jobb, for eksempel. Hver 10 000 kroner ekstra for henne i året, ville gi oss 100 000 kroner mer i lån.

Det var veldig, veldig mye frem og tilbake med dette. Men mye ble satt på plass etter at jeg hadde lagt frem situasjonen for mor, fikk en mail med tittelen «Dette skal vi klare!» Planen ble å flytte tingene ned til henne, forsøke så godt vi kunne å få oss jobb, jeg og Olia, og så ta det derfra.

Det viste seg enklere enn fryktet for meg å få meg jobb. Den var klar i god tid. Og Olia er strålende på å ta alle de arbeidsoppdrag hun bare kan, det er ikke hennes feil at det ikke blir noe fast. Det kommer forresten med tiden. Men oppgjøret for huset skulle jo helst komme før, enn senere. Mor vil jo også gjerne flytte ut, og realisere sin drøm om en lys og fin leilighet.

Som nevnt har det vært veldig, veldig mye frem og tilbake. Det er så mange ting, vår leilighet skal selges, vi må undersøke lån, mor ser etter leilighet, mange ting, og samtidig holder jo livet ellers også seg gående. Vi fikk imidlertid solgt leiligheten til en ganske ok pris, til det som var takst, et par hundre tusen over det som var meglers prisantydning der i januar. Og etter påske tok Olias inntekt seg opp.

På et tidspunkt bestemte vi oss bare for å skjære gjennom. Vi kjøper huset nå, så godt vi kan. Det var midt oppe i eksamene mine i fysikk. Men det fikk ikke hjelpe, mor hadde noen leiligheter hun var interessert i. Og for at hun skulle kunne legge inn bud, måtte huset bli solgt. Det viste seg forresten at det skulle enda litt mer til for at hun skulle kunne legge inn bud, men det er en annen sak. Det var det at hun skulle få legge inn bud, som gjorde at vi satte i gang kjøpsprosessen før vi egentlig var helt klar.

Første forespørsel ble glatt avslått. Jeg hadde tatt for hardt i, og måtte ringe og snakke med dem for å høre litt hva slags summer som kunne være realistiske for oss. Vi fikk en sum, den var godt ned mot smertegrensen, men også greit over det som var mulig. Jeg fylte ut søknaden en gang til, avla mine eksamener med godt resultatet, og reiste hjem på sommerferie når sommerferien begynte.

Det var svaret på denne andre lånesøknaden som kom i dag. Den er innvilget. Det kvalifiserte for et glass cognac.

Veien er imidlertid ennå ikke brulagt helt inn til mål. Dette var det ene lånet, vi trenger et til. Men vi har fått godkjent en finansieringsplan som har to lån som sammen blir den summen vi ba om, og vi har fått innvilget det klart største av de to lånene. Vi må også få sendt inn dokumentasjonen, og få godkjent. Det kan bli litt problemer, både å få tak i den, og få den godkjent. Det er en del utfordringer som må overvinnes på veien her.

Og så mor og jeg, som aldri har drevet med denne typen handel før, finne ut av hvordan vi gjør det rent praktisk. Det er mye uklart for oss, om tinglysing og hjemmel, megler og advokat, kontrakter og all slags, hvordan gjør man det egentlig?

Det skal vi – forhåpentligvis – finne ut av i løpet av den neste måneden, for overtakelsesdato er satt til første august. Da er jeg huseier. Og det kvalifiserer for champagne.

Leiligheten solgt

I dag ble leiligheten min solgt. Det blir ikke flere visninger, ikke mer stress. Jeg har solgt den. Overtakelsen blir i august. 8 år har jeg bodd her, fra august ikke lenger.

Jeg tenkte mens budkampen stod på i dag, at jeg kjøpte leiligheten litt for dyrt og selger den litt for billig. Men siden jeg tenkte den tanken, kom det inn nye bud som økte prisen med hele 50 000 kroner, slik at det til slutt slett ikke ble så galt. Det ble endatil 10 000 kroner over takst. Kanskje kunne man vente seg enda mer i et brennhett marked, men man har aldri noen garanti, og det er veldig godt å få det overstått. Jeg var godt over grensen for mitt eget minstemål.

Min kjære kone har gjennom hele salgsprosessen vært veldig kritisk til at jeg har benyttet meg av megler. Jeg har fått mye kjeft for det. Noe av det må nok legges til kontoen at hun kommer fra et land der regler er noe man omgås, hun var blant annet ivrig etter at vi skulle selge leiligheten uten å involvere megler, også etter at kontrakten var undertegnet. Men det er nok slik at når kontrakten er undertegnet, så er man bundet for kontraktstiden som etter standard er på 6 måneder, og gjerne 3 måneder etter som karantene. Vil man selge uten megler, får man gjøre det før megler blir involvert.

For oss hadde det kanskje vært lurt. Megleren stikker av med 50 – 60 000, altså hele mellomlegget fra prisen jeg tenkte var litt liten, og den vi endte opp med. Den ene av budgiverne hadde helt sikkert vært med om ikke megleren hadde vært med, jeg er ikke helt sikker på den andre. Men vi hadde hatt mye bedre tid med salget. Vi kunne selv bestemme når vi skulle hatt visning, og vi hadde ikke fått det salgspresset man unektelig får på seg når megleren ringer. Megler er megler også for kjøper. Megler vil at salget skal bli gjennomført.

Nå endte det imidlertid godt. Det er også behagelig å slippe å tenke på noe som helst når budet er gitt og akseptert, alt det praktiske tar megleren seg av. Jeg har eksamen om en drøy måned, og selv om jeg har rikelig erfaring med å koble ut og konsentrere meg i enhver stressituasjon, så har det vært noe eget med denne flyttingen og boligsalget, det meste annet har kommet i bakgrunnen. Nå blir det imidlertid ro i måneden frem til eksamen. Så skal alle tingene mine, inkludert meg selv og min kone, vekk herfra.

Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.

Flott leilighet lagt ut på Finn.no!

Resultatet av anstrengelsene er her!

I dag ble annonsen for leiligheten lagt ut på Finn.no. Bildene lyver noe helt enormt om forholdene Olia og jeg har levd under, det har ikke vært i nærheten av så rent og pent og striglet. Men sånn som den ser ut på bildene er den riktig så innbydende, og noen ganske mange førstegangskjøpere kunne vurdere å kjøpe.

Vi bruker DNBnor som megler, og de har lagt inn noen finesser som virkelig er egnet til å imponere. «Supervisning» og «panorama» er sikkert standard i alle meglerannonser for tiden, jeg har bare ikke sett det før. Artig var også lånekalkulatoren som følger til slutt i supervisningen. Der ser man hvor mye man kan strekke seg i budrunden, med automatisk beregning av lånebeløp og faste utgifter i måneden for betjeningen av lånet. Fiffig.

Det har kostet mange timer og mye svette å få leiligheten til å se ut som på bildene. Alt er dekket også på bloggen, til glede for resten av livet.

Annonsen finner du her. Og du, er du interessert i å kjøpe den, er det bare å stikke innom på visning. Mandag klokken 1730. Den er til salgs!

Takstmann og fotograf

Det blir en ny tilbakepostet bloggpost i dag, skrevet lørdag 2. april, lagt til torsdag 31. mars, da den skal gjelde. Det var den dagen fotografen kom på besøk, og fotograferte en leilighet som en uke i forveien hadde vært mer enn kaotisk, og bare et par dager i forveien hadde sett ut som noe ment for billigsalg. Denne posten skal handle om kraftanstrengelsen Olia og jeg måtte gjøre for å få alt ferdig i tide, og hvordan vi klarte det.

Dette gir en pekepinn på hvordan leiligheten så ut før arbeidet endelig tok til - og lenge etter. Dette er tirsdag morgen.

Søndag kveld kom vi lykkelige hjem fra flytteturen til Rogaland, som jeg allerede har skrevet om. Mandagen var vi begge på jobb, og begge nokså tafatte når ettermiddagen og kvelden kom, og det var tid for oss å gjøre noe. Olia har også innslag av den samme optimismen som jeg har, at alt kommer til å gå helt fint, ingen grunn til å stresse. Min optimisme strakte seg til de høyder at jeg takket ja til en middagsinvitasjon hos Håkon i Sædalen dagen etter, hele tirsdagen ville da gå tapt, og vi ville bare ha onsdagen til å gjøre absolutt alt. Olias optimisme strakte seg dithen at hun så sent som lørdagen på IKEA i fullt alvor og vel så det ville kjøpe maling for å male om hele leiligheten i enda litt lysere farger.

Dette bildet fra mandag ettermiddag gir også en liten pekepinn om hvordan det ser ut, og hvilket arbeid som må gjøres.

Begge fikk vi vår optimisme satt på plass. Olia ble overtalt til ikke å kjøpe malingen. Jeg sendte tekstmelding til Kristin (til Håkon) om at vi ikke kunne komme på noen middag, vi måtte vaske ned leiligheten. Og det måtte vi virkelig, det trengte tid.

Med livet som innsats.

Tirsdagen ble ikke Olia sendt på barnehageoppdrag. Da jeg kom hjem hadde hun imidlertid ikke kommet stort lenger enn til den borteste kortveggen. Der hadde hun til gjengjeld tatt vindu, karmer, vegg og persienner, i tillegg til å få tatt av trekket på sofaen og lagt det i vask. Vi spiste middag, og fortsatte arbeidet utover kvelden og natten. Da vi endelig fikk lagt oss til å sove hadde jeg følelsen av at vi ikke var kommet stort lenger enn da vi begynte.

Slik så hyllene og kjøkkenbenken ut tirsdag ettermiddag. Det er mye som skal vekk.

Onsdagen var Olia i oppdrag, mens jeg hadde tidlig fri. Tiden ble brukt til å gjøre leiligheten noenlunde klart for takstmannen som kom klokken 1400. Fremdeles hadde jeg imidlertid følelsen av at det meste gjensto. Takstmannsbesøket var for øvrig fort gjort. Han var knapt inne en halvtime, spurte mer enn han sjekket, og forsvant uten å ha oppdaget et eneste problem med leiligheten vår. Jeg tok en løpetur opp Stoltzen og videre.

Overalt i leiligheten er det ting.

Olia var på ny ubekymret. Hun hadde funnet tid til en liten handlerunde før hun kom hjem. Og hun hadde også god tid til middag. Etter middag var det kake, og så la hun seg ned til å hvile. Først klokken 2200 stod hun opp. Jeg var noe nær nervøs. Det meste gjensto.

En tung tørketrommel skal ned i boden.

Og blant de tingene som gjensto, var flere ting jeg ikke i det hele tatt eller bare med store vanskeligheter kunne klare alene. Det var tunge ting som måtte bæres ned i boden, eller i alle fall ut på gangen. Og ikke vil jeg være den som får trekket på sofaen igjen. Olia var til å begynne med stuptrøtt etter flere netter med lite søvn. Men nå var hun innstilt på å ta i et tak, så hun gav seg grundig i gang med å vaske mikrobølgeovnen. Jeg var noe nær stresset, og innsiden av mikrobølgeovnen er ikke akkurat det viktigste for fotograferingen. Men Olia ville altså begynne med den, «for å våkne».

Onsdag ettermiddag/kveld/natt fortsetter arbeidet. Nå med grundig vask av ovnen.

Det var et tappert arbeid vi – og særlig hun – gjorde den kvelden. Hun vasket også ovnen, grundig, kjøleskapet utvendig og flere andre ting. Min oppgave var mer eller mindre å bære ting bort, fremdeles lå mye – svært mye – og fløt. Vi fikk båret ned tørketrommelen, Olia la på trekk på sofaen, jeg punkterte, jeg måtte bare legge meg. Olia var fremdeles våken noen timer, og styrte på. Halv tre eller halv fire var hun i seng, begge klokkeslettene husker jeg at jeg så på i løpet av natten, og halv syv var det opp igjen. Olia skulle tidlig opp på jobb, og hun ville gjerne gjøre siste finish før hun dro. Litt over åtte forsvant hun.

Halv elleve begynner det å ligne noe i leiligheten.

Så hadde jeg fire timer til fotografen skulle komme. De kom godt med. Grunnlaget var ganske lagt, jeg måtte bare få vekk ting, få de inn i skap eller ut på gangen, og så skadet det ikke å få vasket litt ekstra. Jeg unnlot ikke å kose meg med litt musikk på ørene, først R.E.Ms nye plate, så Theme time radio our med Bob Dylan som radiovert. Det siste kan få hvem som helst i godt humør, selv når de rydder og vasker. Temaene jeg fikk høre gjennom mens jeg drev med arbeidet mitt var «Devil» og «Wedding», begge deler passet veldig bra til hva jeg drev på med. – See you next week, sure as hell, avsluttet Dylan programmet om djevelen.

Det nærmer seg.

Og det ble ganske tidlig klart at dette kom til å gå helt fint. Vi har ganske mye skapplass, og nå hadde vi både satt ned i boden og tatt hjem til Ganddal med hard hånd. Resten fikk plass i et eller annet skap, eller ble enkelt og greit satt ut på gangen. Vaskingen var allerede gjort, nå ble den gjort en gang til. Det er klart selv jeg kan få det skinnende rent da.

Skinnende rent en time før tiden. Tingene på toppen av hyllen har jeg foreløpig glemt.

Ti minutter før fotografen kom kunne jeg sågar legge meg ned på sengen og vente. Da hun kom klokken fem over tolv var alt klart. Det gjensto for henne bare å plassere fruktfatene, og for meg bare å ta ut klokkeradioen og IKEA-lampen som forstyrret med ledningee sine, og så ble leiligheten intet mindre enn beboelig. Etter en halv time var fotograferingen gjort. Vi har halvannen uke til visning. Da må det også vaskes inni skapene, inni tingene, og vi kan ikke skjule rotet vårt i skap og på gangen. Men vi er veldig godt i rute, og både fotograf og megler var meget fornøyde med bildene.

Slik ble det seende ut til slutt. Fotografen kan komme (Bortsett fra tingene på toppen av skapene, som fortsatt er glemt).

Til og med Olia gispet da hun kom hjem. «Her vil jeg bo», sa hun. Leiligheten er til salgs. Det er bare å legge inn bud, eller komme på visning 11. februar mellom halv seks og halv sju.

Og slik så det ut på gangen...

Vårt første besøk – Lars

I dag fikk Olia og jeg vårt første besøk her i huset, eller her i den lille leiligheten vår på Nordnes i Bergen. Det vil si, besøket fikk jeg i skrivende stund for to dager siden, posten er skrevet fredag og postet onsdag. To dager er gått mellom hendelsen og skrivingen, det er godt å se den menneskelige faktor spille inn i disse internettider hvor alt skal skje i øyeblikket.

Lars var altså på besøk i dag, eller for to dager siden. Han ringte i går, det vil si tirsdag, og siden jeg ikke hadde lagret nummeret hans, var jeg overbevist om at han var en selger, og ikke engang det at han presenterte seg først som Lars, siden Lars Nygård, bidro til å redusere mistenksomheten min.Fra første stund var jeg innstilt på å avslutte denne samtalen raskest mulig.

Men min svoger Lars, gift med min søster Trude, hadde en god sak, og når man vet man har rett, er det lett å overtale. Han var i Bergen og ville på besøk. På mannfolks vis ble det raskt avklart, i morgen klokken halv seks, middag.

Dermed ble vårt første besøk og vår første middagsgjest slått sammen i en smekk. Olia laget på russisk vis ikke bare én rett, men flere, og på like russisk vis overflod av alt. Godt var det også.

Lars var på besøk frem til klokken ti, og fikk både middag, is, hjemmelaget kjeksiskake av typen eksperiment, og både te og kaffe, i tillegg til litt amarulla å drikke. Det er sjelden jeg har vært med ham uten min søster Trude, så det var jo noe nytt i seg selv, jeg var den gifte og Lars for seg selv. Olia og Lars finner imidlertid lett tonen, og snakker av gårde i god fart uten at det er nødvendig å fylle bensin i motoren.

Det er godt også at Olia får treffe andre folk enn meg her i Norge. Jeg er jo en uhyre intelligent person, og som den uhyre intelligente personen jeg er, skjønner jeg at det meste i verden er subjektivt, og det er gått Olia får høre et annet syn på den, enn mitt. Selv om mitt syn på verden etter min mening er det beste av de mulige.

Det ble diskutert det meste, fra private og intime forhold, til storpolitikk og livssyn, også det helt etter russisk standard. Jeg vet det finnes et par minefelt i Olia i slike diskusjoner, det er en rekke ting vi bare ikke sier her i Norge, som hun bare sier. Jeg har gått på en rekke av dem, og vet at det smeller.

Og jeg vet det går over. Som regel er det heller ingenting å frykte. Takk for besøket og velkommen igjen!

Takk for besøket, velkommen igjen!

Jaja. Så har mor reist hjem, og jeg koser meg med restene som er igjen, slik som litt ekstra god middag og litt ryddigere og renere leilighet. Kake er her også, trøffelkake, det er favoritten like siden jeg var barn og frem til i dag, skikkelig sjokoladekake med skikkelig sjokoladefyll. Den er så sjokoladefylt, at når jeg serverer den til kvinner, så vil de vanligvis ikke ha, og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skyldes fettmengden. Smaken kan det i alle fall ikke skyldes.

Jeg tror jeg godt kan skrive ut på bloggen nå at jeg har en nabo jeg kaller gærn. Om han hadde oppført seg litt normalt, så skulle jeg latt være å skrive om det. Men slik som for eksempel i dag, så startet mor dagen  med å gå ut og jogge i 8-tiden. Jeg stod opp litt senere, og da mor kom tilbake, luftet vi etter soveluften vi hadde laget oss om natten. Da hørte jeg plutselig den velkjente nordveslandsdialekten jeg har hørt klage så mange ganger før, nå var den der igjen, og tilhørte en gærning (om han bare hadde oppført seg normalt, skulle jeg slett ikke skrive det sånn) i bar overkropp, som ville ha kontakt med «du Stavanger», og klaget på bråk om natten. Jeg tipper han ble overrasket da jeg sendte ut mor i vinduet, og forklaringsproblemet lå hos han hvorfor i all verden vi skulle finne på å bråke klokken tre om natten, som han hevdet. Tvert i mot var det han som stod der og bråket ganske så pinlig for både meg og ham. Det er slett ikke første gang.

Mor og jeg hadde imidlertid den rene samvittighets ro, og kunne makelig lage i stand frokosten som planlagt. Den skulle vare det meste av formiddagen, det var nøyaktig det som var planen, vi hadde ingenting vi skulle gjøre. Flyet for mor hjem til Sola gikk klokken 1620, det var alltid lenge til.

Klokken 1100 cirka gikk mor i gang med å pakke, og ved hjelp av det kvinnelige mirakel fikk hun plass til ikke bare all sin egen bagasje, men også alle julegavene og andre gaver Olga og jeg hadde kjøpt. Det eneste hun ikke fikk til, var å lage meg cappucino med kaffemaskinen det er noe rart med, det er det bare min søster Tonje som klarer.

Sånn litt før to var jeg med mor å bære bagasjen til bussholdeplassen, for at hun skulle ta flybussen til Flesland. Det var et trivelig besøk, der vi hadde mye å diskutere, og hvor det ikke var så enkelt å komme frem til noe sikkert, siden det er så mye som er usikkert. Vi kan for eksempel vanskelig avgjøre når vi vil sees igjen, og hvor jeg vil være i juleferien. Det kommer så mye an på når jeg får min kjære kone opp hit fra Kiev, og hvordan det da kommer til å gå.

Da jeg kom hjem igjen etter å ha tatt avskjed med mor, lukket jeg vinduet tvers mot stangen som brukes til å vende persiennene, og knakk den tvert. Etterpå laget jeg cappucino manuelt, det vil si at jeg skummet melken sånn noenlunde som det gikk an i presskannen.

Og så var jeg endelig hjemme

Eller «endelig» er kanskje en overdrivelse, her. Og «hjemme» også, forresten. Det ble litt av en tur hjem fra Russland denne ganngen. Og denne leiligheten her, som den ser ut nå, er ikke noe å «endelig» være i. Jeg kan sitere – riktignok med en grov betydningsforskyvning – den eldgamle greske filosofen Herakleitos: Alt flyter. Men med en liten tankeforskyvning er hans mening tilbake på plass, at alt hele tiden er i forandring. For det er ingen tvil om at forandring er det her, og «endelig hjemme» er jeg ikke.

Mor fikk en fin post i går på bursdagen sin, den var på sin plass, og søstre Trude og Tonje har vært flittige med å kommentere den (særlig Tonje, som liksom aldri ville gi seg med det). Men mor var helt fabelaktig i går. Hun gjorde ingenting etter bursdagasselskapet sitt, som hun ikke gjorde for meg. Jeg pakker jo strengt tatt bagen min selv, men det kommer liksom mye mer i den enn jeg pakker. Og det blir mange ting jeg ikke tenker på – tryllet frem. I tillegg fikk jeg to typer kaffe, først blue Java i presskanne, så spansk espresso.

I dag morges stod hun opp et kvarter før meg og smurte matpakke og laget mer kaffe, og lurte enda litt til nedi bagen. Jeg hadde ikke bedt henne om mer enn å kjøre meg til flyplassen. Det gjorde hun, før hun reiste hjem igjen og spiste sin egen frokost, og reiste selv på jobb.

I mens reiste jeg tilbake til Bergen. Her var det akkurat det gråværet med håpløst regn på sitt mest trøstesløse, nok til å bli klissvåt, ikke nok til at det er kult. Men en vestlending klager ikke på været, og jeg er vestlending.

I leiligheten var halvpakkede, russiske kofferter, en oppvaskmaskin med tre uker gammel skitt, et kjøleskap med en tre uker gammel agurk, bøker og klær spredd rundt der ingen ville finne på å legge bøker og klær, men de før eller siden vil havne om de på tilfeldig vis blir flyttet litt på. Kvoten med flasker fra Russlandsturen stod også litt her og der, og jeg kommer igjen bare opp med gamle Herakleitos og «Alt flyter». Alt fløt. Og jeg gikk på jobb.

Det var også første gang på ukevis. Det var heldigvis en lett dag med tanke på arbeidsbyrde, og jeg innvilget meg også mindre å gjøre enn jeg ville til vanlig. Det aller nødvendigste gikk unna, resten fikk vente.

Så var det hjem til middag, og en ettemiddagshvil. Og her er jeg nå. Endelig hjemme – liksom. Alt flyter er det riktige så si.