Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Sofie på stranden

Nudister og homoer på Eivindstranda

Fra første gang jeg har vært her nede i leiligheten i Las Terazas i Spania har jeg gått ned til den nærmeste stranda når jeg skal bade. Det er også en vakker strand, stengt liksom inne av røde klipper på hver side, og stupbratt ned en sånn cirka 8-10 meter. Stranden ser nydelig ut ovenfra, og det er også nydelig å ligge i sjøen og se på klippene og stranden nedenfra i sjøen. Resten av familien er imidlertid ikke så begeistret for denne stranden, siden det er aldri så lite grann kronglete å komme seg ned den glatte naturtrappen av naturstein som er laget til der. Derfor har de gitt den navnet Eivindstranda, dette er min strand, det er her jeg bader. Det er her jeg liker meg.

Jeg har i en tidligere post skrevet humoristisk hvordan Eivindstranda ikke må forveksles med nudiststranda og hundestranda som er like ved. Man kan si man har nedgangen hunder, nudister, Eivind. Det er humoristisk. Jeg har ikke noe spesielt i mot verken hunder eller nudister, så lenge de holder seg unna meg. Jeg må også si at fikk jeg valget, foretrekker jeg hunder. De er lettere å forholde seg til, og det sier jeg selv om alle som kjenner meg godt vet at jeg ikke godt vet hvordan jeg skal forholde meg til hunder.

Nå på denne ferien har nudistene begynt å trenge inn på min strand. Det er enkelt for dem, det er bare å gå forbi steinene og klippene som ligger naturlig mellom. Også for to år siden da jeg sist var her, hendte det var noen nakninger som forvillet seg inn på feil strand, som oftest etter å ha svømt litt i sjøen. Denne ferien ikke bare svømmer de over til feil side, de spaserer også liketil fra ende til annen over stranden min (pussig nok er det ikke andre enn nudister som liker å gå frem og tilbake slik på stranden, og dingle). De legger seg der, til og med, splitter nakne og splitter gærne.

Jeg hadde før dette ikke noe særlig i mot nudister, annet enn jeg syntes de var litt snåle, la de være det i fred. Nå er jeg i mot dem. Jeg har hørt dem si at det er helt naturlig, det er klær som er unaturlig, de går like nakne som de kom fra mors liv. Men det er pussig da, at så godt som samtlige av dem har glattbarbert seg. Og flere av dem har ringer og tatoveringer både her og der, helst der hvor man ikke til vanlig tillater folk å se. Det er alt dette slike ting jeg ikke skulle vite var mulig, at folk gjorde, det er slikt jeg ikke vil måtte forholde meg til.

Mange av de nakne er også opplagte homoer. Jeg er akademisk anlagt, intellektuelt oppdradd, jeg er i utgangspunktet ikke fiendtlig innstilt til homofile, slik jeg ikke er fiendtlig innstilt til noen. Men jeg forbeholder meg retten til å bli irritert på folk som går nakne rundt på offentlige steder. Skal homofile bli akseptert, må de oppføre seg som folk, mener nå jeg. De kan ikke gå rundt skambarberte, nakne og tilfredse, og forlange at jeg skal synes det er ok. Jeg synes ikke det er ok. Jeg vil ha dem vekk.

Jeg mener, jeg trenger meg ikke inn blant nudistene, og begynner å oppføre meg som jeg pleier å gjøre. Jeg mener alt var best som det opprinnelig var, at hunder, nudister og Eivind er hver for seg.

Solnysjko

I dag var den første fullt og helt vellykkede dagen for Olia og meg her nede i Eupatoria. Vi reiste ut på badetur til en langstrand 20 minutter utenfor byen. Posten skal handle om hvordan det var.

På stasjonen – eller plattformen – i Solniskij, med skiltet som sier hvor vi er.

Siden første dag vi kom hit, har Olia snakket om denne stranden, hvor man kan se kilometervis til begge sider, og se bare sandstrand og ikke et menneske. Det første er sant, det andre ikke. I dag fikk vi endelig reist dit.

Jeg på vei ombord i elektrisjkaen i Eupatoria.

Solnysjko er ikke en by og ikke et tettsted. Det er ikke engang en stasjonsby, eller stasjon. Det er en plattform. Rundt her er det ingen som bor, men stranden ligger milevis og hvit, og er en av de vakreste på hele Krim. Man kan jo ikke akkurat kalle det noen uoppdaget perle, for alle som reiser inn til byen må være klar over at den ligger der. Den er synlig ved innreise både med tog og med buss, og andre måter er det ikke å reise inn til Eupatoria på. Foreløpig er det imidlertid få som tar seg bryet med å reise de 20 minuttene det tar for å komme dit. Dermed er stedet heller ikke ødelagt av et utall boder og påfunn, og alle mulige slags ideer for å selge deg ting. Olia sa at det finnes ikke noe der i det hele tatt, og at vi måtte ta med oss alt som niste. Men i det tok hun feil, for to småkiosker var det, og en stor, flott kafe, der det ikke satt et eneste menneske så langt vi kunne se og så lenge vi var der.

Jeg er glad og fornøyd på perrongen i Solnysjko

Russerne har dette systemet de kaller «Elektrisjka», som er en form for lokaltog, men det går så sakte at det fortjener liksom ikke helt den stolte betegnelsen «tog». Man sitter på trebenker, langs de travle rutene blir de aldeles overfylte, og de putler seg fremover til destinasjonene litt saktere enn andre fremkomstmidler. Fra Eupatoria til Sevastopol tar elektrisjkaen cirka to timer, og den går også noe sånt som annenhver time. Prisen er 10-15 kroner, og mindre for kortere turer. Solnysjko ligger 20 minutter langs ruten fra Eupatoria, og kostet omlag 15 kroner for Olia og meg tur retur. Vår elektrisjka gikk 0930 om morgenen, rutetidene henger greit der de selger billetter, og det blir aldri fullt. Det er alltid plass til flere. Og generelt er det på disse turene svært godt med plass, selv nå midt på sommeren.

Jeg i elektrisjka med god plass

Det er en flott tur. På høyre side ligger havet, på venstre side småvann og våtmarker med rikt dyreliv. Det er nesten som man kommer frem for tidlig.

Stedet inneholdt ikke den øde sandstranden jeg hadde forestilt meg. Her var først og fremst campingturister, på rekke og rad, kjennetegnet av flotte biler og til dels ganske flotte telt også. Jeg lurte litt på hva slags mennesker dette er, som har råd til å kjøpe slike biler, men likevel vil ligge i telt et sted som overhodet ikke er laget for campingliv, og hvor toalett og vannforsyninger ikke akkurat er noe det finnes en opplagt løsning på.

Et russisk reklameskilt i den lille plattformbyen Solnysjko.

Olia og jeg gikk et lite stykke for å komme til en av de gamle betongkonstruksjonene fra Sovjettiden. De er fryktelige inngrep i naturen, men det går an å stupe fra dem, så mitt forhold til dem er ganske ambivalent. Stedet vi fant hadde også litt naturlig stein, og til og med en liten slags krok hvor Olia og jeg kunne være for oss selv.

Nedenfor denne vakre bussen var det vi fant plassen vår.

Akkurat det siste der kan forresten strykes. Det blåste litt denne dagen, fralandsvind, og det var også litt overflatestrøm utover fra land. For svømmedyktige var både vinden og strømmen helt ufarlig, helt umerkelig, men for luftmadrasser kunne det bli kritisk. Allerede da vi kom var det en luftmadrass som hadde det ganske kritisk. Den var allerede så langt ute at det var vanskelig å se at det var en luftmadrass, og den fløt videre utover, med en svømmedyktig mann på slep. Olia hører til den type mennesker som tar affære når det skjer noe som strengt tatt ikke skal skje, som kan være farlig, eller utvikle seg til å bli farlig. Vi kunne se vinden av og til ta tak i madrassen, og blåse den utover. Og den stabukken av en svømmer gav seg ikke, og svømte også utover.

Slik ser det ut. Vi lå på plassen like under. Fra betongklossen lengst ute går det an å stupe.

Til slutt reagerte Olia resolutt. Denne mannen kunne få problemer med å svømme tilbake. Olia er gammel mestersvømmer fra Kiev, og brukte teknikken ikke til å svømme ut etter ham, men til å svømme lynfort bort til andre som hadde luftmadrass hun kunne låne for å sette etter ham. De første hun spurte ville åpenbart ikke låne bort luftmadrassen for noe så uviktig som å redde menneskeliv, kanskje var jo ikke svømmeren en gang i fare, så Olia måtte videre for å finne luftmadrass å låne. Dermed forsvant hun.

Olia, mens hun fortsatt er noenlunde under kontroll.

I mellomtiden kom en gruppe uvirkelige mennesker ned til plassen vår. Det var fire stykker, en mann og tre jenter, og de kom altså ned til den lille pletten som omtrent var helt dekket av pleddet vårt. De fikk likevel presset seg ved siden av, og dermed var idyllen vår avbrutt. Jeg kunne ikke be dem flytte seg på russisk, og Olia var altså ute og reddet mennesket i stedet for luftmadrassen.

Hvem skulle trodd at det på denne vesle flekken var plass til flere?

Etter en stund så jeg en vakker kvinne på en liten luftmadrass padle innover. Jeg tenkte det kunne være Olia. Og da hun kjeftet på en slik motorsykkelbåtkjører som kjørte litt for nærme land, så var jeg helt sikker. Sånn gjør bare hun. Og det var så avgjort henne. Hun kunne fortelle at det var en annen også som hadde lagt ut på luftmadrass etter stakkaren som jaktet på den nå tapte luftmadrassen. De hadde sammen tilbudt ham sine madrasser, men etter at han hadde hvilt litt, kunne han ikke få seg til å ligge på madrass, mens Olia som var kvinne, skulle svømme. Dermed svømte han selv inn til land. Mennesker i fare er i litt mindre fare når Olia er i nærheten.

Slik ser det ut bortover. Olia selvsagt i forgrunnen.

Etter enda en liten stund gikk også de merkelige folkene som hadde presset seg inn på plassen vår, enda resten av stranden må betegnes som svært ledig, og Olia og jeg fikk pletten vår for oss selv. Det var helt herlig. Endelig kunne vi bade skikkelig. Og vi kunne også være rimelig trygge på tingene våre inne på land.

Jeg demonstrerer hvordan man bader skikkelig på Krim.

De gamle Sovjetrusserne har det med å lage moloer av betong langt ut i vannet. Hensikten med dem er ofte uklar, og stygt er det, men det har gjerne den fordel at man kan stupe fra dem. Og akkurat her i Solnysjko var det laget seg slik at det ble et veldig flott stupested. Det var rett og slett en herlig strand, og et ideelt sted Olia og jeg fant på denne vår siste dag i Eupatoria.

Litt forfriskninger måtte selvfølgelig til før en krevende hjemreise.

Vi skulle gjerne vært der lenger, i alle fall jeg. Men både solen og elektrisjkaen satte grenser for hvor lenge vi kunne være der. Jeg er ennå ikke klar for en full dag under full sol på en sydens sandstrand, så mot slutten av dagen var jeg på god vei til å bli brent utsatte steder. Og vi beregnet det fryktelig feil når elektrisjkaen skulle gå. Jeg hadde skrevet ned tidene for Olia, og vi skulle satse på det som det var skrevet 1607 på. Vi tenkte det ville være i Eupatoria 1607, og om vi var på stasjonen i Solnysjko sånn litt mer enn 20 minutter før, så ville dette gå veldig fint. Problemet var selvsagt at 1607 ikke var tiden for ankomst Eupatoria, men avgang fra Sevastopol. Det betydde kort sagt noen timers venting.

Slik ser Olia ut når hun venter på lokaltog. Hun ser ganske tålmodig ut.

Som alltid kommer Olia i snakk med enhver som befinner seg rundt henne, særlig russere og ukrainere, og denne gangen var intet unntak. En litt sparsomt utseende ung mann eller gammel ungdom kom spaserende mot oss for å forhøre seg om når toget gikk, akkurat litt for sent til at vi rakk å spørre ham først. Han snakket veldig urent russisk, slukte ord, og var ikke den som virket til å ha mest utdannelse. Til Olia kunne han imidlertid fortelle at han eide ganske så mange mål jord her på Krim, og han hadde sine planer om hva han skulle gjøre med den. Enten har vi en situasjon der skinnet bedrar, eller så lyver han. Olia og han utvekslet i alle fall mail, om hans tjenester en gang skulle kunne falle inn under Olias mange businessplaner.

Endelig kommer elektrisjkaen. O' hvilken glede.

Til slutt kom endelig toget. Og til slutt og endelig betyr her litt over klokken seks, altså to og en halv time etter at vi hadde gjort oss klar til å vente i den stekende varmen. Jeg hadde benyttet tiden til enda et raskt bad, og ble straffet av kroppen min som gjennom huden sa at nå fikk det være nok. Brent, stekt og kokt kunne jeg endelig sette meg på toget, lukke øynene, og reise hjem.

Hjemreise.

Stasjonert på Krim etter litt startvansker

Eupatoria er en by med litt over 100 000 innbyggere. Den ligger på steppelandet på Krim, på vestsiden, og nord for fjellene i sør. Det er en by med rik historie, grunnlagt av de gamle grekere, kjent av romerne, erobret av tartarer, mongoler og tyrkiske ottomanere, før russerne erobret byen sammen med resten av Krim under Katarina den store. Den var også åsted for kamphandlinger og erobringstokt både under Krimkrigen og andre verdenskrig. Olia og jeg er stasjonert her nå, i en knøttliten slags hybelleilighet i de karakteristiske, Krimske husene her nede.

Togreisen ned hit gikk noenlunde som den pleier å gå. Vi reiste via Simferopol, og derfra med buss ned hit. Toget fra Kiev gikk klokken 1253. Først da vi praktisk talt stod på perrongen oppdaget vi at ankomsttiden var det man kan kalle ukonvensjonell: 0415. Nåvel, det var ingenting å gjøre ved. Vi brukte ettermiddage til å ligge i sengen og slappe av. Det mest uventede avbruddet var av to russisk ortodokse prester kom inn i kupeen vår, og begynte å messe og velsigne oss. Denne velsignelsen er ikke så puslete som de protestanstiske velsignelsene vi kjenner hjemmefra, men innebærer sang på gammelt kirkeslavisk, skvetting av vann og korsing med metallkors like opptil ansiktet. Jeg – som med lukkede øyne lå og hørte foredrag om amerikanske presidenter – var fristet til å si at jeg kom fra Norge.

Om natten sov jeg fryktelig dårlig. Det var delvis på grunn av all hvilingen i løpet av dagen, delvis på grunn av nerver om å sove forbi vekkerklokken, delvis på grunn av en følelse av dårlig luft i den innestengte kupeen. De nye, russiske togene har aircondition, som sikkert er kult, men som betyr at man ikke kan åpne vinduene.

Nåvel. Vi kom oss greit ut av toget på tiden. Og frykten for at vi måtte vente i Simferopol før bussene begynte å gå viste seg temmelig ubegrunnet. Der var livet som det pleide å være ethvert tidspunkt av døgnet. Det vil si fullt av mer eller mindre taxisjåfører som tilbyr mer eller mindre taxitransport, åpne plastkafeer, busser som gikk og kø foran billettlukene. Vi kjøpte billett til Evpatoria, 0520 var avgangstiden, så litt venting ble det allikevel.

De gamle, russiske bussene er ingen oppvisning i komfort. Men av og til overtar bare de kroppslige behov, og selv om setene på ingen måte er laget for å sove i, sovnet både Olia og jeg. Og vi sov helt til vi våknet og så sjøen, og var fremme.

Også i Eupatoria var livet som det pleier å være, selv om det var tidlig morgen klokken sju. Fullt av folk forsøkte å overtale oss til å innkvartere oss nettopp i deres husvære. De første kom så langt som at vi satte bagasjen vår i bagasjerommet i bilen deres, men da syntes vi også at de begynte å bli for ivrige etter å få oss med, og ombestemte oss, noe jeg tror var lurt. Det var også noen flere som feilet på lakmustesten om at den som skriker høyest ofte har minst å fare med, og Olia og jeg endte opp med å gå vår egen vei, direkte til strøket der vi kunne tenke oss å leie noe.

Der ble vi tidlig møtt av en ung kvinne av en helt annen karakter. Ønsker dere sted å bo? spurte hun stille, og det var akkurat det vi ønsket.

Olia går nedover gaten med hun vi skal leie leilighet av

For 35 hryvna per person fikk vi leie et rom på knappe 8 kvadratmeter, felles kjøkken og toalett, og uten egen nøkkel til inngangsporten. Selv ikke her får man luksus for mindre enn cirka 65 kroner natten for to personer. Men vi sparer mye penger, og kan godt bo litt kummerlig en tid. Olia stråler som en sol når hun får til slik handler, og jeg må bare innse at jeg her har møtt min overmann i å finne seg til rette under enkle forhold.

Jeg ble for eksempel litt plaget da jeg etter mitt morgentoalett fant at her var verken vann eller dopapir. Da er tiden inne til å tenke kreativt, og selv det vil ikke alltid være nok.

Olia forteller at det er problemer med vannet her nede, og at det ikke bare gjelder for denne leiligheten. Hun sier vannet blir skrudd på en time hver kveld, og da tar alle som bor her nede og fyller opp alt de har av bøtter og spann, gryter og kar, og hva som ellers kan holde på oppfylt vann. Etter litt startvansker, er det ingen problemer å foreta all vask gjennom å helle fra et øsekar, i alle fall ingen store problemer. Nåtidens mennesker kan ha godt av å bli minnet om at rennende vann fra springen er en luksus man ikke skal langt oppover generasjonene for å finne at ingen hadde. Det er kun vi moderne mennesker som skal ha alle ting så enkelt, vi er ikke laget slik.

Startproblemene har også inneholdt elementer av for mye varme. Jeg er tilpassningsdyktg, men kommer nå en gang fra Norge og vestlandet, og i syden bare blir det for hett for meg. Jeg blir gretten av det, og jeg blir også litt solbrent. Begge deler går over. Startvanskene inneholdt også elementer av for mye regn. Her overdriver jeg ikke. Etter å ha hvilt litt på morgenen, gikk Olia og jeg i går ned til sjøen for å bade. Vi badet godt, og levde litt strandliv, og vendte hjemover da det begynte å dryppe litt fra himmelen og tordne litt i det fjerne. Det skulle blit mye mer. Før vi var hjemme, regnet det så kraftig at alt ble klissvått, selv gjennom bæreposene vi bar på. Det regnet så kraftig at det ikke altfor godt utbygde dreneringssystemet klarte å ta av fra vannmassene, det fløt av pytter og søledammer i gatene og på fortauene. Det plasket så voldsomt at folk ikke hørte oss når vi hadde gått oss vill, og spurte etter gateadressen vår. Legg merke til det siste der, vi gikk oss vill i dette regnet. Vi husket adressen og hadde den også nedskrevet, vi husket bare ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake dit. Og det regnet så kraftig at vi like godt kunne stått i dusjen. Jeg måtte nesten spørre hvordan et sted med å så mye regn, kunne ha så lite vann. Men jeg spurte litt for tidlig til at Olia var åpen for den typen humor. Hun hadde kjøpt seg noen nye bøker, og fortvilte over at også de ble våte i regnet. Prikken over denne ien var da vi endelig kom frem, og begynte å hamre på dørporten der vi ikke hadde nøkkel, og ingen svarte.

Også dette gikk over. Vertinnen lukket opp, regnet stanset, og vi fikk tørket oss og slappet av enda en gang.

Så langt har vi brukt litt tid på å komme oss inn i rutinene her nede. Det vil si, vi kom hit i går, så litt tid er det helt riktige uttrykket. I morgen kan man vente at rutinene er på plass.

Olia med nøkkelen til leiligheten